Noen som er plaget av tvangstanker her?

[AnonymBruker]

Jeg er ganske plaget av tvangstanker av og til. I perioder er jeg bedre, og i perioder værre. Men det er ganske kronisk.

Jeg har ikke hatt ork til å ta det opp med lege, for han vil vel tro at jeg er gal.

Jeg får tvangstanker om det som jeg er mest redd for i livet mitt. At noe forferdelig skal skje. For eksempel at noen skal skje med de jeg er glad i osv.

Noen som har eller har hatt det sånn? Og er det håp om å bli helt frisk? Råd og tips?

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[veraa94]

Du er ikke gal, du er syk.

Ta det opp med legen slik at du kan få profesjonell hjelp. Hvis du venter for lenge vil disse tankene ta over livet ditt fullstendig og det blir et levende helvete.

Med tiden og god hjelp er det mulig å bli helt frisk, men det har du ikke sjans til hvis du ikke konfronterer problemene. Ønsker deg masse lykke til og håper du kontakter en lege snarest mulig

[oeas]

Les dette.

Endret 19. februar 2015 av oeas

[AnonymBruker]

Du er ikke gal, du er syk.

Ta det opp med legen slik at du kan få profesjonell hjelp. Hvis du venter for lenge vil disse tankene ta over livet ditt fullstendig og det blir et levende helvete.

Med tiden og god hjelp er det mulig å bli helt frisk, men det har du ikke sjans til hvis du ikke konfronterer problemene. Ønsker deg masse lykke til og håper du kontakter en lege snarest mulig

Ja, det er ganske plagsomt. Og jeg prøver å gjøre det beste med det, men jeg plages, og det er slitsomt å leve med de.

Ja, takk for støtten. Er så redd for at legen vil tro jeg er gal. Men det er jo sant. Tvangstanker som tar overhånd er en sykdom. Og det er jo ikke noe jeg ønsker å ha. Det er en lidelse som gjør hverdagen ganske tung og tøff.

Jeg har heldigvis bedre perioder, som føles herlig og befriende ut. Men så kommer tvangstankene fullstendig tilbake, og omringer livet mitt.

Vet ikke hvorfor jeg er så plaget av det.

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[AnonymBruker]

Opplever det til tider og ja det er plagsomt. F.eks kan jeg finne på å sette vannkokeren på to ganger etter hverandre eller rokkere om jakkene på kleshengeren. Vet ikke hvorfor jeg gjør det men er bare ren impuls.

Anonymous poster hash: b71da...d7f

[veraa94]

Ja, det er ganske plagsomt. Og jeg prøver å gjøre det beste med det, men jeg plages, og det er slitsomt å leve med de.

Ja, takk for støtten. Er så redd for at legen vil tro jeg er gal. Men det er jo sant. Tvangstanker som tar overhånd er en sykdom. Og det er jo ikke noe jeg ønsker å ha. Det er en lidelse som gjør hverdagen ganske tung og tøff.

Jeg har heldigvis bedre perioder, som føles herlig og befriende ut. Men så kommer tvangstankene fullstendig tilbake, og omringer livet mitt.

Vet ikke hvorfor jeg er så plaget av det.

Anonymous poster hash: b9331...fc2

Hvorfor du er plaget med dette er noe en psykolog kan hjelpe deg med å finne ut av. Det er vanskelig å få bukt med problemene før du vet årsaken til dem. Ofte er årsaken(e) svært sammensatt og svaret gir seg ikke nødvendigvis selv. Det blir på en måte et detektivarbeid gjennom tanker, følelser og erfaringer for å finne ut av det.

De fleste sliter med dette i større eller mindre grad en gang i løpet av livet. Det er mer vanlig enn du skulle tro, det snakkes bare (dessverre) ikke om. Psykisk helse er fortsatt et tabubelagt tema, men for hver person som søker hjelp er man et skritt nærmere å øke åpenheten rundt det.

[AnonymBruker]

Hvorfor du er plaget med dette er noe en psykolog kan hjelpe deg med å finne ut av. Det er vanskelig å få bukt med problemene før du vet årsaken til dem. Ofte er årsaken(e) svært sammensatt og svaret gir seg ikke nødvendigvis selv. Det blir på en måte et detektivarbeid gjennom tanker, følelser og erfaringer for å finne ut av det.

De fleste sliter med dette i større eller mindre grad en gang i løpet av livet. Det er mer vanlig enn du skulle tro, det snakkes bare (dessverre) ikke om. Psykisk helse er fortsatt et tabubelagt tema, men for hver person som søker hjelp er man et skritt nærmere å øke åpenheten rundt det.

Trøsten er at jeg ikke er alene om å ha tvangstanker. Jeg blir oftest sint på meg selv fordi jeg har de. Men jeg klarer ikke helt å styre det heller. Ja det er som en sykdom. Jeg bør ta det opp med lege men er redd min lege ikke forstår meg...

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[Persephone]

Tvangstanker utrolig vanlig, og ingen lege vil engang synes det er noe rart om du forteller om det.

Jeg har selv lidd av tvangstanker nesten så lenge jeg kan huske. Jeg visste ikke hva det var og jeg visste heller ikke at det var mulig å snakke med noen om det. Jeg kunne jo ikke akkurat fortelle til foreldrene mine at jeg ikke kunne gå stien gjennom hagen fordi jeg da måtte gå rundt en stolpe og det da ble feil og jeg måtte gå rundt den igjen. Det er jo ingen logiske grunner til hvorfor man gjør som man gjør. Jeg klarte jo til slutt å få det til et nivå jeg kan håndtere, men søsteren min trengte virkelig hjelp med sine. Hun hadde nesten vasket av seg hendene og mente at hun hadde skyld i døden til en gutt hun aldri hadde møtt.

Men det blir bedre. Hvis du ikke vil ta kontakt med legen din, kan du prøve å ta kontakt med en psykolog med en gang.

[AnonymBruker]

Tvangstanker utrolig vanlig, og ingen lege vil engang synes det er noe rart om du forteller om det.

Jeg har selv lidd av tvangstanker nesten så lenge jeg kan huske. Jeg visste ikke hva det var og jeg visste heller ikke at det var mulig å snakke med noen om det. Jeg kunne jo ikke akkurat fortelle til foreldrene mine at jeg ikke kunne gå stien gjennom hagen fordi jeg da måtte gå rundt en stolpe og det da ble feil og jeg måtte gå rundt den igjen. Det er jo ingen logiske grunner til hvorfor man gjør som man gjør. Jeg klarte jo til slutt å få det til et nivå jeg kan håndtere, men søsteren min trengte virkelig hjelp med sine. Hun hadde nesten vasket av seg hendene og mente at hun hadde skyld i døden til en gutt hun aldri hadde møtt.

Men det blir bedre. Hvis du ikke vil ta kontakt med legen din, kan du prøve å ta kontakt med en psykolog med en gang.

Jeg har følt meg langt bedre i dag enn jeg pleier. Mulig fordi jeg leste her inne at det var ganske vanlig. Og når jeg aksepterer at det er normalt så føler jeg meg friskere, og tvangstankene reduserers betraktelig.

Godt å høre at legen ikke trenger å tro at jeg er helt sykt gal i hodet som får tvangstankene. Ja, det er sånne helt ulogiske ting jeg får på hjernen, og tenker på, og så sier jeg til meg selv : Stopp å tenk, og så ruller tankene videre, og jeg kommer ikke unna dem. Høres helt sykt ut, men sånn er det.

Jeg får tvangstanker mest når jeg er nervøs og i stressede situasjoner.

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[AnonymBruker]

Jeg trodde en tvangstanke var når man innbiller seg at en MÅ gjøre en ting? Som f.eks å dobbeltsjekke fler ganger før du drar at alle plater er slått av, at døren er låst..og verre ting. Men, det er også tanker som kommer, sånne du ikke kan gjøre noe med?
Jeg har det som deg ts, kan i perioder være veldig bra, men de kommer kastet over meg uten forvarsel. Det skjer spesielt når det skjer noe fint i livet mitt. Da tør jeg ikke ta helt imot lykken, fordi det er så trygt å være nedstemt/negativ, for da blir ikke nedturen så hard. Og så tenker jeg at de jeg er glad i, venner og min forelskelse, at de skal velge meg bort, til fordel for andre som mobbet meg tidligere og sånn. Jeg tenker at ingen vil ha meg.
Jeg leser en bok som heter "sjef i ditt eget liv" av Ingvard Wilhelmsen. Han er psykolog og skriver at mesteparten av folk som kommer i terapi, trenger hjelp pga ting som skjer i tankene deres..veldig få av ting som har skjedd i virkeligheten. Egentlig så er vel tenkte tanker de verste, for de har ingen begrensninger. Virkelighetens problemer er begrenset av virkeligheten, på samme måte som våres drømmer

Anonymous poster hash: c47ea...e34

[AnonymBruker]

Ja jeg har tvangstanker om sigarettsneiper etter ulmebrann natt til nyttårsaften. Så etter stalker som kom seg inn i leiligheten jeg leide har jeg tvangstanker om å låse døra. Ble OVERLYKKELIG de to gangene jeg glemte det og våknet opp trygg og hel.

Anonymous poster hash: c8e4a...520

[AnonymBruker]

Ja jeg har tvangstanker om sigarettsneiper etter ulmebrann natt til nyttårsaften. Så etter stalker som kom seg inn i leiligheten jeg leide har jeg tvangstanker om å låse døra. Ble OVERLYKKELIG de to gangene jeg glemte det og våknet opp trygg og hel.

Anonymous poster hash: c8e4a...520

Jeg har tvangstanker om at jeg kan miste kontrollen å skade de jeg er meste glad i. Ganske plagsomt. Og tankene ruller mye innimellom. Det er de som jeg er reddest for å miste i livet mitt jeg får tvangstanker om at jeg skal skade. De siste jeg ønsker skal bli skadet i hele verden, også går jeg rundt og er redd at jeg skal gjøre noe vondt.

Har surfet litt på nettet og lest at jeg ikke er alene om det. Det er en lettelse selv om det er tragisk at andre også har det samme. Jeg føler meg bedre av å høre at jeg ikke er helt unormal. Men er redd at legen vil tro at jeg er en forferdelig person hvis jeg sier det.

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[AnonymBruker]

Jeg har tvangstanker om at jeg kan miste kontrollen å skade de jeg er meste glad i. Ganske plagsomt. Og tankene ruller mye innimellom. Det er de som jeg er reddest for å miste i livet mitt jeg får tvangstanker om at jeg skal skade. De siste jeg ønsker skal bli skadet i hele verden, også går jeg rundt og er redd at jeg skal gjøre noe vondt.

Har surfet litt på nettet og lest at jeg ikke er alene om det. Det er en lettelse selv om det er tragisk at andre også har det samme. Jeg føler meg bedre av å høre at jeg ikke er helt unormal. Men er redd at legen vil tro at jeg er en forferdelig person hvis jeg sier det.

Anonymous poster hash: b9331...fc2

Det er ikke tvangstanker, det er angst. Jeg hadde akkurat det samme, iblandt måtte jeg brådra fra besøk hos venner/familie, fordi jeg fikk et angstanfall og innbilte meg at jeg ville skade noen, elelr gjøre noe jeg aldri hadde ville gjort. Redd for å miste kontrollen over meg selv med andre ord. Det er angst kjære deg. Gå til en psykolog eller prat med noen du kjenner. Vi er mange som har det sånn, og det finnes mange måter å hanskes med det på. Jeg er stort sett angstfri i dag, og når følelsene kommer har jeg i dag mange verktøy jeg kan bruke til å håndtere det. Lykke til kjære du <3 BNare spør dersom det er noe du lurer på.

Anonymous poster hash: cddd2...8f1

[AnonymBruker]

Her er en beskrivelse som passer meg ganske bra. Anbefaler deg å lese mye om dette på nettet. Det hjalp meg å lære om hva det er iallefall.

http://oslo-psykologene.no/behandling-av-angst/panikkangst-og-panikkanfall

Anonymous poster hash: cddd2...8f1

[AnonymBruker]

Her er en beskrivelse som passer meg ganske bra. Anbefaler deg å lese mye om dette på nettet. Det hjalp meg å lære om hva det er iallefall.

http://oslo-psykologene.no/behandling-av-angst/panikkangst-og-panikkanfall

Anonymous poster hash: cddd2...8f1

Jeg trodde det var tvangstanker jeg hadde.

Jeg vet at det er angst også. Jeg har ekstremt angst for at noe skal skje med de jeg elsker høyest av alt på jord. Og jeg er livredd for at jeg selv skal miste kontrollen og påføre dem skade, selv om jeg vet at jeg aldri i verden ville skadet mine kjære for alt i verden.

Værste er at redselen blir så ekstrem, at jeg kan befinne meg for eksempel et helt annet sted enn de jeg er glad i , og så tenker jeg og tankene går i et kjør om at de kan enten bli skadet på en eller annen måte, eller at jeg kan påføre det, og av og til så ser jeg bilder i hodet mitt av alt som jeg er redd, og etterpå så begynner jeg å misstro meg selv, og tenke: Tenk om dette skjedde, og at det var jeg som mistet kontrollen og at det ikke var bilder? Men innerst inne så vet jeg at det var bilder i hodet mitt, for jeg var langt vekke fra personene når jeg fikk disse bildene i hodet. Det er da jeg blir vettskremt. Er jeg helt på jorde? Eller er dette noe som ganske mange flere opplever også?

Jeg ville aldri i livet skadet mine kjære i livet mitt, men er redd å miste kontrollen. Dette har jeg hatt i kjempemange år nå.

Kan det være vrangforestillinger eller noe sånnt det heter når man blir redd for at bildene man ser når man tenker er virkelig? Det skjer ikke så ofte men det skjer når angstnivået er på det høyeste.

Jeg har bedre dager, og jobber med å bli bra hele tiden. Og jeg håper at en dag vil slippe å oppleve dette ubehaget. Men merker at det hjelper å være avslappet og ikke stresse, for da har jeg det mye bedre, og mindre behag.

Høres sikkert helt gal ut, og helt utrolig at jeg ikke har søkt legehjelp kanskje? Men jeg er jo redd for å få et stempel som gal uten at jeg fortjener det. Men trøsten og det som gjør det bedre er å akseptere tankene og vite at jeg har full kontroll uten at jeg vet det. Det er bare meg som er redd for å miste den

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[AnonymBruker]

Det er jo sånn at denne angsten hindrer meg litt i å ha for mye kontakt med andre mennesker. Jeg har o mange venner og godt kontaktnett, men av og til så føler jeg for å trekke meg helt tilbake. Og det er når angsten er på sitt sterkeste. En stund var jeg redd for at jeg selv skulle bli skadet og noe skulle skje meg selv, men det er jeg ikke så redd for lenger. Nå går det bare på de jeg elsker høyest på denne jord. Barna mine.

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[AnonymBruker]

jeg har mange venner skulle det stå, ikke null foran

Anonymous poster hash: b9331...fc2

[AnonymBruker]

Tror dere blander tvangstanker og katastrofetenkning. Jeg er plaget av det siste. Såpass at jeg ikke tør å lukke øynene om natten og sovner i utmattelse sånn i tre-fire tida.

Det er periodevis, og akkurat nå er jeg inne i en fæl periode hvor jeg er redd noe skal skje med familien og dyra mine. Går mye i IS og terrorisme.

Anonymous poster hash: 3a534...660

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg er ganske plaget av tvangstanker av og til. I perioder er jeg bedre, og i perioder værre. Men det er ganske kronisk.

Jeg har ikke hatt ork til å ta det opp med lege, for han vil vel tro at jeg er gal.

Jeg får tvangstanker om det som jeg er mest redd for i livet mitt. At noe forferdelig skal skje. For eksempel at noen skal skje med de jeg er glad i osv.

Noen som har eller har hatt det sånn? Og er det håp om å bli helt frisk? Råd og tips?

Anonymous poster hash: b9331...fc2

Gode nyheten; Det er ekstremt vanlig, mye mer vanlig enn du tror - og det å bli "frisk" er ikke det samme som å aldri ha slike tanker igjen.

Det er ingen dårlige nyheter egentlig. Du må se på det hele som en "reise". Du skal ikke bli frisk, for du er ikke syk. Du skal utvikle deg, og ikke ta de tunge tankene så hardt hele tiden.

"Hva om treet faller i hodet på meg?"

"Hva om treet IKKE faller i hodet på meg?"

Start med selvhjelp, meditasjon, yoga, trening og buddisme.

Din tilstand er et symptom for tiden vi lever i. Det krever litt arbeid og trening å forandre tankesettet sitt, og du må investere tid i bøker og videoer, og gjerne en psykolog.

Start her

https://www.youtube.com/watch?v=ay7i_ZAQcwQ

[Gjest FuturePrimitive]

Tvangstanker utrolig vanlig, og ingen lege vil engang synes det er noe rart om du forteller om det.

Jeg har selv lidd av tvangstanker nesten så lenge jeg kan huske. Jeg visste ikke hva det var og jeg visste heller ikke at det var mulig å snakke med noen om det. Jeg kunne jo ikke akkurat fortelle til foreldrene mine at jeg ikke kunne gå stien gjennom hagen fordi jeg da måtte gå rundt en stolpe og det da ble feil og jeg måtte gå rundt den igjen. Det er jo ingen logiske grunner til hvorfor man gjør som man gjør. Jeg klarte jo til slutt å få det til et nivå jeg kan håndtere, men søsteren min trengte virkelig hjelp med sine. Hun hadde nesten vasket av seg hendene og mente at hun hadde skyld i døden til en gutt hun aldri hadde møtt.

Men det blir bedre. Hvis du ikke vil ta kontakt med legen din, kan du prøve å ta kontakt med en psykolog med en gang.

Faktisk tenker vi de 95% samme tankene HVER eneste dag. Svært få tanker er nye og unike. I så måte er vi alle tvangstenkere. Problemet oppstår imidlertid når tankene en tenker begynner å plage en. Men uansett så er det for alle lønnsomt å la hjernen få fred. Forskning har vist at meditasjon og mindfulness faktisk senker stresshormonnivåer og øker mengden grey matter i hjernen (områder som øker evnen til konsentrasjon og læring). Yoga, meditasjon og mindfulness er ikke lenger bare praktisert av moderne hippier, men er i litt mer progressive miljøer enn Norge (f.eks California) forskes det nå ganske mye på sammenhengen mellom dette og hjernen. Man tror at i framtiden kan meditasjon og mindfulness bli den nye "joggingen", altså noe alle VET at man burde gjøre for å holde seg frisk.

Det er interessant hvor lite tid vi investerer i vårt eget "mind" (i mangel av et godt ord på norsk)