Fortvilet jente på 19

[Dyr]

Hei, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette eller hva jeg vil spørre om, men jeg prøver!

Jeg sliter veldig med det hvordan jeg føler meg, jeg er mye lei meg, sår, stresset, redd og bare alle følelser blandet...

Jeg kan forklare litt rundt det

Jeg flyttet til Norge for 5 år siden og byttet mye rundt skoler så jeg kjenner ikke så mange her. Jeg har foreldrene mine her men begynner å skjønne litt nå hva de synes om meg, mamma er mye sur og irretert på meg og pappa er bare der. Jeg flyttet for meg selv i sommer og bor nå alene. Jeg har ekstremt dårlig selvtillit og selvfølelse og er livredd for at jeg skal gjøre noe feil og tenker over hver eneste handling, om det er riktig og om hva de andre synes. Det er veldig slitsomt på jobb og i sosiale sammenhenger.

som sagt kjenner jeg ikke så mange, jeg har en vennine men vi ses ikke så ofte fordi hun bor en time vekk. Også kjenner jeg en mann som er 42 år som jeg har jobbet litt med før, han er veldig snill med meg, har jeg iallefall trodd men nå begynner jeg å lure litt på det. Vi møtes og har sex, jeg gjør det han har lyst til at jeg skal gjøre. Men jeg har ikke sånn nærkontakt med noen andre så jeg gjør dette for å få en følelse av at noen bryr seg om meg. Jeg er så utrolig redd fordi at det er ingen som bryr seg om meg, jeg er bare her uten at det er så viktig for noen. Jeg gråter veldig mye over alt, jeg husker allt folk sier og gjør og tenker over det i etterkant og finner som regel noe negativt i det som igjen gjør meg stresset og lei meg.

Jeg tror folk vil forklare meg som en veldig snill person som gjør alt for alle og stiller alltid opp og hjelper.

For ikke så lenge siden var jeg så fortvilet at jeg bestemte meg for å reise til helsestajson for ungdom for å snakke med psykolog siden jeg ikke har penger til psykolog, jeg vet ikke om det hjalp noe, hun ville gjerne at jeg skulle møte andre som hadde det likt, mendet tror jeg ikke vil hjelpe for jeg synes det er er veldig flaut! Jeg har også vært hos legen fordo jeg har vært så ekstremt trøtt og sliten de siste 2 åra, det første han spurte om var om jeg hadde mye å tenke på og det sa jeg ja til og da spurte han om jeg hadde tvangstanker og det har jeg skjønt at jeg har. Jeg tenker ekstremt mye over ting og begynner ofte å tvile på om jeg har låst døra, skrudd av rettetanga, om pappa var kommet hjem osv..

Jeg er så ekstremt sliten av dette og så livredd for hva som skjer videre, så mye at jeg klarer ikke å forklare det!

Det er veldig mye mer jeg kan skrive men da er det ingen som orker å lese dette...

Hva skal jeg gjøre? Håper jeg får noen kommentarer, trenger ikke å være enn løsning men bare at noen har lest dette og kan si sin mening

Hjelp....

[AnonymBruker]

AVSNITT, takk.

Anonymous poster hash: 8fef1...7d0

[Ferny]

Jeg synes ikke du skal søke nærhet hos en mann som er så mye eldre enn deg. Du kan finne god støtte i venner på din egen alder - og uten å ha sex.

Ellers virker det jo som om du sliter med å finne deg til rette, og bryr deg (for) mye om hva andre tenker. Du er bra nok som du er, ikke tenk for mye. Hva med å søke venner gjennom en interesse du har? Trening, film, kunst, teater, whatever.

Det er mange ensomme ungdommer der ute, og det er ikke noe å skamme seg over. Har du søsken/søskenbarn du kan prate med?

[Aviale]

AVSNITT, takk.

Anonymous poster hash: 8fef1...7d0

Ærlig talt, skjerpings! Ts er tydeligvis ganske langt nede, og det du bryr deg om er avsnitt... Sånt oppgulp er ikke nødvendig!

Til TS:

De fleste ungdommer har slitt på en eller annen måte, og mange er ensomme. Det var også jeg før. Råd som å "bare oppsøke en hobby/folk med lignende interesser" kan ofte være vanskeligere å gjennomføre enn det høres ut, spesielt når man har flere problemer. Jeg føler med deg Det er veldig bra at du har oppsøkt helsestasjon for ungdom. Har du spurt dem om det er mulig å komme innom flere ganger, eller om det finnes noen tilbud for psykolog som er billigere der du bor? Det er mulig det kommer til å koste litt, men du bør huske på at det er din psykiske helse du investerer i, og den er uvurderlig! Det er så viktig for livskvaliteten å ha det bra med seg selv, og da er det også mye lettere å bli kjent med nye mennesker og by på seg selv.

Som sagt var jeg også ensom da jeg gikk på videregående. Jeg hadde ikke tvangstanker og sånt da, men gjennom å utfordre meg selv i sosiale situasjoner (jeg var ganske sjenert før) har jeg i dag et ganske stort nettverk i en by der jeg bare kjente 1 person når jeg flyttet hit, og jeg er ikke sjenert lenger. Så det blir bedre! Prøv å finn noe du kan bli med på, så er det mye lettere å bli kjent med folk, og man har også noe felles å snakke om slik at det er lettere å bli kjent. Så må man bare ta en del initiativ i starten, vis at du vil bli kjent med den personen, og ikke gi opp.

[AnonymBruker]

Du sier ikke noe om sitausjonen din i hverdagen- jobber du? eller går på skole? Hvis ikke vil jeg sterkt anbefale deg det, det er i slike daglige situasjoner man møter folk og knytter kontakter. Er du i jobb eller på skole vill ejeg gjort noen fremstøt for bli kjent med noen.

Jeg kan ellers fortelle deg at jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver. jeg har også hatt litt tvangstanker og jeg hadde perioder da jeg var på din alder da jeg var veldig eksistensiell, tenkte på meningen med livet og lengtet veldig etter å bli elsket. jeg er født og oppvokst i norge med foreldre som har vrt veldig snille og oppofrende. jeg har ikke manglet noe. Derfor ble tomheten og tristheten jeg følte ekstra meningsløs. jeg hadde venner også. Men var redd for fremtiden, for om jeg ville møte noen som ble glad i meg osv osv. Jeg ble litt mobbet som barn, det tror jeg har bidratt til min følelse av verdiløshet som næret de tunge følelsene mine.

kan fortelle deg at livet mitt er så godt som perfekt nå. jeg er 37, møtte drømmemannen, min sjelevenn da jeg var 23 og er gift med ham. vi har to barn og jeg har tatt drømmeutdannelsen og fått drømmejobben. jeg er mye mer trygg og omgjengelig enn jeg noen gang kunne se for meg at jeg kunne bli som 19-åring.. men ting hr falt på plass av seg selv. det er jeg sikker på at det vil for deg og.

jeg synes du skal droppe denne fyren du møter i blant. skjønner at det er en måte for deg å få bekreftelse og nærhet på, føle at noen bryr seg om deg, ser deg. Men jeg synes du skal søke dette hos en jevnaldrende, en som du selv føler er riktig for deg, en du er forelsket i. også synes jeg du skal søke noen vennerelasjoner (jeg vet det er skummelt, jeg følte meg lost og alene da jeg startet på universitetet, men ved å innlede noen enkle smtaler med folk så kan man bygge kontakter litt etter litt).

Og fortsett med psykologtimene på helsestasjonen eller spør fastlegen om hva mulighetene for terapi kan være. studerer du er psykologtjenester gratis- det brukte jeg da jeg var ung og følte meg alene . lykke til!

Anonymous poster hash: d9331...67b