Lav selvtillit på jobb…

[AnonymBruker]

Overskriften snakker vel for seg selv. Planen min var egentlig å bli lærer eller journalist, da jeg alltid har hatt interesse og talent for skriving og språk. Men så dukket det opp restplasser på sykepleierstudiet i hjembyen min. Var redd for å slite med å få jobb som lærer/journalist, så bestemte meg for å ta sjansen på å bli sykepleier. Foreldrene mine er sykepleiere, og jeg ble alltid anbefalt å velge den utdanningen siden det ga mange og varierte jobbmuligheter. Og jeg bestemte meg for å "go for it" da terrorangrepet på Utøya skjedde, og jeg så hvor viktig rollen til helsevesenet var. Synes det virket så bra å kunne ha sjansen til å hjelpe i slike situasjoner. Jeg klarer ofte å holde hodet kaldt i akutte situasjoner (driver mye med ekstremsport på fritiden) og tenkte at der kan jeg jo passe inn.

Og jeg gjorde det bra på studiet, var blant de beste i kullet karaktermessig. Trengte knapt å lese før en eksamen og fikk stort sett toppkarakterer. Men jeg slet med usikkerhet og lav selvtillit i noen av praksisperiodene, særlig på sykehus. Følte at jeg ikke passet inn, og en av avdelingene jeg var på var både hektisk og utfordrende (for meg iallefall). Fomlet endel under prosedyrer og gikk ikke så godt overens med veilederen min. H*n kunne virke krass og spydig, og det hjalp lite når jeg allerede var så usikker. Å være ferdig med den praksisen var helt fantastisk- og der skulle jeg iallefall aldri begynne å jobbe.

Jeg har til nå gått i et vikariat på en korttidsavdeling på et sykehjem, og det er først nå de siste månedene at jeg har funnet "min plass". Jeg fikk lite opplæring og slet endel de første månedene, jobben føltes overveldende. Men nå går det bra, og det er så godt! Endelig klarer jeg å slappe mer av på jobb, ta avgjørelser uten å være usikker hver gang og få kjenne at ting flyter. Har fått ros fra kolleger, pasienter, leger og fysioterapeuter på mitt arbeid, og det føles utrolig bra. Men nå er vikariatet mitt over, og jeg må videre. Og gjett hvor jeg skal begynne å jobbe- på avdelingen der jeg hadde en dårlig praksisperiode… Vet nesten ikke hvorfor jeg takket ja. Er nok en blanding av en trang til å mestre det jeg ikke mestret den gangen, og selvfølgelig et behov for å ha en jobb. Avdelingen er i tillegg spennende rent i forhold til pasientgruppen. Men jeg er så redd for å ende opp som sist. Slik jeg er vet jeg at det å ikke trives på jobben kommer til å påvirke meg veldig, ikke bare når jeg er på jobb, men døgnet rundt. Å trives på jobb er svært viktig for meg.

Som person er jeg nok en perfeksjonist som til tider setter altfor høye krav til meg selv, på alle felt. Og ved den minste feiltakelse/usikkerhet føler jeg meg helt utilpass og udugelig. Kanskje særlig som sykepleier, fordi det aldri var et yrke jeg drømte om i lang tid. Jeg er vant til å jobbe og trene sammen med menn, og kan føle meg rett og slett rar i typiske kvinnemiljøer. Det er akkurat som at vi ikke har noe til felles.

Har noen tips til hva jeg kan gjøre for å klare å opprettholde selvsikkerheten i den nye jobben? Og tips til hva jeg kan gjøre/tenke om det oppstår situasjoner der jeg "mister hodet" og tenker at alt går rett vest.

Anonymous poster hash: acd26...d00