Balansen mellom kronisk syk og "frisk" nok

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk, men jobber 100%, alså frisk nok til å jobbe. Det vil si at jeg bruker meg opp på jobb, og har ingen liv hjemme, for hjemme på hverdag og helg må jeg ta det med ro/spare meg til neste dag/neste ukes jobb. Det blir mye tv titting for å si det slik for å ikke bruke meg opp. Nå har det gått på autopilot slik i 5 år, for det er jo sånn det alltid har vært, man står opp å går på jobb.

Nå er jeg sykemeldt og kjenner etter jeg har sovet 11-12 timer døgnet nå i 14 dager at jeg begynner å kjenne litt energi til meg selv, til meg å kunne bruke. For meg er det helt fantastisk, og har ikke hatt det siden jeg ble kronisk syk.

Spørsmålet mitt er da, som kronisk syk, skal man jobbe til man blir helt ødelagt før man blir uføretrygdet, eller er det greit å starte den prosessen mens man fremdeles har litt helse igjen?

Anonymous poster hash: 167cd...aad

[AnonymBruker]

Man blir vel uføretrygdet fordi man ikke kan jobbe, ikke fordi man ikke har den fritiden man ønsker seg, håper jeg.

Anonymous poster hash: 72be0...817

[Gjest]

Man skal jo jobbe frem til man ikke klarer å jobbe. Ikke søke om uføretrygd når man ikke kan ha et aktivt liv på fritiden.

Når det er sagt, så finnes det graderte sykemeldinger/uføretrygd osv.

Du kan jo prate med legen din om å prøve en gradert sykemelding i en periode. Dersom du jobber f.eks 80% og da klarer å fungere utenom jobb også, så kan det gjøre dagene lettere.

[AnonymBruker]

Man blir vel uføretrygdet fordi man ikke kan jobbe, ikke fordi man ikke har den fritiden man ønsker seg, håper jeg.

Anonymous poster hash: 72be0...817

Så man skal jobbe til man er helt ødelagt, og ikke har noe verdig liv etterpå? - Bare for å sette det på spissen...

TS

Anonymous poster hash: f34f9...d7b

[AnonymBruker]

Så man skal jobbe til man er helt ødelagt, og ikke har noe verdig liv etterpå? - Bare for å sette det på spissen...

TS

Anonymous poster hash: f34f9...d7b

Tror ikke det egentlig er meningen at det skal være sånn. Jeg ville ha prøvd redusert stilling, dersom det var mulig. Alt er bedre enn uføretrygd.

Anonymous poster hash: e4c21...293

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg tror du heller burde snakke med lege/arbeidsgiver om å redusere stillingsprosenten din. Et liv basert på trygd er ikke noe å trakte etter, spesielt når man faktisk har nok energi/er "frisk nok" til å jobbe redusert.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Tror ikke det egentlig er meningen at det skal være sånn. Jeg ville ha prøvd redusert stilling, dersom det var mulig. Alt er bedre enn uføretrygd.

Anonymous poster hash: e4c21...293

Hvordan har du lagt det frem for arbeidsgiver tidligere da? Har du søkt etter jobber som har en mindre stillingsprosent?

[Gjest Herr Heftig]

Du får gå ned i stillingsprosent da.

[AnonymBruker]

Enig med Hello Kitte.

Jeg gikk for lenge og har fått varig men av å ikke høre på kroppen, jeg ville så gjerne være 'med'.

Anonymous poster hash: 24773...6bf

[Gjest]

Enig med Hello Kitte.

Jeg gikk for lenge og har fått varig men av å ikke høre på kroppen, jeg ville så gjerne være 'med'.

Anonymous poster hash: 24773...6bf

Men det er samtidig viktig å ikke gi seg for tidlig.

[AnonymBruker]

Men det er samtidig viktig å ikke gi seg for tidlig.

Ja, enig, men det er akkurat det som er mitt spørsmål, når er for tidlig, når er det på tide. Det er ikke enkelt når man har en usynlig sykdom med smerter 24/7. Til nå har jobben fått alt av meg og jeg har fått lite/ingenting. Jeg ser jo at det kun er jeg som vet svaret på det, jeg ville bare lufte tanken her.

TS

Anonymous poster hash: f34f9...d7b

[AnonymBruker]

Ja, enig, men det er akkurat det som er mitt spørsmål, når er for tidlig, når er det på tide. Det er ikke enkelt når man har en usynlig sykdom med smerter 24/7. Til nå har jobben fått alt av meg og jeg har fått lite/ingenting. Jeg ser jo at det kun er jeg som vet svaret på det, jeg ville bare lufte tanken her.

TS

Anonymous poster hash: f34f9...d7b

Det er opp til legen din å avgjøre.

Anonymous poster hash: 040af...b3f

[Gjest Magdalene]

Så man skal jobbe til man er helt ødelagt, og ikke har noe verdig liv etterpå? - Bare for å sette det på spissen...

TS

Anonymous poster hash: f34f9...d7b

Nei. Man skal også ha et liv.

Jeg jobber 50%, og er 50% ufør. Dette for at jeg både skal kunne jobbe, OG ha et liv utenom jobben. Har gjennom AAP prøvd ut ulike stillingsbrøker, og både jeg, NAV, legen min og arbeidsgiver har kommet frem til at det er dette som fungerer for meg.

[Rosaboble15]

Kjære ts.

Jeg synes du skal ta kontakt med lege og NAV for å finne en løsning som fungerer bedre for deg. Jeg har selv en kronisk sykdom, men det ble ikke diagnostisert før etter jeg hadde gått på veggen og måtte sykemelde meg. Da klarte jeg ikke å gjøre noe som helst. Klarte ikke å gjøre jobben min ordentlig, klarte ikke vaske/holde det ordentlig ryddig hjemme, klarte ikke være sosial, ingenting. Det er bedre å tilpasse seg før det går så langt, det skulle jeg ønske at jeg hadde gjort.

Og nei, det er faktisk ikke meningen at jobben skal være hele livet ditt, du skal overskudd til litt annet også.

[AnonymBruker]

Du skal jo ha overskudd til å skjøtte deg selv, din bolig og eventuell familie. Det er for eksempel ingen som er tjent med at du jobber så mye at du sliter deg ut og må ha hjemmehjelp for å få vasket og laget mat. Da er det billigere for samfunnet om du heller jobber litt mindre og har mer overskudd. Men det spørs litt også om du blir verre av å ha det sånn, eller om det går helt fint? For et par generasjoner siden var det nok ikke så uvanlig at jobben var hele livet, idag er det blitt vanligere å jobbe relativt lite og ha mer overskudd til "lek og moro". Men blir man deprimert og sykemeldt av den grunn blir det jo dyrere for samfunnet enn om du heller bare jobbet litt mindre i utgangspunktet.

Anonymous poster hash: 390f8...3bd