Dårlig selvtillit... en "sykdom"?

[AnonymBruker]

Jeg vil selv si, at jeg sliter med dårlig selvtillit. Men når har man egentlig selvtillit? Når man har oppnådd det samfunnet forventer? Eller når man klarer å stå for det man gjør? Når man har mange venner?

Mitt problem, har ofte vært ensomheten. Jeg har sjelden klart å beholde kontakten med folk. Altså..jeg kan ha kontakt, men føler aldri noen tilhørighet, da jeg føler at de allerede har sin gjeng.
Jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Frosset ut, bokstavelig talt. Det samme på vgs.
Min far skremte meg med at "om du vil ende opp som meg og din mor" (De har utdannelse, men ikke høy, og ikke en av rikmannspersonene i Norge da..)
Min mor derimot, mente at man ikke skulle presses til noe man ikke ville.. (i ettertid ser jeg at hun kunne satt seg litt mer inn i mulighetene)
Vel.. Jeg har deltidsjobb nå. Men ikke sånn veeldig bra betalt. Jeg vil ikke engang bli værende der!!!
Mine venner holder på med sin høyere utdannelse, og klarer det så bra! mens jeg føler jeg bare sitter igjen på vgs nivå og ikke får til en dritt! Gjør ikke saken bedre at den jeg er forelsket i (bekjent) holder på med sin..... han må vel tro at jeg er totalt dum. (han oppfører seg ikke ufint mot meg nei). men jeg er liksom litt flau over meg selv...det er så vanskelig for meg å leve i nuet. Da jeg er redd for fremtiden. At jeg vil komme vondt ut pga dårlig utdannelse og selvtillit. Jeg kunne vel jobbet innen helsefag, eller tatt vekterkurs... men for dette trenger man vel mer selvtillit?! jeg eier jo nesten ikke kunnskap, og det er så vanskelig å få med dårlig konsentrasjon :/
Mine barndosvenner har lavere utdannelse, men er i jobb og er ganske etablert. jeg vet ikke hva det blir av meg.. og jeg har vel ikke så god utrstråling heller når jeg holder på sånn!
Er det dette her jeg skal se tilbake på når jeg er gammel? "Når jeg var i mine 20 år, var jeg så bekymret og brutke all energi og krefter på å finne ut hva jeg skulle gjøre".

Anonymous poster hash: bbd20...18b

[Gjest SunflowerPenguin]

Det er litt interessant at du ser pá dárlig sjólvtilitt som en slags sjukdom, pá en máte sá kunne det ha blitt sett pá som en slags sjukdom fordi tankelivet ditt bryter deg ned. Nár du har skikkelig dárlig sjólvtillitt sá vil det ofte gá over til depresjon, og hvis du fóler deg mye ensom, sá vil dette ogsá holde fast pá din deprimerte tilstand. Nár du da ikke lenger fóler noe glede over livet ditt, da vil du ogsá miste mer energi, og du vil bli lettere fysiskt og psykiskt sliten.

Sá god sjólvtillitt er viktig á ha, for hvis du ikke har noen god tro pá deg sjólv og ser ned pá dine evner, ser ned pá hva du er flink til, og sá videre, da er det ikke noe rart i at du vil forbli misfornóyd over hvordan livet ditt er ná. Du har fortsatt mulighet til á ta flere stuidier eller kurs om du ónsker dette, men husk at det á vaere lykkelig har ikke alltid med hva slags jobb utdannelse du har, eller om du blir godt etablert, heller ikke om du har mange venner. Ä vaere lykkelig har mer med hvordan du fóler det innvendig.

Jeg tenker at det ville nok vaert godt for deg á gá til en psykolog og sá á fá snakket ut. Merker at det er mye vanskeligheter du har gátt igjennom i livet ditt og som ville vaere bra for deg á fá ut. Dette kan ogsá fá deg til á fóle deg bedre, og á vaere med pá á hjelpe deg til á bli mer helbredet. Nár du tar tak i dette, da vil det ogsá bli lettere for deg med á bygge opp sjólvtillitten din bit for bit. Og all den energien som har blitt tappet vekk fra deg pá grunn av din dárlige sjólvtillitt vil komme tilbake igjen til deg.

Ikke gi opp fullstendig. Og det er ingen skam i á fá den hjelpen du trenger akkurat ná for á klare á bygge opp igjen all den sjólvtillitten som har fallt i grus. Du trenger ikke á mátte se deg tilbake som mislykket. Hvordan fortiden ble er noe du ikke kan forandre pá ná lenger, men hvordan framtiden skal bli er noe som kan bli ordnet med ná.

[AnonymBruker]

Sender deg en god klem Det er en kjip følelse å ha, og jeg vet selv hvordan det er å skulle fungere i samfunnet etter årevis med mobbing. Jeg synes du gjør en god jobb, du har en deltidsjobb og det virker som om du klarer å holde på vennskap. Det er bra gjort bare det. Alt i livet handler ikke om utdannelse og hvor veletablert man er, men hvordan man er som menneske. Så lenge man selv er fornøyd med det man driver med, og har støttende mennesker rundt seg, så har man kommet langt. Jeg er helt sikker på at du har mye mer kunnskap enn du selv tror, og at du har mye å by på hvis du kommer over usikkerheten din Ikke vær så hard mot deg selv, men prøv å snakk til deg selv som om du er venninnen din. Man vil alltid prøve å muntre opp venner når de er lei seg, og fremheve det fine med dem, og jeg anbefaler å prøve det med deg selv. Det har fungert for meg når jeg har hatt perioder med ekstremt dårlig selvtillit og manglende tro på meg selv. Det blir bedre med tiden

Anonymous poster hash: e1738...a72

[AnonymBruker]

Du får gjøre noe med det da vet du. Den eneste som kan fikse opp i livet ditt er deg selv.

Anonymous poster hash: b1f41...3ac

[AnonymBruker]

20-årene er stressende og vanskelige for mange. Det er mye som skal skje på en gang, og det hjelper ikke at media fokuserer på ungdom i det evinnelige der vi får et inntrykk av at tyveårene er de beste i ditt liv (det er de som regel ikke) og pepres med bilder av kjendiser som tjener millioner og er 22.

I det virkelige liv så er det stressende for mange, man skal velge utdannelse, ta utdannelse, få jobberfaring som ingen vil gi deg uten erfaring, få reist og sett verden, ha det moro i tillegg. Kvinner har attpåtil tidspress ift. å stifte familie og har du fått jobben og karrieren unna begynner folk å undre på hvor det blir av ektemannen når du pusher 30.

Svaret på dette er å velge hva man fokuserer på, hva som vil gi lykke og mestring. Ikke overdrive, men ikke resignere heller. Det å klage over at "alt er umulig" er vanlig når man er 14 og blir dratt ut av senga for å gå på ungdomsskolen. Når du er voksen fungerer det ikke helt slik, det nytter ikke å sitte på rumpa og klage. Det er du som lar årene seile forbi og det blir verre med årene, ikke bedre.

Jeg går utifra at du er i begynnelsen av tyveårene og du har da hele livet og alle muligheter foran deg. Slutt å se på hva alle andre driver med, slutt å sammenlikne deg og slutt å sutre over hva som kunne ha blitt annerledes. Du skulle gjerne hatt mange venner på skolen, men det hadde du ikke. Du overlevde likevel, og det er et tilbakelagt kapittel. Da er det på tide å komme seg videre.

Anonymous poster hash: c8820...470

[AnonymBruker]

^Anbefaler ellers "The Defining Decade" av Meg Jay, en klinisk psykolog som jobber spesifikt med unge mennesker i "kvartlivskrisen".

Anonymous poster hash: c8820...470