Jeg er så ubeskrivelig sliten

[AnonymBruker]

Sikkert ingen som er interesserte i dette, men jeg trenger bare å få det ut et sted.

Fyller 22 år snart, og føler allerede at livet mitt er over. Herregud, så vanskelig alt skal være hele tiden.

Jeg vokste opp i et giftig hjem hvor far ofte drev med mye fysisk vold og mental tortur. Etterhvert var jeg nødt til å komme meg ut, noe som førte til at jeg måtte droppe ut etter vg2 for å jobbe så jeg kunne betale husleie.

Deretter var det inn og ut av flere jobber, sykemeldinger, sparken grunnet for mye fravær, mer jobsøking. Jeg fungerer ikke som menneske. Vanlige ting som å gå i butikken gjør meg livredd. Det å stå opp om morningen for å dra på en kundeservice jobb og bli kjeftet på i 8 timer lammer kroppen min. Jeg må drikke meg brisen på alkohol for å ikke få angstanfall i jobbintervjuer. Jeg fungerer ikke. Så tilslutt endte jeg på AAP fra NAV. Taper, ubrukelig, verdiløs. Med en inntekt på 11 000 kr i måneden, hvor 9 000 går til husleie, har jeg råd til én time hos psykolog i måneden gjennom DPS. Gjør ikke stort...

Så nå har jeg bestemt meg for å få studiespesialisering med håp om videre utdanning. Til sammen må jeg ta 9 fag som privatist. Jeg må få karakter 5 eller 6 i alle fag for å i det hele tatt komme inn på hvilket som helst studie med ordinærkvote. Alderspoeng får jeg ikke under 23/5 regelen før jeg fyller 25. Jeg kommer aldri i livet til å klare dette. Jeg kommer aldri i livet til å få bedre enn 4 uansett hvor hardt jeg jobber, for jeg er ikke smart nok til bedre. Og privatisteksamen er så utrolig vanskelig.

Jeg kommer aldri til å komme inn på noen studier med mindre jeg venter 6 år for å få nok alderspoeng. Hva faen skal det bli av meg? Hoppe mellom dead-end jobber som telefonselger og matbutikk, bli sykemeldt, ufør for resten av livet? Det blir mer og mer fristende å melde seg ut av livet.

Jeg har masse mastercardgjeld, ingen penger. Jeg har ingen venner. Jeg har ingen familie. Jeg har ingen fremtid. Jeg er så ubeskrivelig sliten.

Anonymous poster hash: cb254...b09

[AnonymBruker]

Jeg har vært i lignende situasjon og er nå på vei ut av det i slutten av 20-åra.

Ro ned. Du tenker på at du må ha gjort alt nå med en gang. Det går greit om ting tar tid, du kan komme deg til et bra sted allikevel. Både jobbmessig og psykisk.

Går det an å ha noe møte med nav om det er noe mer pengestøtte du kan få? Bostøtte for eks? Er veldig vanskelig når man har angst, det vet jeg alt om. Men det viktigste er å få på plass det økonomiske. Da jeg gikk til psykolog ga hun meg et nummer til en person-som-kan-om-nav-og.penger-og-sånt som var tilknyttet DPS. Kanskje du kan spørre psykologen om hun/ han har noe lignende på huset?

Du har god tid til studier. Jeg har ikke fått begynt enda, og tror ikke det blir noe av i år. Men jeg håper at jeg kanskje er frisk nok året etter det. (Er 26 nå).

Anonymous poster hash: f400c...e1e

[Idril_M]

Digital klem!

Endret 5. februar 2015 av philm

[AnonymBruker]

Jeg får lyst til å gi deg en kjempeklem og er litt trist for at jeg ikke kan. Det høres ut som du trenger å snakke med psykolog oftere og at du bør sjekke med kommunen om du kan få bostøtte. Da jeg gikk til psykolog for angst måtte jeg bare betale for timene opp til egenandelstaket og etter det fikk jeg frikort. Det var psykolog som jeg ble henvist til via legen, så du bør sjekke om det samme gjelder via DPS. Når du foreløpig ser psykologen så sjelden bør du spørre psykologen hva du kan gjøre selv mellom timene. Jeg vet mange har fått hjelp fra angstringer: http://www.angstringen.no/

Ellers bør du slappe av når det gjelder studier. Veldig mange får ikke somlet seg til studier før de er i slutten av 20-åra og du vil garantert være en bedre student når du er mer ovenpå psykisk. Når det gjelder penger bør du se på http://www.pengevett.com/ og https://toshl.com/. Uendelig lykke til!

Anonymous poster hash: a96d3...657

[AnonymBruker]

Setter veldig pris på at dere gidder å svare.

Jeg har hørt med NAV, men de sier at de verken kan/vil hjelpe meg mens jeg tar opp videregående eller om jeg ønsker å studere. Mer pengestøtte er det ikke snakk om, får allerede økonomisk hjelp i tillegg til AAP hver måned. Så sånn sett sitter jeg ganske fast med med den inntekten jeg har nå.

Og jeg prøver å fortelle meg selv at ting tar tid, og at jeg burde vente til jeg blir frisk. Men det får meg bare til å føle meg enda mer ubrukelig. Hvertfall når jeg ser så mange folk på min alder som allerede er ferdig med en bachelor og har ting på plass. Og her sitter jeg og ikke klarer noen ting. Jeg vil ikke være gjeldsslave og leve dårlig økonomisk til jeg er oppi 30 åra. Tanken på at jeg må leve som jeg gjør idag såpass lenge får meg til å kaste opp...

Anonymous poster hash: cb254...b09

[AnonymBruker]

Det er Husbanken som gir bostøtte. Sjekk vilkårene her: http://www.husbanken.no/bostotte/hvem-kan-fa-bostotte/

NAV pleier ikke å gi støtte til studier, men det er det Lånekassen finnes til. En ting å tenke på med så lav inntekt er om du kan bo billigere. Er kollektiv et alternativ? Eller flytte til et billigere område? Når du blir student kan du jo bo på studentbolig, så det er ikke så langt perspektiv på det.

Hvorfor må du ha så himmelhøye karakterer? Husk at det er mange veier til målet og at muligheter kan åpne seg som du ikke ser nå.

Jeg skjønner godt at det er lett å bruke krefter på å frykte fremtiden når nåtiden er kjip. Jeg har selv fått mye hjelp av å begynne med mindfullnessmeditasjon, som hjalp meg med å fokusere på nåtiden. Det sies at deprimerte lever i fortiden og de med angst lever i fremtiden, og det er jo et poeng at det er viktigere å leve her og nå. Det er lurt å meditere hver dag og det trenger ikke være mer avansert enn dette: http://youtu.be/1Ueg-AR4T7k

Anonymous poster hash: a96d3...657

[Engel]

Hvilke studier er det du sikter inn på om du trenger 5 eller 6 i alle fag? Riktig nok en stund siden jeg var student, men på den tiden var det nesten bare legestudiet eller fysioterapaut som man trengte så gode karakterer til, og det er da så utrolig mye annet man kan bli!

[Anders42]

Det er utrolig vanskelig å dra opp seg selv av hengemyra , jeg vet det , jeg har vært der . Jeg fikk ikke utdannet meg ordentlig ferdig før oppi 30 årene , men jeg har alltid jobbet og stått på. Passivitet er det verste som finnes, selv om jeg vet at situasjonen suger ut all energi fra kroppen.

Man må ta en dag av gangen, gjøre den så god som mulig , man må skyve vekk alle vonde tanker , man MÅ begynne å tenke positivt. Jeg tillot ikke meg selv å tenke på alt som var dritt, jeg skjøv det vekk og gjorde ting jeg likte best . Bekymringer er totalt bortkastet tid, man ødelegger livet sitt med det. Livet blir som det blir , mange er uheldige og får grusomme sykdommer eller en helvetes start i livet , men det betyr ikke en dritt. Livet blir hva man gjør det til .

Jeg har fått mange smeller i livet , noen så kraftige at jeg i dag kan forstå hvorfor folk begår selvdrap,jeg vet følelsen av angst , det enorme suget i kroppen som føles som man skal dø.

Min redning er en ukuelig lyst til å se det positive i alt som skjer meg , nyte naturen og små øyeblikk. Selv ganske kjipe opplevelser har noe positivt i seg , noe som bygger en som menneske .

Du er helt i starten av livet , du har alle muligheter for å få et godt liv om du slutter å sammenlikne deg med alle andre , gi faen i hva andre mener og forventer , jobb for å ha det bra selv , og for å være god mot mennesker rundt deg uten å trykke ned deg selv.

Alt sitter mellom ørene. Selv klumpen i magen kommer fra det som foregår i hodet. Tankevirksomhet er bra , men bare dersom den er positiv, reflekterende og fremtidsrettet Det går an.

Negative tanker er litt som vond mat , man spiser ikke mat man ikke liker. Man spiser i hvert fall ikke mye av det , man tar for seg av det beste man vet .