Besteforeldrene til kjæresten min....

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med kjæresten min i sommer, og vi begge bor og studerer i samme by, og er 21 år. Besteforeldrene hans bor også i samme by som oss, en 30 minutters busstur unna.

Bestemoren hans er sånn "typisk bestemor", lager middag, kaker og styrer på, og blir veldig fort fornærmet dersom man ikke viser at man setter pris på henne og mannen hennes. Helt siden jeg ble sammen med kjæresten min, har vi jevnlig fått invitasjoner om å komme på middag, særlig på søndager, da hun ser på denne dagen som litt "hellig", hvor man skal ta seg tid til å være med familien og koble av hele dagen.

Jeg er ei relativt travel jente, jeg studerer og jobber mye, samtidig som jeg trener mye (fram mot en konkurranse). I tillegg har jeg lenge slitt en del psykisk, blant annet med store selvtillitsproblemer og spiseforstyrrelser. Siden jeg ennå er preget av dette, har jeg behov for å koble av iblant, og ta ting i mitt eget tempo, og "være min egen sjef". Jeg vet det høres egoistisk ut, men slik er det bare. Kjæresten min er også mye opptatt, men han takler dette presset mye bedre enn jeg gjør.

Alt dette har resultert i at jeg sjelden har tid/lyst/overskudd til å være med og besøke besteforeldrene hans. For det første jobber jeg ofte på søndager (så jeg har rett og slett ikke tid), og for det andre så synes jeg ikke det er veldig hyggelig der, fordi hvis jeg først er med på besøk, er bestemoren veldig flink til å påpeke at jeg er det sjelden, og antyder at jeg kanskje ikke trives, samtidig som hun prakker på meg måltid etter måltid, noe jeg synes er veldig ubehagelig i den situasjonen jeg er i nå. Jeg skjønner at hun bare er snill og mener det godt, men jeg synes det hele greia er veldig slitsomt.

Kjæresten min viser tydelig at han er litt irritert over at jeg unngår å være med på besøk, selv om jeg har prøvd å forklare situasjonen. Han er en familiekjær person, og vil derfor besøke dem så ofte som mulig. Jeg er veldig redd for at dette skal gå utover forholdet mellom meg og han. Derfor lurer jeg på om jeg er nødt til å skjerpe meg.

Kan noen si sin mening angående dette? Dette plager meg mer og mer jo lengre tid som går, og jeg vil så gjerne være en så god kjæreste som mulig.

Håper noen kan si sin mening

Anonymous poster hash: a61ab...d36

[AnonymBruker]

Jeg syntes du burde prøve å være der minst en gang i måneden.

Anonymous poster hash: 9d574...26b

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med kjæresten min i sommer, og vi begge bor og studerer i samme by, og er 21 år. Besteforeldrene hans bor også i samme by som oss, en 30 minutters busstur unna.

Bestemoren hans er sånn "typisk bestemor", lager middag, kaker og styrer på, og blir veldig fort fornærmet dersom man ikke viser at man setter pris på henne og mannen hennes. Helt siden jeg ble sammen med kjæresten min, har vi jevnlig fått invitasjoner om å komme på middag, særlig på søndager, da hun ser på denne dagen som litt "hellig", hvor man skal ta seg tid til å være med familien og koble av hele dagen.

Jeg er ei relativt travel jente, jeg studerer og jobber mye, samtidig som jeg trener mye (fram mot en konkurranse). I tillegg har jeg lenge slitt en del psykisk, blant annet med store selvtillitsproblemer og spiseforstyrrelser. Siden jeg ennå er preget av dette, har jeg behov for å koble av iblant, og ta ting i mitt eget tempo, og "være min egen sjef". Jeg vet det høres egoistisk ut, men slik er det bare. Kjæresten min er også mye opptatt, men han takler dette presset mye bedre enn jeg gjør.

Alt dette har resultert i at jeg sjelden har tid/lyst/overskudd til å være med og besøke besteforeldrene hans. For det første jobber jeg ofte på søndager (så jeg har rett og slett ikke tid), og for det andre så synes jeg ikke det er veldig hyggelig der, fordi hvis jeg først er med på besøk, er bestemoren veldig flink til å påpeke at jeg er det sjelden, og antyder at jeg kanskje ikke trives, samtidig som hun prakker på meg måltid etter måltid, noe jeg synes er veldig ubehagelig i den situasjonen jeg er i nå. Jeg skjønner at hun bare er snill og mener det godt, men jeg synes det hele greia er veldig slitsomt.

Kjæresten min viser tydelig at han er litt irritert over at jeg unngår å være med på besøk, selv om jeg har prøvd å forklare situasjonen. Han er en familiekjær person, og vil derfor besøke dem så ofte som mulig. Jeg er veldig redd for at dette skal gå utover forholdet mellom meg og han. Derfor lurer jeg på om jeg er nødt til å skjerpe meg.

Kan noen si sin mening angående dette? Dette plager meg mer og mer jo lengre tid som går, og jeg vil så gjerne være en så god kjæreste som mulig.

Håper noen kan si sin mening

Anonymous poster hash: a61ab...d36

Jeg synes du skal bli med til besteforeldrene, om ikke hver gang, så prøv så ofte det lar seg gjøre. De setter nok veldig pris på det, siden de gir uttrykk for at du er der for sjelden.

Familie er viktig å prioritere. År går fort, plutselig er du selv mor/bestemor som ønsker besøk av barn og barnebarn.

Anonymous poster hash: cf479...175

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal bli med til besteforeldrene, om ikke hver gang, så prøv så ofte det lar seg gjøre. De setter nok veldig pris på det, siden de gir uttrykk for at du er der for sjelden.

Familie er viktig å prioritere. År går fort, plutselig er du selv mor/bestemor som ønsker besøk av barn og barnebarn.

Anonymous poster hash: cf479...175

Jeg forstår at de setter stor pris på det, og jeg ønsker jo å glede dem. Men av og til kan man ikke strekke til på absolutt alle områder, i alle fall ikke når man sliter psykisk med seg selv (ja, går til psykolog). Jeg har også mine egne besteforeldre, som jeg besøker så ofte jeg kan selv om de bor en del lengre unna. Derfor synes jeg det fort blir slitsomt når jeg også må konsentrere meg om å være med til hans besteforeldre ofte nok. Det er veldig egoistisk av meg, og jeg er utrolig redd for at det skal ødelegge noe av forholdet mellom meg og han...

TS

Anonymous poster hash: a61ab...d36

[AnonymBruker]

Jeg forstår at de setter stor pris på det, og jeg ønsker jo å glede dem. Men av og til kan man ikke strekke til på absolutt alle områder, i alle fall ikke når man sliter psykisk med seg selv (ja, går til psykolog). Jeg har også mine egne besteforeldre, som jeg besøker så ofte jeg kan selv om de bor en del lengre unna. Derfor synes jeg det fort blir slitsomt når jeg også må konsentrere meg om å være med til hans besteforeldre ofte nok. Det er veldig egoistisk av meg, og jeg er utrolig redd for at det skal ødelegge noe av forholdet mellom meg og han... TS Anonymous poster hash: a61ab...d36

Men har du fortalt han hvordan du sliter? Har han noe som helst forståelse for dette? Jeg klarte nesten ikke å møte mine svigerforeldre i starten av forholdet, min samboer viste full forståelse. Når man sliter psykisk tar det veldig mye krefter å tvinge seg til sånne ting. Du har min fulle forståelse.

Hilsen ei som sliter psykisk

Anonymous poster hash: 17a19...946

[AnonymBruker]

Men har du fortalt han hvordan du sliter? Har han noe som helst forståelse for dette? Jeg klarte nesten ikke å møte mine svigerforeldre i starten av forholdet, min samboer viste full forståelse. Når man sliter psykisk tar det veldig mye krefter å tvinge seg til sånne ting. Du har min fulle forståelse.

Hilsen ei som sliter psykisk

Anonymous poster hash: 17a19...946

Jeg har snakket mye med han om det, men han forstår ikke at sånne enkle ting som å besøke besteforeldre kan være en utfordring.

TS

Anonymous poster hash: a61ab...d36

[AnonymBruker]

Sier meg enig i at en gang i måneden bør være ok.

Men jeg syns det er rart at du trener mot en konkurranse samtidig som du går til psykolog ifm dårlig selvbilde og spiseforstyrrelse. Det er ikke heldig å fokusere så mye på kropp, før du er psykisk frisk nok til at du slutter å bry deg om utseende, men heller trener for helsens del.

Anonymous poster hash: 787d4...2d9

[Hulderen]

Du trenger ikke å besøke besteforeldrene hans. Det er naturlig at han vil besøke dem. Men dere er unge, og du trenger ikke å bruke mye tid på hans familie nå. Det blir noe annet om og når dere blir etablert som familie og får barn. I mellomtiden har du lov til å bare være kjæreste. De har fått hilse på deg, det holder nå. Prioriter din egen famile og dine hobbyer.

[AnonymBruker]

Sier meg enig i at en gang i måneden bør være ok.

Men jeg syns det er rart at du trener mot en konkurranse samtidig som du går til psykolog ifm dårlig selvbilde og spiseforstyrrelse. Det er ikke heldig å fokusere så mye på kropp, før du er psykisk frisk nok til at du slutter å bry deg om utseende, men heller trener for helsens del. Anonymous poster hash: 787d4...2d9

Der er jeg veldig uenig, jeg sliter psykisk selv og har noe dårlig selvbilde og trener til konkurranse, men for meg hjelper konkurranser både på psykedelisk og selvbildet. Hva mener du man skal gjøre da? Gi opp sine mål og ting man liker?

Anonymous poster hash: 17a19...946

[AnonymBruker]

Der er jeg veldig uenig, jeg sliter psykisk selv og har noe dårlig selvbilde og trener til konkurranse, men for meg hjelper konkurranser både på psykedelisk og selvbildet. Hva mener du man skal gjøre da? Gi opp sine mål og ting man liker? Anonymous poster hash: 17a19...946

*psykisk*

Anonymous poster hash: 17a19...946

[Gjest Blondie65]

Jeg synes du skal inngå et kompromiss her: med jevne mellomrom blir du med, pass på at det ikke blir for sjelden.

Selv hadde jeg blitt tullete av et krav om å møte hver søndag. For meg er søndagen den dagen jeg kan ha helt fri til å sove lenge, slappe av, gå på kino eller lignende. For tiden er jobben min svært krevende og alle vet at bursdager, firmafester og andre tilstelninger ofte kommer etterhverandre på lørdager. Da er det deilig med søndager uten planer. Etter at jeg ble langt flinkere til å holde "hviledagen hellig" har jeg fått et bedre liv. Da er det lettere å takle lange arbeidsdager og krevende møter.

Så, finn et kompromiss som funker for deg, pass på at du alltid sender med kjæresten en hilsen fra deg.

[Kittykat]

Jeg ser det på denne måten; dere har vært sammen i 6 mnd. Til og med jeg syntes det var litt kleint å være med på familiebesøk ofte etter så kort tid. Og som du sier så studerer du i tillegg til å jobbe i helgene og du har problemer med din mentale helse.

Jeg sliter selv psykisk og iblant så orker jeg rett og slett ikke tanken på å sitte i familiebesøk hvis jeg har hatt en dårlig periode. Akkurat her må kjæresten din vise forståelse for at du ikke alltid har lyst til å være med. Som du skriver, så har du mange baller i luften. Din kjæreste kan være så familiekjær som han vil og han kan bli så irritert han vil på at du ikke blir med, men sånn er det rett og slett bare. Hvis han ikke takler dette greit nå, hvordan blir det om 1 år f eks? Eller 5 år? Han må gi deg tid og det må han være inneforstått med.

Og en liten tanke fra meg: jeg hadde blitt tussete hvis jeg måtte ha gått i middagsbesøk hver bidige søndag. En gang i blant - greit, men ikke hver eneste søndag. Det får være grenser.

Endret 31. januar 2015 av Kittykat

[Luckiness]

Synes du burde blitt med litt oftere enn det virker som du gjør. Du kan jo avtale med kjæresten din før dere drar på besøk om at dere må gå innen en viss tid, så det ikke blir for lenge og du rekker andre ting. Det tar som oftest ikke så lang tid å spise middag. Dersom de inviterer hver søndag, kan du vel gå til dem en gang i mnd?

[AnonymBruker]

Da jeg var 21 syns jeg det var pes nok å reise til min egen familie to ganger i året, og de liker jeg.

Kan han ikke besøke besteforeldrene alene?

Anonymous poster hash: e2831...557

[sjøhest]

Hvor ofte er du der da?

[AnonymBruker]

Synes du burde blitt med litt oftere enn det virker som du gjør. Du kan jo avtale med kjæresten din før dere drar på besøk om at dere må gå innen en viss tid, så det ikke blir for lenge og du rekker andre ting. Det tar som oftest ikke så lang tid å spise middag. Dersom de inviterer hver søndag, kan du vel gå til dem en gang i mnd?

De inviterer ikke absolutt hver søndag, men ganske ofte. I tillegg blir vi aldri invitert andre dager enn søndager... For meg hadde det f.eks. passet mye bedre å dra dit på en lørdag (jobber aldri på lørdager), men da sier kjæresten min bare at "men det er søndager hun liker å ordne i stand middag og slikt". Det tar jo selvfølgelig ikke så lang tid å spise middag, men kjæresten min er veldig sånn at han vil være der "så lenge det passer seg", og vil ikke bestemme et konkret tidspunkt vi skal dra hjem, for det synes han blir stress. Han er med andre ord ikke veldig forståelsesfull når det kommer til akkurat dette. Han er som sagt veldig familiekjær, og setter av tiden med familie som noe hellig og noe man skal ta seg tid til så ofte som mulig.

Hvor ofte er du der da?

Siden vi ble sammen i sommer, var jeg med en gang september (første møtet med dem), en gang i oktober (da måtte jeg dra ganske fort fordi jeg måtte rekke jobb), og en gang i desember. Etter jul har jeg ikke vært med.

TS

Anonymous poster hash: a61ab...d36

[Gjest]

Dere har ikke vært sammen lenge, og dere er unge. Syns overhodet ikke de kan forvente at du skal besøke svigerbesteforeldre,og spesielt ikke på en dag det ikke passer deg!

Kjæresten din får forklare dem dette. Og når de klager til deg over at du er der sjelden svarer du bare "ja men på lørdager har jeg fri, så vi kan gjerne bytte dag!".

Til og med en gang i måneden syns jeg er litt ofte å kreve å treffe dem...

[globalagogo]

De inviterer ikke absolutt hver søndag, men ganske ofte. I tillegg blir vi aldri invitert andre dager enn søndager... For meg hadde det f.eks. passet mye bedre å dra dit på en lørdag (jobber aldri på lørdager), men da sier kjæresten min bare at "men det er søndager hun liker å ordne i stand middag og slikt". Det tar jo selvfølgelig ikke så lang tid å spise middag, men kjæresten min er veldig sånn at han vil være der "så lenge det passer seg", og vil ikke bestemme et konkret tidspunkt vi skal dra hjem, for det synes han blir stress. Han er med andre ord ikke veldig forståelsesfull når det kommer til akkurat dette. Han er som sagt veldig familiekjær, og setter av tiden med familie som noe hellig og noe man skal ta seg tid til så ofte som mulig.

Siden vi ble sammen i sommer, var jeg med en gang september (første møtet med dem), en gang i oktober (da måtte jeg dra ganske fort fordi jeg måtte rekke jobb), og en gang i desember. Etter jul har jeg ikke vært med.

TS

Anonymous poster hash: a61ab...d36

Det var ikke så ofte! Trodde det var snakk om mye mer. Men jeg forstår begge parter godt. Dumt at noe som egentlig burde være koselig, blir så problematisk :-(

[Luckiness]

De inviterer ikke absolutt hver søndag, men ganske ofte. I tillegg blir vi aldri invitert andre dager enn søndager... For meg hadde det f.eks. passet mye bedre å dra dit på en lørdag (jobber aldri på lørdager), men da sier kjæresten min bare at "men det er søndager hun liker å ordne i stand middag og slikt". Det tar jo selvfølgelig ikke så lang tid å spise middag, men kjæresten min er veldig sånn at han vil være der "så lenge det passer seg", og vil ikke bestemme et konkret tidspunkt vi skal dra hjem, for det synes han blir stress. Han er med andre ord ikke veldig forståelsesfull når det kommer til akkurat dette. Han er som sagt veldig familiekjær, og setter av tiden med familie som noe hellig og noe man skal ta seg tid til så ofte som mulig.

Siden vi ble sammen i sommer, var jeg med en gang september (første møtet med dem), en gang i oktober (da måtte jeg dra ganske fort fordi jeg måtte rekke jobb), og en gang i desember. Etter jul har jeg ikke vært med.

TS

Anonymous poster hash: a61ab...d36

Hva med at du går hjem når det passer deg? For å vise at du går når du må gå...og ikke sitter igjen kun fordi han skal dra det ut i det lange... Reis deg opp og si høflig at du dessverre må gå fordi du må rekke jobb/skal lese til studie eller lignende. Så får han enten følge etter deg eller dra senere selv.

[AnonymBruker]

Hva med at du går hjem når det passer deg? For å vise at du går når du må gå...og ikke sitter igjen kun fordi han skal dra det ut i det lange... Reis deg opp og si høflig at du dessverre må gå fordi du må rekke jobb/skal lese til studie eller lignende. Så får han enten følge etter deg eller dra senere selv.

Jeg kan jo selvfølgelig bare dra hvis jeg absolutt vil det, men synes det er litt vanskelig å bare reise meg og gå, føler det blir litt uhøflig. Virker ikke som noen av dem synes jobb, studier, trening etc er gode nok grunner til å forlate den "hellige søndagsmiddagen med kaffe og kaker og alt som hører med etterpå".

TS

Anonymous poster hash: a61ab...d36