Kunne dere datet en med aspergers?

[Gjest Jacklost]

Men de vil uansett ha problemer sosialt, ellers hadde det ikke vært en diagnose. For min del passer jeg ikke sammen med en med aspergers, og dets asperger personlighetstrekk, på kjærlighetsfronten. Venner? Ja. Ektefelle og far til mine barn? Nei. 

Vi har skjønt at du ikke passer sammen med dem Men nå snakker vi om selve syndromet og hva det innebærer, det er ikke et selvfølge at man har veldig dårlige sosiale antenner når man har aspergers. Det kommer an fra person til person, hvorfor ville du ikke hatt en med aspergers til dine barn? Sier du at man ikke kan være en god far fordi man har aspergers? Det er absolutt ingenting negativt med å få barn med en som har aspergers. Og slik du ikke misforstår igjen så sier jeg ikke at du skal få barn med aspergers, jeg sier bare generelt

[Gjest Jacklost]

Prøvde også å forklare det mer etterpå. Han sto fortsatt på med sitt at vi ikke var noe verdt. Han kan føle seg avvist og skuffet, det er fullt forståelig. Det å skrive sånn som han gjorde, viser at han ikke klarer å forstå hvorfor. Hans svar i seg selv er jo et glimrende eksempel på akkurat hvorfor.

Selv om det er noen som lever nokså normalt, legger man merke til diagnosen når man kommer tettere på dem. Hadde vi ikke lagt merke til det, hadde de ikke hatt diagnosen. Igjen, jeg kan fint være venner med aspergere, som da ikke er hardt rammet. Mer som de personene du sikter til.

Så mye vas du skriver cherries... Er du bare ute etter å provosere oss eller?!

[Gjest Hold the door]

-

Endret 12. mai 2017 av Hold the door

[Yme]

Tro det eller ei, du tar feil.

 

Folk som er hardt rammet av aspergers, er jo helt kake i hodet. Det merker man godt

 

Men de vil uansett ha problemer sosialt, ellers hadde det ikke vært en diagnose.

Det stemmer ikke, dette heller. Som sagt, noen med denne diagnosen, kan du ikke merke noe som helst på.

For min del passer jeg ikke sammen med en med aspergers, og dets asperger personlighetstrekk, på kjærlighetsfronten. Venner? Ja. Ektefelle og far til mine barn? Nei.

Fordi du tror du kan merke om folk har aspergersyndrom. Ut ifra det du forteller om diagnosen, veit du ikke hva den går ut på. Når man tar dette til betraktning, fordi det betyr at du ikke veit hvilke symptomer du skal "se etter", samtidig som man veit at ikke alle har symptomer som er "synlige" i det hele tatt, er det jo litt merkelig at du skal mene du ikke passer sammen folk som har diagnosen, da det faktisk betyr at du ikke passer med folk som oppfører seg helt normalt

[Cherries]

Jeg forsto det godt nok Cherries. Det er ubetydelig i den sammenheng om man skal være kjærester eller venner, man er fortsatt et menneske

Du viste ikke at du forsto det ut i fra det du skrev. Du forstår fortsatt ikke hvorfor. Aspergers er ikke ubetydlig i kjæresteforhold. Jeg spør deg igjen, jeg. Er det å være sammen med en med for eksempel har borderline, shcizofreni, narssissit ol helt ubetydelig og uprobmelatisk, så lenge man har felles interesser? Kunne du ha sett for deg å stifte familie, med en som avviker stort fra din hverdag?

[Cherries]

Tro det eller ei, du tar feil.

Du har vel aspergers, eller?

Jo, det er veldig lett å se om noen har aspergers når man snakker med dem.

[AnonymBruker]

Nei, det ville aldri blitt aktuelt for meg om jeg ble singel igjen, og jeg har prøvd.

 

Jeg forsøkte å ha et forhold med en med asperger i et halvt års tid. Det holdt på å slite meg helt ut.I begynnelsen var det greit, fordi forhold i begynnelsen baserer seg mest på gjensidig tiltrekning og sex. Etter hvert ble kommunikasjonsproblemene mellom oss så mange og vanskelige at jeg til slutt ikke orket mer. 

 

Jeg er klar over at man ikke skal generalisere for mye, men problemet mitt i dette tilfellet var at han ikke var i stand til å vedkjenne seg at noe kunne være vondt og vanskelig for meg, og ville ikke ta inn over seg mitt ståsted på bortimot noe som helst. Han kunne være ubehagelig direkte på en del områder, og såret meg (mye uforvarende) og når jeg reagerte på det, var det veldig negativt. Når man den tiende gangen fikk "nyttige" råd og tips om hvordan jeg kunne bli en bedre kjæreste etter hans øyne når jeg de første ni hadde fortalt at jg ikke synes det var noe hyggelig å få påpekt shortcomings i tide og utide, mister man tålmodigheten.

 

Det var aldri et tema å diskutere hvordan man kunne tilpasse seg ønskene til begge personer. Han nektet å ta inn over seg konsekvensene av oppførselen sin, og om noen reagerte på ting han gjorde lå feilen alltid hos "noen andre", som gjorde at han var i konflikter med alt fra naboer til familiemedlemmer. Som en person som heller lker å la ting ligge enn å la ting ende i opprivende krangler, ble det en veldig dårlig match. 

 

Samtidig merket jeg at han ønsket kjærligheten veldig sterkt, uten å helt få det til. Det ble fryktelig mye negativitet og krangling, der vi ikke helt forsto reaksjonene til hverandre noen av oss. I tillegg var han en del deprimert (som aspergere er, langt mer enn snitt) som også gjorde ting svært krevende. 

 

Det var på ingen måte bare han, men jeg likte heller ikke hvem jeg ble i det forholdet. Sint, oppfarende og konstant frustrert av å ikke bli forstått. 

Anonymous poster hash: 634d2...4e3

[Yme]

Prøvde også å forklare det mer etterpå. Han sto fortsatt på med sitt at vi ikke var noe verdt. Han kan føle seg avvist og skuffet, det er fullt forståelig. Det å skrive sånn som han gjorde, viser at han ikke klarer å forstå hvorfor. Hans svar i seg selv er jo et glimrende eksempel på akkurat hvorfor.

Han svarer som han gjør, fordi han er provosert eller irritert. Det er veldig lett å se.

 

Selv om det er noen som lever nokså normalt, legger man merke til diagnosen når man kommer tettere på dem. Hadde vi ikke lagt merke til det, hadde de ikke hatt diagnosen.

Det stemmer heller ikke. Som sagt, noen har helt usynlige symptomer. De oppfører seg helt normalt.

 

Igjen, jeg kan fint være venner med aspergere, som da ikke er hardt rammet. Mer som de personene du sikter til.

Jeg veit det. Jeg forstår at du ikke har noe imot folk med denne diagnosen, og jeg håper ikke du føler jeg angriper deg og meningene dine på noen måte.

Ser at det er litt sånn "3 mot 1" her nå, og da kan man jo fort bli litt frustrert.

Endret 25. juni 2015 av Yme

[Cherries]

Vi har skjønt at du ikke passer sammen med dem Men nå snakker vi om selve syndromet og hva det innebærer, det er ikke et selvfølge at man har veldig dårlige sosiale antenner når man har aspergers. Det kommer an fra person til person, hvorfor ville du ikke hatt en med aspergers til dine barn? Sier du at man ikke kan være en god far fordi man har aspergers? Det er absolutt ingenting negativt med å få barn med en som har aspergers. Og slik du ikke misforstår igjen så sier jeg ikke at du skal få barn med aspergers, jeg sier bare generelt

Virker ikke sånn ut, da jeg gjentatte ganger må si ting. Les mine innlegg, så finner du svar. Virker ikke som dere forstår aspergers ikke er like ubetydelig for andre, som det er for dere. Du virker ikke akkurat som at du har sterke sosiale antenner, da.

 

Du misforstår noe kraftig. Det jeg simpelt sier, er at jeg ikke passer med dere, og ikke ser for meg å stifte familie med dere. Jeg har ikke sagt at aspergere ikke er gode fedre, men jeg vil ikke stifte familie med dere.

[Cherries]

Så mye vas du skriver cherries... Er du bare ute etter å provosere oss eller?!

Nei. Det hagler inn med svar, og skriver sådan. Det at du sier jeg er ute å provosere, viser (igjen) at du ikke forstår, eller for den saks skyld har empati med meg.

[AnonymBruker]

Det er flere som ser ut til å tro det. Mulig det var et av kjennetegnene på diagnosen da den var ny, men som har blitt fjernet seinere, eller noe? Det var ikke noe snakk om det da jeg blei utreda,så vidt jeg husker.

 

Men det er jo fortsatt gjeldende? På NHI:s nettsider står det blant annet: "De har ofte manglende eller begrenset evne til å sette seg inn i andres følelser og reaksjonsmåter. Dette kan føre til dårlig forståelse av sosiale situasjoner og normer" (http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/asperger-syndrom-20902.html?page=4)

 

Hvis dette stemmer, noe jeg antar at det gjør, syns jeg ikke at det er merkelig at noen (jeg er ikke en av dem) er skeptiske til å innlede et forhold til en med aspergers. At sannsynligheten for at de har vansker med å sette seg i andre følelser, er ikke ideelt i et parforhold.

Anonymous poster hash: 2dd18...16a

[Gjest Jacklost]

Nei. Det hagler inn med svar, og skriver sådan. Det at du sier jeg er ute å provosere, viser (igjen) at du ikke forstår, eller for den saks skyld har empati med meg.

Det gjør det ikke, for det kan virke som at det er det som er målet ditt her. Du kjenner meg ikke i det hele tatt så du har ingen rett til å si om jeg har empati eller ikke...

[Cherries]

Jeg prøver å forstå hva som gjør at en med Asperger blir diskvalifisert for et avvik en uten Asperger også kan ha. Du skrev at "det at de har lært seg sosiale spilleregler er for meg det samme som å drive et "uskyldig skuespill."

 

Kultur og personlighetstrekk er ikke det samme, nei. Men hvis en utadvendt og eventyrlysten amerikaner bosetter seg i ei lita bygd i Norge og opplever at mennesker i lokalsamfunnet skygger unna og han forblir ensom og venneløs helt til han lærer seg å kun kommentere været på bussholdeplassen i stedet for å fortelle om hele sin oppvekst før han inviterer alle sammen hjem på middag samme kveld. Da gikk han fra å slite i sosiale situasjoner til å lære seg de sosiale spillereglene. Er denne amerikaneren også utelukket?

 

Ja, denne tråden handler om Asperger, men utsagnet ditt kan også gjelde i mange situasjoner og for personer som ikke har Asperger. Det jeg lurte på var om det "uskyldige skuespillet" kun blir et problem dersom det er en med Asperger det gjelder?

 

Jeg vil også legge til at dersom en med Asperger lærer seg sosiale spilleregler så er det ikke nødvendigvis et skuespill. De kan både lære å gjøre ting som de ikke ser meningen med, men allikevel gjør fordi de nå har lært at sånn skal det være De kan også lære ting etter å faktisk ha forstått hvorfor og hvordan det er sånn, og da blir det ikke noe skuespill.

 

(For ordens skyld: For min del kan du være sammen med og utelukke akkurat hvem du vil.)

Amerikaneren er ikke utelukket. Jeg trenger virkelig ikke å si noe mer om dette, da jeg har forklart meg nok og bare gjentar meg selv. Dette kan vel bli en liten øvelse for dere aspergere, å forstå andres synspunkt og at ikke alle synes det er ubetydelig med deres diagonse.

[Yme]

Men det er jo fortsatt gjeldende? På NHI:s nettsider står det blant annet: "De har ofte manglende eller begrenset evne til å sette seg inn i andres følelser og reaksjonsmåter. Dette kan føre til dårlig forståelse av sosiale situasjoner og normer" (http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/asperger-syndrom-20902.html?page=4)

 

Hvis dette stemmer, noe jeg antar at det gjør, syns jeg ikke at det er merkelig at noen (jeg er ikke en av dem) er skeptiske til å innlede et forhold til en med aspergers. At sannsynligheten for at de har vansker med å sette seg i andre følelser, er ikke ideelt i et parforhold.

Anonymous poster hash: 2dd18...16a

Det som står der er nok gjeldende ja, men det er jo greit å understreke at det står "ofte". Det betyr jo at det ikke gjelder alle, og da er vel grunnen til at det aldri ble tatt opp med meg, at det ikke var relevant i min situasjon.

Det finnes jo mennesker med aspergersyndrom som rett og slett ikke fungerer, og det finnes folk som fungerer helt fint. Da finnes det helt sikkert alle mulige kombinasjoner i mellom også.

Jeg har, som sagt, dette syndromet selv, og jeg hadde heller aldri orka å vært i et forhold med noen som ikke greide å sette seg inn i mitt følelsesliv, så jeg er helt enig med deg.

[Cherries]

 

Folk som er hardt rammet av aspergers, er jo helt kake i hodet. Det merker man godt

 

Det stemmer ikke, dette heller. Som sagt, noen med denne diagnosen, kan du ikke merke noe som helst på.

Fordi du tror du kan merke om folk har aspergersyndrom. Ut ifra det du forteller om diagnosen, veit du ikke hva den går ut på. Når man tar dette til betraktning, fordi det betyr at du ikke veit hvilke symptomer du skal "se etter", samtidig som man veit at ikke alle har symptomer som er "synlige" i det hele tatt, er det jo litt merkelig at du skal mene du ikke passer sammen folk som har diagnosen, da det faktisk betyr at du ikke passer med folk som oppfører seg helt normalt

De som man ikke merker det på i begynnelsen, merker man etter hvert. Det er en diagnose, og man må fylle ut kriteriene. Bare for ordens skyld, hvordan mener du aspergere er, og leve tett på dem, og ikke legge merke til diagnosen? Hvilke kriterier har de da, for å kunne kalle seg selv en asperger? Dette kunne ha vært interessant å vite. Fortell meg, er ikke det å ikke forstå sosiale koder, og andre mennesker hovedtrekket? HVA er det som kjennetegner en asperger mest? HVA er "hovedtrekket"?

 

Aspergere oppfører seg ikke normalt, nei. Dere kan jo tro det, men nei. Da venter jeg på svar på mine spørsmål.

[Gjest Jacklost]

Folk med aspergers kan oppføre seg normalt hvis man går inn for det

[Yme]

Det gjør det ikke, for det kan virke som at det er det som er målet ditt her. Du kjenner meg ikke i det hele tatt så du har ingen rett til å si om jeg har empati eller ikke...

Du missforstår noen av innleggene hennes, Winza. Det virker litt som at du er sint på henne, selv om hu har gjort det ganske tydelig at hu ikke syns noe vondt om folk som har aspergersyndrom.

[AnonymBruker]

Virker ikke sånn ut, da jeg gjentatte ganger må si ting. Les mine innlegg, så finner du svar. Virker ikke som dere forstår aspergers ikke er like ubetydelig for andre, som det er for dere. Du virker ikke akkurat som at du har sterke sosiale antenner, da.

 

Du misforstår noe kraftig. Det jeg simpelt sier, er at jeg ikke passer med dere, og ikke ser for meg å stifte familie med dere. Jeg har ikke sagt at aspergere ikke er gode fedre, men jeg vil ikke stifte familie med dere.

 

Men, altså, det finnes vel mange som har mild form for aspergers og som fungerer fint i samfunnet. Hadde du hatt problemer med å innlede et forhold med noen som har en mild form for diagnosen? 

Anonymous poster hash: 2dd18...16a

[Gjest Jacklost]

Du missforstår noen av innleggene hennes, Winza. Det virker litt som at du er sint på henne, selv om hu har gjort det ganske tydelig at hu ikke syns noe vondt om folk som har aspergersyndrom.

Jeg er ikke sint men oppgitt av at hun sier flere ganger at jeg ikke har empati når hun ikke kjenner meg og kan vite det /:

[Cherries]

Det gjør det ikke, for det kan virke som at det er det som er målet ditt her. Du kjenner meg ikke i det hele tatt så du har ingen rett til å si om jeg har empati eller ikke...

Og på hvilken måte tror du jeg er ute etter å provosere? På hvilken måte forstår du at ikke alle ønsker å være sammen med aspergere? Ser du hva som kan være dine hinder, til å finne deg kjæreste, med tanke på din diagnose? Eller holder det å ha felles interesser og trives sammen? Kunne du uproblematisk ha blitt sammen med noen som avviker fra din hverdag, eller som virkelig ikke forstår deg og din diagnose? Du mener fortsatt at der er "piece of cake" å være sammen med schizofrene? De er da gode mennesker, og derfor passer de utmerket til å stifte familie? Du tror ikke det handler om forksjellige personlighetstyper, livsstil, væremåte, preferanser, tiltrekning osv? Det er ikke bare-bare å være sammen med en asperger. Dette vet du.