Stebarn og grenser

[AnonymBruker]

Hei og god kveld:)

Jeg vil bare ha andres synspunkter på en ting her.

Jeg har en stesønn på 4 år. Vi er som regel gode venner og kommer godt overens, men i perioder så så skriker han og snakker stygt til meg. Jeg sier da i fra til han at jeg ikke liker at han snakker sånn til meg, og kan noen ganger heve stemmen litt (Skriker ikke eller kjefter). Jeg prøver bare å forklare at man ikke snakker sånn til hverandre her i huset og at hvis man trenger hjelp til noe så trenger man ikke å brøle og skrike til folk.

Samboeren min, altså pappa til gutten syns det er sårt at jeg snakker til gutten. Selv så setter han grenser, men han liker ikke at jeg hever stemmen eller sier at jeg ikke liker å bli snakket til på den måten.

Vi bor jo under samme tak og det blir litt slitsomt om han skal få lov til å snakke sånn til meg. Er det noen her på KG som har noe av samme erfaringen?

Hva burde jeg gjøre? Si i fra eller holde kjeft?

Anonymous poster hash: 4243c...235

[AnonymBruker]

Hei og god kveld:) Jeg vil bare ha andres synspunkter på en ting her.Jeg har en stesønn på 4 år. Vi er som regel gode venner og kommer godt overens, men i perioder så så skriker han og snakker stygt til meg. Jeg sier da i fra til han at jeg ikke liker at han snakker sånn til meg, og kan noen ganger heve stemmen litt (Skriker ikke eller kjefter). Jeg prøver bare å forklare at man ikke snakker sånn til hverandre her i huset og at hvis man trenger hjelp til noe så trenger man ikke å brøle og skrike til folk. Samboeren min, altså pappa til gutten syns det er sårt at jeg snakker til gutten. Selv så setter han grenser, men han liker ikke at jeg hever stemmen eller sier at jeg ikke liker å bli snakket til på den måten. Vi bor jo under samme tak og det blir litt slitsomt om han skal få lov til å snakke sånn til meg. Er det noen her på KG som har noe av samme erfaringen? Hva burde jeg gjøre? Si i fra eller holde kjeft? Anonymous poster hash: V4243c...235

jeg syntes det er merkelig at far til barnet lar barnet snakke stygt til deg. Har aldri opplevd at stedatteren min har snakket stygt til meg, men min 11 år gamle pubertets datter har gjort det. Da har jeg hevet stemmen og sagt det ikke er greit å snakke sånn, far har støttet meg på dette. Og hun har sluttet med det nå, heldigvis.

Anonymous poster hash: 66268...8d5

[Gjest Solstråla88]

Jeg ville fortsatt og sagt ifra, jeg gjør det selv med barn som er på besøk i mitt hjem, selvom foreldrene er tilstede

[Lillemini]

Jeg ville fortsatt og sagt ifra, jeg gjør det selv med barn som er på besøk i mitt hjem, selvom foreldrene er tilstede

Enig med dette. Jeg irettesetter alle barn som er i mitt hus om de oppfører seg dårlig, det være seg barn på besøk eller mitt eget barn. Det hadde jo vært helt absurd om de ikke skulle kunne kjefte litt på stebarnet ditt også, det er jo en del av å være en forelder. Man irettesetter ikke barn for å være slem, men for å korrigere dårlig atferd. Dette er jo ikke å være slem, men heller å vise kjærlighet. Barn skal ha klare grenser, og da sier man i fra om de ikke oppfører seg på en måte man syns er ok. Du burde forklare samboeren din at dette er ting du ville ha gjort mot et biologisk barn også, og at det ikke betyr at du ikke er glad i sønnen hans. Det må han virkelig skjønne.

[AnonymBruker]

Dette ville jeg tatt opp med faren. Lurer på hvorfor han ikke syns det er greit at du sier i fra? En 4-åring vet å teste grenser. Og det blir helt feil at barnet skal "få lov" til å snakke stygt til andre mennesker.

Anonymous poster hash: 4e164...359

[Rotemor]

Jeg ville fortsatt og sagt ifra, jeg gjør det selv med barn som er på besøk i mitt hjem, selvom foreldrene er tilstede

Det gjør jeg også.

4-åringer kan være frekke som flatlus og trenger motbør fra folk de selv henvender seg til.

Dette må far tåle, mener jeg.

[Gjest Klaveret]

Jeg synes det er rett at du sier fra til gutten, men det er svært sjelden nødvendig å heve stemmen for å nå inn.

[AnonymBruker]

Hei og god kveld:)

Jeg vil bare ha andres synspunkter på en ting her.

Jeg har en stesønn på 4 år. Vi er som regel gode venner og kommer godt overens, men i perioder så så skriker han og snakker stygt til meg. Jeg sier da i fra til han at jeg ikke liker at han snakker sånn til meg, og kan noen ganger heve stemmen litt (Skriker ikke eller kjefter). Jeg prøver bare å forklare at man ikke snakker sånn til hverandre her i huset og at hvis man trenger hjelp til noe så trenger man ikke å brøle og skrike til folk.

Samboeren min, altså pappa til gutten syns det er sårt at jeg snakker til gutten. Selv så setter han grenser, men han liker ikke at jeg hever stemmen eller sier at jeg ikke liker å bli snakket til på den måten.

Vi bor jo under samme tak og det blir litt slitsomt om han skal få lov til å snakke sånn til meg. Er det noen her på KG som har noe av samme erfaringen?

Hva burde jeg gjøre? Si i fra eller holde kjeft?

Anonymous poster hash: 4243c...235

Som mor til en sønn som må finne seg i at hans far og sitt hjem også må beboes av en fremmed (ikke en i familien) så ville jeg med en gang ha tatt en prat med far og krevd at ingen snakker med hevet stemme eller kjefter på min sønn i hans eget hjem!!!

Dette ville jeg ha fulgt opp og bedt om "rapport" på fra sønnen og faren.

Jeg ville ha gjort livet vanskelig for deg hvis dette gjaldt mitt barn.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

[AnonymBruker]

Jeg ville fortsatt og sagt ifra, jeg gjør det selv med barn som er på besøk i mitt hjem, selvom foreldrene er tilstede

Hadde jeg ikke godtatt. Hadde garantert satt deg på plass.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

[Hectine]

Hadde jeg ikke godtatt. Hadde garantert satt deg på plass.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Men sier du ikke fra til barnet ditt selv da?

[Rotemor]

Hadde jeg ikke godtatt. Hadde garantert satt deg på plass.Anonymous poster hash: b1584...1cb

Da ville du fått "takk for i dag" fra meg.

[Euphemia]

Som mor til en sønn som må finne seg i at hans far og sitt hjem også må beboes av en fremmed (ikke en i familien) så ville jeg med en gang ha tatt en prat med far og krevd at ingen snakker med hevet stemme eller kjefter på min sønn i hans eget hjem!!!

Dette ville jeg ha fulgt opp og bedt om "rapport" på fra sønnen og faren.

Jeg ville ha gjort livet vanskelig for deg hvis dette gjaldt mitt barn.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Haahhahahahahaha

[Rotemor]

Som mor til en sønn som må finne seg i at hans far og sitt hjem også må beboes av en fremmed (ikke en i familien) så ville jeg med en gang ha tatt en prat med far og krevd at ingen snakker med hevet stemme eller kjefter på min sønn i hans eget hjem!!!

Dette ville jeg ha fulgt opp og bedt om "rapport" på fra sønnen og faren.

Jeg ville ha gjort livet vanskelig for deg hvis dette gjaldt mitt barn.Anonymous poster hash: b1584...1cb

Du,den kortfilmen med barnet, melken og handlekurven...Var det ditt barn? Mohahaha

[Tante-Sofie]

En forutsetning for å bo sammen med "mine og dine barn" er at man etterhvert kan være likeverdige voksne i hverdagen. Jeg hadde aldri giddet å bo sammen med mannen min om han ikke tålte at jeg også satt grenser for barnet hans, og jeg hadde faktisk ikke giddet å bo med ham om han ikke var med på å sette grenser for barnet mitt. Om dere er helt ferske i forholdet, kan jeg til en viss grad forstå ham, men regner med dere ikke er det, siden dere bor sammen.

Det er litt rart at en annen korrigerer barnet mitt, og det er litt rart å korrigere mannens barn også. Men det er noe man bare må lære seg å leve med om man skal bo sammen.

Men i innlegget ditt virker det som om far heller ikke korrigerer barnet på den type oppførsel mot deg, og det er vel det som er verst her i mine øyne.

[AnonymBruker]

La far sette grensene - i hvertfall når gutten ikke er mer enn fire år gammel. Hvor lenge dere har bodd sammen spiller også inn her. Barn tåler bedre irettesetting som kommer fra biologiske foreldre, rett og slett fordi de elsker dem "uansett". Fortsetter du på denne veien, er det ikke sikkert du kan regne med en varig god relasjon til gutten. Så jeg ville ligget litt lavt og heller bedt far om å snakke med gutten når det er nødvendig.

Anonymous poster hash: 4eba7...697

[1smash]

Helt på tryne! Her setter både jeg og far grenser, og den ungen snakker til vil også ta det opp med ungen. Her støtter far meg fullt ut, og jeg er mulig litt strengere enn han. Han har vært den typiske faren der ungene har fått gjort hva de ville, aldri hentet et glass med vann selv, tatt av bordet eller i heletatt hørt etter. Og de er over 5 og 10 år. Etter jeg kom inn i bildet ble jeg og far enig om hva vi skulle ta tak i, og hvordan. Bare noen mnd etterpå var ungen mye flinkere, og far sier selv at det ser ut som at barnet hans respekterer meg mer. Her kjefter vi ikke, vi kan heve stemmen hvis barnet blir vrangt, men aldri roping. Dette har resultert i et meget sterkt bånd med meg og stebarna, de respekterer meg og vi er glade i hverandre. Det har ikke skadet i heletatt, heller styrket både mellom far og barn, og jeg som bonusmor og barn. De vet sin plikt i hjemmet, de vet vi er glade i de og vil bare deres beste, og de vet også at etter x antall sjangser så holder vi det vi sier ang straff, f.eks. ikke tv titting til kveldsmaten og andre faktorer som minstemann er helt på tuppa etter. Etter et par dager ble "rutiner" inne, og vi samarbeidet mye bedre fordi barna var klar over grensene, og hva som kom hvis de krysset de. Etter de har beklaget seg prøver vi å legge det bak oss, og være blide og hjelpsomme igjen

[AnonymBruker]

Helt på tryne! Her setter både jeg og far grenser, og den ungen snakker til vil også ta det opp med ungen. Her støtter far meg fullt ut, og jeg er mulig litt strengere enn han. Han har vært den typiske faren der ungene har fått gjort hva de ville, aldri hentet et glass med vann selv, tatt av bordet eller i heletatt hørt etter. Og de er over 5 og 10 år. Etter jeg kom inn i bildet ble jeg og far enig om hva vi skulle ta tak i, og hvordan. Bare noen mnd etterpå var ungen mye flinkere, og far sier selv at det ser ut som at barnet hans respekterer meg mer. Her kjefter vi ikke, vi kan heve stemmen hvis barnet blir vrangt, men aldri roping. Dette har resultert i et meget sterkt bånd med meg og stebarna, de respekterer meg og vi er glade i hverandre. Det har ikke skadet i heletatt, heller styrket både mellom far og barn, og jeg som bonusmor og barn. De vet sin plikt i hjemmet, de vet vi er glade i de og vil bare deres beste, og de vet også at etter x antall sjangser så holder vi det vi sier ang straff, f.eks. ikke tv titting til kveldsmaten og andre faktorer som minstemann er helt på tuppa etter. Etter et par dager ble "rutiner" inne, og vi samarbeidet mye bedre fordi barna var klar over grensene, og hva som kom hvis de krysset de. Etter de har beklaget seg prøver vi å legge det bak oss, og være blide og hjelpsomme igjen

Straff er virkelig ikke veien å gå med så små barn.

Anonymous poster hash: 4eba7...697

[AnonymBruker]

Jeg hadde nektet å bo med et barn som jeg ikke fikk lov å sette grenser for. Det hadde vært helt uholdbart for min del,og ville vært grunn til å gå ut av forholdet til barnets far.

Men før man eventuelt går til et så drastisk skritt er det vel lurt å snakke sammen? Nøyaktig hva er det far reagerer på? Er det at du sier fra til barnet, måten du sier fra på eller i hvilke situasjoner du sier fra? I deres hjem er det dere to som er voksenpersoner, og dermed er det dere som må bli enige om hvor grensene går,og hvordan dere skal håndtere det når grenser testes. Hvis det kun er hans barn som finnes i hjemmet tenker jeg at han har mer å si enn deg i forhold til dette, men du må likevel kunne sette grenser for hva du vil finne deg i i ditt hjem.Hvis dere har felles barn, eller du også har særkullsbarn, tenker jeg at dere bær ha like mye å si i denne diskusjonen, da det er viktig at de samme reglene gjeller for alle barna i huset.

Anonymous poster hash: c1669...e4e

[Gjest Solstråla88]

Hadde jeg ikke godtatt. Hadde garantert satt deg på plass.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Vel, da hadde jeg filgt deg og barna dine til døra og sagt hade bra! Jeg godtar ikke at barn snakker nedlatende eller skriker og hoyer uten grunn i mitt hjem. Her gjelder mine regler, ikke dine!

[1smash]

Straff er virkelig ikke veien å gå med så små barn.

Anonymous poster hash: 4eba7...697

Barn på 7 og 11? Burde de ikke få konsekvenser når de er klar over at handlingen de gjør ikke er lov? Eller mener du for en 4-åring? Sistnevnte er jeg enig med, en kan ikke bruke slik straff på en fireåring, men ville dele min erfaring med at steforeldre sier fra også, og setter seg i respekt.