Dømming av uføretrygdene

[tussi84]

Jeg er ikke uføretrygdet selv så det er sagt men det som slår meg er hvor flinke noen er til å dømme andre som er det. Hva vet du om grunnen til hvorfor nettopp feks naboen er uføretrygdet.

Ja det finnes de som har det som har fått det uten grunn, men det er ikke de jeg ønsker å snakke om i dette innlegget. Jeg snakker om de som faktisk er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Og der starter dømmingen.

Du ser din uføretrygdene nabo maler huset sitt en dag eller ordner i hagen. Noen vil da automatisk tenke.. ja men klarer han det så klarer han å jobbe også. Han er ikke syk. Og da spør jeg. Hva vet du om det? Hva slags rettigheter har du til å dømme andres liv? For det du kanskje ikke vet er at personen som maler huset sitt den dagen har ikke orket noe på dager eller uker pga sykdom. Kanskje også malingen av huset på en god dag vil føre til at den det gjelder blir sengeliggende i flere dager.

I samfunnet så er det ikke jobb til de som har gode dager i ny og ne. Som arbeidsgiver kan man ikke gå ut i fra at en arbeidstaker kanskje kommer på jobb mandag eller fredag eller kanskje bare noen timer. Mange er nok i stand til å jobbe litt men arbeidsgiveren kan ikke forholde seg til sånne. Så har vi dem som kanskje kan gå et par timer på mandag da,men prisen for vedkommende er at de blir liggende resten av uka.

Noen mener at uføretrygdene ikke kan gå ut av døra en gang. De har ikke rett til å treffe venner, dra på en fest,eller dra på en ferie. For klarer du det så klarer du jo å jobbe. Igjen spør jeg hva vet du om deres tilstand? Kanskje de drar ut på en god dag. Når det gjelder ferie sier du kanskje.. ja men ferie har de jo hele året de som er hjemme. Det er ingen ferie og leve med sykdom verken psykisk eller fysisk. Det er en heldagsjobb. En kan ha konstante smerter, man må kanskje planlegge hva orker jeg idag, ta å handle på butikken eller oppvaska. Hva vil det føre til? Som syk må man ofte planlegge og tenke konsekvenser av sine handlinger lenge før handlingen blir utført. Det syke tenker på ville ikke falle naturlig for de friske engang.

Veldig mange av de uføretrygdene ønsker seg gjerne tilbake til arbeidslivet for å kunne bidra med noe. De ville gjort hva som helst for å bli frisk nok til å kunne ta en jobb. Jobb for mange er mestring og mestring gir en god følese. Men så vet man innerst inne at man ikke er i stand til det. Da blir mestringen heller det å kanskje klare å male huset på en god dag. Men det er jo ikke godt nok for de dømmende. For da kan jo vedkommende jobbe.

Jeg spør igjen. Hva slags rett har dere til å dømme uføretrygdene, når dere ikke vet noenting om livet deres,?

[AnonymBruker]

Dette har vel vært postet et par tusen ganger i det siste....forøvrig er det vel ingen som fordømmer uføretrygdene..?

De trygdede derimot, har fått en del pes.

Anonymous poster hash: f5a37...ce7

[tussi84]

Dette har vel vært postet et par tusen ganger i det siste....forøvrig er det vel ingen som fordømmer uføretrygdene..?

De trygdede derimot, har fått en del pes.

Anonymous poster hash: f5a37...ce7

Å være uføretrygdet er jo det samme som å motta trygd.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke uføretrygdet selv så det er sagt men det som slår meg er hvor flinke noen er til å dømme andre som er det. Hva vet du om grunnen til hvorfor nettopp feks naboen er uføretrygdet.

Ja det finnes de som har det som har fått det uten grunn, men det er ikke de jeg ønsker å snakke om i dette innlegget. Jeg snakker om de som faktisk er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Og der starter dømmingen.

Du ser din uføretrygdene nabo maler huset sitt en dag eller ordner i hagen. Noen vil da automatisk tenke.. ja men klarer han det så klarer han å jobbe også. Han er ikke syk. Og da spør jeg. Hva vet du om det? Hva slags rettigheter har du til å dømme andres liv? For det du kanskje ikke vet er at personen som maler huset sitt den dagen har ikke orket noe på dager eller uker pga sykdom. Kanskje også malingen av huset på en god dag vil føre til at den det gjelder blir sengeliggende i flere dager.

I samfunnet så er det ikke jobb til de som har gode dager i ny og ne. Som arbeidsgiver kan man ikke gå ut i fra at en arbeidstaker kanskje kommer på jobb mandag eller fredag eller kanskje bare noen timer. Mange er nok i stand til å jobbe litt men arbeidsgiveren kan ikke forholde seg til sånne. Så har vi dem som kanskje kan gå et par timer på mandag da,men prisen for vedkommende er at de blir liggende resten av uka.

Noen mener at uføretrygdene ikke kan gå ut av døra en gang. De har ikke rett til å treffe venner, dra på en fest,eller dra på en ferie. For klarer du det så klarer du jo å jobbe. Igjen spør jeg hva vet du om deres tilstand? Kanskje de drar ut på en god dag. Når det gjelder ferie sier du kanskje.. ja men ferie har de jo hele året de som er hjemme. Det er ingen ferie og leve med sykdom verken psykisk eller fysisk. Det er en heldagsjobb. En kan ha konstante smerter, man må kanskje planlegge hva orker jeg idag, ta å handle på butikken eller oppvaska. Hva vil det føre til? Som syk må man ofte planlegge og tenke konsekvenser av sine handlinger lenge før handlingen blir utført. Det syke tenker på ville ikke falle naturlig for de friske engang.

Veldig mange av de uføretrygdene ønsker seg gjerne tilbake til arbeidslivet for å kunne bidra med noe. De ville gjort hva som helst for å bli frisk nok til å kunne ta en jobb. Jobb for mange er mestring og mestring gir en god følese. Men så vet man innerst inne at man ikke er i stand til det. Da blir mestringen heller det å kanskje klare å male huset på en god dag. Men det er jo ikke godt nok for de dømmende. For da kan jo vedkommende jobbe.

Jeg spør igjen. Hva slags rett har dere til å dømme uføretrygdene, når dere ikke vet noenting om livet deres,?

...

Å være uføretrygdet er jo det samme som å motta trygd.

Det stemmer.

Anonymous poster hash: f5a37...ce7

[AnonymBruker]

Tusen takk for det fine innlegget ts

Anonymous poster hash: 01222...f4e

[AnonymBruker]

Jeg er ikke uføretrygdet selv så det er sagt men det som slår meg er hvor flinke noen er til å dømme andre som er det. Hva vet du om grunnen til hvorfor nettopp feks naboen er uføretrygdet.

Ja det finnes de som har det som har fått det uten grunn, men det er ikke de jeg ønsker å snakke om i dette innlegget. Jeg snakker om de som faktisk er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Og der starter dømmingen.

Du ser din uføretrygdene nabo maler huset sitt en dag eller ordner i hagen. Noen vil da automatisk tenke.. ja men klarer han det så klarer han å jobbe også. Han er ikke syk. Og da spør jeg. Hva vet du om det? Hva slags rettigheter har du til å dømme andres liv? For det du kanskje ikke vet er at personen som maler huset sitt den dagen har ikke orket noe på dager eller uker pga sykdom. Kanskje også malingen av huset på en god dag vil føre til at den det gjelder blir sengeliggende i flere dager.

I samfunnet så er det ikke jobb til de som har gode dager i ny og ne. Som arbeidsgiver kan man ikke gå ut i fra at en arbeidstaker kanskje kommer på jobb mandag eller fredag eller kanskje bare noen timer. Mange er nok i stand til å jobbe litt men arbeidsgiveren kan ikke forholde seg til sånne. Så har vi dem som kanskje kan gå et par timer på mandag da,men prisen for vedkommende er at de blir liggende resten av uka.

Noen mener at uføretrygdene ikke kan gå ut av døra en gang. De har ikke rett til å treffe venner, dra på en fest,eller dra på en ferie. For klarer du det så klarer du jo å jobbe. Igjen spør jeg hva vet du om deres tilstand? Kanskje de drar ut på en god dag. Når det gjelder ferie sier du kanskje.. ja men ferie har de jo hele året de som er hjemme. Det er ingen ferie og leve med sykdom verken psykisk eller fysisk. Det er en heldagsjobb. En kan ha konstante smerter, man må kanskje planlegge hva orker jeg idag, ta å handle på butikken eller oppvaska. Hva vil det føre til? Som syk må man ofte planlegge og tenke konsekvenser av sine handlinger lenge før handlingen blir utført. Det syke tenker på ville ikke falle naturlig for de friske engang.

Veldig mange av de uføretrygdene ønsker seg gjerne tilbake til arbeidslivet for å kunne bidra med noe. De ville gjort hva som helst for å bli frisk nok til å kunne ta en jobb. Jobb for mange er mestring og mestring gir en god følese. Men så vet man innerst inne at man ikke er i stand til det. Da blir mestringen heller det å kanskje klare å male huset på en god dag. Men det er jo ikke godt nok for de dømmende. For da kan jo vedkommende jobbe.

Jeg spør igjen. Hva slags rett har dere til å dømme uføretrygdene, når dere ikke vet noenting om livet deres,?

Hadde vi hatt svensk statsborgerskap ville 200.000 plutselig blitt friske.

1 av 4 kvinner på 40 år i Oslo er uførtrygdet!! Det er mange "syke" det. Det er utrolig mange som ikke gidder McDonalds jobb fordi trygden er like god. ta en tur til tyskland og man kan bli servert av damer/menn på 55 år på fastfood restauranter. I Norge er det forventet at kvinner havner på trygd rundt 50 år for slike jobber er lavstatus.

Det som er reelt sykes største problem er fakerene som gjemmer seg bak dem.

Dette er et kjempestort samfunnsproblem som årelater økonomien.

Hvorfor er alderspensjonen redusert for alle født etter 1959. Hvorfor har vi verdens dyreste "omtrent alt man kan kjøpe" pga av skattetrykket. Elendige veier osv. Alle penga går med til å sponse folk som ikke jobber.

Hele systemet kommer til å kollapse tilslutt pga av et veldferdssystem som tillater ikke reelt syke til å spise av det store deler av livet.

De som har mest å tape er de som faktisk er syke.

Det er synd på dem som er syke men ikke blir trodd. Det veit jeg. Men vi må holde oppe trykket for å få friske ut i jobb og røyke ut snylterene. For det er det de er. Reinspikka tjuveri av felleskapsmidler fordi snylting er mulig, og ikke ønsker lavstatusjobber.

Anonymous poster hash: e077f...7b6

[AnonymBruker]

Jeg jobber i helsevesenet og ser mange uføretrygdede som fint kunne ha bidratt til fellesskapet på sin måte. Særlig unge! Det er så utrolig frustrerende for når de blir så mange, blir det en altfor stor utgiftspost for staten å håndtere. Dermed må satsene ned, og de som virkelig trenger hjelpen får mindre enn de burde ha. Særlig mtp psykisk sykdom er det mange som blir ufør fordi helsevesenet ikke klarer å gi dem riktig behandling, og det blir da lettvint å bare gi dem uførstatus. Jeg tror også mange hadde blitt friskere av å delta i samfunnet - det blir en ond sirkel hvor en sitter hjemme og graver seg lenger og lenger ned i depresjoner og angst.

For å dra fram et eksempel, så har jeg jobbet på et bosenter med veldig syke schizofrenipasienter. Denne gruppen er kjent for å være "dyr i drift" for staten, og ingen forventer at de skal måtte gjøre noe annet enn å forsøke å ha et noen lunde verdig liv så langt det går. Likevel var det mange av dem som arbeidet i vernede stillinger, hvor de kunne komme og gå litt som det passet dem. Og dere skulle sett stoltheten når de kunne komme bort til meg og si at "Nå drar jeg på jobb".

Anonymous poster hash: 17d9d...403

[tussi84]

Å sette ned trygden vil ramme mest de som ikke får så mye. Mange har utgifter på både behandlinger og medisiner. Og sliter du først med det psykiske kan lite penger og det å snu om på hver krone gjøre at ting forverres. Jeg sier ikke at de skal ha masse penger, men de skal ha nok penger til å klare seg.

Når det gjelder det med unge uføre og psykisk sykdom er jeg ganske enig. Det er ikke alle som får den behandlingen man trenger for å bli frisk eller bedre.Å være i en jobb, om så bare 10 prosent gir bedre mestringfølese.

Så snakker du om de som kunne jobbe litt bare de fikk komme når det passet dem på en måte. Ergo det samme som jeg sier i Hovedinnlegget. Det hadde funka for mange men problemet er jo det at de jobbene ikke finnes. En arbeidsgiveren kan ikke forholde seg til det. Samfunnet er ikke lagt opp til at dette vil fungere. Det å ha en ansatt koster penger. Det koster arbeidsgiveren enda mer at arbeidstakeren ikke kommer. I tillegg går det utover kollegaene. Ustabile personer i arbeidslivet grunnet sykdom vil bli en stor kostnad for hele samfunnet. Så derfor eksisterer nok ikke slike jobber.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke uføretrygdet selv så det er sagt men det som slår meg er hvor flinke noen er til å dømme andre som er det. Hva vet du om grunnen til hvorfor nettopp feks naboen er uføretrygdet.

Ja det finnes de som har det som har fått det uten grunn, men det er ikke de jeg ønsker å snakke om i dette innlegget. Jeg snakker om de som faktisk er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Og der starter dømmingen.

Du ser din uføretrygdene nabo maler huset sitt en dag eller ordner i hagen. Noen vil da automatisk tenke.. ja men klarer han det så klarer han å jobbe også. Han er ikke syk. Og da spør jeg. Hva vet du om det? Hva slags rettigheter har du til å dømme andres liv? For det du kanskje ikke vet er at personen som maler huset sitt den dagen har ikke orket noe på dager eller uker pga sykdom. Kanskje også malingen av huset på en god dag vil føre til at den det gjelder blir sengeliggende i flere dager.

I samfunnet så er det ikke jobb til de som har gode dager i ny og ne. Som arbeidsgiver kan man ikke gå ut i fra at en arbeidstaker kanskje kommer på jobb mandag eller fredag eller kanskje bare noen timer. Mange er nok i stand til å jobbe litt men arbeidsgiveren kan ikke forholde seg til sånne. Så har vi dem som kanskje kan gå et par timer på mandag da,men prisen for vedkommende er at de blir liggende resten av uka.

Noen mener at uføretrygdene ikke kan gå ut av døra en gang. De har ikke rett til å treffe venner, dra på en fest,eller dra på en ferie. For klarer du det så klarer du jo å jobbe. Igjen spør jeg hva vet du om deres tilstand? Kanskje de drar ut på en god dag. Når det gjelder ferie sier du kanskje.. ja men ferie har de jo hele året de som er hjemme. Det er ingen ferie og leve med sykdom verken psykisk eller fysisk. Det er en heldagsjobb. En kan ha konstante smerter, man må kanskje planlegge hva orker jeg idag, ta å handle på butikken eller oppvaska. Hva vil det føre til? Som syk må man ofte planlegge og tenke konsekvenser av sine handlinger lenge før handlingen blir utført. Det syke tenker på ville ikke falle naturlig for de friske engang.

Veldig mange av de uføretrygdene ønsker seg gjerne tilbake til arbeidslivet for å kunne bidra med noe. De ville gjort hva som helst for å bli frisk nok til å kunne ta en jobb. Jobb for mange er mestring og mestring gir en god følese. Men så vet man innerst inne at man ikke er i stand til det. Da blir mestringen heller det å kanskje klare å male huset på en god dag. Men det er jo ikke godt nok for de dømmende. For da kan jo vedkommende jobbe.

Jeg spør igjen. Hva slags rett har dere til å dømme uføretrygdene, når dere ikke vet noenting om livet deres,?

Så lenge alle som er uføretrygdede ikke godtar at systemet endres for å fjerne snylterne, så må de bare godta at de dømmes, også de som er reelt syke.

Er sikker på at alle kjenner eller vet om noen som snylter på trygd eller skatt.

Og vi andre lovlydige betaler altså for dette kalaset.

Alt vil kollapse til slutt, om ikke det strammes inn.

Anonymous poster hash: 3534b...4d6

[AnonymBruker]

Tenker sånn jeg da at har de kropp til å male hus en dag, så kunne de heller brukt den energien på å jobbe. Det finnes veldig mange jobber som ikke krever noe særlig av deg.

Anonymous poster hash: 9d406...008

[tussi84]

Tenker sånn jeg da at har de kropp til å male hus en dag, så kunne de heller brukt den energien på å jobbe. Det finnes veldig mange jobber som ikke krever noe særlig av deg.

Anonymous poster hash: 9d406...008

Igjen de jobbene eksisterer ikke. Og du er nettopp en av de som dømmer ser jeg. Mange som er ufør vet ikke om kroppen er frisk nok på mandag eller onsdag.

[AnonymBruker]

Hva da med nullskatteytere og snyting på skatten generelt, firmaer som spekulerer i å ha sponsede ansatte som NAV betaler for? Hva med at hvis trygden kuttes må folk som nå lever selvstendige og uavhengige liv ivareta av syke familiemedlemmer? Det vil endre de friskes liv også, og flere på gata etc. Jeg tror problemet med å snyte fellesskapet og hamstre til seg selv finnes like sterkt i alle samfunnslag, bare at når de aller rikeste gjør det får det større konsekvenser, det gir sterk signaleffekt også.

Anonymous poster hash: 58b7e...3eb

[Gjest Eurodice]

Tenker sånn jeg da at har de kropp til å male hus en dag, så kunne de heller brukt den energien på å jobbe. Det finnes veldig mange jobber som ikke krever noe særlig av deg.

Anonymous poster hash: 9d406...008

Eksempler?

[AnonymBruker]

Jeg jobber i helsevesenet og ser mange uføretrygdede som fint kunne ha bidratt til fellesskapet på sin måte. Særlig unge! Det er så utrolig frustrerende for når de blir så mange, blir det en altfor stor utgiftspost for staten å håndtere. Dermed må satsene ned, og de som virkelig trenger hjelpen får mindre enn de burde ha. Særlig mtp psykisk sykdom er det mange som blir ufør fordi helsevesenet ikke klarer å gi dem riktig behandling, og det blir da lettvint å bare gi dem uførstatus. Jeg tror også mange hadde blitt friskere av å delta i samfunnet - det blir en ond sirkel hvor en sitter hjemme og graver seg lenger og lenger ned i depresjoner og angst.

For å dra fram et eksempel, så har jeg jobbet på et bosenter med veldig syke schizofrenipasienter. Denne gruppen er kjent for å være "dyr i drift" for staten, og ingen forventer at de skal måtte gjøre noe annet enn å forsøke å ha et noen lunde verdig liv så langt det går. Likevel var det mange av dem som arbeidet i vernede stillinger, hvor de kunne komme og gå litt som det passet dem. Og dere skulle sett stoltheten når de kunne komme bort til meg og si at "Nå drar jeg på jobb".

Anonymous poster hash: 17d9d...403

Du synes ikke det hadde vært mer humant å skaffe flere arbeidsplasser til de som fint kan jobbe litt da? Enn å røyke snylterne ut ved å sulte de som faktisk trenger det?

Det er så lett å snakke når man selv har en jobb og ikke står i fare for å miste hverken den eller helsen.

Hvor mange jobber tror du finnes for de som fint kan jobbe litt?

Hvor mange arbeidsgivere tror du ansetter de som er trygdede, når det er 20-100 friske som også ønsker stillingen?

Og hvor mange stillinger finnes det der ute som er graderte?

Hvorfor mener du at den beste løsningen er å gi mindre penger? Minstetrygden i dag er vel på ca 14000 kr utbetalt.

Hvor mener du de skal knipe inn da? Hva synes du er passe at en ufør får, så vi kan røyke ut snylterne?

Ser du ikke at ved å skaffe arbeidsplasser ved for eksempel ha flere verna bedrifter, eller gå inn mye mer aktivt å kompensere arbeidsgivere for å ha trygdede i arbeid, og frem for alt sette ressurser inn på å hjelpe denne gruppen ut i lønnet arbeid, så er målet å få ned antall trygdede mye nærmere,

I stedet mener du altså at de skal straffes for å være syke?

Anonymous poster hash: 6bcbe...ea4

[AnonymBruker]

Igjen de jobbene eksisterer ikke. Og du er nettopp en av de som dømmer ser jeg. Mange som er ufør vet ikke om kroppen er frisk nok på mandag eller onsdag.

Javel? Tror du feks å ringe rundt til folk å ha spørreundersøkelser er mere slitsomt enn å male hus? Tror du å legge brev i konvolutter er mere slitsomt enn å male hus?

Jeg dømmer som bare pokker jeg. De aller fleste uføretrygdede kan jobbe av og til. Mange gjør det, og de som ikke gjør det er egentlig bare late og derfor snyltende.

Det er en skremmende tanke at de som har sugerør ned i velferdskassen ikke tenker over at den trenger påfyll for ikke å bli tom. Hvorfor ikke heller bidra når man kan slik at man minsker risikoen for det? Hva gjør du den dagen pengene er vekk? Jeg synes det er skikkelig egoistisk å overlate alt ansvaret til oss som jobber når det faktisk er de som ikke jobber av ymse-grunner som er utgiften.

Faktisk slik det er nå så går det mere penger ut enn inn. Alle vet hva det vil si på sikt.

Anonymous poster hash: 9d406...008

[AnonymBruker]

Det som er trist, er alle de med depressive lidelser og/eller angstlidelser som er uføretrygdet. Det skulle vært kontraindisert å passivisere slike pasienter, man blir ikke bedre av sin angst eller depresjon av å ikke jobbe - snarere tvert imot.

Anonymous poster hash: 5c134...225

[AnonymBruker]

Javel? Tror du feks å ringe rundt til folk å ha spørreundersøkelser er mere slitsomt enn å male hus? Tror du å legge brev i konvolutter er mere slitsomt enn å male hus?

Jeg dømmer som bare pokker jeg. De aller fleste uføretrygdede kan jobbe av og til. Mange gjør det, og de som ikke gjør det er egentlig bare late og derfor snyltende.

Det er en skremmende tanke at de som har sugerør ned i velferdskassen ikke tenker over at den trenger påfyll for ikke å bli tom. Hvorfor ikke heller bidra når man kan slik at man minsker risikoen for det? Hva gjør du den dagen pengene er vekk? Jeg synes det er skikkelig egoistisk å overlate alt ansvaret til oss som jobber når det faktisk er de som ikke jobber av ymse-grunner som er utgiften.

Faktisk slik det er nå så går det mere penger ut enn inn. Alle vet hva det vil si på sikt.

Anonymous poster hash: 9d406...008

Poenget er at når man maler et hus, så gjør man det på en god dag!

I dag går det ikke, men kanskje i morgen? Eller dagen etter?

Man vet ikke hvilken dag som er god før man har stått opp og kommet i gang.

Det er ikke slik at man må male til et visst tidspunkt, i så og så mange timer, noen forhåndsbestemte dager i uken.

Det er uforutsigbarheten som er problemet for de fleste uføre, og dermed også potensielle arbeidsgivere.

Anonymous poster hash: fe8dc...1ec

[AnonymBruker]

Jeg jobber i helsevesenet og ser mange uføretrygdede som fint kunne ha bidratt til fellesskapet på sin måte. Særlig unge! Det er så utrolig frustrerende for når de blir så mange, blir det en altfor stor utgiftspost for staten å håndtere. Dermed må satsene ned, og de som virkelig trenger hjelpen får mindre enn de burde ha. Særlig mtp psykisk sykdom er det mange som blir ufør fordi helsevesenet ikke klarer å gi dem riktig behandling, og det blir da lettvint å bare gi dem uførstatus. Jeg tror også mange hadde blitt friskere av å delta i samfunnet - det blir en ond sirkel hvor en sitter hjemme og graver seg lenger og lenger ned i depresjoner og angst.

For å dra fram et eksempel, så har jeg jobbet på et bosenter med veldig syke schizofrenipasienter. Denne gruppen er kjent for å være "dyr i drift" for staten, og ingen forventer at de skal måtte gjøre noe annet enn å forsøke å ha et noen lunde verdig liv så langt det går. Likevel var det mange av dem som arbeidet i vernede stillinger, hvor de kunne komme og gå litt som det passet dem. Og dere skulle sett stoltheten når de kunne komme bort til meg og si at "Nå drar jeg på jobb".

Anonymous poster hash: 17d9d...403

Du som skriver her er jo et eksempel på samfunnsøkonomien i sykdommen, de må ha egne boliger, legetimer, medisiner, psykologer, bedrifter, sykepleiere. En schizofren pasient ansetter tydeligvis nesten 10 personer. Så lykke til i arbeidskøen med færre jobber og nedlagt NAV selv da. Setter det litt på spissen, men jeg mener bare å få frem at pengene til de uføre og syke går ut i samfunnet igjen/ samfunnshjulene.

Anonymous poster hash: 58b7e...3eb

[AnonymBruker]

Tenker sånn jeg da at har de kropp til å male hus en dag, så kunne de heller brukt den energien på å jobbe. Det finnes veldig mange jobber som ikke krever noe særlig av deg.

Anonymous poster hash: 9d406...008

Ja og de jobbene står jo i kø?

Så hvis naboen min som har en litt lei migrene av og til, og har noen fraværsdager i mnd, søker en jobb fordi han ønsker å jobbe de dagene han er frisk, søker en stilling, så får han den før den andre naboen min som kan jobbe alle dagene i mnd fordi han er frisk?

Så den ene dagen han henger på veggen og maler har han ikke vondt i hodet, og kunne ha jobbet, det har du rett i.

Men ser du og andre ikke at den jobben ikke eksisterer i dag?

Men jeg følger deg på at han fint kunne ha jobbet den dagen, og derfor mener jeg at ved å skape fleksible arbeidsplasser, verna bedrifter osv så hadde det vært en plass mannen som maler kunne ha gått og arbeidet de friske dagene han har i mnd.

Så hvorfor får den syke selv skylden fordi de ikke arbeider, staten selv får ta en stor del av skylden for at det har blitt slik, ved å skvise ut de som på en eller annen måte har en skavanke.

Anonymous poster hash: 6bcbe...ea4

[AnonymBruker]

Javel? Tror du feks å ringe rundt til folk å ha spørreundersøkelser er mere slitsomt enn å male hus? Tror du å legge brev i konvolutter er mere slitsomt enn å male hus?

Jeg dømmer som bare pokker jeg. De aller fleste uføretrygdede kan jobbe av og til. Mange gjør det, og de som ikke gjør det er egentlig bare late og derfor snyltende.

Det er en skremmende tanke at de som har sugerør ned i velferdskassen ikke tenker over at den trenger påfyll for ikke å bli tom. Hvorfor ikke heller bidra når man kan slik at man minsker risikoen for det? Hva gjør du den dagen pengene er vekk? Jeg synes det er skikkelig egoistisk å overlate alt ansvaret til oss som jobber når det faktisk er de som ikke jobber av ymse-grunner som er utgiften.

Faktisk slik det er nå så går det mere penger ut enn inn. Alle vet hva det vil si på sikt.

Anonymous poster hash: 9d406...008

Jeg klarer ikke å ta dette seriøst.

Mener du alvorlig å si at ingen som er uføre er syke? Alle kan jobbe.

Har du opplevd psykosepasienter på nært hold? Har du gått glipp av de som skriver her at de lever med smerter hver dag?

Anonymous poster hash: 58b7e...3eb