Når skal livet snu?

[AnonymBruker]

Hei. 21 år gammel mann her som ønsker å være anonym.

Det har seg sånn at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med livet. Jeg har hele tiden slitt med å lykkes. Jeg føler meg ubrukelig i det meste. I videregående gikk jeg matfag, men ga opp det ettersom jeg strøk på alt av prøver og eksamen. Byttet over til IKT-faget, fordi jeg trodde det var noe jeg ville like. Dessverre ble det ikke som jeg hadde tenkt meg, og jeg bestod så vidt eksamen (fikk karakter 2) og jeg skjønner ikke hvorfor jeg valgte å gå videre med det.

Jeg fikk lærlingplass i et IKT-firma (kommunalt firma) men det eneste jeg har gjort de to årene jeg har gått der er å klargjøre pc'er og sitte på Helpdesk. Enten hjelper jeg dem med enkle ting som å gi dem et nytt passord, legge til skrivere eller andre småting, ellers mottar jeg kjeft av kundene fordi det ikke er alltid ting funker som det skal. Det er også mye kjeft å ta i mot fra kundene hvis ting ikke funker som det skal, eller hvis jeg ikke klarer å løse alle problemene der og da.

Nå nærmer det seg fagprøve, og jeg er ganske sikker på at jeg stryker den ettersom jeg for det meste har gjort ting jeg garantert ikke kommer til å få på fagprøven. Hvis jeg endelig blir satt til andre ting enn Helpdesk får jeg som regel beskjed om at jeg må sette meg på Helpdesk allikevel fordi vi er så få på telefonen og det er mye kø.

Jeg klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte å tenke på fagprøven, og jeg er så lei av å skuffe alle rundt meg. Jeg har aldri helt visst hva jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg gjør mitt aller beste, men jeg klarer det bare ikke. IKT er noe jeg ikke kommer til å gå videre med, og jeg har hørt at hvis man stryker må man forlenge lærerkontrakten med et halvt år, men det vet jeg ikke om jeg har motivasjonen til ettersom jeg som sagt ikke kommer til å fortsette med det faget. Jeg prøver og prøver, og jeg har så lyst til å bli en suksess som alle andre! Fikk forrige uke vite at jeg skal opp i prøve-fagprøve om en måned, og selv den gruer jeg meg enormt til. Har hørt at jeg skal sette opp servere og ha litt om nettverk, men jeg har ennå ikke fått satt opp servere i bedriften og jeg kan også svært lite om nettverk.

Jeg klarte til og med å stryke 3 ganger på førerprøven på bil fordi jeg blir så ufattelig nervøs under press, og det ender med at jeg får hjerneteppe. Det går ikke an å snakke med familien min ang. det, for det virker ikke som at noen tar meg seriøst. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med livet. Jeg føler virkelig at ingenting går min vei, og det er like før jeg bare gir opp. :/ Blir evig takknemlig for tips til hva jeg bør gjøre.

Anonymous poster hash: 905e9...8c6

Anonymous poster hash: 905e9...8c6

[AnonymBruker]

Hei. 21 år gammel mann her som ønsker å være anonym.

Det har seg sånn at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med livet. Jeg har hele tiden slitt med å lykkes. Jeg føler meg ubrukelig i det meste. I videregående gikk jeg matfag, men ga opp det ettersom jeg strøk på alt av prøver og eksamen. Byttet over til IKT-faget, fordi jeg trodde det var noe jeg ville like. Dessverre ble det ikke som jeg hadde tenkt meg, og jeg bestod så vidt eksamen (fikk karakter 2) og jeg skjønner ikke hvorfor jeg valgte å gå videre med det.

Jeg fikk lærlingplass i et IKT-firma (kommunalt firma) men det eneste jeg har gjort de to årene jeg har gått der er å klargjøre pc'er og sitte på Helpdesk. Enten hjelper jeg dem med enkle ting som å gi dem et nytt passord, legge til skrivere eller andre småting, ellers mottar jeg kjeft av kundene fordi det ikke er alltid ting funker som det skal. Det er også mye kjeft å ta i mot fra kundene hvis ting ikke funker som det skal, eller hvis jeg ikke klarer å løse alle problemene der og da.

Nå nærmer det seg fagprøve, og jeg er ganske sikker på at jeg stryker den ettersom jeg for det meste har gjort ting jeg garantert ikke kommer til å få på fagprøven. Hvis jeg endelig blir satt til andre ting enn Helpdesk får jeg som regel beskjed om at jeg må sette meg på Helpdesk allikevel fordi vi er så få på telefonen og det er mye kø.

Jeg klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte å tenke på fagprøven, og jeg er så lei av å skuffe alle rundt meg. Jeg har aldri helt visst hva jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg gjør mitt aller beste, men jeg klarer det bare ikke. IKT er noe jeg ikke kommer til å gå videre med, og jeg har hørt at hvis man stryker må man forlenge lærerkontrakten med et halvt år, men det vet jeg ikke om jeg har motivasjonen til ettersom jeg som sagt ikke kommer til å fortsette med det faget. Jeg prøver og prøver, og jeg har så lyst til å bli en suksess som alle andre! Fikk forrige uke vite at jeg skal opp i prøve-fagprøve om en måned, og selv den gruer jeg meg enormt til. Har hørt at jeg skal sette opp servere og ha litt om nettverk, men jeg har ennå ikke fått satt opp servere i bedriften og jeg kan også svært lite om nettverk.

Jeg klarte til og med å stryke 3 ganger på førerprøven på bil fordi jeg blir så ufattelig nervøs under press, og det ender med at jeg får hjerneteppe. Det går ikke an å snakke med familien min ang. det, for det virker ikke som at noen tar meg seriøst. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med livet. Jeg føler virkelig at ingenting går min vei, og det er like før jeg bare gir opp. :/ Blir evig takknemlig for tips til hva jeg bør gjøre.

Anonymous poster hash: 905e9...8c6

Anonymous poster hash: 905e9...8c6

Hei!

Vanskelig å gi deg råd uten å vite mer om situasjonen din, men jeg tenker umiddelbart to ting:

1. Krev fra praksisstedet at de ser på læreplanen din og tar ansvar for at opplæringen din blir skikkelig. De har ikke lov til å bruke deg som arbeidskraft på denne måten, og de burde (og kan) miste retten til å ha lærning hvis det kommer den rette for øre at de har nedprioritert ditt læringsbehov så mye som du beskriver!

Da kan du bruke prøve-fagprøven til å øve deg på å mestre situasjonen, og resten av tiden du har på å lære deg ting i bredden. Bruk læreplanmålene godt - det er dette, og bare dette, sensor tester deg i.

2. Når du får overskudd bør du oppsøke terapi for prestasjonsangsten din. Du sier du føler deg ubrukelig i det meste. Jeg leser mellom linjene om en ung gutt som har fått til mye, og som har greid å ta valg for seg selv når det har vært nødvendig. Likevel føler du deg ubrukelig i så stor grad at du stryker på ting som du er mer enn kompetent til å få til. Grunnen til det sitter i hodet ditt, og kan fikses en gang for alle hvis du legger ned litt innsats hos en psykolog. Bare tenk så my glede du vil få av å kunne takle stress senere i livet.

Stå på!

Anonymous poster hash: 615c8...793