Dyp kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Etter at det ble slutt mellom meg og xen, for ca 4 år siden har jeg aldri kommet meg videre fra kjærlighetssorgen.

Jeg føler livet er meningsløst uten ham, jeg drømte om at vi skulle få barn og bygge et liv sammen.

Har ikke truffet noen som kan måle seg med han siden.

Jeg går til psykolog etc, men jeg føler bare at livet er totalt meningsløst alene. Mulig at jeg er suicidal i humøret etter at det ble slutt, jeg gråt og gråt og kunne begynne å gråte midt i en samtale f.eks.

Hvordan kommer man seg videre etter noe sånt? Hvordan finner man mening i hverdagen som singel og aleneboende?

Jeg har det bra når jeg er sammen med familie, men når jeg kommer hjem til tom leilighet og det er bare meg så blir jeg ekstremt depressiv.

Jeg føler at jeg har mistet gnisten. Ser ingen mening med livet lenger.

Noen som har vært gjennom dette og kommet ut på andre siden?

4 år er vel ganske lenge å ha kjærlighetssorg?

Anonymous poster hash: 73833...2e6

[AnonymBruker]

Etter at det ble slutt mellom meg og xen, for ca 4 år siden har jeg aldri kommet meg videre fra kjærlighetssorgen.

Jeg føler livet er meningsløst uten ham, jeg drømte om at vi skulle få barn og bygge et liv sammen.

Har ikke truffet noen som kan måle seg med han siden.

Jeg går til psykolog etc, men jeg føler bare at livet er totalt meningsløst alene. Mulig at jeg er suicidal i humøret etter at det ble slutt, jeg gråt og gråt og kunne begynne å gråte midt i en samtale f.eks.

Hvordan kommer man seg videre etter noe sånt? Hvordan finner man mening i hverdagen som singel og aleneboende?

Jeg har det bra når jeg er sammen med familie, men når jeg kommer hjem til tom leilighet og det er bare meg så blir jeg ekstremt depressiv.

Jeg føler at jeg har mistet gnisten. Ser ingen mening med livet lenger.

Noen som har vært gjennom dette og kommet ut på andre siden?

4 år er vel ganske lenge å ha kjærlighetssorg?

Anonymous poster hash: 73833...2e6

Jeg ble bråkastet ut og flyttet hjem til foreldrene mine. Var ment å være midlertidig, men det gikk noen år...Jeg fikk tilbud om en leilighet ganske umiddelbart, men den var bare så depressiv at jeg orket ikke tanken på å sitte der og glane hele dagen og bo meg ihjel. Jeg gråt og gråt, gikk ned 17 kg på 2-3 måneder, og hadde bare lyst til å dø. Han var den første jeg faktisk kunne se for meg å bli gammel sammen med, han var den 3. samboeren i rekken (første varte 2 år, neste 10 år, også var det lynet slo ned med han siste) Det var kyss og klapp og klem og latter hver dag, aldri krangling, så bruddet kom helt ut av det blå på meg.

Så jeg fartet rundt jeg, for pengene jeg sparte på husleie. Besøkte venner utenbys, gjorde alt for å ikke sitte hjemme alene med de dystre tankene. Jeg var ikke i jobb pga skade heller, så det var mer enn nok tid til å ta helt av med negativt tankemønster.

Prøvde noe reboundgreier, men det var ikke særlig vellykket. At eksen tok kontakt etter noen måneder og vi drev og hadde oss innimellom, gjorde ikke akkurat at ting gikk raskere heller. Tilslutt rømte jeg landet en periode, ikke at DET hjalp så mye heller, for eksen var den som maste minst om hvor mye han ville savne meg, men faktisk den som ringte meg mest når jeg satt i utlandet...

Nå er det gått fire år, og jeg føler ikke for å slippe alt jeg har og komme løpende om han ringer.

Jeg er så glad for at vennene mine holdt ut med meg, de lot meg grine, også snakket vi om noe annet liksom. Når jeg dro på besøk forventet ikke jeg at de skulle underholde, mine vennskap er slik at vi kan sitte i hver vår sofa og holde kjeft, uten at stillheten blir ubehagelig, så jeg var kanskje ikke den mest slitsomme gjesten. Jeg tok opp igjen gamle hobbyer, og fikk meg et par nye.

Nå greier jeg å fatte litt interesse for menn igjen, men jeg skal innrømme jeg er brent og kynisk og tror alle bare er ute etter en ting og sier pene ting for å komme i buksene mine. Selvfølelsen og -bildet var på minussiden, men det kommer seg gradvis... Har også kommet meg i jobb igjen og fått meg egen leilighet. For første gang uten noe mannenavn på postkassen ved siden av mitt. Jeg vil heller være singel enn i et dårlig forhold og jeg orker ikke drama, så jeg stresser ikke med noenting.

Jeg har også gått til psykolog, to forskjellige. Jeg vet ikke om jeg syntes det hjalp så veldig? Men så har jeg jo de tidligere omtalte gode vennene som ikke er redd for å si sin mening

Anonymous poster hash: e7c8f...62c

[AnonymBruker]

Dette går folk gjennom hele tiden. 4 år er mye, ha deg ut på byen og få deg noe så kanskje du glemmer han når du innser det finnes flere fisk i havet.

Anonymous poster hash: 24c15...024

[Gjest Anastasia]

Akkurat sånn har jeg det og! Nå er det "bare" gått 2 år for min del, men jeg kommer aldri til å møte noen som han. Har aldri møtt noen som var så lik meg, og som jeg hadde det så gøy med. I tillegg var sexen helt amazing..

Har prøvd å date andre jeg og men blir bare kvalm for ingen kan måle seg med han Alle råder meg til å tenke på det kjipe han gjorde mot meg, og prøve å se på han som et utro svin som jeg blir kvalm av, men jeg klarer ikke! Jeg er nå på psykolog nr 2 men føler ikke helt at det hjelper sånn egentlig..

I tillegg sliter jeg med tvangstanker, tenker nesten konstant på exen og nye dama.. Misunner de som har kommet seg gjennom kjærlighetssorg jeg.

[AnonymBruker]

Dyp sorg i 6 år her… helt JÆVLIG.. ingen psykolog som kan hjelpe der…….

eneste fornuftige trikset som jeg VET FUNGERER er å trene….

Anonymous poster hash: 80d52...7e2

[Gjest Anastasia]

Dyp sorg i 6 år her… helt JÆVLIG.. ingen psykolog som kan hjelpe der…….

eneste fornuftige trikset som jeg VET FUNGERER er å trene….

Anonymous poster hash: 80d52...7e2

Vel, det hjelper der og da hvertfall! Så tenker man på noe annet. Jeg tenkte begynne på kickboxing igjen, så hver gang jeg sparker og slår så tenker jeg at det er exen min

[kari2]

Etter at det ble slutt mellom meg og xen, for ca 4 år siden har jeg aldri kommet meg videre fra kjærlighetssorgen.

Jeg føler livet er meningsløst uten ham, jeg drømte om at vi skulle få barn og bygge et liv sammen.

Har ikke truffet noen som kan måle seg med han siden.

Jeg går til psykolog etc, men jeg føler bare at livet er totalt meningsløst alene. Mulig at jeg er suicidal i humøret etter at det ble slutt, jeg gråt og gråt og kunne begynne å gråte midt i en samtale f.eks.

Hvordan kommer man seg videre etter noe sånt? Hvordan finner man mening i hverdagen som singel og aleneboende?

Jeg har det bra når jeg er sammen med familie, men når jeg kommer hjem til tom leilighet og det er bare meg så blir jeg ekstremt depressiv.

Jeg føler at jeg har mistet gnisten. Ser ingen mening med livet lenger.

Noen som har vært gjennom dette og kommet ut på andre siden?

4 år er vel ganske lenge å ha kjærlighetssorg?

Anonymous poster hash: 73833...2e6

Fire år er lenge, ja. Det er mulig at du gikk inn i en depresjon ved bruddet som har blitt værende. Altså at det ikke kun er kjærlighetssorgen som plager deg, men også en depresjon. Prøv å vær så mye sammen med andre du kan, finn på ting, tren, og ikke ha kontakt med han! Ønsker deg lykke til!

[Gjest Anastasia]

Fire år er lenge, ja. Det er mulig at du gikk inn i en depresjon ved bruddet som har blitt værende. Altså at det ikke kun er kjærlighetssorgen som plager deg, men også en depresjon. Prøv å vær så mye sammen med andre du kan, finn på ting, tren, og ikke ha kontakt med han! Ønsker deg lykke til!

Har sett deg svare i andre tråder ang dette, og ville bare si at du virker så snill!

[AnonymBruker]

Vel, det hjelper der og da hvertfall! Så tenker man på noe annet. Jeg tenkte begynne på kickboxing igjen, så hver gang jeg sparker og slår så tenker jeg at det er exen min

Har erfart det samme, eneste som hjelper… de kan dytte så mange psykologer de bare vil på deg, men nei- smerten er DIN og det er du som må få den vekk, trening hjelper ts!

Anonymous poster hash: 80d52...7e2

[kari2]

Har sett deg svare i andre tråder ang dette, og ville bare si at du virker så snill!

Å, tusen takk! Så glad jeg ble:) Trist å høre at du sliter med kjærlighetssorg. Bra du har funnet en måte å få utløp for sinnet på Det er så lett å romantisere i etterkant, og bare tenke på det som var bra, og ikke det som var dårlig. Det er det viktig å være bevisst på. Det er ikke alltid en psykolog virker, det må matche ganske godt personlighetsmessig med vedkommende, som et minstemål, føler jeg. To år er også ganske lenge, så jeg håper du kommer deg ut av det snart! For meg tok det ca 1,5 år. Tiden er på din side! Tvangstanker i tillegg må være noe dritt. Da kan det være et desto større poeng å holde seg mye opptatt, og sammen med andre, så man ikke får anledning til å tenke så mye. Lykke til til deg, jeg heier på deg! :D

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen!

Det går jo litt opp og ned, det er ikke hver eneste dag som er like ille, heldigvis.

Rebound prøvde jeg for 4 år siden, det ble jeg bare mer deppa av.

Jeg tror kanskje det er veldig mye det at han var en veldig spesiell mann for meg, men kanskje like mye det at han var tryggheten og fremtidsdrømmene mine/fremtidsplanene. Den jeg ville tilbringe livet med. Men jaja, så ble det ikke sånn da.

Jeg bare føler at det er så viktig den energien man skaper med en partner, jeg synes det er så innmari ekstremt tøft å være alene i forhold til det å være to også ha drømmen om å få barn mer oppnåelig.

Anonymous poster hash: 73833...2e6

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan folk kan ha kjærlighetssorg i årevis? Hvorfor la et menneske som ikke vil ha deg, ha så stor makt over livet ditt? Vil du ikke komme deg videre? Gjemmer du deg bak sorgen for å slippe å ta tak i problemene dine? Beklager å si det, men å ha kjærlighetssorg i over 2 år og mer, er virkelig ikke normalt.

Anonymous poster hash: 6c961...825

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Har du prøvd å faktisk møte andre menn?

Problemet i slike situasjoner er jo at man ofte ikke vil akseptere virkeligheten og faktisk tviholder på sorgen og smerten sin.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan folk kan ha kjærlighetssorg i årevis? Hvorfor la et menneske som ikke vil ha deg, ha så stor makt over livet ditt? Vil du ikke komme deg videre? Gjemmer du deg bak sorgen for å slippe å ta tak i problemene dine? Beklager å si det, men å ha kjærlighetssorg i over 2 år og mer, er virkelig ikke normalt.

Anonymous poster hash: 6c961...825

Er du mann? Virker som de fleste menn ikke har følelser og bare finner seg en ny akkurat som de skal kjøpe ny pizza på rema. Jeg ser ikke på mennesker som forbruksvarer. Kommer ikke over exen samme hva jeg gjør,så hva foreslår du da?

Har prøvd å date andre menn, ble bare kvalm for ingen mann i verden kan matche min ex.

Anonymous poster hash: f7441...6ef

[Gjest made4u]

Noen mennesker bærer med seg savnet og drømmene etter "den ene" hele livet, de vil alltid se mot hva som kunne ha vært, selv ikke nye forhold fjerner de tankene og drømmene.

Andre går enkelt videre og legger fra seg alt som var...

[Meline37]

Etter at det ble slutt mellom meg og xen, for ca 4 år siden har jeg aldri kommet meg videre fra kjærlighetssorgen.

Jeg føler livet er meningsløst uten ham, jeg drømte om at vi skulle få barn og bygge et liv sammen.

Har ikke truffet noen som kan måle seg med han siden.

Jeg går til psykolog etc, men jeg føler bare at livet er totalt meningsløst alene. Mulig at jeg er suicidal i humøret etter at det ble slutt, jeg gråt og gråt og kunne begynne å gråte midt i en samtale f.eks.

Hvordan kommer man seg videre etter noe sånt? Hvordan finner man mening i hverdagen som singel og aleneboende?

Jeg har det bra når jeg er sammen med familie, men når jeg kommer hjem til tom leilighet og det er bare meg så blir jeg ekstremt depressiv.

Jeg føler at jeg har mistet gnisten. Ser ingen mening med livet lenger.

Noen som har vært gjennom dette og kommet ut på andre siden?

4 år er vel ganske lenge å ha kjærlighetssorg?

Anonymous poster hash: 73833...2e6

Jeg har hatt kjærlighetssorg i 5 år før. Så ja det er mulig. Nå er jeg også litt deppa for hver gang jeg forelsker meg så er det kun gjensidig en liten stund føler jeg.

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Er du mann? Virker som de fleste menn ikke har følelser og bare finner seg en ny akkurat som de skal kjøpe ny pizza på rema.

Tull og tøys! Dette er en av mange myter om menn som ikke stemmer.

Jeg har to kamerater som har opplevd samlivsbrudd i nyere tid. Den ene av de ble suicidal, gikk ned 10 kg og gikk til psykolog. Begynte å møte nye kvinner, men var fortsatt bestemt på å ikke gå inn i et forhold. Endte opp med å bli sammen med en av sine flørter fra en bytur.

Den andre var også svært langt nede og var preget av angst og depresjon. Brukte beroligende for å komme seg gjennom hverdagen. Han var også fast bestemt på at han ikke ville være klar for å møte nye kvinner på lang tid, men nå har han faktisk møtt en ny kvinne han liker veldig godt.

Har prøvd å date andre menn, ble bare kvalm for ingen mann i verden kan matche min ex.

Dette er også tull og tøys. Fortell oss gjerne i klartekst hvordan denne mannen er så unik og fantastisk at ingen andre kan matche han. Jeg tviler på du greier å overbevise oss. Du greier trolig ikke overbevise deg selv heller, om du skal se rasjonelt på dette.

Jeg er for øyeblikket selv forelsket i en fantastisk jente, men jeg VET at det finnes andre fantastiske jenter som faktisk kan matche henne, selv om det føles ut som en skjendelse mot henne å si dette. Saken er at det er følelser involvert og de er ikke rasjonelle.

I din situasjon tviholder du på følelser, fortiden og hva som kunne vært, men du kommer aldri i livet videre om du fortsetter sånn. Derfor må du prøve å tvinge deg til å se litt mer rasjonelt på saken. Ha et aktivt liv og fyll det med innhold. Møt andre menn og vær i det minste åpen for å bli kjent med de. Gi de en sjanse.

Hold på de gode minnene du har fra han du var sammen med, men innse at det tilhører fortiden din og at du har en spennende og ukjent fremtid foran deg hvor ALT kan skje så lenge du er åpen for det. Om ikke vil livet ditt forbli miserabelt i lang, lang tid.

Det er løsningen. Garantert.

Endret 23. januar 2015 av Ragnar Danneskjöld

[AnonymBruker]

Er du mann? Virker som de fleste menn ikke har følelser og bare finner seg en ny akkurat som de skal kjøpe ny pizza på rema. Jeg ser ikke på mennesker som forbruksvarer. Kommer ikke over exen samme hva jeg gjør,så hva foreslår du da?

Har prøvd å date andre menn, ble bare kvalm for ingen mann i verden kan matche min ex.

Anonymous poster hash: f7441...6ef

Nei, jeg er kvinne.

Selvfølgelig kan noen matche din eks. Du er jo typisk en sånn som dyrker sorgen, savnet og fantasibildet av denne mannen, og ikke ønsker å gå videre. Da kan du jo i grunnen bare la være å date og heller velte deg i selvmedlidenheten din. Det går i grunnen ikke ut over andre enn deg selv.

Anonymous poster hash: 6c961...825

[AnonymBruker]

Nei, jeg er kvinne.

Selvfølgelig kan noen matche din eks. Du er jo typisk en sånn som dyrker sorgen, savnet og fantasibildet av denne mannen, og ikke ønsker å gå videre. Da kan du jo i grunnen bare la være å date og heller velte deg i selvmedlidenheten din. Det går i grunnen ikke ut over andre enn deg selv.

Anonymous poster hash: 6c961...825

Ikke uttal deg om ting du ikke vet noe om. Hadde jeg kunnet ta en tablett og glemme den jævla exen (håper han får kreft og dør) så hadde jeg gjort det! Men jeg kommer ikke over det samma hva jeg gjør!

Anonymous poster hash: f7441...6ef

[AnonymBruker]

Ikke uttal deg om ting du ikke vet noe om. Hadde jeg kunnet ta en tablett og glemme den jævla exen (håper han får kreft og dør) så hadde jeg gjort det! Men jeg kommer ikke over det samma hva jeg gjør!

Anonymous poster hash: f7441...6ef

Jeg har da levd lenge nok til å vite litt om både det ene og det andre. Tror du at du har monopol på kjærlighetssorg, kanskje?

Jeg skjønner ikke logikken din. Du håper han får kreft og dør, men du kommer ikke over han? Dette er jo virkelig selvmotsigende. Hva gjør du for å komme over han, da? Det hjelper i hvert fall ikke å dyrke sorgen i årevis, velte seg i selvmedlidenhet og bitterhet.

Anonymous poster hash: 6c961...825