NAV = Jobbsøkende for evig...

[AnonymBruker]

Lederstilling i bedrift. Får dessverre en skade som krever omskolering. Har fullført treårig utdannelse etter en skade som ikke vil påvirke yrket lengre. Men det står NAV i panna nå, og det er nå umulig å finne seg jobb.

Innmeldt i alle vikarbyråer og søker på alt en finner hver dag! Jobbsøkekurs er idioti og for mennesker som ikke kan skrive CV og søknader selv.

Får en vikarstilling på fire uker, og mister deretter summen av stønad som holdt hodet over vannet. Den blir mindre.... mye mindre. Ikke får en hjelp, NAV anbefaler å sende deg tilbake til nytt kurs, og motivasjonen synker.

Hva er igjen? Sitter hjemme og venter, søker, ringer, og kakke hodet i veggen over et jævlig dårlig system som sender deg i bakken. 8 måneder har gått, og fire ukers vikarstilling er det en har å vise igjen til. Hva faen? Veileder i NAV er aldri til stede, og ringer heller aldri opp igjen. Ikke svarer vedkommende på mail heller.

Noen tips på hvordan en kan få en jobb på 100 %, kan ikke ta mindre, da går økonomien på dunken. Hva annet kan man gjøre bortsett fra å søke, handle inn mer blekk til printeren og søke igjen? Virkelig INGENTING galt med personlighet, attester (som er topp), erfaring og utdannelsesresultater.

Bachelorgrad er et relevant og ettertraktet yrke. Det mases om i media, men ingen ansetter. "Stillingen er gitt til andre". Mhm, den er gitt til datteren/søstra/venninna/tanta til leder eller andre ansatte der. HVER gang. Kjenner flere av dem. Gikk på studiet med flere av dem. Jeg hadde passet bedre enn tafatte etterdiltere som et par av dem. Men hvorfor for de jobben? Bekjentskap.

Anonymous poster hash: a8790...055

[AnonymBruker]

Lederstilling i bedrift. Får dessverre en skade som krever omskolering. Har fullført treårig utdannelse etter en skade som ikke vil påvirke yrket lengre. Men det står NAV i panna nå, og det er nå umulig å finne seg jobb.

Innmeldt i alle vikarbyråer og søker på alt en finner hver dag! Jobbsøkekurs er idioti og for mennesker som ikke kan skrive CV og søknader selv.

Får en vikarstilling på fire uker, og mister deretter summen av stønad som holdt hodet over vannet. Den blir mindre.... mye mindre. Ikke får en hjelp, NAV anbefaler å sende deg tilbake til nytt kurs, og motivasjonen synker.

Hva er igjen? Sitter hjemme og venter, søker, ringer, og kakke hodet i veggen over et jævlig dårlig system som sender deg i bakken. 8 måneder har gått, og fire ukers vikarstilling er det en har å vise igjen til. Hva faen? Veileder i NAV er aldri til stede, og ringer heller aldri opp igjen. Ikke svarer vedkommende på mail heller.

Noen tips på hvordan en kan få en jobb på 100 %, kan ikke ta mindre, da går økonomien på dunken. Hva annet kan man gjøre bortsett fra å søke, handle inn mer blekk til printeren og søke igjen? Virkelig INGENTING galt med personlighet, attester (som er topp), erfaring og utdannelsesresultater.

Bachelorgrad er et relevant og ettertraktet yrke. Det mases om i media, men ingen ansetter. "Stillingen er gitt til andre". Mhm, den er gitt til datteren/søstra/venninna/tanta til leder eller andre ansatte der. HVER gang. Kjenner flere av dem. Gikk på studiet med flere av dem. Jeg hadde passet bedre enn tafatte etterdiltere som et par av dem. Men hvorfor for de jobben? Bekjentskap.

Anonymous poster hash: a8790...055

Ja.

Dette er et flott og anerkjent yrke...

Anonymous poster hash: aa24d...59d

[nattsvermer]

Søker du kun på utlyste stillinger? Jeg ville forsøkt å sende ut åpne søknader og ringt til avdelingsledere og hørt om de hadde behov for folk.

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat der du er, dog med ulik bakgrunn og fag. Jeg føler med deg! Føler meg så frustrert og stadig mer nedbrutt. Jeg har to "løsninger" på mitt problem - men det er virkelig siste utvei, før det går så langt at jeg tar store psykiske skader av arbeidsledigheten:

1: Man kan rett og slett flytte og søke jobb et sted med færre utdannede konkurrenter. Det må da finnes et sted man kan få jobb her i landet?

Ulempen for min del er at da må jo mannen min også si opp jobben og flytte med meg, så da er vi to som trenger jobb. Pluss at vi må rive opp barna fra sitt hjemmemiljø, her hvor de har alle besteforeldrene sine og vennene sine.

2: Et annet alternativ er å rett og slett droppe å søke, anse kampen som tapt. Selge huset, flytte til et billig hus utenfor allfarvei som man kan klare å betale lån på med en inntekt, men såpass nært at mannen kan beholde jobben og pendle. Og rett og slett innfinne seg med at en har blitt overflødig i samfunnet. Kanskje få en deltidsstilling på nærbutikken etter hvert. Og glemme ens lange utdannelse og det at man faktisk var flink i sin litt mer høyprofilerte jobb så lenge stillingen varte.

Har så lyst til å si til deg "fortsett å søke! Det ordner seg nok snart! Men kjenner at jeg ikke helt klarer å tro på dette selv heller. Lykke til til oss som sliter med dette!

Anonymous poster hash: 89ea0...63f

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat der du er, dog med ulik bakgrunn og fag. Jeg føler med deg! Føler meg så frustrert og stadig mer nedbrutt. Jeg har to "løsninger" på mitt problem - men det er virkelig siste utvei, før det går så langt at jeg tar store psykiske skader av arbeidsledigheten:

1: Man kan rett og slett flytte og søke jobb et sted med færre utdannede konkurrenter. Det må da finnes et sted man kan få jobb her i landet?

Ulempen for min del er at da må jo mannen min også si opp jobben og flytte med meg, så da er vi to som trenger jobb. Pluss at vi må rive opp barna fra sitt hjemmemiljø, her hvor de har alle besteforeldrene sine og vennene sine.

2: Et annet alternativ er å rett og slett droppe å søke, anse kampen som tapt. Selge huset, flytte til et billig hus utenfor allfarvei som man kan klare å betale lån på med en inntekt, men såpass nært at mannen kan beholde jobben og pendle. Og rett og slett innfinne seg med at en har blitt overflødig i samfunnet. Kanskje få en deltidsstilling på nærbutikken etter hvert. Og glemme ens lange utdannelse og det at man faktisk var flink i sin litt mer høyprofilerte jobb så lenge stillingen varte.

Har så lyst til å si til deg "fortsett å søke! Det ordner seg nok snart! Men kjenner at jeg ikke helt klarer å tro på dette selv heller. Lykke til til oss som sliter med dette!

Anonymous poster hash: 89ea0...63f

Leier allerede og eier ingenting. Lever på den ene inntekten, men har lån... Har søkt ikke-relevante jobber også, men ingen napp noe sted. Gjett hva? Har allerede flyttet og søker jobb innenfor 7 byer med pendling som mulighet. Aner ikke hvorfor en ikke får jobb?! Fått ukesvikariat for noen som er syk, men må takke nei for de fine to ukene i jobb på grunn av NAV. Men nå som stønadens størrelse blir borte,virker alt håp ute. Ingen jobb innen februar, og det blir hjem til mor i en alder av 30 år... Og selge alt av møbler.

Hvilket liv er det? Og hvilket samfunn er dette som ikke klarer å ta imot en oppadgående og utdannet person med feilfri attest og gode referanser?

På alle Intervju har alle vært svært positive, men har AKKURAT ikke nådd ansettelsen. Er lederne som intervjuer hånlige når de sier at de vil ha meg der,men at de alle velger en annen person?

Jeg ville gitt all innsats i verden om jeg fikk jobb, og stadig er det tråder om tiltaksløse og ubrukelige ansatte som hater jobben eller ikke trives. Se detfraen i dette perspektivet: Vær for faen takknemlig for at dere har en jobb å gå til!

Anonymous poster hash: a8790...055

[AnonymBruker]

På alle Intervju har alle vært svært positive, men har AKKURAT ikke nådd ansettelsen. Er lederne som intervjuer hånlige når de sier at de vil ha meg der,men at de alle velger en annen person?

Anonymous poster hash: a8790...055

Jeg har også vært på intervjuer. Og vet at mine referanser bekrefter at jeg har vært et svært positivt innslag på arbeidsplassen tidligere.

Jeg tror mange av utlysningene ikke er så "reelle" som de virker. Jeg tror jobbene ofte er lyst ut pliktsmessig, selv om de allerede har en intern/bekjent som skal få jobben. De er jo også nødt til å innkalle flere til intervju. har vært på flere intervju der jeg skjønner at arbeidgiveren slett ikke er interessert i meg, men kun å poengtere det jeg IKKE kan. Allikevel har jeg jo blitt innkalt, der det har vært oppmot hundre andre søkere...

Jeg fikk nettopp det tipset om å ringe til arbeidsplassen før man søker, og spørre rett ut om de har en intern søker, eller en med fortrinn på en eller annen måte. De har jo ikke lov til å si "ja" til dette, men man kan få et visst inntrykk hvis de begynner å nøle eller komme med mange bortforklaringer. Så slipper man å kaste bort tid og krefter på søknader og intervju der man vet man uansett ikke får jobben.

Anonymous poster hash: 89ea0...63f

[AnonymBruker]

1) Nettverk, nettverk og atter nettverk. Du skriver du mistenker at noen bekjente av noen som allerede jobber der ofte får jobbene og i mange tilfeller stemmer det. Det er synd at det skal være slik, men arbeidslivet kommer aldri til å bli kvitt viktigheten av å kjenne noen som kan gå god for deg/nettverk, selv om man prøver kan man ikke vedta seg bort fra det menneskelige av at det er tryggere å gå for noen som en kollega kjenner.

2) Du hadde lederstilling, ble så syk og tok så en treårig utdannelse? Vil det si at du har eller ikke har erfaring innen stillinger du søker på? Det er naturlig nok vanskeligere å få jobb dersom du nå er utdannet i et nytt fagfelt i forhold til hva du tidligere jobbet med og/eller driver med helt andre oppgaver (selv om det er i samme bransje)

3) NAV kan være et tveegget sverd og ofte står det mellom å få støtte (men da måtte si nei til jobber med kortere varighet slik du opplever nå) eller å stå uten støtte men da kunne ta kortvarige jobber. Vurder muligheten for å bo rimeligere slik at du evt. klarer deg uten støtte, det ser betydelig bedre ut på en CV at man i alle fall har vært i jobb i perioder.

4) Søker du evt. litt for høye stillinger innen ditt fagfelt?

5) Når det gjelder stillinger i butikk o.l. så kan det like gjerne være at du er overkvalifisert og at arbeidsgiver ser det. Når du kommer med 3+ års utdannelse og tidligere ledererfaring så vil man ofte skjønne at det bare er et midlertidig stoppested og at man vil slutte så fort det dukker opp noe annet som er mer relevant for egen bakgrunn.

6) Hvilke seks byer er i rekkevidde? Norge er lite, og det er nesten bare Oslo som har et tålelig stort arbeidsmarked slik nedleggingen av utkantstrøkene har foregått. (Ja, jeg vet det er mange som vil være uenige der - men norge er faktisk ikke så stort i den store sammenheng, og det kan være trådt mange steder)

7) Oljeprisen har gått kraftig ned - det er mange bedrifter som ansetter langt færre i disse dager, så man må nok være tålmodig - stå på

Anonymous poster hash: 68e9a...50d

[AnonymBruker]

Vurder også muligheten til å drive for deg selv dersom det er mulig med bachelorgraden og kompetansen du har tilegnet deg. Det kan se bra ut å ha drevet for seg selv dersom man er relativt ambisiøs med det. Er du f. eks utdannet innen økonomi/regnskap vil du kunne ha mulighet til å bygge deg en liten portefølje. Start med små foreninger/lag som behøver en som tar seg av løpende regnskap, jobb deg opp til små bedrifter og etterhvert større. Eksempelvis.

Anonymous poster hash: 68e9a...50d