Når venner ikke helt forstår

[AnonymBruker]

Jeg sliter med depresjon og mat og virker utad veldig velfungerende. Det er nok vanskelig for andre å forstå at jeg sliter såpass som jeg gjør og jeg er nok en person som forsøker i best mulig grad å dekke over problemene mine. Jeg vil jo ikke at andre skal tenke på meg som syk heller. Det siste året har jeg hanglet skikkelig, jeg har slitt enormt meg meg selv og isolert meg veldig. Men så klarer jeg ikke fortelle mine nærmeste at ting er så vanskelig, at jeg er veldig nedfor og sliter med bulimi. De vet at jeg sliter med mat og trening men de vet ikke hvor alvorlig. Nå har det kommet til det punktet at jeg er såpass syk at jeg må legges inn for å få hjelp, og jeg vil bli borte i flere måneder. Jeg har liksom sagt det litt forsiktig og gitt mer og mer informasjon, men så blir jeg møtt med at de blir så overrasket, at de sier at det virker jo som jeg har det så bra og at jeg føler kanskje ikke det forstår. Og jeg forventer ikke det heller, men jeg synes jo det blir vanskelig å fortelle når jeg blir møtt med at "nei men du virker jo så blid og oppegående". Og jeg føler meg så sutrete når jeg prøver å fortelle. Og jeg føler meg så falsk, når jeg nå plutselig er så dårlig at jeg må legges inn. Også tenker jeg: overdriver jeg min egen situasjon? Er jeg virkelig så velfungerende? Ingen andre ser jo hvordan jeg har det. Jeg er kanskje sosial en gang i uka og de timene klarer jeg å ta meg sammen og resten av tiden er jeg deprimert og spiseforstyrra! På jobb virker det heller ikke som noen forstår eller tror at jeg er noe syk, jeg er 50 prosent sykemeldt og har ikke samme arbeidskapasitet som før, men jeg møter opp på jobb og jeg spiser litt lunsj i kantina. Når noen har fått vite at jeg sliter med mat har de sagt "å det er derfor du er så tynn, har tenkt på om du kunne slite med spiseforstyrrelser men så spiser du jo så da tenkte jeg det var noe annet".

Overdriver jeg problemene mine og hvordan kan jeg på best mulig måte formidle til andre at jeg ikke har det bra? Vil jo ikke flagge det for mange heller men nå som jeg skal legges inn må jeg jo informere de aller nærmeste. Jeg vet at jeg er syk, for jeg vet at det ikke er friskt å kaste opp maten sin 5 ganger hver dag og overtrene og føle seg så nede psykisk og fysisk.

Hvordan kan jeg på best mulig måte få andre rundt meg til å forstå? Er det noen som har noen gode råd å komme med?

Anonymous poster hash: aff0f...2ef

[altflyter]

Du stiller et forferdelig vanskelig spørsmål som jeg dessverre ikke har noe svar på. Vennene mine forstod det ikke da jeg slet, skjøv meg bort og jeg var sikker på at jeg hadde mistet dem.

Jeg ble innlagt på psykiatrisk og følte meg "venneløs" i lang tid... årevis

Jeg var også en sånn som var smilende og blid hele tiden. Den "lykkeligste" jenten i vennegjengen. Sannheten var jo dessverre en helt annen. Da jeg prøvde å ymte frampå at jeg slet fikk jeg samme respons som deg, og jeg følte meg avvist.

I ettertid kom vennene mine tilbake og jeg forstod litt mer. Jeg skremte dem med hvordan jeg var. Sykdommen min gjorde dem redd og de visste ikke hvordan de skulle håndtere det. Derfor trakk de seg unna. Psykisk sykdom er mye å bære for den som er syk, men den er også vanskelig å bære for dem som er rundt deg, for hvilken forutsetning har de for å forstå, når ikke en gang du forstår deg selv? (det gjaldt i hvert fall meg)

Jeg tror ikke de mener å bagatellisere deg. Jeg tror de prøver å beskytte seg selv (det høres forferdelig egoistisk ut, men det er sånn mange mennesker fungerer). Psykisk sykdom er det fortsatt skremmende liten kunnskap om hos mange. Kanskje de responderer som de gjør, fordi de føler seg hjelpeløse? Hva skal de gjøre? Hva hadde du gjort?

Tenk litt over hvilken respons du ønsker. Kanskje du skal si akkurat hva du tenker. "Hvorfor bagatelliserer dere meg? Jeg trenger faktisk at dere støtter meg nå. Kanskje jeg ser glad ut, men jeg er faktisk ikke det". Det kalles å overleve (for min del var latter en forsvarsmekanisme, kanskje det er det for deg og?)

Er du sikker på at du kommer til å være innlagt så lenge? Målet er at man skal komme ut så fort som mulig. kanskje det ikke blir så lenge som du frykter, så ikke få panikk. Har du vært innlagt før?

Kanskje de forstår det når du faktisk blir innlagt. De vet nok ikke hva de skal si, for hva skal de egentlig si? Hva hadde du sagt?

Mange klemmer til deg <3 Håper du tør å si ifra. om jeg hadde kunnet gå tilbake i tid hadde jeg gjort det, men etterpåklokskapen vinner....

Jeg må legge til at dette med å dekke over problemet ofte lager problemet enda større. Prøv å vær ærlig. Si at dette er alvor. Jeg trenger dere nå! Ikke spill skuespill. Du kommer ingen vei med det.

Hilsen en som vet hvor vanskelig det kan være å slite, og å føle at dem rundt seg ikke bryr seg.

Endret 19. januar 2015 av altflyter