Angst, depresjon. Ung ufør?

[AnonymBruker]

Jeg vet hva alvorlig psykisk sykdom innebærer, jeg merker det hver eneste dag og natt. Men jeg gjorde et realt og langvarig forsøk med skole og jobb, for jeg er veldig samvittighetsfull. Jeg har alltid hatt gode evner, og har hatt evne til å holde ut ubehag og smerte, og ikke bare legge seg ned. Men til slutt gikk det ikke lengre! Selv med en aterk vilje.

Det jeg prøver å si til ts er at det føles mye bedre å ha gjort et realt forsøk. Det kjennes i alle fall godt for meg i dag. Uføretrygd er jo et nederlag. Og det kreves at man har forsøkt alt av behndling og prøvd arbeidstiltak via nav.

Anonymous poster hash: 6b501...b33

Da er vi enige

Anonymous poster hash: 55c10...d33

[AnonymBruker]

Jeg har også diagnosen Asperger. Jeg jobber og tar utdanning. Hva er det som gjør at de aller aller fleste med Asperger får uførepensjon? Blir man "behovsprøvd" på et eller annet vis? Eller får man det så lenge man har diagnosen?

De aller fleste har jo en liten "restarbeidsevne" i det minste...

Anonymous poster hash: df744...7db

Min oppfatning er at de fleste med Asperger syndrom får uføretrygd av flere grunner. Både fordi det er vanskelig å finne en arbeidsplass som er villig til å tilrettelegge. Og fordi mange med Asperger syndrom bruker mye krefter på ting som folk flest ikke tenker over. Som å rydde, vaske, lage mat, betale regninger osv. Dermed er det lite krefter til overs til arbeid. De bruker også mye krefter på å oppføre seg "normalt" ute blant folk, og trenger dermed mye alenetid for å hente seg inn igjen.

Mange sliter med utmattelse, og blir etterhvert utbrent. Derfor anbefaler gjerne fagpersoner å ikke jobbe mer enn 50% om du har Asperger syndrom, selv om du føler at du kan klare 100%. Det har vist seg at veldig mange som jobber 100% blir utbrente og endre opp som 100% uføre når de er i 30-40-årene. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det smartere å jobbe 50% et helt arbeidsliv enn å jobbe 100% noen få år etterfulgt av 100% uførhet og kanskje økt hjelpebehov resten av livet.

Anonymous poster hash: e0381...089

[AnonymBruker]

"Impknerende" at en på 18 år er så vel bevandret i trygdesystemet at vedkommende vet om ung ufør-tilleggsytelsen.

Jeg synes du skal forsøke å fullføre skolen. Du har vel klart 2 av tre år om du droppet ut ved 17-18 årsalder. Det viser at du har en viss funksjonsevne, og nav legger nok også merke til dette. Dropp inn igjen og gjør et realt forsøk. Den sosiale fobien blir ikke bedre av å isolere seg.

Anonymous poster hash: 6b501...b33

Spør du meg virker som om hun ikke har kunnskapen,eller rettere sagt hun har ikke kunnskapen.Det komme jo tydlig frem både i form av innlegget hennes og svarene hun får.

Anonymous poster hash: f05c8...012

[AnonymBruker]

Dette er ikke riktig. Det er mange som får uføretrygd når de er 18 år på grunn av psykiske problemer. Da har de gjerne autisme, utviklingshemning eller andre alvorlige diagnoser. Men å si at det ikke er mulig blir feil.

Nå ble autisme og utviklingshemmning(enten psykisk eller fysisk) et psykisk problem?Altså psykisk lidelese,

Anonymous poster hash: f05c8...012

[AnonymBruker]

Hvordan kan det være motiverende å bli ung ufør?!

Det er jo helt på trynet!

Jeg har hatt dyp depresjon, og selvmordsforsøk bak meg, og det som hjelper er behandling, å bli kjent med seg selv og kroppens signaler og å ikke gi opp.

Sats på fjernundervisning f.eks, så du får deg en utdannelse. Det gir selvtillit. Å få stempelet ung ufør gir da ingen selvtillit!

Anonymous poster hash: 4149e...404

[AnonymBruker]

Jeg er trådstarter.

Selvfølgelig er det ikke motiverende og ønskelig å være ufør, men jeg spurte kun etter råd her. og det er ikke noe jeg har planer om å søke om enda.

Jeg har nå tatt fjernundervisning det siste halve året, noe som ikke fungerer. 2.året videregående gikk jeg ut med kun 5'ere og 6'ere. Og nå har det sunket så lavt at jeg har strøket på de fleste prøver og i de fleste fag første termin. Vi prøver å finne en løsning for å få fullført videregående, men det tar jo tid.

Har også prøvd å jobbe, noe som heller overhode ikke har fungert. Så derfor ser jeg etter andre løninger som gjør at hverdagen blir lettere.

Anonymous poster hash: b9198...392

[AnonymBruker]

Spør du meg virker som om hun ikke har kunnskapen,eller rettere sagt hun har ikke kunnskapen.Det komme jo tydlig frem både i form av innlegget hennes og svarene hun får.

Anonymous poster hash: f05c8...012

Hva mener du med at jeg ikke har kunnskapen? Kan du begrunne det?

Hilsen Trådstarter

Anonymous poster hash: b9198...392

[AnonymBruker]

Hva mener du med at jeg ikke har kunnskapen? Kan du begrunne det?

Hilsen Trådstarter

Anonymous poster hash: b9198...392

Du tror jo at du kan søke ung ufør nå du er 18,og det er en egen ytelse.Og som du selv kan lese i tråden er dette feil,og derfor svarer jeg til vedkommende som sier at det er imponerende at en 18 åring har kunnskapen om ung ufør at det har hun(du altså) ikke.

Anonymous poster hash: f05c8...012

[Duckie]

IKKE GI OPP!!

Det er det verste du gjør! Du er så ung, bare det at du tenker på uføretrygd er bare helt galt!

Jeg er 20, har også angst, depresjon og sosialangst og hele pakka, men uføretrygd har aldri slått meg.

Jeg ga meg aldri, takket være det så er jeg i 80% stilling nå og jeg jobber meg oppover.

Ja, det er et helvete, men det er eneste måten å bli "frisk" på..

Anonymous poster hash: a5680...6d6

Signerer denne! Jeg har også kreket meg opp fra et liv som en sammenkrøket ball i et mørkt hjørne av soverommet. Er nå i 100% jobb, og skal begyne og studere med jobb ved siden av. De aller fleste blir bedre ved hjelp av behandling, men det er tøft.

Jeg har slitt med psykiske problemer hele livet, er kronisk deprimert, og kan jeg bli bedre, kan du det og TS!

Jeg synes ikke du skal tenke på ufør nå. Ta kontakt med lege og få igangsatt behandling, det er mulig du da kan få innvilget AAP frem til du er klar for å studere/begynne og jobbe igjen. Dette må isåfall legen din hjelpe deg med.