kjæresten eller barna?

[AnonymBruker]

Man velger alltid partneren.

Man kan alltids få nye barn,

Anonymous poster hash: 29244...64c

Har man først fått barn er man mor og far for hele resten av livet uten unntak.

Kjærester kommer og går - barna består.

Anonymous poster hash: 1c631...3a3

[AnonymBruker]

Jeg tilbringer max en lørdag annenhver helg. Og kanskje noen timer i uken etter jobb.

Og det er jammen ikke mye!

Hun ber de gå ned på rommene sine, så vi kan sitte litt alene og....tja.. Krangle... :-(

Er dette tiden du tilbringer med barna eller kompiser? For å se det fra hennes side så må du huske at du har barna annenhver helg. Og når du først har fri så er du borte hele lørdagen? Ikke rart hun føler seg tilsidesatt. Men det jo ikke greit at hun drikker forran barna eller bestemmer hvor mye barna skal bo hos dere. Sett dere ned og snakk sammen. Det er den eneste låten å løse dette på. Spør henne om hva hun føler og tenker. Om hun har noen løsninger på problemet.

Anonymous poster hash: 15359...20e

[Jade]

Kjæresten din må forstå at hun faktisk får mindre alenetid når hun blir sammen med en som har barn. Sånn er det bare.

[AnonymBruker]

Kast ut kjerringa, du kan ikke vurdere en gang å ha barna mindre!

Anonymous poster hash: bbfcc...2cd

[Amarinda]

Dette høres ikke holdbart ut i lengden. Du får sette henne på plass og fortelle din side av saken, hun klarer tydeligvis ikke å venne seg til at du har barna mer enn når dere ble sammen. Det at hun ikke klarer å akseptere det sier jo noe om henne. Vet ikke om jeg ville vært sammen med en sånn person.

[AnonymBruker]

Hva slags spørsmål er dette egentlig, selvsagt velger du ungene dine!

Anonymous poster hash: e5eec...3f5

[AnonymBruker]

En partner som drikker til det punktet han spyr 3 ganger i uka er uaktuelt.

Anonymous poster hash: 80c0d...93a

[Maleficenta]

Hei, er helt ny her inne, og skriver i rein frustrasjon.

Jeg har vært skilt i 12 år, har to gutter på 14 og 15.

Har nå siste 4 årene vært i et svært turbulent forhold hvor jeg trenger objektiv kritikk.

Jeg fikk etter 8 år endelig 50/50 fordeling av guttene mine, noe som betydde alt for oss alle 3.

Jeg er mannen i deres liv, som betyr alt for de, og de for meg! Jeg setter de forrann alt!

Jeg traff også min nåværende kjæreste for 4 årene siden, og har til og med kjøpt oss hus sammen.

En av grunnene til at vi kjøpte hus var for min del at jeg ville ha barna boende hos meg 100%,ettersom jeg bodde i leilighet og plassen var knapp til 4 mennesker med ett soverom.

3 dager etter at vi flyttet inn i huset, ville kjæresten selge huset. Begynte å drikke tett, 3 ganger i uken ofte, og ble svært vanskelig. Barna fikk det av og til med seg også.

Hun skylder nå på at forholdet vårt er på vei til å ryke, fordi vi har for liten voksen tid sammen, etter at eldste mann nå bor 80 % hos oss. Og minstemann 50%.

Vi krangler så å si hver dag, fordi hun virkelig ikke kan akseptere at det er mine barn, som jeg vil ha hos meg, for deres beste og sin trygghet.

Jeg kan heller aldri dra på en ski tur eller være med kamerater,om det er vår alene helg. Da misbruker jeg vår voksen tid som betyr så mye for hun.

Voksen tiden blir som regel brukt til krangling om uken som har gått og uken som kommer likevel..:-(

Føler meg fullstendig overkjørt av hun.

Noen som syntes jeg er urettferdig over for hun, når jeg vil ha de boende hos meg?

Eller vil gjøre aktiviteter på fritiden "vår"?

Hun er uføretrygdet, og sitter hjemme hele dagen, nærmest venter på å finne noe å klage på så fort jeg kommer inn døra fra jobb.

Det er slitsomt, og lite motiverende og ha et sånt forhold.

Ettersom vi har kjøpt hus sammen, er vi også veldig økonomisk føkt om vi må selge uten å sette huset i stand etter omfattende prosjekter som kan ta ett år....

Vil gjerne høre om hva andre syntes, bør jeg heller selge og komme meg unna problemet eller er jeg så trangsynt at jeg ikke forstår at kvinner trenger voksentid og at å drikke seg drita er helt ok, selv om unger ikke alltid er til stede?

du dumper det tragiske kvinnemennesket selvsagt. Duuuuhr

[AnonymBruker]

"Jeg er mannen i deres liv, som betyr alt for de, og de for meg! Jeg setter de forrann alt!"

Her har du svaret.

Anonymous poster hash: b4303...b65

[AnonymBruker]

Barna kommer så klart først. Alltid. Dama di burde jo gå litt inn i seg sjøl å skjerpe seg, eller bare gå fra deg om hun ikke klarer det.

Jeg var selv sammen med en mann for noen år siden som hadde 3 barn fra før. De var kun hos oss i feriene, og jeg var vant med det. Men så ble det noe drama med eksdamen hans og han snakka om å søke om full omsorg og hele pakka. Akkurat da var jeg redd det skulle bli en realitet, og for å være helt ærlighet tror jeg at jeg hadde gått fra han om det faktisk hadde skjedd, jeg hadde ikke orket eller ønsket 3 barn på fulltid, det var ikke det jeg gikk inn i dette forholdet for.

Du får begynne å lage noe konkrete planer med dama di når dere har voksentid da og sette deg ned med henne å fortelle at barna selvsagt kommer først og at det må hun innfinne seg med.

Anonymous poster hash: a82b5...1af

[AnonymBruker]

Det er veldig stor sjanse for at dine barn vil bære nag til deg dersom de føler seg tilsidesatt/avvist av deg på grunn av din kjæreste. Jeg ville aldri vært i et forhold der partneren min ikke respekterer at barna mine er min viktigste prioritet.

Anonymous poster hash: 95cd6...524

[Maleficenta]

Ts jeg syns det er idiotisk at du i det hele tatt spør hva du skal gjøre, ts. Det sier seg jo selv. Og hva du ser i dette kvinnemennesket er for meg totalt ubegripelig.

[Kittykat]

Hun kan ikke bestemme hvor mye du skal ha barna dine boende hos deg. Det er det kun du om bestemmer. Dette er en av "ulempene" ved å bli sammen med en som har barn fra før. Barna vil alltid være der, enten man vil eller ei. Jeg bor sammen med barnefaren, men hadde det vært annerledes, så hadde barna mine kommet foran en annen samboer. For barna har kun en mor og en far i livet sitt.

Først, så må hun akseptere og respektere det at barna dine vil alltid være tilstedet og sånn er det bare. Hvis hun er like vanskelig når nestemann fyller 15 år og vil bo mer hos deg, så får hun flytte da. Så må og skal hun slutte med drikkingen sin. Det er barn i bildet her, så det burde ikke være alkohol tilstedet i det hele tatt. Og så bør hun søke hjelp hvis hun er deprimert. Og hun må fylle dagene sine med noe. Et kurs, en hobby, bare det er noe som gjør at hun kommer seg ut av huset.

Hun høres litt sjalu ut. Hun kan jo ikke stoppe deg fra å være med venner og gjøre på ting med barna dine, men hun må forstå det at hvis dere skal gjøre på ting sammen, så er det naturlig å inkludere barna. Kanskje dere kan sette faste dager i uken/måneden hvor dere gjør noe sammen, kun dere to. Dere må møte hverandre halvveis og inngå kompromisser med hverandre. Dere er jo en familie, en enhet, selv om det ikke er hennes biologiske barn.

Men det bunner i grunnen ned til at barna kommer først, man inngår kompromisser og møtes halvveis.

[Gjest Mythic]

Hva tror du denne situasjonen gjør med barna dine? Barna som du sier betyr alt for deg...