Å grue seg veldig til bryllup...

[AnonymBruker]

Jeg gjør det....vi har vært forlovet en stund nå, men enda ikke kommet frem til noe konkret ang. bryllupet. Jeg på en måte ønsker bare å utsette det fordi selve bryllupsfesten skremmer meg sånn. Jeg liker ikke å være i fokus og få oppmerksomhet. Jeg er ganske sjenert og klarer ikke være meg selv fremfor store folkemengder. Forloveden min er motsatt, veldig sosial og godt likt, og tar gjerne ordet i sosiale sammenhenger. Jeg er redd for å komme i skyggen av han, samtidig så vil jeg jo ikke ha oppmerksomhet. Dette gnager veldig på meg.

Bare tanken på å gå opp kirkegulvet med pappa skremmer meg, syns det virker både skummelt og kleint. Jeg er også redd for talene. Tenk viss ingen sier eller gjør noe fint for meg? Tenk om hans familie og venner holder taler og innslag mens ingen gjør noe for meg?

Jeg blir sprø av alle tankene mine...

Anonymous poster hash: b69eb...36b

[melatonin]

Må dere ha stort bryllup da?

[Riskrem]

Jeg tenkte akkurat det samme som deg før vi giftet oss. Jeg hater mye oppmerksomhet og mannen er veldig sosial og holder alltid taler osv. Han gikk med på å ha et lite bryllup. Vi var 15 stk totalt og hadde det faktisk utrolig koselig sammen. Jeg var livredd for å gå ned kirkegulvet (pga oppmerksomhet) og var nervøs i flere uker på forhånd. Men da dagen kom var jeg mest gira og jeg tenkte bare "let's go!" og da glemte jeg nervøsiteten i kirken. Holdt ikke tale til mannen min under middagen, og det syntes han var helt i orden

[AnonymBruker]

Må dere ha stort bryllup da?

Nei, egentlig ikke. Er bare redd for å angre på det? At når vi først gjør det kan vi gjør det "skikkelig" på en måte? Nei jeg vet ikke, akkurat nå frister det mest å gå på tinghuset og spise en middag sammen med nærmeste familie og forlovere etterpå...

Anonymous poster hash: b69eb...36b

[AnonymBruker]

Jeg gjør det....vi har vært forlovet en stund nå, men enda ikke kommet frem til noe konkret ang. bryllupet. Jeg på en måte ønsker bare å utsette det fordi selve bryllupsfesten skremmer meg sånn. Jeg liker ikke å være i fokus og få oppmerksomhet. Jeg er ganske sjenert og klarer ikke være meg selv fremfor store folkemengder. Forloveden min er motsatt, veldig sosial og godt likt, og tar gjerne ordet i sosiale sammenhenger. Jeg er redd for å komme i skyggen av han, samtidig så vil jeg jo ikke ha oppmerksomhet. Dette gnager veldig på meg.

Bare tanken på å gå opp kirkegulvet med pappa skremmer meg, syns det virker både skummelt og kleint. Jeg er også redd for talene. Tenk viss ingen sier eller gjør noe fint for meg? Tenk om hans familie og venner holder taler og innslag mens ingen gjør noe for meg?

Jeg blir sprø av alle tankene mine...

Anonymous poster hash: b69eb...36b

Kjenner meg igjenn Jeg er sånn som deg, og han sånn som din mann. Liker masse oppmerksomhet og kunne godt hatt 300 gjester uten noe problem. Men jeg ble stiv av skrekk bare av å tenke på det .

Men vi valgte å gifte oss med kun nær familie, men en middagsfest etterpå. Vi var ca 40 stk. Så tok vi en vennefest etterpå. Funka veldig bra for min del

Jeg hadde ikke taklet et fullsatt kirke, men tanter, onkler, venner osv osv. og en fest der jeg skulle være midtpunktet hele kvelden med mye folk.

Giftet oss i kirka, men kun til stedet de som skulle spise middag sammen med oss etterpå. Publiserte ikke i avisa kirke og tidspunkt vi skulle gifte oss, så slapp vi iallfall at det kom en del folk i kirka.

Anonymous poster hash: b3642...4bd

[AnonymBruker]

Jeg tenker veldig likt som deg rundt bryllup. Har en slags prestasjonsangst for hele greia samtidig som jeg etter noen runder med meg selv ønsker å ha familien min og vennene rundt meg. Vi er veldig sammensveiset, men heg kjenner ikke så mange i familien til min samboer, de treffes ikke så ofte og bor veldig spredt men han vil ha alle der.

Jeg har funnet ut at jeg bare må jobbe med meg selv og forberede meg mentalt fram til bryllupet. Så jeg øver på å fokusere "innover" meg selv og nyte det som skjer rundt meg og ikke tenke så mye på hva andre tenker og gjør. Tipper det bare er en selv som legger merke til slike detaljer, andre tenker ikke over det så det ender med at man bruker unødvendig energi på ting man ikke får gjort noe med uansett.

Du kan jo også fortelle om tankene dine til venninner foreksempel så kan de gi deg en liten forvarsel på om de skal holde tale eller noe

Anonymous poster hash: 563ac...05f

[melatonin]

Jeg er overrasket over at vi har valgt å ha det bryllupet vi har valgt nå, siden ingen av oss har lyst på mye oppmerksomhet, og tenkte som deg TS. Men vi har funnet måter som gjør det mindre stivt, og ikke ha for mye fokus på kunn oss. Vi begrenser taler, skal ikke ha den hesteskoen hvor vi sitter på utstilling, vi vurderer å droppe valsen bl.a. Tenkte også som deg, om vi kom til å angre hvis vi ikke har bryllup, så vi endte med det. Men tror vi hade blitt like fornøyde med et besøk på tinghuset i hemmelighet.

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme problem, bortsett fra at mannen min er helt lik meg. Ingen av oss liker oppmerksomhet!

Vi tok med oss forlovere og noen vennepar og dro til utlandet og giftet oss.
Hjemme hadde vi uformell bryllupsmiddag med familien, og uformell bryllupsfest med venner. Med klar beskjed om at vi ikke ville ha noen taler, eller kom til å holde noen selv.
Svigerfar holdt en kort tale, men det gjorde ingenting.

Jeg angrer ikke på måten vi gjorde det på, enda med de få vi hadde med oss på tur, fikk jeg helt skjelven av oppmerksomheten.

Anonymous poster hash: ab670...18d

[Miss I.W.]

Vi har en liten, privat vielse med bare familie. Vi blir 25 stk tilsammen og skal ha buffet for at det ikke skal bli så stivt.

Jeg orker ikke tanken på et stort og stivt bryllup, og mange taler og kleine sanger. Er ikke det at jeg ikke liker oppmerksomheten, men vil gjerne ha det uformelt og ikke være så redd for at folk ikke hygger seg.

Har ikke behov for taler, men vet at noen i familien har lyst å si noe. Jeg kommer også til å si noe, men det er delvis for å informere om praktiske ting.

Tenker at hvis han ønsker et litt større bryllup så kan du ha mye hjelp i en god forlover og en toastmaster som vet hvordan du føler det. Da kan de støtte deg og hjelpe til å forme bryllupet.