Å ikke takle livet

[AnonymBruker]

Jeg har vært KG bruker i snart et år, er innom jevnt og trutt for å lese om andres hverdag. Og jeg er skremt av hvor mange det er her inne som sliter med livet og med hverdagen.

Jeg opplever at "halve KG" går til psykolog for å takle brudd, savn, kroppsbilde, adskillelse, foreldre og mye annet. Hvis de står i kø for å komme inn til psykologen lager de uendelige tråder for å høre hva andre mener om deres liv.

Hvor er virkelighetsoppfatningen blitt av? Hva har skjedd i samfunnet som gjør at så mange ikke takler hverdagen og livet?

Livet er tungt for alle til tider. Ingen er perfekte. Alle trår feil en gang eller to- hva er det som gjør at så mange ikke klarer å se at det er livets gang? At så mange ikke makter å håndtere sin egen hverdag og sitt eget liv er skremmende.

Er dette det mine barn kommer til å fokusere på som unge voksne? Hvor hardt livet er og hva alle andre måtte mene om de?

Jeg håper at behovet for psykolog og andres mening er et KG fenomen og ikke realiteten!

Anonymous poster hash: 21d66...0b9

[Duckie]

Greit å tenke over at mange av oss som sliter snakker om det her inne, fordi man er anonym og kan pøse ut alle sine bekymringer. Ikke alle som kan snakke sånn med sine nærmeste, og trenger råd og tips fra noen som har vært i samme sko. Da er forum greit å ha, og vil nok tiltrekke seg en del som sliter og som har behov for å lufte tanker.

Hvorfor så mange sliter nå, tror jeg er mangedelt. Det er mer fokus på psykiske plager enn det var tidligere, og flere innrømmer derfor at de sliter. Man får beskjed via flere kanaler at man ikke skal ha det slik, og at det er mulig å komme seg ut av det. For 100 år siden var det nok også mange som slet, men det var da tabu å snakke om det.

En annen faktor tror jeg er hvordan livsstilen vår har blitt. Før var det mer en kamp for å overleve, det slipper de fleste unna i vårt samfunn i dag. Jeg tror at dette kan føre til rastløshet og usikkerhet rundt hva som er meningen med ting. Vi har tid til å tenke alt for mye!

Samfunnet har blitt hardere, alle kan bli hva de vil, og det forventes at man lykkes. Når man da ikke klarer å leve opp til alle forventningene man selv eller de rundt en har, føler man seg mislykket. Man får inntrykket av at alle andre er perfekte, og forventer det samme av seg selv, så når man trår feil, er det ikke bare et feilsteg, men man har mislykkets som person.

Hjernen er en del av kroppen på lik linje med andre organer. Flere sykdommer har hatt kraftig utbredelse pga livsstilen vi i dag har, som astma og allergi, og diverse livstilssykdommer. Det er godt mulig at miljøet vi i dag lever i påvirker psyken i negativ grad, som gjør at flere får problemer enn tidligere.

Behovet for psykolog er jo helt klart ikke et KG-fenomen, det er jo bare å se på de endeløse ventelistene rundt omkring.

[AnonymBruker]

Jeg hadde fødselsdepresjon. Du spør blant annet hva som har skjedd med samfunnet siden det er så mange som må gå til psykolog. For min del var noe av det som kunne gjort ting bedre at vi burde fått tilbud om å være på sykehuset til barnet skulle sjekkes for Følling sykdom. Det ble unødig stress med å dra frem og tilbake syntes jeg. Vi bodde nemlig i en annen kommune enn den vi fødte i, og fødselen satte varige spor fysisk sett hos meg. Det var en tøff fødsel, og det hadde nok også sitt å si for at jeg havnet i kjelleren. Til info er det 1/10 som får fødselsdepresjon, og kursene de har for depresjonsmestring i min kommune var fulle da jeg gikk der. De måtte ordne i stand et ekstra kurs så alle skulle få plass.

En annen sak er at når man er nybakt mamma forventes det av omgivelsene at man er lykkelige og svever på rosa skyer. Det er ikke tilfelle for flere av oss. I mitt tilfelle flyttet vi også fra byen der vi bodde mens jeg var gravid for å slippe å bo i blokk. Det gjorde at jeg ikke fikk møtt vennene mine så ofte som ellers, og i det hele tatt måtte jeg bruke en del av barselperioden til å orientere meg i nærområdet.

Mannen min fikk heller ikke mer enn to ukers permisjon da jeg ikke hadde hatt jobb før jeg ble gravid. Jeg ble gravid som student. Det var lange dager å vente på ham før han kom hjem etter jobben da permisjonen var ferdig. Jeg ønsker ikke kommentarer på dette i denne tråden. Dette innlegget er kun ment for å svare trådstarter på det hun spør om. Vær snill og respekter det.

Anonymous poster hash: cdb18...3c1

[AnonymBruker]

TS igjen.

Jeg vil bare presisere at tråden ikke er en kritikk mot de som strever.

Jeg undrer meg over at så mange strever med hverdagen. Å bli avvist. Å ha for få venner. Å ha strekkmerker.

Det er jo samfunnet vårt som speiler disse forventningene. Jeg synes det er nifst at så mange trenger hjelp til å takle "seg selv."

Jeg er veldig glad for at folk får hjelp når de trenger det. Og det er mange som virkelig trenger hjelp. Men jeg mener det er noe galt er sted når en ikke ser og takler livet for det det er

Anonymous poster hash: 21d66...0b9

[keisarskruf]

Grunnen er veldig simpel. Folk sliter med å takle hverdagen av flere grunner. Men mye fordi Ola Nordmann har blitt så jævlig kald, er jo blitt helt håpløst å gå ut å treffe nye mennesker da du får ett rart blikk om hilser på noen du ikke kjenner. Skittne nordmenn asså, blir forbanna av tanken.

Bare dra til ett annet land og opplev vennligheten der om du som jeg får noe ut av å bli møtt med ett smil å ett hei. det har hjulpet meg!

[Nowayback]

Jeg har vært KG bruker i snart et år, er innom jevnt og trutt for å lese om andres hverdag. Og jeg er skremt av hvor mange det er her inne som sliter med livet og med hverdagen.

Jeg opplever at "halve KG" går til psykolog for å takle brudd, savn, kroppsbilde, adskillelse, foreldre og mye annet. Hvis de står i kø for å komme inn til psykologen lager de uendelige tråder for å høre hva andre mener om deres liv.

Hvor er virkelighetsoppfatningen blitt av? Hva har skjedd i samfunnet som gjør at så mange ikke takler hverdagen og livet?

Livet er tungt for alle til tider. Ingen er perfekte. Alle trår feil en gang eller to- hva er det som gjør at så mange ikke klarer å se at det er livets gang? At så mange ikke makter å håndtere sin egen hverdag og sitt eget liv er skremmende.

Er dette det mine barn kommer til å fokusere på som unge voksne? Hvor hardt livet er og hva alle andre måtte mene om de?

Jeg håper at behovet for psykolog og andres mening er et KG fenomen og ikke realiteten!

Anonymous poster hash: 21d66...0b9

Realiteten er vel at livet er hardt.

Dessuten har de færreste av oss en religiøs tro lenger, noe som gjør at livet føles enda mer håpløst og meningsløst. Det føles ofte som om det ikke spiller noen rolle hva man gjør i livet, for vi ender jo alle opp "six feet under" om nokså få år (i historisk sammenheng) uansett.. For å se litt mørkt på det.

[AnonymBruker]

Jeg er en av brukerne som har mørke dager. Da bruker jeg KG som en hjelp til å takle hverdagen. Jeg er frisk og alt er bra i den forstand, men noen tider er tunge, og da kommer jeg hit for å få råd om hvordan jeg skal komme meg opp igjen.

Takk til dere KG-brukere som faktisk gir gode råd. Dere har hjulpet meg mye gjennom ulike situasjoner.

Anonymous poster hash: 618e5...ea3

[AnonymBruker]

Åja, så fordi jeg har opplevd grusomme ting i barndommen så er det feil av meg å slite enormt nå? Uansett, jeg er på vei til å bli bedre etter å ha levd 4 år i selvhat og helvete.

Anonymous poster hash: c8d8a...46b

[AnonymBruker]

Å ikke takle livet er vel på godt og vondt en slags livsstil, som varer litt, lenger eller hele tida vil jeg tro.

"Å ikke takle livet" er får vel aldri bli forstått som å være et problem i seg selv, for det ville vel være umeneskelig hvis man ikke tar i betraktning selve individet, sånn i forhold til samfunnet ellers.

Som menneske, så er man jo ikke som en maskin på noen måte, som bare kan slås på og holde det gående, og omsider er det nok ingen andre enn en selv som kan forholde seg til de mange aspekt og moment det er i det å skulle leve et liv.

Anonymous poster hash: d0c55...900

[AnonymBruker]

Det settes jo hele tiden mer forventning til hver enkelt av oss etter hvert som tiden flyr. Altså, i dag har vi et flust av muligheter, vi kan bli hva vi vil.. Disse mulighetene var det ikke så mye av før, valgmulighetene var færre.

Vi hører stadig at vi lever i et rikt land, med unike muligheter, det er en selvfølge at vi streber etter det "perfekte " liv, fordi vi er så heldige å ha denne muligheten.

I tillegg til dette skal vi også se "perfekte " ut. Vi blir hele tiden minnet på hvordan vi kan gå ned så så mange kg på en måned, hvordan få perfekt hud og hvordan vi kan ta oss så bra ut som mulig.

Altså, vi lever i en tid hvor det settes utrolig mange forventninger til oss. Vi lever i en moderne verden med teknologi. Vi har hele tiden kontakt med omverdenen og det er en selvfølge at du skal være online hele tiden.

Jeg kjenner selv at dette kan bli for mye til tider. Begynner å tenke på hva som egentlig er meningen med livet og misliker sterkt tiden vi lever i nå...

Det er også økt fokus på den mentale helse og dette gjør det lettere å ta det opp.

Jeg tror det er mange årsaker til at mange av oss ikke takler livet i perioder, sånn har det vel alltid vært.. Men tror det bare blir vanskeligere når det er så mange forventninger. Det er hvertfall det jeg selv føler på..

Anonymous poster hash: 5101e...346

[AnonymBruker]

At så mange på et forum som KG sliter er vel av den enkle grunn at her kan man skrive om det og " få det ut" uten å måtte forholde seg til dem man har fortalt det til på daglig basis.

Det er nok, og har nok vært i alle år, langt flere som sliter på ulike vis, enn man er klar over. Det blir bare mer synlig på et forum der folk er anonyme/delvis anonyme enn i dagliglivet.

Anonymous poster hash: 06c6c...c94