Stemor, gravid, og veldig sliten...

[AnonymBruker]

Jeg har vært stemor til ei nydelig 3,5 år gammel jente i 1,5 år, og det har gått så bra som det kunne gått. Hun bor hos meg og samboeren min annenhver uke, og vi deler ansvaret for henne likt når hun er hos oss. Jeg og stedatter er veldig glade i hverandre, og hun henger like mye på meg som på pappa'n sin. Jeg behandler henne som om hun var min egen. For et halvt år siden avsluttet hun en medisinsk behandling som hadde pågått i 1 år, noe som var vanskelig for oss alle, men det taklet vi så godt vi kunne og nå er hun frisk og rask. Jeg har lite kontakt med moren hennes, det er det samboeren min som tar seg av, men hun har alltid vært hyggelig og lett å ha med å gjøre. Det er med andre ord så nær en drømmesituasjon som det kan være.

Nå venter jeg og samboeren min barn sammen, jeg er 3,5 måneder på vei. De siste ukene har jeg begynt å føle meg veldig sliten, særlig når stedatteren min er hos oss. Tidligere i svangerskapet slet jeg med en del kvalme, etterfulgt av en periode med hyppige migreneanfall som ikke kan behandles med annet enn søvn. Jeg får fortsatt stresshodepiner men behandler disse med Paracet og prøver å hvile. Jeg jobber fullt og er like engasjert hjemme som jeg var før jeg ble gravid (handler, lager mat, rydder/vasker, vasker klær, står opp med stedatter, osv), men jeg føler at jeg egentlig strekker meg lengre enn jeg orker. Når stedatteren min er hos moren sin, så får jeg samlet kreftene mine, men nå har jeg nesten begynt å grue meg til hun kommer tilbake – ikke fordi det er noe i veien med henne, men fordi jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten den uka. Samboeren min gir meg tid til å trene, noe jeg gjør 2-4 ganger i uken, og han tar ofte med datteren sin ut av huset når jeg har migrene eller intens hodepine. Dette setter jeg stor pris på. Men jeg blir allikevel sliten av å gi alt jeg har, og ofte føler jeg at det ikke blir sett eller verdsatt. Jeg føler at samboeren forventer at jeg skal gjøre alt jeg gjør, at det er en selvfølge. Når jeg har prøvd å si hvor sliten jeg blir, så har han sagt noe som «ja ja, hun (datter) er jo så lett å ha med å gjøre ifht andre barn» eller «det må man bare regne med når man har barn.»

Jeg er redd for at samboeren min skal ta det personlig om jeg «klager» over hvor sliten jeg blir av å ta vare på datteren hans, og jeg er redd for at han ikke skal synes at jeg strekker til som stemor og (snart) mor. Jeg er også redd for at det kommer til å være like slitsomt med mitt eget barn. Samtidig vet jeg ikke hva som skal til for å at jeg skal føle meg mindre sliten. Jeg føler at jeg burde glede meg over hvor bra jeg har det, men jeg sliter med å finne den gleden som jeg pleide å føle uten å prøve. Jeg kan også nevne at jeg slet lenge med depresjon for noen år siden og bekymrer meg nå for at jeg opplever svangerskapsdepresjon, uten at jeg vil gi meg selv en alvorlig diagnose uten grunn.

Har noen der ute opplevd noe lignende? Har dere noen råd? Beklager at innlegget ble så langt, håper noen allikevel tar seg bryet med å lese. Setter pris på alle svar.

Anonymous poster hash: 76607...30a

Anonymous poster hash: 76607...30a

[AnonymBruker]

Her syns jeg at du må bite tenna sammen fordi det vil være det samme som om du skulle allerede hatt et barn fra før og er på svangerskap nr 2. Hadde du kanskje hatt et lett svangerskap så hadde du nok følt noe annet. Du har faktisk en god samboer som tar hensyn til deg og behovene dine, men jeg syns at du klager. Tenk om stedattera bodde 100 % sammen med dere to?

Selv hadde jeg to "lette" svangerskap, og nå er jeg på min tredje, og jeg sliter både fysisk og psykisk på at dette er tungt, og jeg er 28 uker på vei, og ser ut som jeg skulle nesten være ferdig. Og ikke så lett samboer har jeg heller. Så tenk at det fins andre som kanskje har det verre enn deg. For det gjør jeg hver dag.

Anonymous poster hash: 0a77a...46b

[AnonymBruker]

Her syns jeg at du må bite tenna sammen fordi det vil være det samme som om du skulle allerede hatt et barn fra før og er på svangerskap nr 2. Hadde du kanskje hatt et lett svangerskap så hadde du nok følt noe annet. Du har faktisk en god samboer som tar hensyn til deg og behovene dine, men jeg syns at du klager. Tenk om stedattera bodde 100 % sammen med dere to?

Selv hadde jeg to "lette" svangerskap, og nå er jeg på min tredje, og jeg sliter både fysisk og psykisk på at dette er tungt, og jeg er 28 uker på vei, og ser ut som jeg skulle nesten være ferdig. Og ikke så lett samboer har jeg heller. Så tenk at det fins andre som kanskje har det verre enn deg. For det gjør jeg hver dag.

Anonymous poster hash: 0a77a...46b

Herregud. Det er lov å ha det vondt og vanskelig selv om andre har det verre!

Du BURDE tatt imot litt hjelp.

TS - kanskje du skulle bedt om sykemelding eller delvis sykemelding.

Det er lov å være sliten!

Jeg må bare anbefale på det sterkeste at du prøver å snakke med samboeren din, dere skal snart ha et barn sammen, og du kommer til å trenge støtte og trøst og hjelp da også.

Et barn og en familie er begges ansvar når man bor sammen, og jeg oppfordrer deg til å prøve å snakke med han og fortelle han om at du sliter nå. Han burde absolutt kunne ta inn det du sier.

Han må kanskje trå til litt ekstra. Særlig med sin egen datter og noe husarbeid, slik at dere kan nyte å være sammen alle sammen.

Det vil påvirke alle dersom du sliter deg ut og sitter igjen med null overskudd.

Anonymous poster hash: 4ac21...db3

[AnonymBruker]

Har opplevd noe ligende da jeg var gravid med nummer to, nummer en var min egen og 2,5 år. Sliten, sliten, sliten. Har ingen råd, annet enn ikke å fokusere på at datter er STEdatter, det er graviditeten som gjør deg sliten, ikke henne.

Anonymous poster hash: 066e8...824

[Jade]

Det er slitsomt å være gravid. Man må regne med at livet forandres og at det blir mindre overskudd. Men ikke kun for deg. For deg, mannen din og datteren hans.

[AnonymBruker]

Herregud. Det er lov å ha det vondt og vanskelig selv om andre har det verre!

Du BURDE tatt imot litt hjelp.

TS - kanskje du skulle bedt om sykemelding eller delvis sykemelding.

Det er lov å være sliten!

Jeg må bare anbefale på det sterkeste at du prøver å snakke med samboeren din, dere skal snart ha et barn sammen, og du kommer til å trenge støtte og trøst og hjelp da også.

Et barn og en familie er begges ansvar når man bor sammen, og jeg oppfordrer deg til å prøve å snakke med han og fortelle han om at du sliter nå. Han burde absolutt kunne ta inn det du sier.

Han må kanskje trå til litt ekstra. Særlig med sin egen datter og noe husarbeid, slik at dere kan nyte å være sammen alle sammen.

Det vil påvirke alle dersom du sliter deg ut og sitter igjen med null overskudd.

Anonymous poster hash: 4ac21...db3

Da kommer hun nok til å være en som klager når svangerskap nr 2 kommer. Å stakkars.... Stedattera i full sving i trassalderen, og en baby... Ting blir ikke lettere med den holdningen.

Anonymous poster hash: 0a77a...46b

[79kreps]

Jeg skjønner godt at du blir sliten, men jeg ville ikke lagt det frem på den måten som du antyder her.

Hva med å få frem at det er andre ting du blir sliten av, så kan du heller prøve å ha overskudd til din stedatter?

Få din samboer til å forstå at når du er gravid så er ting tyngre, du er mer sliten osv. Du kan jo få ham til å hjelpe til mer med ting i huset som vask, rydding, matlaging osv slik at du kanskje har mer overskudd når det kommer til barnet og slipper å nevne det på den måten?

Det er også lov å si til ett barn at det ikke passer å leke osv, at du er sliten. Barn kan ikke forvente å bli underholdt hele tiden.

[Gjest Gjest]

TS.

Vil du at 50/50 skal kuttes ut da eller?

[AnonymBruker]

Jeg blir skremt over en ting og jeg har selv erfaring med det samme (som det jeg vil påpeke):

Hvorfor trår ikke menn flest mye mer til i relasjonen med moren til deres barn?

Menn vil aldri kunne forstå kvinners hormoner/svangerskap/følelser etterpå. Bare mor er mor.

Hvorfor er mannerasen så slapp? Er ikke rart det blir mange brudd!!!!

Når en kvinne flytter ut for seg selv vekk fra mannen så vil mange si det er...ferie for kvinnen!!!

Anonymous poster hash: 75283...b81

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt dette fokuset på at hun er STEdatteren din. Hva har det med saken å gjøre?

Tror du det er annerledes for de som har et biologisk barn fra før og gravid med nr 2?

Er det sånn at du tenker at nå som du er gravid med ditt og mannens barn, så kan dere godt sette vekk denne STEdatteren litt så du kan få fred til å være dårlig? Wow. Hvordan hadde du tenkt hvis det var ditt biologiske barn?

Fokuset her burde vært mer sånn: "Jeg skulle ønske mannen min kunne bidra litt mer med barnet vi har fra før (for å gå rundt å ha masse fokus på at hun ikke er ditt, men mannens, er bare tragisk), for jeg er gravid og sliten"

Anonymous poster hash: f8622...430

[Kattugla]

Jeg synes far kan godt ta enda mer ekstra tak når det gjelder 3-åringen. Han deler allerede "oppgavene" rundt barnet 50/50 med mor, så ingen synd på ham om han må ta merarbeidet med treåringen når hun er hos ham, så lenge TS sliter med migrene og kvalme.

[AnonymBruker]

Jeg har vært stemor til ei nydelig 3,5 år gammel jente i 1,5 år, og det har gått så bra som det kunne gått. Hun bor hos meg og samboeren min annenhver uke, og vi deler ansvaret for henne likt når hun er hos oss. Jeg og stedatter er veldig glade i hverandre, og hun henger like mye på meg som på pappa'n sin. Jeg behandler henne som om hun var min egen. For et halvt år siden avsluttet hun en medisinsk behandling som hadde pågått i 1 år, noe som var vanskelig for oss alle, men det taklet vi så godt vi kunne og nå er hun frisk og rask. Jeg har lite kontakt med moren hennes, det er det samboeren min som tar seg av, men hun har alltid vært hyggelig og lett å ha med å gjøre. Det er med andre ord så nær en drømmesituasjon som det kan være.

Nå venter jeg og samboeren min barn sammen, jeg er 3,5 måneder på vei. De siste ukene har jeg begynt å føle meg veldig sliten, særlig når stedatteren min er hos oss. Tidligere i svangerskapet slet jeg med en del kvalme, etterfulgt av en periode med hyppige migreneanfall som ikke kan behandles med annet enn søvn. Jeg får fortsatt stresshodepiner men behandler disse med Paracet og prøver å hvile. Jeg jobber fullt og er like engasjert hjemme som jeg var før jeg ble gravid (handler, lager mat, rydder/vasker, vasker klær, står opp med stedatter, osv), men jeg føler at jeg egentlig strekker meg lengre enn jeg orker. Når stedatteren min er hos moren sin, så får jeg samlet kreftene mine, men nå har jeg nesten begynt å grue meg til hun kommer tilbake ikke fordi det er noe i veien med henne, men fordi jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten den uka. Samboeren min gir meg tid til å trene, noe jeg gjør 2-4 ganger i uken, og han tar ofte med datteren sin ut av huset når jeg har migrene eller intens hodepine. Dette setter jeg stor pris på. Men jeg blir allikevel sliten av å gi alt jeg har, og ofte føler jeg at det ikke blir sett eller verdsatt. Jeg føler at samboeren forventer at jeg skal gjøre alt jeg gjør, at det er en selvfølge. Når jeg har prøvd å si hvor sliten jeg blir, så har han sagt noe som «ja ja, hun (datter) er jo så lett å ha med å gjøre ifht andre barn» eller «det må man bare regne med når man har barn.»

Jeg er redd for at samboeren min skal ta det personlig om jeg «klager» over hvor sliten jeg blir av å ta vare på datteren hans, og jeg er redd for at han ikke skal synes at jeg strekker til som stemor og (snart) mor. Jeg er også redd for at det kommer til å være like slitsomt med mitt eget barn. Samtidig vet jeg ikke hva som skal til for å at jeg skal føle meg mindre sliten. Jeg føler at jeg burde glede meg over hvor bra jeg har det, men jeg sliter med å finne den gleden som jeg pleide å føle uten å prøve. Jeg kan også nevne at jeg slet lenge med depresjon for noen år siden og bekymrer meg nå for at jeg opplever svangerskapsdepresjon, uten at jeg vil gi meg selv en alvorlig diagnose uten grunn.

Har noen der ute opplevd noe lignende? Har dere noen råd? Beklager at innlegget ble så langt, håper noen allikevel tar seg bryet med å lese. Setter pris på alle svar.

Anonymous poster hash: 76607...30a

Anonymous poster hash: 76607...30a

Jeg har to bonusbarn jeg også. Er veldig glad i barna, men da jeg var gravid fikk jeg veldig vond bekkenløsning.. Yngstejenta som da va 7 ville så gjerne sove inne med oss om nettene, men dette greide jeg ikke lenger da jeg var avhengig av god plass i senga og god madrass.. Så dette ble ett kjempeproblem og faren tok det feil og trodde jeg ikke likte datteren hans.. Det ble slutt mellom oss før svangerskapet var over.

Anonymous poster hash: ce924...c0a

[AnonymBruker]

Jeg har to bonusbarn jeg også. Er veldig glad i barna, men da jeg var gravid fikk jeg veldig vond bekkenløsning.. Yngstejenta som da va 7 ville så gjerne sove inne med oss om nettene, men dette greide jeg ikke lenger da jeg var avhengig av god plass i senga og god madrass.. Så dette ble ett kjempeproblem og faren tok det feil og trodde jeg ikke likte datteren hans.. Det ble slutt mellom oss før svangerskapet var over.

Anonymous poster hash: ce924...c0a

Det er vanskelig å si noe som helst i sånne situasjoner fordi far går i forsvar med en gang, uten å tenke på alles beste..

Anonymous poster hash: ce924...c0a

[AnonymBruker]

Jeg har vært stemor til ei nydelig 3,5 år gammel jente i 1,5 år, og det har gått så bra som det kunne gått. Hun bor hos meg og samboeren min annenhver uke, og vi deler ansvaret for henne likt når hun er hos oss. Jeg og stedatter er veldig glade i hverandre, og hun henger like mye på meg som på pappa'n sin. Jeg behandler henne som om hun var min egen. For et halvt år siden avsluttet hun en medisinsk behandling som hadde pågått i 1 år, noe som var vanskelig for oss alle, men det taklet vi så godt vi kunne og nå er hun frisk og rask. Jeg har lite kontakt med moren hennes, det er det samboeren min som tar seg av, men hun har alltid vært hyggelig og lett å ha med å gjøre. Det er med andre ord så nær en drømmesituasjon som det kan være.

Nå venter jeg og samboeren min barn sammen, jeg er 3,5 måneder på vei. De siste ukene har jeg begynt å føle meg veldig sliten, særlig når stedatteren min er hos oss. Tidligere i svangerskapet slet jeg med en del kvalme, etterfulgt av en periode med hyppige migreneanfall som ikke kan behandles med annet enn søvn. Jeg får fortsatt stresshodepiner men behandler disse med Paracet og prøver å hvile. Jeg jobber fullt og er like engasjert hjemme som jeg var før jeg ble gravid (handler, lager mat, rydder/vasker, vasker klær, står opp med stedatter, osv), men jeg føler at jeg egentlig strekker meg lengre enn jeg orker. Når stedatteren min er hos moren sin, så får jeg samlet kreftene mine, men nå har jeg nesten begynt å grue meg til hun kommer tilbake – ikke fordi det er noe i veien med henne, men fordi jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten den uka. Samboeren min gir meg tid til å trene, noe jeg gjør 2-4 ganger i uken, og han tar ofte med datteren sin ut av huset når jeg har migrene eller intens hodepine. Dette setter jeg stor pris på. Men jeg blir allikevel sliten av å gi alt jeg har, og ofte føler jeg at det ikke blir sett eller verdsatt. Jeg føler at samboeren forventer at jeg skal gjøre alt jeg gjør, at det er en selvfølge. Når jeg har prøvd å si hvor sliten jeg blir, så har han sagt noe som «ja ja, hun (datter) er jo så lett å ha med å gjøre ifht andre barn» eller «det må man bare regne med når man har barn.»

Jeg er redd for at samboeren min skal ta det personlig om jeg «klager» over hvor sliten jeg blir av å ta vare på datteren hans, og jeg er redd for at han ikke skal synes at jeg strekker til som stemor og (snart) mor. Jeg er også redd for at det kommer til å være like slitsomt med mitt eget barn. Samtidig vet jeg ikke hva som skal til for å at jeg skal føle meg mindre sliten. Jeg føler at jeg burde glede meg over hvor bra jeg har det, men jeg sliter med å finne den gleden som jeg pleide å føle uten å prøve. Jeg kan også nevne at jeg slet lenge med depresjon for noen år siden og bekymrer meg nå for at jeg opplever svangerskapsdepresjon, uten at jeg vil gi meg selv en alvorlig diagnose uten grunn.

Har noen der ute opplevd noe lignende? Har dere noen råd? Beklager at innlegget ble så langt, håper noen allikevel tar seg bryet med å lese. Setter pris på alle svar.

Anonymous poster hash: 76607...30a

Anonymous poster hash: 76607...30a

Jeg ble litt betenkt når jeg leste innlegget ditt, For hvis du føler deg sliten nå, kan jeg love deg at du er enda mer på felgen når barnet er født.

Og stedatteren din er jo der, hun er familie og kan ikke velges bort selv om du er sliten. Men når det er sagt så bør jo mannen din hjelpe til når du har migrene og er syk. Dette gjelder jo enten det er snakk om egne barn eller stebarn. Migrene er veldig plagsomt.

Men jeg forstår heller ikke helt vinklingen mot stedatteren din. Hun er jo bare et lite barn som du faktisk bor sammen med,

Jeg har også fått barn når det var stebarn med i bildet, det begynner å bli en stund siden, men jeg tenkte aldri at jeg trengte avlasting fordi hun var min stedatter, trengte jeg det var det fordi jeg var sliten.

Det er helt naturlig at du tappes mer når hun er der, da kreves det jo mer av deg. Klarer du ikke det, må du nesten be om hjelp. Husk det er du som er syk, den lille jenta har ikke gjort noe annerledes enn før.

Anonymous poster hash: 44cd2...e2f

[mmd]

Helt normalt når man har barn fra før, helt uavhengig om det første barnet er ste- eller ikke. Sånn er det bare.

Om du trenger sykemelding el.l. må du nesten avgjøre selv, i samråd med lege.

[AnonymBruker]

Hei alle sammen, TS her.

Tusen takk for alle svar. Jeg føler et behov for å oppklare et par ting. Grunnen til at flere oppfatter at jeg fokuserer mye på at det er STEdatteren min, er kanskje at jeg ikke bruker navnet hennes, og derfor sier kun "stedatteren." Som jeg også nevnte så behandler jeg henne som om hun var min egen, i den grad jeg er i stand til det, da jeg ikke har mine egne barn ennå.

Jeg skulle gjerne vært mammaen hennes, men fordi jeg ikke kan være det, så har jeg ikke det "mammahjertet" og den "mammafølelsen" som jeg hadde hatt om jeg kunne vært mammaen hennes (gjennom fødsel, adopsjon, fosterhjem). Derfor mener jeg også at situasjonen hadde vært annerledes om det var mitt "eget" barn det var snakk om. Mange sier at det er annerledes å ta vare på sine egne barn enn andres- at man har mer tålmodighet med sine egne, og ikke minst at man er biologisk programmert til å ta vare på de. Det vil jeg ikke vite før jeg har blitt mamma. Jeg har ikke gått gravid med stedatteren min i 9 måneder, og jeg har kun kjent henne i 1,5 år. Jeg er glad i henne, men jeg tror ikke at jeg elsker henne som en datter. Følelser er følelser. Det viktige er at hun blir like verdsatt og får like mye omsorg som jeg hadde gitt, og vil gi, vårt fellesbarn. Og det gjør/vil jeg.

Jeg skal ta noen råd her og fokusere mindre på at det liksom er hun som gjør meg sliten, og mer på hva jeg kan gjøre for å få mer overskudd. Jeg vil ikke skylde på jentungen for at jeg er sliten, og jeg ønsker absolutt ikke at hun skal være mindre hos oss, så her må perspektivet mitt endres.

Takk igjen for alle svar, det settes stor pris på.

Anonymous poster hash: 76607...30a

[Luckiness]

Du sier du gjør alt husarbeid, handling, vasking osv som før du ble gravid. Slike ting som dette tar også på i tillegg til å ha et barn i huset. Hva med at din mann tar seg litt mer av dette? Så du kan legge deg ned å slappe av litt isteden? Kanskje ikke dere trenger å handle like ofte som før f.eks eller sørge for å få gjort det og rydding, mesteparten av vasking osv den uken dere ikke har din stedatter? Alt hjelper jo på Og så går det jo an å droppe en trening i uken, mot at du er hjemme å slapper av mens din samboer er ute med stedatteren din? Om du fortsatt trener like ofte.

[AnonymBruker]

Stedatteren din kan du ikke "gjøre noe med". Og ikke skal du det heller. Det er ikke hennes feil at du er sliten, og det er du som har valgt å gå inn i et forhold med en mann som har barn og 50% samvær.

Du får heller gjøre om på andre ting. Samboeren din får vaske, rydde, handle og lage mat slik at du får avlastning der.

Anonymous poster hash: 26f5b...866

[Jade]

Problemet er ikke stedatteren, men at mannen din ikke gjør mer når "arbeidsmengden" øker. Graviditet ser jeg på som økt arbeidsmengde i dette tilfellet.

[AnonymBruker]

Min stedatter var 4 når jeg ble gravid. Det tok veldig på å være med henne. Hun er i tillegg veldig rolig og fantastisk å være med, men alt ble tyngre. Jeg ble også veldig kvalm og slet med lukten av hjemmet (?). Det har ingenting med barnet å gjøre selvsagt, men egen form og energi som ikke strekker til.

Fortsett å ta tid til deg selv, du er gravid og formen tilsier at du har behov for mer hvile enn det du får/tillater deg selv. Pass på egen helse i graviditeten. Din mann er far til barnet kun 50% og kan virkelig ta seg av henne mer når du ikke er i form. Si ifra til barnet om at du er sliten, min lille gull hadde ingen problem med rolige leker i perioder, hvor vi satt og tegnet i stillhet. Stedatteren min var glad bare jeg og hun var sammen og hadde forståelse for det. Kommunikasjon med barnet om hvordan du har det kan faktisk hjelpe mye på vei. Kanskje be barnet hjelpe med å rydde eller vaske ? Vår fikk en klut og følte seg så stolt over hvor flink hun var med mopper og støvtørking.

Anonymous poster hash: 377ba...288