Usikker på om jeg har valgt rett

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 20 år som er veldig usikker på om jeg har valgt riktig retning her i livet. Usikkerheten tar knekken på meg, blir så sliten av det. Det har seg slik at jeg siden jeg var 14 år har hatt skikkelig lyst til å bli lege. Jeg jobbet for det gjennom hele videregående, og kom rett inn på medisin. Jeg ville ikke ta friår, jeg ville bare begynne et nytt liv. Det ser jeg at kanskje var litt dumt likevel.

Okei, jeg kan ta det positive først. Jeg trives veldig godt sosialt på studiet, og har fått meg mange gode venner. Jeg gjør det veldig bra faglig, og var blant de beste i klassen i fjor (går 2. klasse). Jeg synes mange av fagene er spennende, og synes det er greit å sitte en del på lesesalen.

Men i år har motivasjonen bare svunnet litt mer og mer for hver dag som går. Jeg begynner å lure på om jeg egentlig er "cut out" for å bli lege. Alt ansvaret, det å jobbe turnus, at man må være konstant til stedet og være et "supermenneske" på alle måter sliter meg ut. Jeg begynner å tenke at jeg uansett hadde vært like lykkelig med en vanlig kontorjobb. Det høres slitsomt ut å jobbe med mennesker, og det er mye mye mer psykiatri involvert i jobben enn jeg var klar over før jeg begynte. Jeg synes at det organiske er det som er mest spennende, og føler meg ikke bra nok til å takle det psykososiale til enhver tid. Jeg føler meg rett og slett ikke som den rette personen.

I tillegg er det jo en ganske krevende jobb på andre områder også. Det er vanskelig å få jobb som nyutdannet, og du må generelt jobbe veldig mye. Derfor føler jeg at det hadde vært like greit å bare få en "vanlig" jobb, hvor man kan jobbe på et kontor. Altså, jeg vil gjerne ha den sosiale biten med. Men da mener jeg at jeg heller vil jobbe sammen med mennesker, enn å jobbe med mennesker.

Det høres jo selvfølgelig veldig ut som om jeg burde slutte når jeg forteller på denne måten. Problemet er at motivasjonen min går i bølger hele tiden, og noen dager er jeg helt sikker på at det er dette jeg vil! Mange av fagene er kjempespennende. Jeg har jo også noen alternativer i yrket hvor jeg ikke trenger å jobbe såpas tett på mennesker (f.eks forsker, patolog) men synes også at det høres litt kjipt ut.. I tillegg trives jeg veldig godt sosialt, og det ville være kjipt å måtte forlate dette miljøet. + at det er dritkjipt å måtte starte helt på nytt med noe, og ta 5 nye år. Jeg må jo uansett fullføre dette året, og da har jeg 2 år forgjeves :/ Og alle hjemme forventer jo at jeg skal bli lege, og det vil være ekstra slitsomt å måtte forklare til alle hvorfor jeg sluttet, og jeg kommer til å føle at jeg har failet totalt. OG det er jo ikke sikkert at det blir noe bedre hvis jeg starter på noe nytt uansett...

På videregående synes jeg egentlig at så godt som alle av fagene var spennende. Dette er også noe som gjør at yrkesvalg er så vanskelig. Jeg har liksom alle muligheter åpne, jeg synes alt er spennende. Men jeg tror nok at hvis jeg ikke skulle studert medisin, så hadde jeg studert ingeniør. Jeg trives godt med matte og fysikk, og mestrer det bra. Det gir sikker jobb, og det gir også mange valgmuligheter innenfor yrket. I tillegg gir det mer mulighet til å jobbe i utlandet, noe jeg har veldig lyst til, det kan jeg jo ikke som lege. MEN det er jo veldig mange som slutter på siving, så jeg har jo ikke noen garanti for at jeg vil stortrives der heller :/

Noen som har noen råd til meg? Akkurat nå føler jeg alt er ganske mørkt, og det er hardt å lese til eksamen og engasjere meg på skolen når jeg er så usikker :/ Skulle gjort alt i verden for å få et fasitsvar, for da hadde jeg gått "all in" for det.

Anonymous poster hash: 8b499...326

[Nieve]

Det er normalt å ha kvaler underveis i studiet, du må bare ikke la det ta kontroll over deg. Som jeg forstår ut fra innlegget ditt så virker det som at du holder på med noe du synes er spennende, og det er virkelig ikke alle forunt. Det vil stort sett alltid være visse elementer med arbeidet/ studiet man ikke synes like mye om, men du vinner ved å fokusere på det du liker. Ikke gi opp, du har jobbet hardt for dette, og motivasjonen vil ta seg opp. Bit tenna sammen - det kommer til å gå bra!

[Leini]

Finnes jo mange typer leger da. Det er vel ikke alle som innebærer å være "psykolog" like hyppig også.

Det er helt vanlig at motivasjonen forsvinner litt etter flere år bare på skole. Har du hatt praksis/skal ha det snart? Du får et litt annet bilde når du gjør den mer praktiske delen av et yrke, fremfor bare lese deg til det.

[AnonymBruker]

Hvor studerer du?

Anonymous poster hash: d017d...8b5

[AnonymBruker]

Praksis er vel i 3.klasse, så du kan jo se om du liker det eller ikke, du er jo der snart nå.

Du trenger forresten ikke ta 5 nye år om du dropper ut, det finnes 3-årige saker også.

Anonymous poster hash: 5b0bf...720

[AnonymBruker]

Men det er vel sånn at man vil ha de tingene man ikke kan få.

Du har hatt lyst til å bli lege siden du var 14, men nå som du faktisk har muligheten, virker gresset grønnere på andre siden.

Anonymous poster hash: 5b0bf...720

[AnonymBruker]

Vanskelig å si, men om du liker selve studiet ser jeg ingen grunn til å avbryte. Husk at du ikke må jobbe som lege i etterkant, kanskje du kan rette deg inn på kontorjobber innen f. eks farmasien e.l.? i stedet?

Anonymous poster hash: 6b635...a19

[Gjest Nanna87]

Jeg studerte medisin men sluttet, send meg gjerne en pm!