Lav selvtillitt (Aline, GreenSky)

[Gjest Anonymous]

Jeg klarer ikke å se verdien av meg selv nå som jeg har blitt singel. I et forhold får man hele tiden bekreftet denne verdien. Hvordan skal jeg klare å bygge opp selvtillitten? Ble inspirert av Aline og GreenSky sine innlegg. Jeg vil være fornøyd med meg selv og trives i den nye tilværelsen! Hjelp!!!

[Livets datter]

Høres kanskje dumt ut, men da jeg ble singel, tvang jeg meg selv til å gå alene på cafe innimellom. Bare for å overbevise meg selv om at jeg var selvstendig og kunne hygge meg i eget selskap. Jeg kjøpte med meg en avis, og det VAR faktisk ganske hyggelig og avslappende.

[Gjest Fighter]

Du har nok mye positivt med deg selv. Skjønner at det ikke alltid er lett å se. Har du venner? Hvorfor er de vennene dine? Jo, fordi du er et menneske det er verdt å være sammen med. Eksen din var glad i deg fordi du er verdifull. At det gikk skeis med dere trenger ikke bety at du ikke er attraktiv lenger.

Jeg hadde veldig lav selvfølelse før, men den bygget seg sakte men sikkert opp. Det tok tid og krevde mye krefter, men føler meg stort sett fornøyd med meg selv nå. Jeg prøvde å fokusere på de koplimentene jeg fikk, på at vennene mine hadde lyst til å være sammen med meg, og at jeg ble savnet når jeg ikke var tilstede. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan man får selvfølelse(du skrev selvtillit, men jeg antar det er selvfølelse du mener.Selvtillit går på å klare enkeltting, men selvfølelse går på å føle seg verdifull som person), men du må jobbe med deg selv.

[Gjest GreenSky]

Det aller viktigste er å trives med seg selv, og ikke være redd for å være alene. Trives i eget selvskap. Hvis du føler at du ikke klarer å se verdien av deg selv som singel, vil ikke å å hoppe inn i et nytt forhold være den beste løsningen. På kort sikt vil det kanskje virke slik, men på lang sikt vil det gjøre vondt verre. Hva om en bare griper tak i det første og beste? Kvantitet framfor kvalitet, bare det er tilgjengelig. Et slikt forhold vil sannsynligvis ikke vare, og da vil neste knekk bli enda vondere å takle. Og slik fortsetter det. Hvis en definerer seg selv og sin egen verdi gjennom et forhold, vil en gradvis miste seg selv.

Jeg tror en må tenke gjennom hvorfor en tenker slik. Hvorfor har en et midreverdighetskompleks? Hvorfor er en så redd for å bli avvist og være alene? Svarene kan ligge dypt i underbevisstheten, og er ikke alltid så lett å finne fram til. Det finnes mye en kan gjøre, oppsøke proffesjonell hjelp, snakke med venner, gå inn i seg selv, tenke. Helst alt sammen. :-)

Det du kan begynne med å gjøre, for deg selv, er "praktiske øvelser", som Livets datter var inne på. Å gå alene på cafe, hvis du vil det. Hvis du har lyst til å se en film på kino, så ser du den alene, hvis det vennene dine ikke har tid til å bli med. Få en hobby. Lese de bøkene en har lyst til å lese.

Det høres så enkelt og selvfølgelig ut, men det er ikke det. Det er vanskelig! Likevel er det to ting du kan begynne med, og sette deg som mål å gjøre minst en gang i uka.

1: Gjøre noe du egentlig ikke tør

2: Gjøre noe hyggelig for å glede deg selv.

Det kan være latterlig enkle ting, som f.eks å gå på cafe alene, men det viktigste er at en gjør det. For hver utfordring som en gir seg selv, og klarer, vokser selvtillitten.

[aline]

Behandle deg selv slik du ville behandlet din beste venn!!

Jeg lærte først å jobbe med meg selv når jeg gikk i terapi, noen trenger det, andre klarer seg fint uten.

Rett etter terapien, traff jeg min siste kjæreste. Det gjorde at jeg satte hele "hjemmearbeidet" på hold det året vi var sammen..... noe som ikke var bra. Når det ble slutt fikk jeg en kjempeknekk, plutselig var det "bare" meg igjen, og jeg VISSTE jo at "bare meg" ikke var noe særlig....

Begynte å ta fatt i ting jeg hadde lært i terapien, begynte sakte å lese litt stoff om forskjellige ting, lærte litt her og litt der.

Det beste jeg har lært, plukket jeg opp i en "selvhjelpsbok", så patetisk DET en høres ut... Det var ett kapittel om hvordan bedre sin personlig inteligens. Der stod det ett sted at man måtte behandle seg selv som sin beste venn. Og det kom egentlig opp endel i terapien også, hvordan jeg ville tenkt dersom det var bestevennen min dette gjaldt, hva jeg ville tenkt go sagt.

Jeg har blitt mye snillere med meg selv, og prøver å gjøre akkurat det, behandle meg selv pent. Se på meg selv positivt, prøve å se meg selv utenfra.

Det har hjulpet meg, men det er fremdeles en lang vei å gå. Men før man har fått nogenlunde grep om seg selv og hva man er verd, tror jeg det er mer skadelig en hjelpende å skaffe seg type for å slippe å være alene.

[aline]

...1: Gjøre noe du egentlig ikke tør

Jeg har gjort og gjør flere ting jeg egentlig ikke tør jeg, for jeg vet jo at jeg kan klare mye på vilje og gjennomføre. Men det hjelper ikke den grunnleggende vitenen jeg hadde/jobber meg ut av om at jeg ikke er noe verd.

I terapien plukket de det så langt ned at det man gjør, har skapt selv, ikke er det som nødvendigvis er problemet. Den jeg har skapt, er jeg fornøyd med, det er det som "er" meg som jeg er usikker på. NÅr du tar vekk alle sånne ting som jobb, at man er flink til ditt og datt, at man har gjort slik og sånn, at man er snill, alle ting som man velger å gjøre selv. Men om man plukker vekk alt det, og bare sitter igjen med det man "er" (som barn, som ikke har utført noe enda), hva synes man om det?

Der sliter jeg fremdeles enda, og det gjør byggverket usikkert. :-?

[Gjest Fighter]

Jeg gjorde en del aktivt. Av og til tvang jeg meg selv til å gi meg selv komplimenter. Enten ved å si de til meg selv foran speilet eller ved å skrive de ned.

Men jeg gjorde også som Aline skrev, prøvde å behndle meg selv pent. Hadde jeg en dårlig periode tok jeg meg selv skikkelig i nakken en dag og hadde være-snill-med-meg-selv-dager. Selvfølgelig burde man være snill med seg selv hele tiden, men når det er vanskelig kan man begynne i det små. Jeg gjorde kun det jeg selv ville, og prøvde å bare kose meg. Gikk på café alene, spiste god mat, gikk på konsert, så på naturen og bare nøt livet uten å måtte gruble, ta hensyn til andre eller å føle at jeg ikke fortjente. For jeg fortjente å ha det bra. Det gjør alle.

[aline]

Jeg prøver å behandle meg selv som en bestevenninde hver dag jeg! Når jeg ser meg i speilet og den naturlige reaksjonen er :-x , så tar jeg meg i nakkeskinnet og ser på meg selv slik jeg ville sett på ei venninde, og da ser jeg med en gang mye bedre ut!!

samme med tanker om at jeg ikke betyr noe, da tar jeg meg i nakken og tenker på alle de rundt meg som ser verdier i meg, også fokuserer jeg på det.

Å gå på kafe alene hadde jeg nok "klart", men det gir meg ingenting. Jeg trives i mitt eget selskap og går heller en spasertur jeg da, enten i skog og mark eller i byområder med mye mennesker. Men sitte på kafe synes jeg er koseligst sammen med noen. Samme med andre ting jeg har "behov" for å gjøre sammen med noen. enten så finner jeg noen å gjøre det sammen med, ellers så finner jeg på no annet.

[Gjest Fighter]

Dit er jeg også kommet nå. Jeg trenger ikke arrangere være-snill-med-meg-selv-dager, men er det hele tiden. Det er ikke helt sant, men stort sett hele tiden. Føre hørte det med til unntakene at jeg var snill med meg selv, nå er det bare sjeldent at jeg får tanker om å ikke være det.(men kklarer å ta meg i nakkeskinnet, så jeg ikke gjølr noe dumt da heller).

[Gjest GreenSky]

Det har med lav selvtillitt å gjøre. Lav selvtillitt påvirker en, og hindrer en i gjennomføre mye. Ved å utfordre seg selv, og klare utfordringene, vil en vokse mye, få mer selvtillitt og bedre livskvalitet. Og det vil igjen ha mye å si når en velger seg en ut en potensiell partner.

[aline]

vi har vel alle dårlige dager. Det er dager da jeg faller helt tilbake til gamle synder, og noen av de dagene klarer jeg heller ikke ta meg selv i nakkeskinnet, men det er få av dem, og det er en god ting.

[Gjest Fighter]

vi har vel alle dårlige dager ' date=' men det er få av dem, og det er en god ting.[/quote']

Nettopp. Livet går opp og ned, men det er godt å vite at det er flere gode dager enn dårlige.

[aline]

[Gjest GreenSky]

ser du forskjellen?

Jeg skjønner hva du mener, men er ikke enig. Jeg tror at alle vil ha godt av å utfordre seg selv dvs. i denne sammenhengen å gjøre noe en ikke tør, enten de "er" slik, eller ikke.

[Gjest gjest1]

Jeg klarer ikke å se verdien av meg selv nå som jeg har blitt singel. I et forhold får man hele tiden bekreftet denne verdien. Hvordan skal jeg klare å bygge opp selvtillitten? Ble inspirert av Aline og GreenSky sine innlegg. Jeg vil være fornøyd med meg selv og trives i den nye tilværelsen! Hjelp!!!

Hvis du ikke kan se din egenverdi når du er singel, hva slags partner kan du være for din kjæreste da? Ville du hatt en mann som følte han ikke var verd noe uten deg?

Kanskje du bør trekke deg ut av markedet en stund, å se om du kan finne deg selv. Du har vel venninner du kan gjøre ting sammen med? Hva med en hobby du er god på? Det kan gjøre noe med selvtilliten din. Skaff deg et liv som gjør deg til en person med personlighet, en person du selv kan like og være stolt av..... du må for all del ikke falle i den fellen at uten en mann er du lite verd. Hva slags menn ender du opp med da? En som også ser på deg som lite verd?

[aline]

Jeg skjønner hva du mener, men er ikke enig. Jeg tror at alle vil ha godt av å utfordre seg selv dvs. i denne sammenhengen å gjøre noe en ikke tør, enten de "er" slik, eller ikke.

utforde seg selv er jeg egentlig enig i, men det er ikke nødvendigvis slike "fysiske" ting som hjelper.

[Gjest GreenSky]

Det trenger ikke nødvendigvis være fysiske ting. Hva en gjør, og hva som er "riktig" å gjøre, varierer jo. For meg var den ultimate utfordringen å dra på back packer-tur på den andre siden av jordkloden alene. For andre kan det være helt andre ting.

[Gjest Anonym KG-medl.]

Jeg er enig med deg, Mysan.

Jeg er en slik jente- er single nå- men har vært samboer. Jeg var en resurssterk person før jeg ble samboer- og er det nå igjen- etter bruddet (følte meg ikke noe særlig ovenpå etter å ha blitt dumpet, nei..)

Mitt problem er: Jeg ER den personen med et eget liv og hobbyer osv..inntil jeg møter en mann jeg liker godt: da vil jeg plutselig være konete og litt "dullete"! Begynner å tenke på oss og barn og fremtiden...tankene spinner vilt! Og jeg blir mer kjedelig i lengden også!

Hva skjer med meg i et forhold egentlig?!!

Jeg har kun hatt ett langvarig seriøst forhold på 3 år, og er 31 år. Og noen kortere på 3 måneder etc.

Jeg er selvstendig, har studert lenge, får bra jobber osv., men idet jeg møter en kjæreste, blir jeg mer kjedelig, vil bare kose med ham, og mister mye av engasjementet og aktiviteten jeg ellers har. Jeg msiter meg selv litt i forhold, og er derfor redd for å "binde meg", for hvor blir det av MEG da?

[Gjest GreenSky]

Det er jo normalt at en får andre interesser når en blir sammen med noen. Det er ikke noe i veien med kosekvelder hjemme, hvis det er tingen for deg. "Jeg" blir jo som regel i større grad "vi" når en er i et forhold. Problemet er vel hvis du "mister" deg selv, er det det som er tilfellet?

[Gjest Anonym KG-medl.]

Ja, det kan vel være problemet at jeg går for mye opp i rollen som "kjæreste"/samboer at jeg engasjerer meg for mye...Jeg mister vel litt meg selv og gir avkall på en god del.

Sist la jeg inn mye energi og innsats i forholdet- men han la ikke inn like mye, langt ifra, selv om han var helt ok samboer (skulle jeg tro).

Er redd for å bli for engasjert neste gang og gå for mye opp i rollen. Flere menn har da også sagt at de ikke liker det når den sexy jenten de traff plutselig forvandler seg til en "konete" jente med forutsigbar og kjedelig sex osv...

Hvertfall var det hva en mann på Eros sa da jeg chattet der en gang for å sjekke ut hva det var. Jeg spurte hvorfor han var der når han hadde en samboer han "var så glad i". Da nevnte han dette med at han elsket henne, men hun var blitt "konete". Så på Eros ville han ha noe mer spennende og være utro..