Store forventninger

[Martha Stewart]

Dette er rett og slett litt for spennende. Jeg henger meg på de andre' date=' og krysser fingrene for deg! Håper du kan stråle litt ekstra med en liten spire i magen på bryllupsdagen! [/quote']

Takk! Ja det har jo vært ønskedrømmen lenge, det... Ville nesten vært for godt til å være sant, i tilfelle! Perfekt timing ville det også vært, har regnet ut at jeg ville være omtrent akkurat 4 mnd på vei i bryllupet, dvs over i den mer trygge fasen og forhåpentligvis ikke kvalm lenger. Samtidig så tidlig at jeg sannsynligvis ikke ville fått noe særlig mage ennå.

*krysser fingrene hardt for at ønskedrømmen går i oppfyllelse*

[Gjest Lompa]

*Krysser alt som krysses kan for både deg og L-damen,og håper at dere begge verper rundt nyttår*

Og forbanner at det er så j***a lenge til fredag....Du sier vel fra så fort du vet noe?

[Martha Stewart]

*Krysser alt som krysses kan for både deg og L-damen,og håper at dere begge verper rundt nyttår*

Og forbanner at det er så j***a lenge til fredag....Du sier vel fra så fort du vet noe?

Akkurat nå forbanner jeg også at det er så lenge til fredag... Det kom nemlig litt mer blod på toalettpapiret da jeg sto opp i dag... :-(

Håper at det bare er bivirkninger av progesteronen jeg tar, den kan irritere slimhinnene, hvis jeg ikke tar helt feil...

Legen skal visst ringe meg etter 12 i morgen. Men det kan være jeg prøver å ringe legekontoret før det, tror sekretæren der skal få svaret på morgenkvisten.

Så får jeg prøve å slå i hjel tiden frem til da...

[Gjest Litjmæ]

Hei! Jeg slenger meg på og krysser alt jeg har av fingrer og tær jeg og!

[Martha Stewart]

Hei! Jeg slenger meg på og krysser alt jeg har av fingrer og tær jeg og!

Enda en "cheerleader" - velkommen skal du være her!

Går rundt og har mange kaotiske, motstridende tanker i hodet mitt i dag. Er så lei av at denne barnløsheten tar opp så mye av livet vårt. Hvis det nå ender med nok en spontanabort, så føler jeg meg virkelig uheldig altså. Tre på rad er det jo veldig liten sjanse for at noen skal oppleve - uten å ha født noe barn en gang. I mitt tilfelle vet vi sannsynligvis årsaken til at det går galt, nemlig at egget ikke får gode nok vilkår i livmoren min. Som en konsekvens av de to utskrapningene etter første spontanabort, vokser ikke livmorslimhinnen seg tykk nok hver syklus. Og den skal helst ha en viss tykkelse for at egget skal feste seg skikkelig og få næring. Må innrømme at jeg er litt bitter ved tanken på at problemene mine nå kan skyldes en sykehusskade... Sannsynligheten for å få en slik skade er jo kjempeliten i seg selv. Unlucky me.

Er også kjempelei av å være en slik "ulykkesfugl"! Man føler seg så mislykket, selv om man rasjonelt sett vet at man ikke har noen som helst skyld i det som skjer.

Jeg prøver intenst å tenke på det positive i situasjonen - som min kjære hele tiden sier at jeg må gjøre: Jeg kan jo faktisk bli gravid - og har blitt det hver gang uten medisiner (denne gangen hadde jeg tatt medisiner mnd før). Men hva hjelper det om jeg blir gravid, hvis jeg ikke klarer å holde på det?!

Er virkelig spent på "hvilke kort" spesialisten min "har i ermet" nå etter dette... Vi får nok bare beskjed om å prøve igjen - det er jo ikke annet å gjøre. Men i mellomtiden synes jeg det blir vanskeligere og vanskeligere å takle dette i tillegg til f.eks jobb og jeg blir jo bare mer og mer nervøs ift. fremtidige svangerskap. Dette er jo noe kroppen skal klare selv, uten problemer!!

[Martha Stewart]

Det hjelper faktisk veldig å lese på nettet om alle som sliter med liknende ting som en selv og at man ikke er alene om bestemte tanker og følelser. Har f.eks lest litt i Tilde sin dagbok igjen og føler at hun setter ord på situasjonen (fra da hun var barnløs): Man føler seg både svært ensom, redd og isolert i egen frykt og sorg. På den ene siden vet man at mange gjennomgår det samme og det er godt å kjenne et fellesskap sånn sett. På den andre siden får man en sterk frykt, som man føler seg kjempealene om: Vil det ordne seg noen gang for meg? Og når vil alt bli bra?

[Gjest Sissi]

Vet ikke helt kutyme på å "slenge seg inn i dagbøker" men uansett så høres det ut som du trenger litt trøst. (og jeg har kun lest siste siden i boka di)

Jeg har en veninne som aborterte minst to (som jeg vet om) kanskje tre - ganger, men fikk en velskapt gutt for en knapp mnd. siden. Ei annen jeg kjenner fikk tvillinger rett før jul, hun har også mistet flere ganger (der var det noe medisinsk galt som hun etterhvert fikk behandling for).

Jeg vet ikke om det er noen trøst, men jeg vet at det var veldig tøft da det sto på for veninna mi, men og at hun ikke ga opp. Så prøv å ikke gi opp, tenk positivt (sorry for klisjebruken....).

Kanskje upassende å si - men når ting er som nestverst forsøker jeg å tenke på de som har det enda verre: barenhjemsbarn i Romania, aidssyke i Zimbabwe......

(er det som verst hjelper ingenting....)

Sender deg en og lykke til videre!

Sissi

[Martha Stewart]

Takk Sissi! Jo det som nesten hjelper meg mest, er å høre om andre som har fått barn "mot alle odds". Og man kan jo bare ikke gi opp nei - da blir det jo ingenting!

Prøver alltid også å tenke på folk som har det verre og takker ydmykt hver eneste dag for det jeg har: En fantastisk mann - som det tok meg laaang tid å finne, alle materielle ting vi behøver, venner og familie rundt meg som er glade i meg og som ellers har det bra selv. Leste en gang i et ukeblad at Wenche Foss uttalte: "Man skal aldri sette seg ned og synes synd på seg selv". Akkurat det prøver jeg iherdig å etterleve hver eneste dag. Men det har ført til at jeg faktisk har problemer med å gråte ut skikkelig - føler meg heller litt tom innvendig. Av og til tror jeg det kanskje er bedre å kunne gråte og føle seg lettere etterpå. For som man sier: Den tåren man svelger, er langt bitrere enn den man feller... Sånn føles det ihvertfall for meg.

[Gjest MrsL]

Vi har akkurat de samme tankene du og jeg, du er bare så innmari mye flinkere til å sette ord på dem.

Jeg føler også dette i og med at det er tredje og siste forsøket. at alt håp er ute liksom med dette forsøket, og hvorfor skal det gå nå når det ikke har gjort det på de to forsøkene før det?

Alt virker så håpløst, men samtidig nekter jeg å innse at jeg kanskje vil være barnløs resten av livet

[Martha Stewart]

Alt virker så håpløst, men samtidig nekter jeg å innse at jeg kanskje vil være barnløs resten av livet

Ja, på den ene siden får jeg bare lyst til å resignere og gi opp. Konsentrere meg om resten av livet mitt, som jeg av og til føler passerer forbi. Det er så mange som sier at "bare slapp av, så ordner det seg". Men når man vet at man trenger hjelp, så må man jo forholde seg til dette her da. I tillegg har man jo ikke allverdens tid heller, når man er over tredve. Trøster meg litt med at legen i forgårs utbrøt at "33 er jo ingen alder!" i denne sammenhengen.

Nei vi kan ikke gi opp. Jeg synes det ville være ille - hvis jeg forblir barnløs - Gud forby! - at ikke alt skulle være prøvd som kan prøves...

Blir mye klaging i dag, men det er godt å få det ut!!

Og så til en gla'nyhet: En av de beste venninnene mine fikk baby i går - lille Emma!

De bor i USA, så jeg får dessverre ikke sett nurket før tidligst til jul, da jeg tror de har planer om å komme til Norge. Men har nettopp vært ute og handlet gratulasjonskort. Gave fikk de for en stund siden da det ble arrangert "baby shower" for foreldrene, som tradisjonen er i USA.

Historien bak hvordan de er blitt foreldre er faktisk også litt av en solskinnshistorie. Venninnen min slet med å få syklusen i gang igjen etter mange år på p-piller. Ett helt år gikk og så oppsøkte de spesialist, forberedt på at de måtte i gang med utredning og medisiner. Men hva skjer så under legetimen: Undersøkelsen viser at venninnen min er gravid allerede!! Uten å ha hatt mensen en gang! Så mirakler kan skje.

[pusla]

Så mirakler kan skje.

Mirakler skjer! Og det er godt å tenke på sånne solskinnshistorier når alt virker håpløst. Man må jo prøve alt som du sier, du vil iallefall slite med å finne fred dersom du ikke vet at alt har vært prøvd.

Håper ventinga di denne uka fører til mer positive resultater enn min venting!! (men nå var ikke min venting så viktig heller, føles ikke sånn nå iallefall, når jeg leser her)

[Martha Stewart]

Har vært ute og kjøpt "trøstepresang" til meg selv: Åtte Rosendahl Grand Cru høye glass. Egentlig en forsinket julepresang fra mor, som jeg ikke har somlet meg til å få kjøpt før nå.

I kveld blir det venninnemiddag på restaurant. Blir godt å få tankene over på noe annet! Har jo holdt meg mest mulig i ro denne uken, men tror ikke det skader med en forsiktig tur ut.

[Martha Stewart]

(men nå var ikke min venting så viktig heller' date=' føles ikke sånn nå iallefall, når jeg leser her) [/quote']

Du behøver ikke å "unnskylde" deg Pusla - enhver må få lov å ha sine små og større utfordringer...

[Gjest Lompa]

Man bør faktisk ta seg tid til å synes litt synd på seg selv en gang i blant, og få grått ut skikkelig, så ikke man går og bærer på all smerten og sorgen til det blir en verkebyll som bare blir verre og verre.

Håper så inderlig på en gladmelding fra deg senere i dag, så jeg titter innom med jevne mellomrom i løpet av ettermiddagen.

[Martha Stewart]

Synes synd på meg selv akkurat nå ihvertfall. Dessverre kan jeg ikke bringe gode nyheter... Ringte nettopp til legekontoret og hCG var bare steget til 303 - ikke bra! Den skulle helst vært doblet på to dager. Da er det bare å vente på at legen skal ringe og si det i klartekst: At dette ble en spontanabort - igjen!

Føler meg bare så tom... Har lyst å sette tiden på fast forward og bli ferdig med dette her. Håper inderlig ikke det tar et helt år før jeg blir gravid på nytt... Skummelt å tenke på at dette er en omtrent nøyaktig repetisjon av hvordan det gikk for et år siden, bare at da var det mars og ikke april... Da var jeg omtrent like langt på vei som nå og gikk en hel uke i uvisse før jeg fikk bekreftet at det hadde gått galt.

[Gjest Vigdis_brud05]

Kjære gode, snille deg!!!

Stakkars dere begge to!!!

Vet ikke hva jeg skal si, jeg. Uansett klarer jeg ikke å lindre den smerten du må føle nå.

Tenker på deg! :trøste:

[aprilbrud]

Ble så lei meg på dine vegne nå, sitter her med klump i halsen. Håper på et lite mirakel en stund til.

[Gjest Lompa]

Håper enda en liten stund jeg....Hvis ikke så håper jeg det snart lykkes. Jeg kan knapt forestille meg hvordan du har det nå. Og det eneste man kan gjøre er å sende en virtuell klem og noen vennlige ord, som føles så håpløst utilstrekkelig i en sådan stund...

:trøste:

[Gjest Sissi]

Så trist, men alt håp er ikke helt ute enda??

Sender deg en og masse varme tanker, håper det går bra snart.

Men ellers: 33 er ingen alder.... Det er først når man tipper 40 at det får store utslag på statistikken.

Håper du får det hyggelig på veninnemiddag i kveld, og at det er folk du kan slappe av med sånn at du kan få tankene over på noe annet - iallfall en liten stund.

sender deg enda en

Sissi

[Gjest Lompa]

.

Men ellers: 33 er ingen alder.... Det er først når man tipper 40 at det får store utslag på statistikken.  

Sissi

40 er da ingen alder? Det heter seg jo at "life begins at 40"...

Det stemte helt suverent for moren min.

og ei vi kjenner fikk barn først da hun fylte 40, etter å ha gitt opp håpet. Hun følte seg uggen, mensen forsvant og hun tok diverse prøver hos legen. Ringte et par dager senere for å vite resultatet av prøvene og fikk beskejd om at den var positiv.Helt i tåka som hun alltid er spurte hun ikek hva for en prøve det var, og bare sa at da måtte hun jo få noe for det.Hun ramlet nesten av stolen da legen sa at dette er ikke stort å få for, det går over av seg selv om sju måneder ca.....

Hun har nå en nydelig datter på ti år som er hennes og mannens største glede, og verdens mest sjarmerende ti-åring, glupere enn det som er sunt for henne, og hun var verdens stolteste,søteste brudepike da jeg og mannen giftet oss.

Håper dog ikke det tar SÅ lang tid for B. Snarere at hun har en liten brudepike/svenn trygt gjemt i magen når hun gifter seg....