Telefonangst

[AnonymBruker]

Jeg hater å snakke i telefonen. Virkelig HATER det. Jeg tar ikke telefonen når den ringer - kun med unntak av hvis det er noen jeg virkelig kjenner godt i andre enden. Og selv da synes jeg det er ubehagelig. Med "virkelig kjenner godt" mener jeg min mann, mine barn osv. Ringer en kollega eller ei venninne jeg ikke har sett på ei stund, så tar jeg den ikke.

Har hørt om folk som har blitt kurert for telefonangst, men tror ikke at jeg ønsker å bli kurert. Hvorfor kan ikke folk heller sende en sms, sende epost eller oppsøke meg og prate ansikt til ansikt? Jeg leser og svarer kjapt på både sms og mail mange ganger ila dagen, så hvorfor insisterer folk på å ringe??

Jeg har ikke sosialangst, og det helt ok for meg å prate til folk jeg treffer irl. Hvorfor kan de ikke bare slutte å ringe??

Nå nettopp ringte det igjen. Er en person jeg ikke kjenner (har sjekket nummeret) som skal ha tak i meg ifm noe jobbrelatert. Vedkommende har ringt flere ganger - både i dag og for noen dager siden - på både min private hjemmetelefon og mobilen min. Jeg vet at vedkommende mest sannsynlig har min epostadresse, for vi har kommunisert via epost en gang tidligere. Er det en slags hersketeknikk å ikke legge igjen beskjed? Eller gå over til mail?

Nå vurderer jeg seriøst hemmelig nummer. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje høre om noen andre har det som meg?

Anonymous poster hash: 65dc3...d9e

[miyazaki]

Har du sagt det til andre i jobben osv? Gjør slik at nummeret ditt slettes som kontakt-alternativ? At kun mailen din er tilgjengelig

[Tibbie]

Jeg hater også telefonsamtaler Er langt fra en sjenert person, men jeg kan gjerne "droppe" å ta telefonen. Venninne, pappa, bestemor, ukjent nummer... Ikke nøye.

Tror det har noe med at jeg ikke liker å ikke se folk når jeg snakker muntlig med dem.

Men dette måtte jo bare overses da jeg ble journalist og måtte snakke med rundt 10 ukjente personer hver dag på telefon, og ofte om ubehagelige temaer

Kanskje du kan prøve hypnose?

[Gjest Vux]

Det å svare når det ringer er ukomplisert.

F.eks, "Ja, hallo?"

Og, så avslutningsvis:

F.eks "Hei så lenge".

Så skal man drite i å tenke så mye på hva dette egentlig betyr.

---

Ting som ikke er greit:

Å ta opp telefonen og så si:

"Hæ?"

Å avslutte med:

"Adjøss"

"Og så sier vi takk til deg"

Folk som fortsetter å prate etter at samtalen åpenbart trekker mot sin avslutning, er bra dust, så sant ikke det de sier er veldig viktig.

Endret 6. januar 2015 av Vux

[AnonymBruker]

Har du sagt det til andre i jobben osv? Gjør slik at nummeret ditt slettes som kontakt-alternativ? At kun mailen din er tilgjengelig

Har ikke sagt det til noen utenom de nærmeste. Jobbkolleger ville nok ikke forstå. De vil nok synes at jeg bare er barnslig og sær. I tillegg jobber jeg delvis frilans, så er jo på et vis avhengig av at folk får tak i meg. Men jeg er meget tilgjengelig på f.eks mail og svarer raskt. Så det er lett å få tak i meg fort via mail. På min faste arbeidsplass treffes jo vi kolleger ansikt til ansikt, og da er det jo ikke behov for å ringe. Men om en av dem ringer meg på kveldstid, så blir ikke telefonen tatt..

Anonymous poster hash: 65dc3...d9e

[AnonymBruker]

Jeg hater også telefonsamtaler Er langt fra en sjenert person, men jeg kan gjerne "droppe" å ta telefonen. Venninne, pappa, bestemor, ukjent nummer... Ikke nøye.

Tror det har noe med at jeg ikke liker å ikke se folk når jeg snakker muntlig med dem.

Men dette måtte jo bare overses da jeg ble journalist og måtte snakke med rundt 10 ukjente personer hver dag på telefon, og ofte om ubehagelige temaer

Kanskje du kan prøve hypnose?

Godt å høre at vi er flere Jeg tror også det har noe med å gjøre at jeg ikke ser den jeg snakker med, ser ikke kroppspråket. I tillegg har jeg en smule nedsatt hørsel (ikke mye), og det gjør det verre, tror jeg. Jeg er redd for å ikke få med meg ting, nyanser o.l. Jeg liker godt å formulere meg skriftlig, men det er jo en helt annen greie.

Anonymous poster hash: 65dc3...d9e

[AnonymBruker]

Kjære ts

Jeg har hatt telefonangst og har blitt "kurert". Kjenner fortsatt ubehag, men det går fint

Grunnen er at jeg i omtrent et år har hatt en jobb der jeg er nødt til å snakke i telefon en del, både med kollegaer, sjefer og kunder. Det å utsette seg for det som fremkaller følelser som kjennes som at man skal dø, har funket for meg.

Grunnen til at det er lettere å snakke i tlf i jobbsammenheng er at det da ikke dreier seg om meg, men om noe annet. Er det noen slik forskjell for deg?

Ikke gi opp.

Anonymous poster hash: b2683...171

[AnonymBruker]

Det å svare når det ringer er ukomplisert.

F.eks, "Ja, hallo?"

Og, så avslutningsvis:

F.eks "Hei så lenge".

Så skal man drite i å tenke så mye på hva dette egentlig betyr.

---

Ting som ikke er greit:

Å ta opp telefonen og så si:

"Hæ?"

Å avslutte med:

"Adjøss"

"Og så sier vi takk til deg"

Folk som fortsetter å prate etter at samtalen åpenbart trekker mot sin avslutning, er bra dust, så sant ikke det de sier er veldig viktig.

Jo, men jeg skjønner ikke at ikke folk bare kan legge igjen en beskjed på svareren? Da ville jeg få tid til å forberede meg på hva jeg skulle si og svare og kanskje klare å ta til motet og ringe opp. Men det virker som noen skal ha temaet for samtalen som et slags "overraskelsesmoment". Og det fikser jeg ikke.

Anonymous poster hash: 65dc3...d9e

[AnonymBruker]

"Og så sier vi takk til deg" må være den BESTE avslutningen på en samtale jeg har hørt på lenge!

Jeg sliter også med telefonangst og det er utrolig slitsomt at folk ikke bare kan sende en mail eller melding!

Anonymous poster hash: 3bcfd...c3e

[Gjest The damned]

Har slitt med det, og de fleste har sluttet å ringe.

Jeg ble bedre etter at jeg hadde en jobb hvor jeg måtte ringe og ta telefonen. Mail var ikke et alternativ der.

Før var det så ille at jeg nesten hyperventilerte på grunn av det. Men jeg liker det ikke så veldig godt nå heller. Foretrekker mail eller sms. Det er det for meg også, at jeg ikke ser den jeg snakker med.

Men noen ganger må jeg bare. Blir ingen øange samtaler, for det liker jeg ikke spesielt godt.

[AnonymBruker]

Kjære ts

Jeg har hatt telefonangst og har blitt "kurert". Kjenner fortsatt ubehag, men det går fint

Grunnen er at jeg i omtrent et år har hatt en jobb der jeg er nødt til å snakke i telefon en del, både med kollegaer, sjefer og kunder. Det å utsette seg for det som fremkaller følelser som kjennes som at man skal dø, har funket for meg.

Grunnen til at det er lettere å snakke i tlf i jobbsammenheng er at det da ikke dreier seg om meg, men om noe annet. Er det noen slik forskjell for deg?

Ikke gi opp.

Anonymous poster hash: b2683...171

Så fint å høre at du er kurert Jeg kvier meg nok like mye enten telefonsamtalen er jobbrelatert eller ikke. Eneste jeg får til greit er å ringe sånne som ikke skal ha noe av meg, som f.eks bestille frisørtime, legetime, tannlegetime. Men å ringe f.eks kommunen eller andre offentlige etater eller mobiloperatører osv er veldig vanskelig. Kanskje jeg er redd for å føle meg dum og ikke "forstå språket". Vet ikke

Anonymous poster hash: 65dc3...d9e

[AnonymBruker]

"Og så sier vi takk til deg" må være den BESTE avslutningen på en samtale jeg har hørt på lenge!

Jeg sliter også med telefonangst og det er utrolig slitsomt at folk ikke bare kan sende en mail eller melding!

Anonymous poster hash: 3bcfd...c3e

TAKK!! Jeg er SÅ enig med deg!! Noen lever visst i fortida før sms og mail var oppfunnet, tydeligvis.

Anonymous poster hash: 65dc3...d9e

[Version 2.0]

Jeg har også telefonangst. Er kun en sjelden gang at jeg liker å snakke i telefonen, men da er det alltid på mitt initiativ, altså jeg som ringer. Jeg tar telefonen av og til om det er noen nære jeg vet jeg skal treffe samme dag eller om en liten stund, men om noen ringer uten at jeg kommer på en logisk grunn for det så tar jeg den ikke. Jeg synes det er høyst ubehagelig. Samtidig har jeg ingen problemer med å ringe andre instanser, pårørende og lignende i jobbsammenheng. Jeg kan også fint ringe til tannlege, lege, barnehage og alt slikt. Logikken i dette er vel at jeg har et mål, ergo mer kontroll når det er jeg som ringer. Jeg mister kontrollen når andre bestemmer seg for å ringe meg og jeg ikke vet hva som venter i andre enden.

Har for øvrig hemmelig nummer og tar aldri, ALDRI telefonen dersom det ringer et ukjent nummer. Jeg må i så fall søke etter de først, og dersom det var et nummer som jeg føler er greit/betryggende, så kan jeg ringe opp igjen. Men aller helst venter jeg noen timer før jeg sender en sms med spørsmål om hva som står på samtidig som jeg er nøye med å diskret få fram at jeg er opptatt i øyeblikket jeg skriver meldinga(da kan de ikke ringe opp igjen).

Endret 6. januar 2015 av Version 2.0

[AnonymBruker]

Jeg har også telefonangst. Er kun en sjelden gang at jeg liker å snakke i telefonen, men da er det alltid på mitt initiativ, altså jeg som ringer. Jeg tar telefonen av og til om det er noen nære jeg vet jeg skal treffe samme dag eller om en liten stund, men om noen ringer uten at jeg kommer på en logisk grunn for det så tar jeg den ikke. Jeg synes det er høyst ubehagelig. Samtidig har jeg ingen problemer med å ringe andre instanser, pårørende og lignende i jobbsammenheng. Jeg kan også fint ringe til tannlege, lege, barnehage og alt slikt. Logikken i dette er vel at jeg har et mål, ergo mer kontroll når det er jeg som ringer. Jeg mister kontrollen når andre bestemmer seg for å ringe meg og jeg ikke vet hva som venter i andre enden.

Har for øvrig hemmelig nummer og tar aldri, ALDRI telefonen dersom det ringer et ukjent nummer. Jeg må i så fall søke etter de først, og dersom det var et nummer som jeg føler er greit/betryggende, så kan jeg ringe opp igjen. Men aller helst venter jeg noen timer før jeg sender en sms med spørsmål om hva som står på samtidig som jeg er nøye med å diskret få fram at jeg er opptatt i øyeblikket jeg skriver meldinga(da kan de ikke ringe opp igjen).

Takk for gode tips her! Jeg har noen ganger gjort den blemma at jeg sender en sms og spør hva det gjelder. MEN DA RINGER VEDKOMMENDE MEG OPP UMIDDELBART og uten å svare på sms`en, for da vet jo personen at jeg er nær telefonen. Hva er det med folk? Om jeg hadde villet prate så hadde jeg vel ringt deg opp og ikke sendt deg en sms? Når jeg sender deg en sms, så er det fordi jeg det ikke passer å prate akkurat nå. Skjønner ikke at det kan være så vanskelig å forstå.

Noen ganger har jeg gjort noe ala deg - dvs jeg sender en sms hvor jeg skriver noe sånt som "Sitter i et møte. Hva gjelder det?" Men da får jeg ofte slike svar: "Kan du ringe meg?" Eh, nei. Jeg kan ikke det. Og i hvertfall ikke når du ikke kan si meg hva det gjelder.

Så kjære Ringe Ringesen - dette er min bønn til deg:

Om du vil meg noe, så er jeg enkel å få tak i. Du kan velge mellom å sende meg en sms, en epost, en melding på Facebook, et brev i posten eller komme på besøk - alt etter hvor mye det haster.

Brevdue, røyksignaler og flaskepost kan du også vurdere.

Jeg lover deg at du vil få svar umiddelbart på din henvendelse - i hvertfall i løpet av meget kort tid. Og i og med at jeg ikke er landets statsminister, eller noe annet viktig, så holder det kanskje med svar fra meg innen et kvarter eller så, regner jeg med.

I stedet for å slite deg ut med å ringe besatt og mange ganger etter hverandre på mine telefoner, så kan jeg forsikre deg om at du vil få mye raskere tak i meg ved å benytte et annet kommunikasjonsmiddel. Om du likevel insisterer på å ringe, så vit at du ved å legge igjen beskjed på min telefonsvarer om hva saken gjelder, vil høyne din mulighet til å få kontakt med meg betraktelig.

Med ønske om et godt og telefonsamtalefritt 2015.

Yours truly,

Telefonangsta Telefonangstesen

Anonymous poster hash: 65dc3...d9e