Frustrert over bosituasjon, noen som har gode råd?

[Guybrush]

Nei, de vil ikke at jeg skal gjøre det, men jeg hjelper til når det gjelde ryddig, vasking, etc.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

Problemet med dette er at du vil da bli sett på som et lite barn som lever under deres tak på deres nåde. Du sees på som en gjest og det forventes at du ikke provoserer, ikke sier imot, ikke krangler osv. Det er jo en god grunn til at folk flest har lyst til å flytte ut og stå på egne ben når de blir gamle nok til det - en vil være fri. Bor en hos foreldrene på den måten er man ikke fri dessverre.

De gir deg indirekte penger og støtte og forventer i retur at du ikke motsier, ikke er uenig, ikke diskuterer osv.... hørt uttrykket "å selge sjelen sin"?

Endret 6. januar 2015 av Guybrush

[AnonymBruker]

Dersom du begynner å diskutere på ting som ikke trenger bli en diskusjon, så forstår jeg irritasjonen. At du har et annet politisk syn enn din far er slik det er, og du trenger simpelthen ikke utfordre ham på denne måten.

Jeg har selv en søster som liker å diskutere - hun hever ikke stemmen og hun fremstår ikke "sur", men hun må ofte dele sitt synspunkt i de fleste saker og hun argumenterer alltid med det formål å overbevise (om at vedkommende tar feil eller burde revurdere sitt ståsted). Hun ser ikke på seg selv som 'kranglete', men fremstår ofte slik rett og slett hun må "skyte inn ting" i diskusjoner stadig vekk. Jeg unngår å bevege meg inn på temaer der jeg vet at hun tenker annerledes. Kanskje familien ser deg på samme måte?

En ting er å måtte forsvare seg for uprovoserte personangrep, en annen ting er å skape diskusjoner som man ikke må ta. At det "utvikler seg til krangel" er dere jo begge ansvarlige for.

Jeg er enig, og jeg skal prøve å skjerpe meg når det gjelder nettopp dette, men samtidig syns jeg det er unødvendig å heve stemme og lage mer drama. Faren min kan for eksempel si en urimelig ting om meg eller noe som omhandler meg, og når jeg da spør om eksempler, så har han ingen eksempler og hisser seg bare opp på grunn av at jeg vil ha svar. Faren min er veldig sta, han innrømmer sjelden feil og sier ikke unnskyld etterpå, noe jeg alltid gjør når jeg har sagt noe urimelig eller dumt. Jeg forventer at faren min skal beklage når han har sagt noe frekt, og når han ikke gjør det, blir jeg bare mer skuffet, og slikt er ødeleggende for en relasjon.

Jeg mener jo selv at jeg ikke er kranglete, men kanskje det fremstår slik når jeg sier meningene mine/diskuterer. Skal tenke litt på hvordan jeg ordlegger meg og i blant er det best å bare holde munn.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Ville heller ha snylta på nav enn foreldrene mine. Finn deg et annet sted å bo.

Anonymous poster hash: 35a22...291

[AnonymBruker]

Problemet med dette er at du vil da bli sett på som et lite barn som lever under deres tak på deres nåde. Du sees på som en gjest og det forventes at du ikke provoserer, ikke sier imot, ikke krangler osv. Det er jo en god grunn til at folk flest har lyst til å flytte ut og stå på egne ben når de blir gamle nok til det - en vil være fri. Bor en hos foreldrene på den måten er man ikke fri dessverre.

De gir deg indirekte penger og støtte og forventer i retur at du ikke motsier, ikke er uenig, ikke diskuterer osv.... hørt uttrykket "å selge sjelen sin"?

Det er nok helt riktig, og jeg føler meg slik også i blant. Jeg angrer litt på at jeg flyttet hjem igjen, jeg er så lei av gnisninger og uenigheter. Jeg sier ikke at jeg er helt uskyldig i det her, men at de viser irritasjon når jeg sier hva jeg mener og hva jeg tenker om en situasjon er frustrerende, de skulle helst bare ønsket at jeg ikke hadde noen meninger eller burde holde meningene for meg selv, og det er vanskelig når en er en voksen person.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[Neeli00]

Jeg er enig, og jeg skal prøve å skjerpe meg når det gjelder nettopp dette, men samtidig syns jeg det er unødvendig å heve stemme og lage mer drama. Faren min kan for eksempel si en urimelig ting om meg eller noe som omhandler meg, og når jeg da spør om eksempler, så har han ingen eksempler og hisser seg bare opp på grunn av at jeg vil ha svar. Faren min er veldig sta, han innrømmer sjelden feil og sier ikke unnskyld etterpå, noe jeg alltid gjør når jeg har sagt noe urimelig eller dumt. Jeg forventer at faren min skal beklage når han har sagt noe frekt, og når han ikke gjør det, blir jeg bare mer skuffet, og slikt er ødeleggende for en relasjon.

Jeg mener jo selv at jeg ikke er kranglete, men kanskje det fremstår slik når jeg sier meningene mine/diskuterer. Skal tenke litt på hvordan jeg ordlegger meg og i blant er det best å bare holde munn.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

Faren min er akkurat likedan og jeg har faktisk kommentert dette overfor mamma. Vi skal liksom stilltiende akseptere at han har et temperement, at han aldri innrømmer sine feil, at han aldri sier unnskyld mens alt som er galt ved meg eller min søster skal diskuteres. Moren hadde for så vidt ikke noe motargument der, og jeg vet at disse sidene ved ham plager henne også og er grunn for konflikter. De har til tider hellet mot brudd, og hans stahet er en av årsakene.

Han er blitt mer og mer vanskelig og har sine utbrudd. Til tider går vi bare på tå rundt ham. Forskjellen er at vi trenger ikke si eller foreta oss noe som helst for at han blir sint. Noen ganger er det bare oppsamlet irritasjon fra hans side som plutselig eksploderer.

Ellers er jeg enig med Guybrush. Veldig mange opplever, som deg og meg, at man plutselig er redusert til et barn når man er hjemme hos sine foreldre. Det er ikke uvanlig, og det har sine fordeler og ulemper. For meg overgår ulempene utvilsomt fordelene, hvilket er hvorfor jeg aldri kunne bodd her hjemme mer enn en måned av gangen (og hvorfor jeg uten å ha fortalt det har bestilt billett tre dager fra nå av).

Så lenge jeg er her gjør jeg meg minst mulig og yter ingen motstand. Så kan livet leves som jeg vil og på mine premisser når jeg forsørger meg selv.

Kan legge til at dersom det du sparer opp til kun er reise, så er det vel ikke rart om man opplever litt negativitet fra foreldre. Jeg eier egen bolig (flytter inn når oppsigelsestiden til leietakere er ferdig) og oppsparte midler vil gå til oppussing, boliglån og studielån. Foreldrene mine ville ikke latt meg bo hjemme for å spare til reise.

Endret 6. januar 2015 av Neeli00

[AnonymBruker]

Ville heller ha snylta på nav enn foreldrene mine. Finn deg et annet sted å bo.

Anonymous poster hash: 35a22...291

Jeg er nok ikke tilfreds med den situasjonen jeg er i. Jeg har flere ganger ønsket å flytte ut, men det er lettere sagt enn gjort.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Faren min er akkurat likedan og jeg har faktisk kommentert dette overfor mamma. Vi skal liksom stilltiende akseptere at han har et temperement, at han aldri innrømmer sine feil, at han aldri sier unnskyld mens alt som er galt ved meg eller min søster skal diskuteres. Moren hadde for så vidt ikke noe motargument der, og jeg vet at disse sidene ved ham plager henne også og er grunn for konflikter. De har til tider hellet mot brudd, og hans stahet er en av årsakene.

Han er blitt mer og mer vanskelig og har sine utbrudd. Til tider går vi bare på tå rundt ham. Forskjellen er at vi trenger ikke si eller foreta oss noe som helst for at han blir sint. Noen ganger er det bare oppsamlet irritasjon fra hans side som plutselig eksploderer.

Ellers er jeg enig med Guybrush. Veldig mange opplever, som deg og meg, at man plutselig er redusert til et barn når man er hjemme hos sine foreldre. Det er ikke uvanlig, og det har sine fordeler og ulemper. For meg overgår ulempene utvilsomt fordelene, hvilket er hvorfor jeg aldri kunne bodd her hjemme mer enn en måned av gangen (og hvorfor jeg uten å ha fortalt det har bestilt billett tre dager fra nå av).

Så lenge jeg er her gjør jeg meg minst mulig og yter ingen motstand. Så kan livet leves som jeg vil og på mine premisser når jeg forsørger meg selv.

Kan legge til at dersom det du sparer opp til kun er reise, så er det vel ikke rart om man opplever litt negativitet fra foreldre. Jeg eier egen bolig (flytter inn når oppsigelsestiden til leietakere er ferdig) og oppsparte midler vil gå til oppussing, boliglån og studielån. Foreldrene mine ville ikke latt meg bo hjemme for å spare til reise.

Faren min kan også ha et temperament, men kun når vi diskuterer, ellers er han ganske rolig og tålmodig, men han sier som sagt aldri unnskyld for sårende ting han har sagt og slike ting kan jeg gå og tenke på, og disse følelsene jeg har forsterkes hver gang vi krangler og han ikke ber om unnskyldning, men neste gang skal jeg bare gå vekk, det er ikke noe poeng i å krangle, og spesielt ikke med tanke på den korte tiden jeg skal bo hjemme. Får også svelge noen kameler og ignorere. :-/

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[Gjest Seajewel]

Tror det er bedre for deg å flytte på en hybel i mellomtiden enn å ha det sånn.

[AnonymBruker]

Med mindre faren din er den som starter krangler, ville jeg ligget litt lavt.

Jeg har selv en (ste)far som er ganske vanskelig på dette området. Vi har hatt krangler der han har hatt fullstendig uakseptable utbrudd, hvilket andre familiemedlemmer er enige i. Han bidrar ikke med penger til meg, men synes likevel han har rett til å stille seg til dommer over alt jeg foretar meg. Han har et temperement og jeg synes med tiden han har utviklet seg til mer og mer av en tyrann.

Dette er krangler han har startet selv som går direkte på meg og min personlighet. Vi har aldri krangler om trivielle ting på toppen av det hele, det ville bli for dumt.

Da jeg var mindre hadde vi et ekstremt godt forhold. Jeg var nesten favorittbarnet hans og han hjalp meg med mye. Det er derfor trist at det har utviklet seg slik, men han er i ferd med å bli en gammel mann og han endrer seg neppe. Jeg er like gammel som deg og ettersom man blir voksne innser man at heller ikke foreldre er perfekte, og ettersom de begynner å bli eldre og alderen siger på (min far er attpåtil en god del år eldre enn mamma) kan de bli frustrerte og bitre. Jeg merker at når ting dukker opp i deres privatliv påvirker det dem veldig og det kan gå utover meg.

Jeg svelger mange kameler og ignorerer mye. Faren min kan komme med kommentarer på småting som jeg godt kunne sagt han imot på. Han pirker på at jeg må lukke igjen til badet for at ikke varmen skal slippe ut, mens jeg egentlig vet at det skal stå åpent fordi det er dårlig ventilasjon der. Jeg bare lukker som han sier og kommenterer ingenting. Vasker opp hver dag og går tur med moren min selv om jeg er lei. Man kan nesten si dette er selvutslettende, men det er midlertidig.

Jeg ser ingen grunn til å starte krangler med ham. Slik jeg ser det, er "straffen" for ham at vi ikke har et like godt forhold. Jeg vil ikke dele personlige ting med ham, jeg vil neppe dele mine suksesser heller eller gi ham noe kreditt selv om han oppdro meg. Foreldre vil innerst inne ha et godt forhold til sine barn, og i dette tilfelle blir konsekvensen for ham at han har posisjonert seg som en person jeg holder på en armlengdes avstand. Det er nok. Jeg trenger ikke pirke på ting i tillegg.

?!?

Om han er en voksen i din husholdning, spiller det vel ingen rolle om hvorvidt han bidrar med penger til deg? En forelder/foresatt kan da være ressursperson på så mange områder utenom penger.

Selv om du kun ser på det som dommer.

Du høres igrunn ut som en bortskjemt drittunge.

Anonymous poster hash: 9fd98...988

[Neeli00]

?!?

Om han er en voksen i din husholdning, spiller det vel ingen rolle om hvorvidt han bidrar med penger til deg? En forelder/foresatt kan da være ressursperson på så mange områder utenom penger.

Selv om du kun ser på det som dommer.

Du høres igrunn ut som en bortskjemt drittunge.

Anonymous poster hash: 9fd98...988

Snakk om å vri på mine ord. Noen emosjonell ressursperson var han aldri - hvilket kommer tydelig frem. Men hadde han bidratt med penger hadde jeg følt en helt basic forpliktelse av den enkle årsak. Aldri har jeg sagt at han var pliktig å bidra finansielt, kun at dersom det forekom ville jeg skylt ham noe.

Han er en tyrann og en kritiker som av flere bekjentskaper er kategorisert som "den mest arrogante mannen jeg noensinne har truffet". At han er en voksen i husholdningen, hvilket vi alle er, gir ham ikke rett til til å te seg slik han gjør - tvert imot er det verre at han ikke er mer voksen i sine holdninger. At man når en viss alder betyr ikke at man automatisk blir en autoritet alle går på tå rundt.

Jeg har respektert og føyd med etter min stefar i alle år uten å få mye igjen for det. Jeg har gitt ham mer enn han fortjener - om du mener det gjør meg til en "drittunge" sier det mest om deg.

Endret 6. januar 2015 av Neeli00

[Neket]

Det er veldig enkelt. Unngå diskusjoner. Er du uenig med foreldrene dine, så bare hold kjeft.

[AnonymBruker]

Jeg har tatt meg et friår fra studiene og bor hjemme hos foreldrene mine fortiden, har ikke bodd hjemme siden tenårene og merker at det er utfordrende å bo hjemme igjen, vi er forskjellige individer som er ganske forskjellige på flere måter og dette fører til gnisninger.

I dag hadde jeg en krangel med faren min og han sa noe veldig sårende til meg, jeg fikk høre at han aldri hadde møtt en mer pirkete og kranglete person som meg, han hev stemmen og var sint før han dro på jobb. Vi har ellers et godt fothold, men dette viser at vi ikke kan bo under samme tak uten uenigheter. Jeg må si at jeg gleder meg til å flytte herfra og spesielt når det er dårlig stemning, men nå skal jeg bo her fram til sommeren, men hvis stemningen vil være slik den er nå, vet jeg ikke om jeg vil klare det. Noen som har råd å gi? Hva skal en gjøre gjøre for at denne perioden jeg bor hjemme, skal gå så smertefritt som mulig? Jeg har ved flere anledninger blitt veldig såret og kommer nok til å ta litt avstand fra foreldrene når jeg flytter igjen.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

Det kan jo hende foreldrene syntes det var godt at de voksne barna forlot redet, og synes det er småkjipt å få deg hjem igjen. Det er ikke meningen at man skal bo sammen med foreldrene sine etter at man har blitt voksen, og med god grunn. Barn mener ofte at de skal beholde samme rolle som de hadde da de bodde hjemme mens de var yngre, og de ser ikke foreldrene sine som individer med interesser, behov og følelser.

Jeg har selv en ung, voksen sønn boende hjemme, og det kan være utfordrende for oss begge. Jeg ser fram til at han flytter ut, selv om jeg så klart elsker han over alt på jord. Det er en lang og broket historie som er årsaken til at han bor hos meg fortsatt, uten at jeg har lyst til å komme nærmere inn på det.

Jeg kan forstå at foreldrene dine synes at det kan være lite ideelt å ha fått hjem et voksent barn, og at det lettere blir irritasjon og gnisninger.

Anonymous poster hash: 3107d...b3e

[AnonymBruker]

Du bor under dine foreldres tak, og må følge deres regler. Kan tenke meg at det ikke er spesielt artig å få invadert huset av et voksent barn på den måten...

Anonymous poster hash: 4c4de...bf4

[fjærestein]

Har ikke lest hele tråden, men har vel alltid tenkt at voksne barn og foreldre aldri bør bo sammen, over tid. Akkurat fordi det bare blir maktkamper og bråk ut av det, og fordi det kan ødelegge et forhold som kanskje var bra, nok, fra før. For foreldre tro jeg avkommet alltid vil være litt "barn" Om ikke barn, så vil det, tror jeg,være for mye forlangt, nærmest, at foreldre skal klare å behandle avkommet som den voksne selvstendige personen det forhåpentligvis har blitt. Dette selv om de vil/prøver.

Avkommet (for å holde oss til det ordet) vil jo ikke finne seg i å ikke få bestemme som en voksen, men vil samtidig se for seg å få visse fordeler av å være avkom osv osv. samtidig vil avkommet bære på minner om å ha bli dominert av sine foreldre og være ubevisst sår. (Det er tøft å være barn for alle, selv med de snilleste foreldre. Barn blir bestemt over, og med rette.)

Og begge parter er følsomme fordi "vi skal/burde jo være så nære hverandre, og glad i hverandre, og da burde du forstå meg, eller iallefall godta meg, akkurat som jeg er" Og man er jo også ofte glad i hverandre. Så konfliktene gjør ekstra vondt. Mer enn med noen andre

Kort sagt det blir bare rot. Voksent avkom bør bare ikke bo med sitt opphav, utover en uke eller to. Tror jeg.

Men denne lille filosofiske betraktning hjelper jo ikke deg akkurat nå, mulig. Ser den.

Endret 6. januar 2015 av fjærestein