Frustrert over bosituasjon, noen som har gode råd?

[AnonymBruker]

Jeg har tatt meg et friår fra studiene og bor hjemme hos foreldrene mine fortiden, har ikke bodd hjemme siden tenårene og merker at det er utfordrende å bo hjemme igjen, vi er forskjellige individer som er ganske forskjellige på flere måter og dette fører til gnisninger.

I dag hadde jeg en krangel med faren min og han sa noe veldig sårende til meg, jeg fikk høre at han aldri hadde møtt en mer pirkete og kranglete person som meg, han hev stemmen og var sint før han dro på jobb. Vi har ellers et godt fothold, men dette viser at vi ikke kan bo under samme tak uten uenigheter. Jeg må si at jeg gleder meg til å flytte herfra og spesielt når det er dårlig stemning, men nå skal jeg bo her fram til sommeren, men hvis stemningen vil være slik den er nå, vet jeg ikke om jeg vil klare det. Noen som har råd å gi? Hva skal en gjøre gjøre for at denne perioden jeg bor hjemme, skal gå så smertefritt som mulig? Jeg har ved flere anledninger blitt veldig såret og kommer nok til å ta litt avstand fra foreldrene når jeg flytter igjen.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Hva bruker du friåret til? Jobber du?

Anonymous poster hash: 9bab2...118

[AnonymBruker]

Hva bruker du friåret til? Jobber du?

Anonymous poster hash: 9bab2...118

Jeg jobber ja, skal spare penger slik at jeg kan reise i sommer, men har ikke faststilling, nei.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Fikk kanskje inntrykk av at TS kunne være et irritasjonsmoment for foreldrene, med tanke på at faren skal ha karakterisert TS som pirkete og kranglete. Men selvfølgelig, foreldrene er muligens litt rare også.

Tja, kanskje foreldrene har snakket sammen tidligere og har blitt enige seg imellom, om hvordan de ønsker at TS vil oppføre seg når TS er hjemme? Formodentlig, vil det være et pluss om en ikke ender opp med å krasje helt med forestillingene som foreldrene kanskje har, for det å bo sammen med hverandre.

Anonymous poster hash: 83b2b...e2a

[Neeli00]

Jeg jobber ja, skal spare penger slik at jeg kan reise i sommer, men har ikke faststilling, nei.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

Er du mye hjemme?

Jeg har samme situasjon selv, men er kun hjemme begrenset tid. Har en leilighet i et annet land og har sagt den opp sent slik at jeg tilbringer 1-2 måneder her maks. I tillegg har jeg en far som er pensjonert (hjemme hele dagen) som jeg ikke har et veldig godt forhold til.

Det blir alltid gnisninger av slikt, uavhengig av familieforhold. Jeg har hatt noen forferderlige krangler med faren min, langt verre enn noen sårende kommentarer. Nå ko-eksisterer vi under samme tak, men forholder oss lite til hverandre. Jeg tilbringer tid med moren min og leter etter jobber for meg selv.

Det viktigste er kanskje å både demonstrere at man tar i et tak jobbmessig og hjelpe til hjemme. Foreldre med barn som har flyttet ut, eller i en alder der de normalt har flyttet ut, er jo vant med å ha huset for seg selv. Dersom 'barnet' i tillegg tilbringer tid med å se på TV eller holde på med lite produktive ting, blir vondt verre.

Ellers har jeg ikke så mye råd å gi. Ikke ta ting for personlig da det handler om irrasjonelle irritasjoner. Og velg dine kamper. Dersom faren din stempler deg som pirkete og kranglete, betyr det vel at du kan skape noen diskusjoner?

[TrickyCicci]

Hvor gammel er du? Kan jo være at de ikke synes det er såå kult å brødfø deg for at du skal få råd til å reise? Og at det fører til at krangler oppstår litt raskere?

[AnonymBruker]

Fikk kanskje inntrykk av at TS kunne være et irritasjonsmoment for foreldrene, med tanke på at faren skal ha karakterisert TS som pirkete og kranglete. Men selvfølgelig, foreldrene er muligens litt rare også.

Tja, kanskje foreldrene har snakket sammen tidligere og har blitt enige seg imellom, om hvordan de ønsker at TS vil oppføre seg når TS er hjemme? Formodentlig, vil det være et pluss om en ikke ender opp med å krasje helt med forestillingene som foreldrene kanskje har, for det å bo sammen med hverandre.

Anonymous poster hash: 83b2b...e2a

Jeg kan sikkert vært et irritasjonsmoment i blant, ja, for er det noe vi snakker og jeg syns de er urimelige, så sier jeg at de er urimelige, etc. og da oppstår det krangel. Jeg hever ikke stemmen, men diskuterer og stiller spørsmål. Men jeg sier ikke slemme ting og oppfører meg ikke slemt.

Under krangelen uttalte faren min at jeg er så utakknelig som krangler og diskuterer og ramset opp hvor mange ganger han har hjulpet meg økonimisk mens jeg har vært student. Og dette syns jeg er urimelig, å ta opp slike ting under en krangel er unødvendig og sårende. Jeg har selv alltid hjulpet foreldrene mine når jeg har kommet hjem i feriene, jeg har hjulpet dem med innen- og utendørsmaling, og diverse ting som har tatt tid, har hjulpet dem flere somre uten å ha tatt betalt for det (en tar ikke betalt for å gjøre arbeid for foreldrene).

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[Neeli00]

Jeg kan sikkert vært et irritasjonsmoment i blant, ja, for er det noe vi snakker og jeg syns de er urimelige, så sier jeg at de er urimelige, etc. og da oppstår det krangel. Jeg hever ikke stemmen, men diskuterer og stiller spørsmål. Men jeg sier ikke slemme ting og oppfører meg ikke slemt.

Under krangelen uttalte faren min at jeg er så utakknelig som krangler og diskuterer og ramset opp hvor mange ganger han har hjulpet meg økonimisk mens jeg har vært student. Og dette syns jeg er urimelig, å ta opp slike ting under en krangel er unødvendig og sårende. Jeg har selv alltid hjulpet foreldrene mine når jeg har kommet hjem i feriene, jeg har hjulpet dem med innen- og utendørsmaling, og diverse ting som har tatt tid, har hjulpet dem flere somre uten å ha tatt betalt for det (en tar ikke betalt for å gjøre arbeid for foreldrene).

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

Kan du komme med noen eksempler på når du tar opp at du synes de er urimelige?

[Gjest Magdalene]

Betaler du for deg hjemme?

Vasker og lager mat og slikt?

[AnonymBruker]

Er du mye hjemme?

Jeg har samme situasjon selv, men er kun hjemme begrenset tid. Har en leilighet i et annet land og har sagt den opp sent slik at jeg tilbringer 1-2 måneder her maks. I tillegg har jeg en far som er pensjonert (hjemme hele dagen) som jeg ikke har et veldig godt forhold til.

Det blir alltid gnisninger av slikt, uavhengig av familieforhold. Jeg har hatt noen forferderlige krangler med faren min, langt verre enn noen sårende kommentarer. Nå ko-eksisterer vi under samme tak, men forholder oss lite til hverandre. Jeg tilbringer tid med moren min og leter etter jobber for meg selv.

Det viktigste er kanskje å både demonstrere at man tar i et tak jobbmessig og hjelpe til hjemme. Foreldre med barn som har flyttet ut, eller i en alder der de normalt har flyttet ut, er jo vant med å ha huset for seg selv. Dersom 'barnet' i tillegg tilbringer tid med å se på TV eller holde på med lite produktive ting, blir vondt verre.

Ellers har jeg ikke så mye råd å gi. Ikke ta ting for personlig da det handler om irrasjonelle irritasjoner. Og velg dine kamper. Dersom faren din stempler deg som pirkete og kranglete, betyr det vel at du kan skape noen diskusjoner?

Både og. Jeg tar veldig mange vakter på kort tid, jobber dobbelt, både dag- og kveld, og også kveld- og natt, og etter en slik periode tar jeg fri i én uke for å samle litt energi.

Selv om det er kjedelig å ha det slik, er det godt å høre at en ikke er den eneste, at det er normalt at det oppstår gnisninger mellom familiemedlemmer. Jeg blir så frustrert og lei meg hver gang, og lover meg selv at jeg ikke kommer tilbake igjen når jeg flytter. Jeg og faren min har ellers god kontakt, men det oppstår krangler mellom oss, krangler som ødelegger det gode forholdet vi har, det er mange ting som han har sagt som sårer, som at jeg er den mest pirktete og kranglete personen han vet om og andre frekke ting, slike ting får meg til å tenke at jeg ikke vil komme hjem igjen, ettersom jeg er den store plageånden som ikke gjør noe riktig.

Jeg tilbringer ikke mye tid til å se på TV, når jeg har fri, så hjelper jeg til hjemme, med oppvask, rydding og klesvask, men jeg får aldri takk, ikke at jeg forventer det heller ettersom jeg bor gratis hjemme. Jeg har også tilbudt meg til å betale husleie, men det vil de ikke ha noe av.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Kan jo være at de ikke synes det er såå kult å brødfø deg for at du skal få råd til å reise? Og at det fører til at krangler oppstår litt raskere?

Jeg er 24 år. Jeg har spurt foreldrene mine om de vil at jeg skal betale husleie, men det ønsker de ikke at jeg skal gjøre, de blir nesten fornærmet når jeg spør om det. Men ja, har ingen planer om å spørre om økonomisk hjelp fra dem.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Kan du komme med noen eksempler på når du tar opp at du synes de er urimelige?

Små, trivielle ting i hverdagen. Det kan være diskusjoner om politikk og andre ting, bare at vi er uenige om noe fører til at det blir krangling.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Betaler du for deg hjemme?

Vasker og lager mat og slikt?

Nei, de vil ikke at jeg skal betale, har spurt.

Jeg hjelper til ja, med vasking, rydding, klesvask, etc.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[79kreps]

Så lenge du er 24 år og bor hjemme bør du jo tilpasse deg dine forreldre. Kanskje de ikke synes det er så gøy å ha barn i hus igjen? Kanskje du ikke bidrar nok med rydding, vasking, matlaging osv?

Å ta en uke fri etter å ha jobbet mye synes jeg høres voldsomt ut. De fleste henter seg inn på en langhelg. Kanskje de irriterer seg over at du har mye fri når du egentlig skal jobbe for å tjene penger? Masse folk som jobber overtid hver måned, men får ikke mulighet til å ta seg fri en uke i hytt å pine av den grunn. Er derfor en har 5 ukers ferie fordelt på ett helt år, og når du sparer for å reise så går vel dine ferieuker i sommer.

Enkleste er jo å bare snakke med dine foreldre om hvordan de ønsker det for at det skal fungere frem mot sommeren.

Endret 6. januar 2015 av 79kreps

[Neeli00]

Både og. Jeg tar veldig mange vakter på kort tid, jobber dobbelt, både dag- og kveld, og også kveld- og natt, og etter en slik periode tar jeg fri i én uke for å samle litt energi.

Selv om det er kjedelig å ha det slik, er det godt å høre at en ikke er den eneste, at det er normalt at det oppstår gnisninger mellom familiemedlemmer. Jeg blir så frustrert og lei meg hver gang, og lover meg selv at jeg ikke kommer tilbake igjen når jeg flytter. Jeg og faren min har ellers god kontakt, men det oppstår krangler mellom oss, krangler som ødelegger det gode forholdet vi har, det er mange ting som han har sagt som sårer, som at jeg er den mest pirktete og kranglete personen han vet om og andre frekke ting, slike ting får meg til å tenke at jeg ikke vil komme hjem igjen, ettersom jeg er den store plageånden som ikke gjør noe riktig.

Jeg tilbringer ikke mye tid til å se på TV, når jeg har fri, så hjelper jeg til hjemme, med oppvask, rydding og klesvask, men jeg får aldri takk, ikke at jeg forventer det heller ettersom jeg bor gratis hjemme. Jeg har også tilbudt meg til å betale husleie, men det vil de ikke ha noe av.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

Med mindre faren din er den som starter krangler, ville jeg ligget litt lavt.

Jeg har selv en (ste)far som er ganske vanskelig på dette området. Vi har hatt krangler der han har hatt fullstendig uakseptable utbrudd, hvilket andre familiemedlemmer er enige i. Han bidrar ikke med penger til meg, men synes likevel han har rett til å stille seg til dommer over alt jeg foretar meg. Han har et temperement og jeg synes med tiden han har utviklet seg til mer og mer av en tyrann.

Dette er krangler han har startet selv som går direkte på meg og min personlighet. Vi har aldri krangler om trivielle ting på toppen av det hele, det ville bli for dumt.

Da jeg var mindre hadde vi et ekstremt godt forhold. Jeg var nesten favorittbarnet hans og han hjalp meg med mye. Det er derfor trist at det har utviklet seg slik, men han er i ferd med å bli en gammel mann og han endrer seg neppe. Jeg er like gammel som deg og ettersom man blir voksne innser man at heller ikke foreldre er perfekte, og ettersom de begynner å bli eldre og alderen siger på (min far er attpåtil en god del år eldre enn mamma) kan de bli frustrerte og bitre. Jeg merker at når ting dukker opp i deres privatliv påvirker det dem veldig og det kan gå utover meg.

Jeg svelger mange kameler og ignorerer mye. Faren min kan komme med kommentarer på småting som jeg godt kunne sagt han imot på. Han pirker på at jeg må lukke igjen til badet for at ikke varmen skal slippe ut, mens jeg egentlig vet at det skal stå åpent fordi det er dårlig ventilasjon der. Jeg bare lukker som han sier og kommenterer ingenting. Vasker opp hver dag og går tur med moren min selv om jeg er lei. Man kan nesten si dette er selvutslettende, men det er midlertidig.

Jeg ser ingen grunn til å starte krangler med ham. Slik jeg ser det, er "straffen" for ham at vi ikke har et like godt forhold. Jeg vil ikke dele personlige ting med ham, jeg vil neppe dele mine suksesser heller eller gi ham noe kreditt selv om han oppdro meg. Foreldre vil innerst inne ha et godt forhold til sine barn, og i dette tilfelle blir konsekvensen for ham at han har posisjonert seg som en person jeg holder på en armlengdes avstand. Det er nok. Jeg trenger ikke pirke på ting i tillegg.

Endret 6. januar 2015 av Neeli00

[Guybrush]

Betaler du husleie og dekker strøm, mat osv?

[AnonymBruker]

Så lenge du er 24 år og bor hjemme bør du jo tilpasse deg dine forreldre. Kanskje de ikke synes det er så gøy å ha barn i hus igjen? Kanskje du ikke bidrar nok med rydding, vasking, matlaging osv?

Å ta en uke fri etter å ha jobbet mye synes jeg høres voldsomt ut. De fleste henter seg inn på en langhelg. Kanskje de irriterer seg over at du har mye fri når du egentlig skal jobbe for å tjene penger?

Enkleste er jo å bare snakke med dine foreldre om hvordan de ønsker det for at det skal fungere frem mot sommeren.

At jeg bør tilpasse meg dem, er jeg enig i, og jeg mener også at det ikke var en god idé å flytte hjem i voksen alder. Jeg bidrar ja, og jeg er langt i fra doven.

Jeg er ganske sliten etter å ha jobbet flere doble vakter, det tar på, og spesielt der jeg jobber, det er både fysisk- og mentalt krevende.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Med mindre faren din er den som starter krangler, ville jeg ligget litt lavt.

Jeg har selv en (ste)far som er ganske vanskelig på dette området. Vi har hatt krangler der han har hatt fullstendig uakseptable utbrudd, hvilket andre familiemedlemmer er enige i. Han bidrar ikke med penger til meg, men synes likevel han har rett til å stille seg til dommer over alt jeg foretar meg. Han har et temperement og jeg synes med tiden han har utviklet seg til mer og mer av en tyrann.

Dette er krangler han har startet selv som går direkte på meg og min personlighet. Vi har aldri krangler om trivielle ting på toppen av det hele, det ville bli for dumt.

Da jeg var mindre hadde vi et ekstremt godt forhold. Jeg var nesten favorittbarnet hans og han hjalp meg med mye. Det er derfor trist at det har utviklet seg slik, men han er i ferd med å bli en gammel mann og han endrer seg neppe. Jeg er like gammel som deg og ettersom man blir voksne innser man at heller ikke foreldre er perfekte, og ettersom de begynner å bli eldre og alderen siger på (min far er attpåtil en god del år eldre enn mamma) kan de bli frustrerte og bitre. Jeg merker at når ting dukker opp i deres privatliv påvirker det dem veldig og det kan gå utover meg.

Jeg svelger mange kameler og ignorerer mye. Faren min kan komme med kommentarer på småting som jeg godt kunne sagt han imot på. Han pirker på at jeg må lukke igjen til badet for at ikke varmen skal slippe ut, mens jeg egentlig vet at det skal stå åpent fordi det er dårlig ventilasjon der. Jeg bare lukker som han sier og kommenterer ingenting. Vasker opp hver dag og går tur med moren min selv om jeg er lei. Man kan nesten si dette er selvutslettende, men det er midlertidig.

Jeg ser ingen grunn til å starte krangler med ham. Slik jeg ser det, er "straffen" for ham at vi ikke har et like godt forhold. Jeg vil ikke dele personlige ting med ham, jeg vil neppe dele mine suksesser heller eller gi ham noe kreditt selv om han oppdro meg. Foreldre vil innerst inne ha et godt forhold til sine barn, og i dette tilfelle blir konsekvensen for ham at han har posisjonert seg som en person jeg holder på en armlengdes avstand. Det er nok. Jeg trenger ikke pirke på ting i tillegg.

Har er ikke den som starter krangler, men det gjør ikke jeg heller. Det starter med en samtale og det ender opp med krangling. Neste gang får jeg bare gå vekk, selv om det sikkert er lettere sagt enn gjort.

Det høres ikke bra ut, og det er absolutt ikke akseptabelt å oppføre seg slik mot andre. Det er det jeg også irriterer meg over, jeg hever ikke stemmen, det er han som gjør det, han blir irritert når jeg diskuterer med ham, det er som om han ikke aksepterer at jeg har annerledes meninger. Jeg klarer meg økonomisk, men som student har jeg hatt dårlig råd i perioder og da har han hjulpet meg, jeg er takknemlig for det og har sagt takk og har hjulpet foreldrene mine der jeg kan hjelpe dem, men jeg syns det er urimelig å ta slikt opp i slike situasjoner. Det er som om jeg ikke har hjulpet dem i det hele tatt.

Faren min har også kritisert personligheten min, og det er det som sårer mest. Hvorfor skal opprettholde kontakten med foreldrene mine, når jeg får høre slike negative karakteristikker om min person? Hvis jeg bare lager dårlig stemning, er det best at jeg bare holder meg unna. Jeg har foreslått at jeg flytte, men da snakker de om at jeg da ikke har mulighet til å spare penger, altså er de negative at jeg skal flytte, men jeg forstår ikke hvorfor de vil ha meg hjemme hvis jeg bare ødelegger dagene med en pirkete og dårlig personlighet.

Siste avsnittet er jeg veldig enig i, jeg får prøve å tenke på samme måte, unngå krangler og involvere meg minst mulig.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[AnonymBruker]

Betaler du husleie og dekker strøm, mat osv?

Nei, de vil ikke at jeg skal gjøre det, men jeg hjelper til når det gjelde ryddig, vasking, etc.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

[Neeli00]

Har er ikke den som starter krangler, men det gjør ikke jeg heller. Det starter med en samtale og det ender opp med krangling. Neste gang får jeg bare gå vekk, selv om det sikkert er lettere sagt enn gjort.

Det høres ikke bra ut, og det er absolutt ikke akseptabelt å oppføre seg slik mot andre. Det er det jeg også irriterer meg over, jeg hever ikke stemmen, det er han som gjør det, han blir irritert når jeg diskuterer med ham, det er som om han ikke aksepterer at jeg har annerledes meninger. Jeg klarer meg økonomisk, men som student har jeg hatt dårlig råd i perioder og da har han hjulpet meg, jeg er takknemlig for det og har sagt takk og har hjulpet foreldrene mine der jeg kan hjelpe dem, men jeg syns det er urimelig å ta slikt opp i slike situasjoner. Det er som om jeg ikke har hjulpet dem i det hele tatt.

Faren min har også kritisert personligheten min, og det er det som sårer mest. Hvorfor skal opprettholde kontakten med foreldrene mine, når jeg får høre slike negative karakteristikker om min person? Hvis jeg bare lager dårlig stemning, er det best at jeg bare holder meg unna. Jeg har foreslått at jeg flytte, men da snakker de om at jeg da ikke har mulighet til å spare penger, altså er de negative at jeg skal flytte, men jeg forstår ikke hvorfor de vil ha meg hjemme hvis jeg bare ødelegger dagene med en pirkete og dårlig personlighet.

Siste avsnittet er jeg veldig enig i, jeg får prøve å tenke på samme måte, unngå krangler og involvere meg minst mulig.

Anonymous poster hash: 25e3a...62f

Dersom du begynner å diskutere på ting som ikke trenger bli en diskusjon, så forstår jeg irritasjonen. At du har et annet politisk syn enn din far er slik det er, og du trenger simpelthen ikke utfordre ham på denne måten.

Jeg har selv en søster som liker å diskutere - hun hever ikke stemmen og hun fremstår ikke "sur", men hun må ofte dele sitt synspunkt i de fleste saker og hun argumenterer alltid med det formål å overbevise (om at vedkommende tar feil eller burde revurdere sitt ståsted). Hun ser ikke på seg selv som 'kranglete', men fremstår ofte slik rett og slett hun må "skyte inn ting" i diskusjoner stadig vekk. Jeg unngår å bevege meg inn på temaer der jeg vet at hun tenker annerledes. Kanskje familien ser deg på samme måte?

En ting er å måtte forsvare seg for uprovoserte personangrep, en annen ting er å skape diskusjoner som man ikke må ta. At det "utvikler seg til krangel" er dere jo begge ansvarlige for.