8 grunner til at jeg forblir singel livet ut

[AnonymBruker]

1. Asosial

- Jeg trekker meg alltid unna situasjoner hvor jeg kan risikere å møte på nye mennesker. Jeg trives best i eget selskap, i min komfortsone.

2. Sex

- Jeg har sjelden trivdes i en sexsituasjon, fordi jeg kjenner på presset om å "prestere". Jeg klarer ikke nyte nuet.

3. Blir sjelden forelska

- I løpet av snart 30 år, har jeg blitt forelsket kun èn gang

4. Kravene kvinner har

- Jeg oppfyller ikke jenters krav hva gjelder utdannelse, sosiale antenner eller økonomi.

5. Følelsen om å ikke være god nok

- Jeg har ikke selvtilliten som skal til for å ha en partner

6. Angsten min

- Jeg har angst for de merkeligste ting. Tror damene her hadde blitt sjokka om de hørte hva jeg kan ha angst for

7. Redselen for å bli såret

- To ganger har jeg virkelig brent meg i kjærlighetsslivet. Det endte med selvmordstanker og dyp depresjon i lange tider. Jeg blir fort knyttet til en person.

8. Jeg har lite nettverk og få venner

- Jeg har bare èn venn, og ellers bare noen overfladiske bekjentskaper, som jeg treffer en gang i blant, gjennom min eneste venn. Ellers har jeg bare familie som jeg har daglig kontakt med.

Hva tenker dere om dette, helt ærlig? For meg er det ikke reellt at jeg noengang får kjæreste igjen. For mange er vel dette 8 dealbreakere, og det holder vel strengt tatt med èn.

Anonymous poster hash: 25c23...00f

[Wonderbitch]

Høres bra ut så lenge en kjæreste ikke er noe du virkelig ønsker deg.

[AnonymBruker]

Høres bra ut så lenge en kjæreste ikke er noe du virkelig ønsker deg.

Hvorfor skulle jeg skrevet dette, om jeg ikke ville ha en partner?

Anonymous poster hash: 25c23...00f

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle jeg skrevet dette, om jeg ikke ville ha en partner?

Anonymous poster hash: 25c23...00f

Nei, hvordan kan vi vite det?

Anonymous poster hash: 650cb...8b3

[AnonymBruker]

Ja, det er 8 grunner til at du forblir singel livet ut, og de 8 grunnene er ordene

"grunner til at jeg forblir singel livet ut".

Pessimisme og selvmedlidenhet av denne typen er dealbreaker i seg selv.

Anonymous poster hash: 79aeb...c64

[Gjest HeiHade]

Jeg ser bare én grunn: holdningen din om at du kommer til å være singel for alltid.

Det blir en selvoppfyllende profeti, det kan jeg love deg.

Endret 5. januar 2015 av HeiHade

[AnonymBruker]

1. Asosial

- Jeg trekker meg alltid unna situasjoner hvor jeg kan risikere å møte på nye mennesker. Jeg trives best i eget selskap, i min komfortsone.

2. Sex

- Jeg har sjelden trivdes i en sexsituasjon, fordi jeg kjenner på presset om å "prestere". Jeg klarer ikke nyte nuet.

3. Blir sjelden forelska

- I løpet av snart 30 år, har jeg blitt forelsket kun èn gang

4. Kravene kvinner har

- Jeg oppfyller ikke jenters krav hva gjelder utdannelse, sosiale antenner eller økonomi.

5. Følelsen om å ikke være god nok

- Jeg har ikke selvtilliten som skal til for å ha en partner

6. Angsten min

- Jeg har angst for de merkeligste ting. Tror damene her hadde blitt sjokka om de hørte hva jeg kan ha angst for

7. Redselen for å bli såret

- To ganger har jeg virkelig brent meg i kjærlighetsslivet. Det endte med selvmordstanker og dyp depresjon i lange tider. Jeg blir fort knyttet til en person.

8. Jeg har lite nettverk og få venner

- Jeg har bare èn venn, og ellers bare noen overfladiske bekjentskaper, som jeg treffer en gang i blant, gjennom min eneste venn. Ellers har jeg bare familie som jeg har daglig kontakt med.

Hva tenker dere om dette, helt ærlig? For meg er det ikke reellt at jeg noengang får kjæreste igjen. For mange er vel dette 8 dealbreakere, og det holder vel strengt tatt med èn.

Anonymous poster hash: 25c23...00f

Jeg er forelska i en som deg og det er ikke lett. Han tror han ikke er bra nok, men han er bra nok i seg selv. Hvorfor kan dere ikke se det? Når dere først blir likt, så ikke kast det på båten.

Anonymous poster hash: cb6d0...e6d

[Gjest Blomsterert]

1. Asosial

- Jeg trekker meg alltid unna situasjoner hvor jeg kan risikere å møte på nye mennesker. Jeg trives best i eget selskap, i min komfortsone.

2. Sex

- Jeg har sjelden trivdes i en sexsituasjon, fordi jeg kjenner på presset om å "prestere". Jeg klarer ikke nyte nuet.

3. Blir sjelden forelska

- I løpet av snart 30 år, har jeg blitt forelsket kun èn gang

4. Kravene kvinner har

- Jeg oppfyller ikke jenters krav hva gjelder utdannelse, sosiale antenner eller økonomi.

5. Følelsen om å ikke være god nok

- Jeg har ikke selvtilliten som skal til for å ha en partner

6. Angsten min

- Jeg har angst for de merkeligste ting. Tror damene her hadde blitt sjokka om de hørte hva jeg kan ha angst for

7. Redselen for å bli såret

- To ganger har jeg virkelig brent meg i kjærlighetsslivet. Det endte med selvmordstanker og dyp depresjon i lange tider. Jeg blir fort knyttet til en person.

8. Jeg har lite nettverk og få venner

- Jeg har bare èn venn, og ellers bare noen overfladiske bekjentskaper, som jeg treffer en gang i blant, gjennom min eneste venn. Ellers har jeg bare familie som jeg har daglig kontakt med.

Hva tenker dere om dette, helt ærlig? For meg er det ikke reellt at jeg noengang får kjæreste igjen. For mange er vel dette 8 dealbreakere, og det holder vel strengt tatt med èn.

Anonymous poster hash: 25c23...00f

Tror du ville tjent på selvironi!

Ikke ta deg selv så alvorlig at du tilmed setter punkter opp for hvor udugelig du skal være som kjæreste.

For det første må du ta et valg. Enten å innse at det ikke er synd på deg,og rette opp ryggen og le!!

Jeg hadde sett humoristisk på en noe nevrotisk mann,men de må le av seg selv.

Eller så får du sitte der med punktene dine og føle deg uverdig.

Du kan også kanskje bli litt mer opptatt av andre enn deg selv. Du trenger ikke være sosial,bare interessert og litt observant. Kanskje du får se ting som vil overraske deg,positivt.

Sett deg heller ned å lag pungter om positive ting samt forbedringspotensiale.

Lykke til,og husk at du også skal være noe for andre,ikke bare de for deg.

[AnonymBruker]

Ja, det er 8 grunner til at du forblir singel livet ut, og de 8 grunnene er ordene

"grunner til at jeg forblir singel livet ut".

Pessimisme og selvmedlidenhet av denne typen er dealbreaker i seg selv.

Anonymous poster hash: 79aeb...c64

Jeg går ikke rundt og har det vondt med meg selv fordi jeg ikke har kjæreste. Jeg mener at jeg er en realistisk person og har god selvinnsikt.

Anonymous poster hash: 25c23...00f

[Maximillian Cohen]

Jeg innehar alle dine "kvaliteter", men har til tross for dette ikke vært singel i mer enn et par måner etter puberteten. Du har nemlig glemt det viktigste; flaks!

[AnonymBruker]

Jeg innehar alle dine "kvaliteter", men har til tross for dette ikke vært singel i mer enn et par måner etter puberteten. Du har nemlig glemt det viktigste; flaks!

Ikke mer enn et par måneder? Jeg tror man har godt av litt singelliv, klare seg selv og ikke være avhengige av andre. Kanskje du er redd for å være alene, eller mistrives i ditt eget selskap?

Kan ikke si at jeg har hatt uflaks heller.

Jeg har aldri turt å ta særlig initiativ med jenter, og alle erfaringene jeg har er jentenes "skyld". Og jeg har både hatt kjæreste og et flertall av partnere. Kanskje jeg har en utseende som tiltrekker, men det kan jeg ikke belage meg på i lengden. Etterhvert blir utseende mindre viktig for jentene.

Anonymous poster hash: 25c23...00f

[AnonymBruker]

Jeg ser bare én grunn: holdningen din om at du kommer til å være singel for alltid.

Det blir en selvoppfyllende profeti, det kan jeg love deg.

Nei, det er ikke lett å argumentere mot den.

Samtidig så har jeg prøvd hardt å endre ting ved meg selv i flere år, men hodet mitt fungerer som det gjør. Og tankene vinner alltid. Psykolog har ikke hjulpet.

Anonymous poster hash: 25c23...00f

[draug 75]

Det er vondt å lese deg. Se på den lyse siden: du har identifisert 8 ting du vet om å arbeide med. Du har kvinner som har tatt iniativet for deg. Hvor ofte tror du det har skjedd meg? Fem ganger på 19 år (fra 20 til 39). For de fleste menn skjer det aldri. Jeg har også en sånn svartmalende identitet som dukker opp og forteller meg at jeg er udugelig. Hvor den kommer fra er ikke godt å si - men tilbake skal den. Og så må den erstattes med en som sier prøv igjen.

La oss se:

1. Asosial

- Komfortsonen din blir mindre hvis du ikke går ut av den. Ta det pent å begynne å trive med andre mennesker. Sett deg små mål. Om det så bare er å sitte på samme bussete som noen.

2. Sex

- Du skal ikke spille inn pornofilm.

3. Blir sjelden forelska

- Snu det til en fordel. Her har du en fordel i å framstå kul og balansert i motsetning til desperat og bedende. Kvinner liker menn som er balanserte og komfortable - det er vanskelig å være når man er forelska.

4. Kravene kvinner har

- Det eneste reelle kravet her er sosiale antenner. Du i likhet med meg og andre menn har lært at sosiale antenner har vi ikke. Vel, det er tull: det er en ferdighet som kan læres.

5. Følelsen om å ikke være god nok

- Hva kan du? Hva er du god til, hva brenner du for? Bygg på det. Husk det du får til, ikke det du ikke får til. Se på 7. også, de er beslektet.

6. Angsten min

- Dette er et reelt problem, men kan være resultatet va de andre 7.

7. Redselen for å bli såret

- Jeg sjølbrant meg sikkelig nylig. Men jeg har oppdaget at jeg hadde siktet høyere enn noen gang, og jeg hadde faktisk gjort framskritt. Vi lærer, fordi alle ler av oss når vi gjør feil, at feil er skam og smerte og vi lærer ikke å se at vi kom litt lengre siden forrige feil.

8. Jeg har lite nettverk og få venner

- Dette henger sammen med 1. og 5.

Som jeg ser det er det bare angsten som er problem. Alt det andre er, tro det eller ikke, forbundet med ferdigheter du kan lære deg. Jeg vedder på at du har fått mye mental juling og lite oppmuntring i oppveksten - "haha- nei det kan du ikke" og at du har lært en plass at det er helt greit å gi opp. Det er ikke å gjøre med. Det er langt å gå å få bukt med dette, men du har ikke noe valg.

Endret 6. januar 2015 av draug 75

[Gjest oleoh]

Det er nok angsten din som er ditt problem så og si. Det er vel det som skaper alle de andre problemene. Angst er det største problemet en mann kan ha for å få seg partner vil jeg tro.

[AnonymBruker]

Jeg er forelska i en som deg og det er ikke lett. Han tror han ikke er bra nok, men han er bra nok i seg selv. Hvorfor kan dere ikke se det? Når dere først blir likt, så ikke kast det på båten.

Anonymous poster hash: cb6d0...e6d

Jeg var samboer med en som ligner deg, om du bytter bort det med sex. Han fortalte at han var nymfoman, noe jeg ikke mente han var ut fra hans oppførsel. Jeg elsket han. Han slet med bulimi, selvmordstanker og jobbet som ansatt på en matkjede. Han hadde få venner, og brukte omtrent all sin fritid på spill og serier. Når vi var sammen fant vi likevel på en del ting og jeg åpnet øynene for at han var en fantastisk mann. Om jeg ga han komplimenter trakk han seg tilbake til da vi møttes og fysisk gikk og gjemte seg...

Han var likevel det mest kjærlige og omsorgsfulle jeg har møtt, og på tross at han kunne begynne å gråte fordi han følte seg nede, var han en utrolig god partner.

Jeg er utdannet 5 år, noe som i generalisert form og på KG burde tilsi at han ikke var noe for meg. Men han var det. Det ble slutt mellom oss fordi våre følelser gikk over til vennskap, og hang likevel sammen hver dag, frem til jeg fikk meg ny kjæreste. Typen ble veldig sjalu og nektet meg å treffe han. Jeg var uenig, men eksen trakk seg selvsagt vekk og jeg så han aldri igjen. Han ønsket ikke å ødelegge noe for meg og den nye kjæresten. Jeg gjorde det likevel slutt fordi et ultimatum ikke er noe jeg takler, men han ødela likevel det beste vennskapet jeg har hatt.

Anonymous poster hash: 515de...386

[AnonymBruker]

Samme som deg TS, men med en ting til :

9. Stygg

Overhode ikke kjekk.

Anonymous poster hash: 6090b...7cb

[miyazaki]

Det er ALLTID håp! Hilsen en som var sammen med en med asperger, angst, depresjon, ADHD og tvangstanker.

[AnonymBruker]

Du er heldig som noensinne har hatt en kjæreste skal jeg si deg!!

Anonymous poster hash: c7685...b85

[Tabris]

Hva jeg tenker? At dette er ditt valg, og at du kan gjøre deg til herre over eget liv hvis du ønsker.

[AnonymBruker]

Jeg var samboer med en som ligner deg, om du bytter bort det med sex. Han fortalte at han var nymfoman, noe jeg ikke mente han var ut fra hans oppførsel. Jeg elsket han. Han slet med bulimi, selvmordstanker og jobbet som ansatt på en matkjede. Han hadde få venner, og brukte omtrent all sin fritid på spill og serier. Når vi var sammen fant vi likevel på en del ting og jeg åpnet øynene for at han var en fantastisk mann. Om jeg ga han komplimenter trakk han seg tilbake til da vi møttes og fysisk gikk og gjemte seg...

Han var likevel det mest kjærlige og omsorgsfulle jeg har møtt, og på tross at han kunne begynne å gråte fordi han følte seg nede, var han en utrolig god partner.

Jeg er utdannet 5 år, noe som i generalisert form og på KG burde tilsi at han ikke var noe for meg. Men han var det. Det ble slutt mellom oss fordi våre følelser gikk over til vennskap, og hang likevel sammen hver dag, frem til jeg fikk meg ny kjæreste. Typen ble veldig sjalu og nektet meg å treffe han. Jeg var uenig, men eksen trakk seg selvsagt vekk og jeg så han aldri igjen. Han ønsket ikke å ødelegge noe for meg og den nye kjæresten. Jeg gjorde det likevel slutt fordi et ultimatum ikke er noe jeg takler, men han ødela likevel det beste vennskapet jeg har hatt.

Anonymous poster hash: 515de...386

Du puttet han i vennesonen fordi han var for snill mot deg... stakkars stakkars stakkars mann. Håper ting gikk bra for han.

Anonymous poster hash: c7685...b85