Jeg har et meget pessimistisk syn på livet!

[AnonymBruker]

Jeg syns alt er så kaldt, meningsløst, kjedelig og uinteressant. Føler ikke det spiller noe rolle hva jeg gjør med livet mitt, for det vil jo være glemt innen 100 år likevel.

Det er lenge siden jeg hadde noen glede i livet, det har knapt nok skjedd i voksen alder. Når man er barn lever man i en illusjon, og tror at alt er så rosenrødt. Det var deilig å være barn, helt til jeg plutselig mistet far min. Etter dette ble jeg mye plaget med angst, og ble mer opprørsk på skolen og ga faen i fagene, etter å ha vært en lovende elev. Jeg haltet meg noenlunde igjennom allmenn på videregående. Det hjelper ikke at jeg har en IQ som er trygt over snittet.

Tiltaksløsheten har fulgt meg fra den gang og helt fram til idag, og jeg har lite arbeidserfaring og heller ingen lyst til å gjøre noe. Jeg brenner ikke for noe. Det eneste jeg er opptatt av er økonomien, at den er noenlunde OK.

Jeg kommer aldri til å få meg hus (har ingen oppsparte midler), ordentlig jobb, en karriere eller kone og barn. Dette vet jeg, fordi bare jeg vet hvordan hodet mitt fungerer. Jeg er selvdestruktiv, og skygger all sosial omgang. Jeg vil helst bare være alene.

Aller helst vil jeg bo mutters alene, uten kontakt med andre folk og likevel ha god økonomi.

Jeg skjønner at jeg er en taper i alles øyne, men dessverre er jeg ikke interessert i å være det kjedelige, upersonlige samfunnsidealet, med god jobb, utdannelse, ektefelle og barn, hus, 2 biler, båt og hytte.

Tror ikke jeg har den egenskapen som trengs for å kunne være lykkelig. Jeg er enten tilfreds (på mitt beste), eller så er jeg langt nede og deprimert. Jeg har hørt om at deprimerte muligens har en naturlig mangel på endorfiner i hjernen?

Anonymous poster hash: f534d...7a8

[AnonymBruker]

Har du noen gang snakket med psykolog om dette? Det er vanlig med psykolog i norge idag, ingen skam.

Når det gjelder karriere, så er det vel noe som du liker å pusle med, som du kanskje kunne utviklet videre? Vet ikke hvor mye skolegang du har fullført, men.

Hvis du ikke vil bli glemt, kan du jo bli journalist eller forfatter, så står iallefall navnet ditt på trykk et eller annet sted.

Anonymous poster hash: 024cf...923

[Honey Dew]

Det virker som du har en dyp depresjon. Kansje du kan ta kontakt med fastlegen din og få han/henne til å henvise deg til psykiatrisk hjelp? Det finnes gode medisiner som kan bekjempe depresjoner, det er jeg et levende bevis på. Jeg slet lenge med depresjon, men har nå blitt helt stabil og fungerer fint i jobb og hverdag.

Du må hvertfall aldri gi opp. Husk at du kun har dette livet og du skal ha det godt. Husk at du fortjener det og er verdt mer enn du tror.

[AnonymBruker]

Fordi du har en IQ godt over snittet gjennomskuer du ting, og gidder ikke bry deg med det overfladiske. Det er ingen lov som sier at du ikke har lov til å være en særing, aleneboende på en øde øy. Fortsett med å holde orden på økonomien du, og hvem sier at man må gå rundt å være lykkelig hele tiden Jeg for min del driter i for store ambisjoner og familieliv. Det har gjort meg periodevis lykkelig.

Anonymous poster hash: 43947...98b

[AnonymBruker]

psykolog hjelper lite. Jeg har gått til psykolog i over ti år og prøvd masse forskjellige medisiner og øvelser. Livet er like tomt og trist uansett.

Anonymous poster hash: 6cf26...a67

[AnonymBruker]

Lykkepiller er ikke løsningen på alt. Er du eksistensielt ensom, slik intelligente mennesker ofte er?

Anonymous poster hash: 43947...98b

[Magnifique]

Tråden er ryddet for hetsende innlegg, samt svar.

- Magnifique, mod.

[Gjest gjestvest]

Forsøk å ikke tenke så stort som du gjør. Siterer: " Føler ikke det spiller noe rolle hva jeg gjør med livet mitt, for det vil jo være glemt innen 100 år likevel.....De fleste av oss gjør heller ikke det med mindre vi har oppnådd store oppdagelser/oppfinnelser etc.

Du er altfor hard mot deg selv. Mulig du setter deg for høye mål. Da er skuffelser umulige å unngå.

En far er en stor beskytter. Når et barn plutselig mister denne blir barnet opprørsk fordi barnet føler behov for å måtte være den som fra nå av må beskytte seg selv. Det er også mye sinne tilstede grunnet den plutselige bortgangen.

Dypt inne kjennes også en dyp sorg. Dette er en annen type sorg: et lite barn som måtte rask bli voksen. Hvor ble det av det barnet? Det kjentes kanskje urettferdig.

Mulig jeg tar feil her. Jeg prøver bare å tolke det du selv skriver: " Det var deilig å være barn, helt til jeg plutselig mistet far min ". Slike følelser kan noen ganger være gravd dypt inn uten at man er klar over det. Det kan da kjennes ut som tomhet, kulde...

Det er ting som har satt dype spor i deg. Du trenger et vendepunkt. Det var et vendepunkt som startet det hele.

Endret 4. januar 2015 av gjestvest

[AnonymBruker]

psykolog hjelper lite. Jeg har gått til psykolog i over ti år og prøvd masse forskjellige medisiner og øvelser. Livet er like tomt og trist uansett.

Anonymous poster hash: 6cf26...a67

Men hvis du sier det er "tomt" så betyr det jo at det er NOE som du ønsker deg i livet. Et tomrom finnes jo fordi noe mangler. Hva er det du mangler?

Og du sa jo det var rosenrødt som barn. Hva var dette rosenrøde du hadde som barn, som du ikke har som voksen?

Anonymous poster hash: 024cf...923

[AnonymBruker]

Mangel på serotonin i hjernen kan gi symptomer på depresjon. Trening hjelper mot dette.

Anonymous poster hash: 43947...98b

[estrella]

Tråden er ryddet for innlegg med tulle-link.

Estrella, mod.

[AnonymBruker]

Men hvis du sier det er "tomt" så betyr det jo at det er NOE som du ønsker deg i livet. Et tomrom finnes jo fordi noe mangler. Hva er det du mangler?

Og du sa jo det var rosenrødt som barn. Hva var dette rosenrøde du hadde som barn, som du ikke har som voksen?

Anonymous poster hash: 024cf...923

De du siterer er ikke ts, det er meg.

Anonymous poster hash: f534d...7a8