Hva er galt med de med borderline?

[AnonymBruker]

Vil ikke si at de lyver, de er manipulerende, egenrådig, ganske enkelt vanskeligere enn en 4 åring i verste trassalderen. De er umulig å behandle fordi de tar ikke til seg andres korrigeringer. Anonymous poster hash: 6fed2...b7e

Her kom alle fordommene og kunnskapsløsheten mot borderline personlighetsforstyrrelse frem.

Det er bedre å lese om det på Wikipedia enn å lese hva denne AB skriver. Der kan du lese om ni trekk som karakteriserer de med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (impulsiv og borderline type).

Mange personer med borderline er motivert for behandling, og man kan så absolutt forandre seg, selv om selve personligheten vil bestå. Man kan få mindre angst, suicidalitet, depresjon, selvskading og man kan få verktøy for å håndtere relasjoner og konflikter bedre. Det er absolutt håp for dem som vil jobbe med seg selv. Det finnes bl.a et spesialisert behandlingstilbud på Ullevål, men også på en del DPS'er.

Folk med borderline kan være svært forskjellige. Bare tenkt på hva et trekk som IQ kan gjøre i forskjell. Det er mange reflekterte mennesker med borderline som absolutt kan ta til seg andres innspill og som ikke manipulerer eller lyver. Det står ingenting om manipulasjon eller lyving i de ni kriteriene for diagnosen. Man trenger kun å ha fem av trekkene for å oppfylle diagnosen, så noen kan ha helt andre trekk enn andre.

1) Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:

2) Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'

3) Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.

4) Identetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.

Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'

5) Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.

6) Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).

7) Kronisk følelse av tomhet

8) Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slåsskamper).

9) Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

Anonymous poster hash: c9897...185

[AnonymBruker]

Du ovenfor, kan du peke på hva som er feil med det som står nevnt i denne tråden?Kanskje du kan oppklare for oss som ikke helt forstår hva borderline er. Anonymous poster hash: f34b7...9da

Det er feil at de bevisst manipulerer eller lyver for eksempel. Det er feil at man ikke kan bli bedre, selv om det for mange er vanskelig å bli helt frisk. Men det er hjelp å få.

Folk som lyver og stjeler har heller antisosiale trekk, ikke borderline.

Anonymous poster hash: c9897...185

[AnonymBruker]

Ja, noe av det du sier der stemmer med det en trådstarter skrev i en tråd som inspirerte meg til å starte denne tråden. Der var det en jente som ville innlegges, og hadde blitt lovet det, men så fikk hun diagnosen borderline og fikk ikke bli innlagt likevel. Da ble hun kjempesint og nektet å snakke med behandleren mer.

-----

Så helsepersonell misliker dem fordi de lyver? Er lyving et generelt trekk ved borderline? Er det bare behandling de lyver om, eller er de notoriske løgnere og lyver om andre ting også?

Anonymous poster hash: a41ca...e95

Det er mer riktig å kalle det manipulering enn løgn. De finner gjerne opp historier, ofte veldig troverdige, for å få viljen sin. Og setter gjerne andre pasienter opp mot hverandre.

Anonymous poster hash: caba4...596

[AnonymBruker]

Hm, kan tenke meg at "slike" mennesker, vet så altfår godt at de er alene og at livet er kjipt, og at de på en eller annen måte har bestemt seg for å gjøre det "beste" ut av ting (dvs. hva de føler for) uansett hva situasjonen er.

Har fint sans for generelle forklaringer i form av karakteristikker om andre mennesker (som om det engang var mulig å vise sitt "sanne jeg", som noen dessverre nok liker å si), det blir så altfor enkelt og i grunn livsfjernt vil jeg si, hvis man så ikke vil forholde seg til de litt rare individene, som man gjerne gjør med andre mennesker.

Mennesker endrer vel seg gjerne over tid liker jeg å tro, så det ville vært interessant å få forstått seg på disse livene til disse menneskene over veldig lang tid; og så se om ikke der var noen spor av intitiativ som kunne vitne om en besemt verdensforståelse og om et gryende intellekt, som en kunne forsøke trekke fram som noe positivt.

Anonymous poster hash: d5d09...2a2

Personlighetsforstyrrelse er en forstyrrelse i personligheten, ligger i ordet på en måte. Menneskene endrer seg ikke, de blir aldri friske på egen hånd, rett og slett fordi det er en skjevdeling i personligheten.

Sagt rett ut: borderlinere har ikke evnen til å selv forstå at de tar feil. De er overbevist om at alle andre er problemet.

Anonymous poster hash: caba4...596

[AnonymBruker]

Det står ingenting om forvetninger til seg selv, syns det er ganske merkelig å sammenligne en alvorlig personlighetsforstyrrelse med "flink-pike-syndromet".

Anonymous poster hash: 5889b...8c7

Noe sier meg at dette er en person med borderline, ikke en i helsevesenet.

Flink pike syndromet er noe helt annet, og mange med borderline sliter med skole og jobb for de nekter å ta ansvar for handlingene sine. På mange måter er borderline uforenelig med å ha flink pike syndrom.

Anonymous poster hash: caba4...596

[AnonymBruker]

Noe sier meg at dette er en person med borderline, ikke en i helsevesenet.

Flink pike syndromet er noe helt annet, og mange med borderline sliter med skole og jobb for de nekter å ta ansvar for handlingene sine. På mange måter er borderline uforenelig med å ha flink pike syndrom.

Anonymous poster hash: caba4...596

Jeg sier som hun i helsevesenet: Jeg blir helt sjokkert her over uvitenheten.

For det første, det er mange mennesker som har denne diagnosen som man aldri ville tro hadde den, og som heller aldri har blitt diagnostisert.

Jeg regner meg selv som en av dem.

Jeg har høyere utdannelse, har jobbet 100% hele livet, har alltid hatt lett for skole og er vel det jeg vil kalle et vellykket og oppegående menneske.

MEN jeg sliter fryktelig med meg selv, tomhet, uro, svingende humør, OG flink-pike-syndromet, og jeg har en veldig høy moral egentlig..

Dvs jeg skal og har alltid vært veldig selvstendig, og klarer meg selv i de fleste sammenhenger.

For å unngå å plage andre blir jeg i perioder veldig usosial, og liker veldig få mennesker.

De jeg liker idealiserer jeg, men det kan snu fort dersom de tråkker meg hardt på tærne.

Jeg misliker sterkt mennesker som lyver, og er i overkant ærlig og direkte selv.

Jeg har også lett for å gjennomskue andre mennesker, og tenker endel svart-hvitt, og viser tydelig hva jeg synes om dem.

Ift. jobb så sliter jeg med kvinnelige sjefer som skal sjefe på en barnehage-mentalitet-måte, men mannlige sjefer går veldig bra, de har oftest humor og jeg kommer greit overens med de fleste menn, spesielt de som er oppegående.

Jeg verken overforbruker penger, driver med selvskading o.l, men hadde jeg vokst opp i et ustabilt hjem kunne jeg sikkert fort vært der også.

Jeg mener selv at jeg har blitt slik pga mangel på kjærlige foreldre, så jeg meldte meg tidlig ut fra den familiære relasjonen. Dvs jeg liker ikke familien min, og vil egentlig ikke ha kontakt.

Jeg sliter også med menneskelige relasjoner generelt forid det er så få mennesker jeg liker godt nok til at det er verdt det.

Jeg er også veldig redd for å bli forlatt av de jeg bryr meg om, så unngår i stor grad å binde meg.

Dvs det er veldig vanskelig å leve me dette, man føler seg fryktelig ensom og alene inni seg, men i mange tilfeller er dette noe som brenner ut med årene, dvs ikke alle trenger behandling.

Jeg håper at jeg er en av dem som etter hvert får det bra, at det brenner ut på meg. Var ikke veldig plaget som ung, nå er jeg i 40-årene og det er etter jeg skilte meg at jeg har merket mest til dette.

Dvs at mange er veldig var for forandringer, og trenger å leve et forutsigbart liv stort sett.

Man er ekstremt sensitiv for følelser, og der variere mellom veldig bra og veldig dårlige. Veldig slitsom egentlig, og man kan føle seg utslitt og trenger mye alene-tid for å ta seg inn igjen.

Det var mitt innlegg, og tenker at de fleste som har uttalt seg i denne tråden iallefall tenker svart-hvitt om denne diagnosen.

Anonymous poster hash: 35fa3...733

[hopeful]

jeg blir sjokka over hvordan folk ser på "sånne som meg" (i manko på bedre ord). har selv emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Og jeg kjenner meg ikke igjen. Det spør om vi er gale. halusinerer. Vi er ikke psykopatiske. Og det du TS skriver om den jenta. Jeg synes ikke det høres ut som at hun har borderline. Hun kan ha. Men i den beskrivelisen du opplevde, så tilsier svært lite at hun har borderline. Om hun har borderline, så har hun nok flere diagnoser under der.

noe som er typisk borderline, er at de er veldig destruktive. mange har selvmordstanker, men mange mennesker ser ikke på selvmordstankene som reelle. men mer som et skrik om hjelp. og en blir ikke alltid tatt på alvor om en sier at en har veldig selvmordstanker. Det blir ofte beklaget med diagnosen (ja. det har jeg opplevd selv,og hørt flere opplevd). Men det er også veldig vanskelig å leve med den diagnosen, PGA all det dere skriver her eks. all stigmatiseringen og alt det. Det er vanskelig å høre at folk ser på meg som nærmest en gal og farlig person. Vi er ikke farlig. og du som skrev høyt oppe at vi ikke har evne til å ha omsorg for andre. Det er en så stor feil som det går ann å finne. Jeg har fått praksisplass i en barnehage (går på AAP), og jeg har fått masse skryt der, De synes jeg er kjempeflink. Og alle som kjenner meg sier at jeg er en enormt omtenksom person, som setter alle før meg selv.

Jeg håper dere ser her at vi med borderline ikke er farlig. vi er en gruppe personer i samfunnet som ikke har det lett. En gruppe som trenger veldig hjelp. Det tar lang tid å hjelpe en person med borderline. Men det sies at det ikke skal være umulig.

Og til sist, på ny. Vi er ikke farlige. Det er ytterst få med den diagnosen som er farlig for andre

[AnonymBruker]

Det er så mye snakk om denne diagnosen, og at de får dårlig behandling av helsevesen, blir nektet innleggelse på psykriatisk avdeling, folk skygger unna dem osv. Men jeg har aldri forstått hva borderline egentlig er, og hvorfor det er så ille?

Er det en tung psykriatisk diagnose? Er de "gale"? (Gal er jo ikke en ordentlig betegnelse, men på folkemunne kan diagnoser som szhizofreni og psykose bli omtalt som gal). Er de farlige? Hvorfor er denne diagnosen så unik?

-----

Jeg sliter selv med angst, og var innlagt to uker på psyktriatisk avdeling. Der kom det inn en ung jente som var ganske ufokusert og hadde litt rar oppførsel. Hun hadde kjemperaske og litt "hakkete" bevegelser og var veldig rastløs. Jeg overhørte at hun fortalte en ansatt at hun ble innlagt for å ha brent ned leiligheten sin, men hun visste ikke at hun hadde gjort det før etterpå. Kan hun ha vært borderline?

Det er flere her på forumet som har skrevet at de har borderline, så jeg håper på noen svar her.

Anonymous poster hash: a41ca...e95

Hvorfor i alle dager søker du ikke bare på "Borderline" på google, og leser deg opp på temaet selv? Det finnes også utallige bøker om emnet.

I stedet kaster du ut mye synsing om emnet, og beskriver en episode på psykiatrisk slik at mange i Norge ser dette? Hva med å ha litt respekt for hva som skjer der inne og bevare informasjonen, i stedet for å spre det på nettet?

Anonymous poster hash: 935ad...eda

[hopeful]

og en ting til. Ingen kunne gjette at jeg hadde en psykisk sykdom før jeg fortalte det. Når jeg gikk ut med det, ble alle veldig sjokkert. til og med familien min. Fordi det ikke synes på meg utatt, annet enn at jeg er litt annerledes.

[Gjest Vux]

Hrm, ingen profil på AB'er her :| Ble litt nysgjerrig.

What?

[AnonymBruker]

Jeg sier som hun i helsevesenet: Jeg blir helt sjokkert her over uvitenheten.

For det første, det er mange mennesker som har denne diagnosen som man aldri ville tro hadde den, og som heller aldri har blitt diagnostisert.

Jeg regner meg selv som en av dem.

Jeg har høyere utdannelse, har jobbet 100% hele livet, har alltid hatt lett for skole og er vel det jeg vil kalle et vellykket og oppegående menneske.

MEN jeg sliter fryktelig med meg selv, tomhet, uro, svingende humør, OG flink-pike-syndromet, og jeg har en veldig høy moral egentlig..

Dvs jeg skal og har alltid vært veldig selvstendig, og klarer meg selv i de fleste sammenhenger.

For å unngå å plage andre blir jeg i perioder veldig usosial, og liker veldig få mennesker.

De jeg liker idealiserer jeg, men det kan snu fort dersom de tråkker meg hardt på tærne.

Jeg misliker sterkt mennesker som lyver, og er i overkant ærlig og direkte selv.

Jeg har også lett for å gjennomskue andre mennesker, og tenker endel svart-hvitt, og viser tydelig hva jeg synes om dem.

Ift. jobb så sliter jeg med kvinnelige sjefer som skal sjefe på en barnehage-mentalitet-måte, men mannlige sjefer går veldig bra, de har oftest humor og jeg kommer greit overens med de fleste menn, spesielt de som er oppegående.

Jeg verken overforbruker penger, driver med selvskading o.l, men hadde jeg vokst opp i et ustabilt hjem kunne jeg sikkert fort vært der også.

Jeg mener selv at jeg har blitt slik pga mangel på kjærlige foreldre, så jeg meldte meg tidlig ut fra den familiære relasjonen. Dvs jeg liker ikke familien min, og vil egentlig ikke ha kontakt.

Jeg sliter også med menneskelige relasjoner generelt forid det er så få mennesker jeg liker godt nok til at det er verdt det.

Jeg er også veldig redd for å bli forlatt av de jeg bryr meg om, så unngår i stor grad å binde meg.

Dvs det er veldig vanskelig å leve me dette, man føler seg fryktelig ensom og alene inni seg, men i mange tilfeller er dette noe som brenner ut med årene, dvs ikke alle trenger behandling.

Jeg håper at jeg er en av dem som etter hvert får det bra, at det brenner ut på meg. Var ikke veldig plaget som ung, nå er jeg i 40-årene og det er etter jeg skilte meg at jeg har merket mest til dette.

Dvs at mange er veldig var for forandringer, og trenger å leve et forutsigbart liv stort sett.

Man er ekstremt sensitiv for følelser, og der variere mellom veldig bra og veldig dårlige. Veldig slitsom egentlig, og man kan føle seg utslitt og trenger mye alene-tid for å ta seg inn igjen.

Det var mitt innlegg, og tenker at de fleste som har uttalt seg i denne tråden iallefall tenker svart-hvitt om denne diagnosen.

Anonymous poster hash: 35fa3...733

Rart å lese det du skriver fordi veldig mye stemmer overens med meg selv. Jeg har bipolar lidelse og fungerer godt i perioder, for så å være langt nede - og det er da det du beskriver kommer mest fram.

Anonymous poster hash: 437df...9b5

[AnonymBruker]

Jeg har også en venninde med borderline. Hun er i perioder svært "syk", men det er mye friskt også, en veldig omsorgsfull person. Men for ikke lenge siden så sa hun at hun hadde skadet seg så mye at hun hadde sydd over 200 sting. Det er ganske sykt og vanlig for en borderliner. men hun kunne aldri i verden funnet på å gjøre noe mot noen andre. Det går ikke an å se at hun er syk. Jeg skjønte ingenting da hun fortalte meg dette. Hun virker helt normal ellers, men plutselig er hun innlagt på psykiatrisk avdeling. Det er klin umulig å merke på henne. Hun snakker om at hun føler seg veldig stigmatisert. Jeg skjønner henne godt etter å ha lest dette!

Anonymous poster hash: d5abe...7aa

[AnonymBruker]

Personlighetsforstyrrelse er en forstyrrelse i personligheten, ligger i ordet på en måte. Menneskene endrer seg ikke, de blir aldri friske på egen hånd, rett og slett fordi det er en skjevdeling i personligheten.

Sagt rett ut: borderlinere har ikke evnen til å selv forstå at de tar feil. De er overbevist om at alle andre er problemet. Anonymous poster hash: caba4...596

Jeg tror heller du ikke har evnen til å forstå at du tar feil. Du er overbevist om at de med borderline er problemet, men slik du fremstår i denne tråden, er det mye mer bedragersk og løgnaktig enn noen jeg kjenner med borderline. De du beskriver er enten deg selv eller folk med antisosial personlighetsforstyrrelse, noe helt annet enn borderline.

Det er leit at slike tråder brukes til å spre direkte feilinformasjon og løgner om borderline-diagnosen. Dette er er sårbar gruppe. Og det er fullt mulig å bli bedre med behandling også for personlighetsforstyrrelse. Men det vet du tydeligvis ikke.

Anonymous poster hash: c9897...185

[Synapomorphy]

Jeg har også en venninde med borderline. Hun er i perioder svært "syk", men det er mye friskt også, en veldig omsorgsfull person. Men for ikke lenge siden så sa hun at hun hadde skadet seg så mye at hun hadde sydd over 200 sting. Det er ganske sykt og vanlig for en borderliner. men hun kunne aldri i verden funnet på å gjøre noe mot noen andre. Det går ikke an å se at hun er syk. Jeg skjønte ingenting da hun fortalte meg dette. Hun virker helt normal ellers, men plutselig er hun innlagt på psykiatrisk avdeling. Det er klin umulig å merke på henne. Hun snakker om at hun føler seg veldig stigmatisert. Jeg skjønner henne godt etter å ha lest dette!

Anonymous poster hash: d5abe...7aa

Men noen kan mangle dette trekket. DSM-V i Amerika opererer med følgende kriterier (må ha minst fem av disse):

* Ekstatisk og irrasjonelle forsøk på å unngå avvisning (familie, venner, kjæreste...)

* Mønster av ustabile forhold til andre (venner, familie, kjæreste, osv.), pga. vekslende faser med såkalt idealisering og deevaluering av den andre personen.

* Identitetsforstyrrelse (usikker på egen identitet).

* Impulsivitet på minst to av disse områdene: Pengebruk, sex, alkohol eller lignende substanser, uforsvarlig kjøring, trøstespising o.l.

* Gjentatte perioder med suicidale trekk, selvskading, trusler, eller holdninger.

* Man blir lett påvirket av andre pga. ekstreme humørsvingninger. Irritabilitet, angst, m.m.

* Kronisk følelse av tomhet

* Upassende sinne eller mangel på kontroll over sinne.

* Paranoia og dissosiasjon (hjernen splitter opp sanseinntrykk ved ekstreme hendelser som truer vedkommendes eksistens, for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig, slik at man blir i stand til å takle angsten som følger med).

Endret 30. desember 2014 av Synapomorphy

[AnonymBruker]

Men noen kan mangle dette trekket. DSM-V i Amerika opererer med følgende kriterier (må ha minst fem av disse):

* Ekstatisk og irrasjonelle forsøk på å unngå avvisning (familie, venner, kjæreste...)

* Mønster av ustabile forhold til andre (venner, familie, kjæreste, osv.), pga. vekslende faser med såkalt idealisering og deevaluering av den andre personen.

* Identitetsforstyrrelse (usikker på egen identitet).

* Impulsivitet på minst to av disse områdene: Pengebruk, sex, alkohol eller lignende substanser, uforsvarlig kjøring, trøstespising o.l.

* Gjentatte perioder med suicidale trekk, selvskading, trusler, eller holdninger.

* Man blir lett påvirket av andre pga. ekstreme humørsvingninger. Irritabilitet, angst, m.m.

* Kronisk følelse av tomhet

* Upassende sinne eller mangel på kontroll over sinne.

* Paranoia og dissosiasjon (hjernen splitter opp sanseinntrykk ved ekstreme hendelser som truer vedkommendes eksistens, for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig, slik at man blir i stand til å takle angsten som følger med).

Og dette er det amerikanske systemet, og ikke hva vi bruker her i Norge

Anonymous poster hash: 7edea...27d

[AnonymBruker]

Ja, noe av det du sier der stemmer med det en trådstarter skrev i en tråd som inspirerte meg til å starte denne tråden. Der var det en jente som ville innlegges, og hadde blitt lovet det, men så fikk hun diagnosen borderline og fikk ikke bli innlagt likevel. Da ble hun kjempesint og nektet å snakke med behandleren mer.

-----

Så helsepersonell misliker dem fordi de lyver? Er lyving et generelt trekk ved borderline? Er det bare behandling de lyver om, eller er de notoriske løgnere og lyver om andre ting også?

Anonymous poster hash: a41ca...e95

Det er da ikke slik at helsepersonell misliker pasienter med borderline. De er bare (som oftest) svært vanskelige å håndtere og behandle. Utforming av behandling av personer med personlighetsforstyrrelse er individ- og situasjonsspesifikk, men det er fortsatt likhetstrekk når det kommer til behandling av borderline. Det er viktig å få et stabilt miljø, da svært mange blir verre ved endring av behandling og miljø (samt behandler). Det er derfor innleggelse (som oftest) ikke blir sett på som en del av den langsiktige behandlingen. Innleggelse kan brukes i nødtilfeller. Dette gjelder for eksempel når det er høy risiko for selvmord.

Svarene du får her inne i tråden er svært forskjellige, og du må huske å ha et kritisk blikk på alle innlegg. Ikke hopp til konklusjoner basert på ett innlegg. Jeg råder deg til å lese i tidsskrifter eller andre troverdige publikasjoner. De har også et objektivt syn på diagnosen borderline (og andre personlighetsforstyrrelser), noe som de fleste her ikke har. Dersom du er ute etter hvordan det oppleves å ha diagnosen borderline, kan sikkert noen av innleggene her være av nytte. Likevel må du som sagt ikke ta alt som skrives her inne for god fisk. Dette er jo da egne erfaringer. Ikke nødvendigvis hvordan virkeligheten er. Nå mener jeg ikke å skrive at mennesker med borderline er virkelighetsfjerne. Akkurat dette er noe som kommer igjen hos de fleste mennesker, slik man også kan se her på forumet.

Anonymous poster hash: e0dac...922

[AnonymBruker]

Har ikke lest de andre svarene, men som en borderliner selv kan jeg prøve å forklare litt.

Alle reagerer jo forskjellige på sykdommer, en med depresjon kan være deprimert i flere måneder i strekk, mens en annen kan være det i to uker. Jeg har aldri vært i psykose, men etter det jeg har forstått er borderlinepsykose som å sitte i et glasshus og se alle rundt deg uten at du er der selv på en måte. Jeg er ikke voldelig eller slemme mot andre, men humøret mitt svinger veldig. Trist-sur-sint-glad-irritert-tom for følelser, sint-trist-glad. Sånn kan en typisk dag være. Jeg kan bli veldig impulsiv som at jeg plutselig får lyst til å farge håret, shoppe, selvskade eller ta livet mitt på en måte jeg ikke har tenkt på før. Det kalles vel den suicidale sykdommen. Har kronisk tomhetsfølelse, tenker at ting er veldig enten eller. Feks: Enten så ringer du til han eller så ringer du ikke. Så enkelt er det. Det henger jo ikke sammen med at jeg er ekstremt ubesluttsom. Da blir det veldig "Skal jeg ringe, skal jeg ikke ringe? Jeg ringer ikke.. Jo, jeg må ringe. Så ringer jeg og legger på.

Mange kan aldri bli frisk, men jeg er så heldig at jeg kan bli helt frisk fra borderline og begynner i behandling i januar.

Det står veldig mye bra på wikipedia

Anonymous poster hash: f5873...011

[AnonymBruker]

Ja, noe av det du sier der stemmer med det en trådstarter skrev i en tråd som inspirerte meg til å starte denne tråden. Der var det en jente som ville innlegges, og hadde blitt lovet det, men så fikk hun diagnosen borderline og fikk ikke bli innlagt likevel. Da ble hun kjempesint og nektet å snakke med behandleren mer.

-----

Så helsepersonell misliker dem fordi de lyver? Er lyving et generelt trekk ved borderline? Er det bare behandling de lyver om, eller er de notoriske løgnere og lyver om andre ting også?

Anonymous poster hash: a41ca...e95

Det var jeg som skrev den tråden, men vi har god kontakt og sinnet mitt gikk fort over selv om jeg er skuffet fordi det som ble lovet ikke ble holdt.

Anonymous poster hash: f5873...011

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager søker du ikke bare på "Borderline" på google, og leser deg opp på temaet selv? Det finnes også utallige bøker om emnet.

I stedet kaster du ut mye synsing om emnet, og beskriver en episode på psykiatrisk slik at mange i Norge ser dette? Hva med å ha litt respekt for hva som skjer der inne og bevare informasjonen, i stedet for å spre det på nettet?

Anonymous poster hash: 935ad...eda

Nemlig.Når man er innlagt så har man noe som kalles for moralsk tashetsplikt ovenfor sine medpasienter,men dette er tydligvis noe ts har gått glipp av.

Anonymous poster hash: 85a2d...ba9

[Gjest Klaveret]

Nemlig.Når man er innlagt så har man noe som kalles for moralsk tashetsplikt ovenfor sine medpasienter,men dette er tydligvis noe ts har gått glipp av.

Anonymous poster hash: 85a2d...ba9

Her tror jeg det er du som har missforstått. TS gjør ikke noe galt. Så lenge man anonymiserer er det bare en fordel å dele erfaringer slik at andre uten erfaring kan få større forståelse.