Den ikke like vise Odin's dagbok

[Odin-Den-Enøyde]

Syk, yr og sulten. Sånn er livet i dag og det eneste jeg kan gjøre noe særlig med er sulten...

Kan legge meg også å håpe på en bedre dag i morgen, men er absolutt ikke klar for køya heller. Kanskje legge meg i badekaret å kose meg litt...hadde kanskje hjulpet på formen det også

Men først litt mat..

Skal si jeg har mye spennende å skrive om her...

[Odin-Den-Enøyde]

Jeg lurer stadig på alle mulige rare ting og dama lurer på hvordan det er mulig å klare å tenke ut slike underfundige ting å lure på.

Men når jeg leser rundt her inne er jeg jammen ikke alene om å lure på mye rart! Jeg vil våge å påstå at noen er hakket verre enn meg også
Ikke bare når det gjelder å lure på ting, men hva det i det hele tatt går an å lire av seg.

Neste gang dama mener jeg er på viddene skal jeg prøve å huske på å be henne ta en titt her på kvinneguiden, da vil hun kanskje se på meg som tilnærmet normal

Takket være et googlesøk om å fjerne mandler fant jeg frem til kvinneguiden...som skulle vise seg å være et forum som stadig dukka opp på google søk. Det var så underholdene å lese her at jeg rett og slett bare måtte melde meg inn.
Angrer ikke, jammen har jeg hatt mye artig lesestoff på tunge dager

[Odin-Den-Enøyde]

Kjære dagbok, lenge siden sist. Har du savnet meg? Nei? Godt, følelsen er gjensidig.

Sitter her og glor, tv'n står på uten lyd og det vrimler av tanker i hue. Jeg er redd, ikke skrekkslagen eller livredd...bare...redd.

Har hatt en fin dag, en bra dag faktisk. Likevel, det skulle ikke mer enn noen få ord til for å sette tankene i sving. Vi vet jo hvilken vei det går, men uansett hvor forberedt man er, kommer det likefullt som lyn fra klar himmel når det skjer.
Jeg takler det dårlig, blir stresset. I frykt for å si eller gjøre noe galt, sitter jeg igjen som en kald idiot. Uten at det er det jeg ønsker å være.
Jeg er redd for å våkne til at det bare vil være den ene som står klar til å følge meg ned, samtidig som jeg ønsker at det er slik det skjer. At han bare sovner fredfull i sin egen seng.
Jeg vet det nærmer seg, at det ikke er mer å gjøre enn å vente. Han lider ikke, vi kunne aldri latt ham lide.
Men jeg er redd, så jævlig redd...fordi jeg er redd jeg ikke klarer å være den stødige klippen hun trenger når han er borte.

Det gjorde visst litt godt å få skrive likevel.