Har jeg mislyktes i livet?

[AnonymBruker]

Jeg vil komme til å bruke fem år på studiekompetanse, med ok karakterer(i underkant av 5 i snitt). Har hatt en vanskelig tid med en del problemer som startet på ungdomsskolen, men den gode nyheten er at jeg har det fint, bra og ryddig i livet mitt nå. Jeg har alltid hatt lyst til å lykkes stort, og målet mitt er å få en ordentlig god jobb som også er godt betalt. Jeg ønsker å søke på høyere utdanning fra og med neste høst, men sliter med tanker om at jeg har mislyktes. At jeg har fått en dårlig start. Jeg er ikke usikker på meg selv, jeg vet hva jeg kan klare, men føler jeg har kastet bort mye tid de siste årene, selv om det ikke har vært helt "selvvalgt". Jeg skylder ikke på andre, men det var absolutt omgivelser som gjorde ting vanskelig for meg. Jeg var ekstremt nedbrutt - og jeg er tross alt "bare et menneske". Det er ikke så lett å være knallsterk psykisk som tenåring når alt går i mot en. Synes bare det er utrolig trist at jeg har kastet bort de talentene jeg har, som at jeg elsker å lære og lese, og ikke minst at jeg lærer veldig fort. Jeg pleide ofte å lese mye da jeg var yngre, og slik opparbeidet jeg meg et høyt kunnskapsnivå til min unge alder. De siste årene har jeg ikke åpnet særlig mange bøker utover hva som var absolutt nødvendig, og føler meg for "dum" nå enn hva jeg kunne vært om jeg brukte ressursene mine fornuftig.

Jeg vil fylle 21 neste år, og jeg er så glad jeg har det bra nå. Nå har jeg egentlig alle forutsetninger for å komme meg videre, og jeg er topp motivert. Men jeg har ikke så mye arbeidserfaring, og jeg synes fremdeles at det er kjedelig at jeg ikke fikk startet på utdanning rett etter videregående.

Kan noen oppmuntre meg litt? Eller har jeg mislyktes noe, slik jeg føler det? Jeg vet at det er mange her inne som ikke har startet med utdanning før de var mye eldre enn meg, men jeg vil ikke sammenligne meg med det. Såklart er det "aldri for sent", men å kaste bort talent er veldig synd og jeg sliter veldig med å akseptere det.

Anonymous poster hash: 29b7e...7db

[Erazor]

Du sier at du ikke vil sammenligne deg selv med andre som har startet utdanning da de var mye eldre enn deg selv, det er greit nok, men da bør du heller ikke sammenligne deg med de som startet utdanningen rett etter videregående.

Ta utgangspunkt i deg selv i stedet. Jeg synes du skal være stolt av det du har fått til og hva du har fått til ut fra dine egne forutsetninger.

[AnonymBruker]

Slapp av TS, det er er ikke no problem. Stå på og få gode karakterer på høyskolen/universitetet, og du vil ha alle forutsetninger for et lykkelig liv. Lykke til

Anonymous poster hash: 06765...2fc

[outkast]

Dette var som å lese om meg selv, bare at jeg befinner meg i begynnelsen på videregående og ikke slutten. Jeg vil også være 21 når jeg går ut av videregående, om alt går som planlagt. "Kastet" dessverre bort de to første årene av vgs på psykisk sykdom. Jeg er fortsatt ikke frisk, men har det bedre på noen områder som gjør at jeg greier å komme meg på skolen mesteparten av tiden. Jeg jobber hardt, hardere enn de fleste, men føler også at evnen min til å lære og all kunnskap jeg kunne fått har sklidd ut av hendene mine på de årene jeg var skikkelig syk. Jeg prøver å jobbe meg oppover, men jeg sliter med å akseptere at jeg er 2 år bak de andre. Det at jeg ikke klarte det, men at alle andre ser ut til å greie det er ganske vondt å observere. Sliter med å forstå at jeg er såppas "gammel" i forhold til de andre på mitt klassetrinn.

Du er ikke alene! Psykisk sykdom er noe dritt, men det er noen som aldri kommer seg opp av det før det er for sent og de står der på bar bakke uten jobb eller utdannelse. Vi får være glade at vi bare ble litt forsinket i stedet for helt hindret, selv om vi selvfølgelig har jobbet hardt for å komme dit vi er i dag.

[AnonymBruker]

Unge mennesker tenker alt for mye på alder og hvor "gamle" de vil være når de er ferdigutdannet. Jeg lover deg, om noen år er dette en bagatell. Stå på og gjør det beste du kan. Du har så vidt startet på livet!

Anonymous poster hash: d1dea...edf

[poppy]

Du er slettes ikke mislykket! Jeg begynte å studere i år, rett etter VGS og tenkte som deg at det var krise å ta et par friår først. De aller fleste på mitt studie er eldre enn meg, og eldre enn deg! Det er tilogmed de på 40 år som har begynt å studere i år, og det er ingen som dømmer de! Stå på!

[AnonymBruker]

Ja, det har du. Det er bare å legge opp livet nå. De neste 60 årene har absolutt ikke noe å si. Nå er det et dødt løp.

Anonymous poster hash: b9738...a5c

[Gjest Brillefin]

Jeg er 26 og har endelig funnet det JEG vil studere og fortsette med. Har startet utdannelser tidligere, men pga diverse har jeg alltid slutta. Har følt meg ganske mislykka og jobber med å se det positive i det som har skjedd fram til i dag. Mange erfainger rikere osv. I klassen min nå er det flere 30 og 40+

[AngryMouse]

Prøv å ikke ha de tankene, men heller ros deg selv for at du faktisk har tatt tak i ting- tross alt motstand.

Se fremover, om ti år kommer du ikke til å tenke over hvor lang tid du trengte for å fullføre videregående. Da har du trolig tatt en utdannelse du trives med, og kan være stolt over egen innsats

Du er 21 år og har hele livet forann deg. Lykke til!

[AnonymBruker]

Hva med folk som tar opp fag etter videregående, synes du det også er ille? Man kan kanskje ikke forvente å komme inn på toppstudier med en gang

Anonymous poster hash: 148e4...a9e

[Knirke]

Jeg er 32 og begynte på nytt treårig studie i høst. Har flere mislykkede og avbrutte studieløp bak meg. Klart jeg innimellom føler jeg har dummet meg ut på jobbfronten... Alle mine jevnaldrende har hus, samboer og unger, og jeg har ikke engang en fullført utdannelse. OG jeg må gå i klasse med en gjeng "unger" rett fra Forsvaret som er 10 år yngre enn meg, ergo svært begrenset sosialliv på skolen.

Jeg tenker sånn på dårlige dager, og på de andre dagene så er jeg så full av forventninger til mitt nye liv med drømmejobben

[AnonymBruker]

Jeg er 32 og begynte på nytt treårig studie i høst. Har flere mislykkede og avbrutte studieløp bak meg. Klart jeg innimellom føler jeg har dummet meg ut på jobbfronten... Alle mine jevnaldrende har hus, samboer og unger, og jeg har ikke engang en fullført utdannelse. OG jeg må gå i klasse med en gjeng "unger" rett fra Forsvaret som er 10 år yngre enn meg, ergo svært begrenset sosialliv på skolen.

Jeg tenker sånn på dårlige dager, og på de andre dagene så er jeg så full av forventninger til mitt nye liv med drømmejobben

Spennende Hva studerer du? Er de fleste i alderen 19-23?

Anonymous poster hash: 148e4...a9e

[AnonymBruker]

La nå for all del ikke følelsen av å ha kastet bort tid tidligere i livet, stå i veien for livet ditt videre!

Anonymous poster hash: 3c15f...b96

[AnonymBruker]

Jeg er 32 og begynte på nytt treårig studie i høst. Har flere mislykkede og avbrutte studieløp bak meg. Klart jeg innimellom føler jeg har dummet meg ut på jobbfronten... Alle mine jevnaldrende har hus, samboer og unger, og jeg har ikke engang en fullført utdannelse. OG jeg må gå i klasse med en gjeng "unger" rett fra Forsvaret som er 10 år yngre enn meg, ergo svært begrenset sosialliv på skolen.

Jeg tenker sånn på dårlige dager, og på de andre dagene så er jeg så full av forventninger til mitt nye liv med drømmejobben

Jeg er 33 år og har akkurat fullført en bachelorgrad. Årsaken til at jeg begynte med utdannelse så sent, var også psykiske problemer. Har heller ikke hus, barn osv, og kan til tider føle meg "mislykket".

Men har fast jobb nå som jeg trives godt i og sparer til leilighet.

Så ser ganske lyst på 2015 :-)

Anonymous poster hash: 6d0d7...e4d

[outkast]

Jeg er 33 år og har akkurat fullført en bachelorgrad. Årsaken til at jeg begynte med utdannelse så sent, var også psykiske problemer. Har heller ikke hus, barn osv, og kan til tider føle meg "mislykket".

Men har fast jobb nå som jeg trives godt i og sparer til leilighet.

Så ser ganske lyst på 2015 :-)

Anonymous poster hash: 6d0d7...e4d

Det er bra Godt nyttår!

[Knirke]

Spennende Hva studerer du? Er de fleste i alderen 19-23?

Anonymous poster hash: 148e4...a9e

Jeg studerer maritime fag på Høyskolen, og de fleste som går der er i starten av 20-årene ja. Unntakene er meg og et par menn i 30-40-årene som har bestemt seg for å bytte karriere. Jeg har alltid drømt om å dra på sjøen, og har innsett at jeg aldri kommer til å passe inn i A4 tilværelsen med 8-16 jobb. Jeg vil oppleve verden

[AnonymBruker]

Uffda..du har absolutt ikke mislyktes i livet, isåfall er jeg virkelig ILLE ute...

Jeg er 28 og sitter med matte 1p og 2p fra videregående skole og sliter som bare det med å komme meg gjennom. Går på voksenopplæringen og der er det folk i alle aldersgrupper i mine klasser.. Så det har gitt meg et litt mer positivt syn på ting, jeg er jo nesten en av de yngre i min klasse der. Klarer jeg mot all formodning å komme meg gjennom og ikke stryke (har strøket i disse to fagene 2 ganger før som privatist), så kommer jeg til å være 29 når jeg kan starte på et studie Jeg har barn riktignok, så kan "krysse av det", men..

Dette går så greit så!

Anonymous poster hash: d30af...ac6

[AnonymBruker]

Det er bra Godt nyttår!

Takk i like måte :-)

Anonymous poster hash: 6d0d7...e4d

[Gjest minta]

Slenger meg med på denne tråden jeg og.

Føler meg til tider mislykket i livet jeg også, til tross for at jeg har fullført utdannelse, mann og barn. Problemet er at jeg valgte feil utdannelse flere år siden, noe som gjør det vanskelig for meg karrieremessig den dag i dag. Sliter med å finne jobber jeg trives med og som jeg kan holde ut i. Det er rett og slett ikke for meg, passer ikke min personlighet og mine behov. Skal omsider endre på dette nå, men veien er lang og komplisert å gå, føles det som. Men har bestemt meg for at 2015 virkelig skal bli en ny start for meg, utdannings- og karrieremessig:-)