Kollega kjefta på meg

[AnonymBruker]

På lille julaften, dagen før julefri, satt jeg på pauserommet og hadde spisepause sammen med en annen kollega av meg. Plutselig kom en mannlig kollega stormende inn for å kjefte på meg uten at jeg visste hva jeg hadde gjort.
Jeg tror han hadde gitt en beskjed til noen uten at jeg hadde fått den... Det var noe han ville ha gjort med en gang, men jeg fikk beskjed om å gå på pause først fordi det ikke hastet.
Og hver gang jeg prøvde å forklare meg så anklaga han med for å prate tull, før han gikk ut av rommet og smelte igjen døra. Så kom han tilbake et par minutter etterpå bare for å kjefte enda mer og smelle igjen døra på nytt.
Vi to som satt der skjønte ingenting.
Jeg ble skikkelig skjelven og måtte inn på do for å ta meg sammen før jeg gikk ned. Er ikke lett for en ung jente som meg når en voksen mann som er mye større tar ut sinnet sitt på meg.
Resten av dagen snakket han ikke til meg, sa aldri unnskyld.
Jeg holdt på å si det til sjefen min senere på dagen, men jeg feiga ut fordi jeg kjente tårene pressa på...
Nå lurer jeg egentlig på hvordan jeg burde være rundt han når vi begynner på jobb igjen på mandag? Tenk om han later som ingenting?

Anonymous poster hash: d076e...5a4

[AnonymBruker]

Si det til sjefen.

Anonymous poster hash: 7d69a...e87

[AnonymBruker]

Gå videre og gjør jobben din som vanlig.

Anonymous poster hash: 01e6b...b96

[AnonymBruker]

Velkommen til arbeidslivet, hvor man som underordnet må finne seg i kollegaer og sjefer som ikke lar sine personlige problemer ligge hjemme men tar de ut på tilfeldige rundt seg.

Anonymous poster hash: ea667...60d

[AnonymBruker]

Mulig sympati forsvant her når du mener en kollega ikke kan kjefte på deg fordi han er en voksen mann mens du er en ungjente, makan til tøv! Alder og kjønn er irrelevant, enten har du gjort oppgavene dine eller så har du ikke gjort det. Kan ikke være sånn at ingen kan gi deg beskjed fordi du er et barn av bomullsgenerasjonen som er vant til å få ting så innpakket og tilpasset at ikke noe skal gå inn på deg, og alt skal gå din vei. Har du ikke gjort oppgavene beklager du, og sier at du trodde det kunne vente til etter lunsj. Så gjør du det du skulle gjøre, og gir rolig beskjed til kollegaen din om at oppgavene er gjort, og det er fint hvis han sier fra selv neste gang, så slipper dere misforståelser. Når folk ikke tåler å bli snakket til fordi "tårene presser på" så sier det noe om hvor skjermet man har vokst opp. Du oppfører deg så klart som normalt når dere begynner på jobb igjen, små misforståelser og uenigheter i hverdagen plager man ikke sjefen med. Hvis dette skjer mange ganger og utvikler seg til å bli et gjentakende problem tar du det opp med sjefen, men da bør du ha nevnt det for kollegaen din først.

Anonymous poster hash: 21098...cde

[AnonymBruker]

Jeg ville nå heller tro at når tårene presser på i en slik situasjon har man som regel et turbulent forhold til konflikter fra barndommen, ikke motsatt.

Anonymous poster hash: ba0a3...c15

[AnonymBruker]

Jeg tok med alder og kjønn egentlig for å forklare hvor liten jeg følte meg, men skjønner at det kunne misforstås.
Noen hadde gitt ett tidspunkt til ham, og et helt annet tidspunkt til meg for når oppgaven skulle utføres, hvis dere skjønner.
Har et turbulent forhold til konflikter fra barndommen som AB over her sier, men jeg tåler å få beskjeder. Jeg er ikke den eneste som har fått gjennomgå, vet at han bl.a kasta en bøtte med matavfall på sjefen. Så jeg ville jo si at det er et gjentakende problem.
Men det var ikke meningen å virke sutrete, jeg lurte egentlig bare hvordan jeg skulle takle det her på mandag... Tror jeg bare skal se det an og gjøre mitt.

- TS

Anonymous poster hash: d076e...5a4

[Jessica!]

Jeg tenker at når dette har påvirket deg så mye som det du skriver det har, så er det greit å ta det videre. Enten med din kollega direkte eller med din overordnede. Du skal ikke behøve å ha en situasjon der du gruer deg til å jobbe igjen. At du fremdeles tenker på dette etter så mange dager vitner om at dette har gjort veldig inntrykk på deg.

Sender deg en klem og håper det ordner seg

[AnonymBruker]

Mulig sympati forsvant her når du mener en kollega ikke kan kjefte på deg fordi han er en voksen mann mens du er en ungjente, makan til tøv! Alder og kjønn er irrelevant, enten har du gjort oppgavene dine eller så har du ikke gjort det. Kan ikke være sånn at ingen kan gi deg beskjed fordi du er et barn av bomullsgenerasjonen som er vant til å få ting så innpakket og tilpasset at ikke noe skal gå inn på deg, og alt skal gå din vei. Har du ikke gjort oppgavene beklager du, og sier at du trodde det kunne vente til etter lunsj. Så gjør du det du skulle gjøre, og gir rolig beskjed til kollegaen din om at oppgavene er gjort, og det er fint hvis han sier fra selv neste gang, så slipper dere misforståelser. Når folk ikke tåler å bli snakket til fordi "tårene presser på" så sier det noe om hvor skjermet man har vokst opp. Du oppfører deg så klart som normalt når dere begynner på jobb igjen, små misforståelser og uenigheter i hverdagen plager man ikke sjefen med. Hvis dette skjer mange ganger og utvikler seg til å bli et gjentakende problem tar du det opp med sjefen, men da bør du ha nevnt det for kollegaen din først.

Anonymous poster hash: 21098...cde

Hva med å ikke uttale skråsikkert om noe du åpenbart ikke har peiling på? Folk er forskjellige og reagerer forskjellig. Det er ganske infantilt av et voksen menneske å kommunisere på den måten kollegaen til TS gjorde. Det er ikke greit.

Tilbake til dette med at tårene presser på når en blir kjeftet på... Hjemme hos meg var det mye kjefting. Broren min kjeftet på meg nesten hver dag, han var alltid sint og anklagende når det gjaldt meg, og nå, etter flere år, presser tårene seg på når jeg blir kjeftet. Det er vondt og sårt. Og dessuten er det ikke slik voksne, oppegående mennesker kommuniserer.

Anonymous poster hash: 3637d...5c6

[Adhara]

Ryddet for grov hets.

Irrlys, mod.