Hva skjer med meg?

[AnonymBruker]

Hei,

Tror ikke jeg egentlig vil noen vei med dette innlegget, men jeg har bare et stort behov for å skrive ned tankene mine og kanskje få noe kontroll på dem.

Den siste perioden har livet mitt tatt en annerledes vending. Jeg har sluttet å bry meg, jeg finner ikke ting viktig lenger, jeg har bare resignert.

Jeg studerer, men jeg har ikke vært på en eneste forelesning, jeg har ikke engang giddet å kjøpe bøker i fagene jeg har, og jeg har ikke engang orket å dra opp de bøkene jeg har for å lese en halvtime engang.

Det verste er at ikke bryr meg heller lenger.. Jeg har ingen nerver før eksamen selv om jeg stiller på eksamen uten å ha lest noe som helst eller vært på skolen.

Jeg er egentlig fryktelig smart og tar alle fagene kjempelett, så det er ikke som om jeg finner det vanskelig. Jeg bare orker ikke å se hva pensum er engang..

Og føler meg så vanvittig håpløs, i tillegg til å føle et sinne ovenfor meg selv ved at jeg ikke gidder å bruke en halvtime som hadde gitt meg en ståkarakter, når resten av studentene leser et helt semester..

Jeg har evner, men misbruker dem.

Treningen har også resignert, jeg klarer ikke å dra meg opp og gå på trening lenger. Tidligere har jeg trent daglig og dette har ikke vært noe problem.

Jeg klarer heller ikke å komme meg opp om morgenen, er våken til fire om natten og står ikke opp før ett-to tiden på dagen. Når jeg da står opp har jeg egentlig bare lyst til å sove igjen.

Jeg klarer ikke å holde det ryddig lenger, tidligere har jeg vært fryktelig renslig og alltid holdt det skinnende rent rundt meg. Nå er det såvidt jeg gidder å støvsuge, eller ta oppvasken. Jeg setter meg heller ned ved pcen og glor på den uten mål og mening.

Jeg har gode venner og er mye sosial, er på fester og har det vel forsåvidt gøy, men dagen derpå får jeg en følelse av uro. En følelse av at jeg mangler noe i livet mitt, som jeg ikke klarer å sette fingeren på.

Utad har jeg sikkert et attraktivt liv. Jeg er sosial konstant og er alltid med folk, jeg har vært så mye med folk at jeg nesten sliter med å være alene, selv om jeg på den andre siden kunne tenke meg å bare sitte og høre på musikk og gråte.
Men jeg har jo ikke noe å gråte over? Og jeg får heller ikke til å få noe form for utbrudd. Så jeg går med en konstant følelse av at jeg ikke er glad i dybden. Jeg har kun glade øyeblikk, men er ikke lykkelig.

På kjærlighetsfronten har jeg også fått en følelse av håpløshet. Jeg bryr meg ikke om det heller. Jeg har lyst til å finne noen, men ser samtidig at det er håpløst når jeg tydeligvis har nok med meg selv. Jeg har flere personer som har vist interesse for meg, men allikevel så ser jeg ingen håp for at jeg kommer til å finne meg noen.

Skjønner jo at dette kan høres ut som en depressjon, og jeg er fult klar over hva jeg bør gjøre for å "fikse" livet mitt, men jeg orker ikke. Jeg har ikke lyst eller motivasjon.. Jeg har mistet alt drivet jeg en gang hadde.

Tidligere holdt jeg det strøkent hjemme, trente daglig, var med venner, jobbet, gikk tildels på skole, og kom meg opp om morgenen. Jeg var i overkant aktiv på alle områder og presterte bra på det meste. Føler jeg bare sløser bort livet mitt.

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Jeg har gode venner og er mye sosial, er på fester og har det vel forsåvidt gøy, men dagen derpå får jeg en følelse av uro. En følelse av at jeg mangler noe i livet mitt, som jeg ikke klarer å sette fingeren på.

Ganske vanlig. Særlig når alkohol er involvert.

Hvor lenge har dette pågått?

Tror det er forholdsvis vanlig å oppleve det du beskriver uten at man har noen alvorlige problemer. Det kan være en generell depresjon, en overgangsfase i livet, men det kan også være et reelt tegn på at du ikke gjør det du skal med livet ditt.

Jeg har hatt depresjon før og har fortsatt perioder med tomhet og håpløshet. I slike stunder har man en tendens til å gjøre attribusjonsfeil. Det vil si, man finner årsaker man mener ligger bak depresjonen, når det ikke nødvendigvis har noen sammenheng.

De tingene som tynget meg og som jeg trodde kunne være en årsak til min depresjon for noen dager tilbake, oppleves som helt irrelevante nå i dag.

[Gjest Jon blund]

Få deg en type;)

[AnonymBruker]

Ganske vanlig. Særlig når alkohol er involvert.

Hvor lenge har dette pågått?

Tror det er forholdsvis vanlig å oppleve det du beskriver uten at man har noen alvorlige problemer. Det kan være en generell depresjon, en overgangsfase i livet, men det kan også være et reelt tegn på at du ikke gjør det du skal med livet ditt.

Jeg har hatt depresjon før og har fortsatt perioder med tomhet og håpløshet. I slike stunder har man en tendens til å gjøre attribusjonsfeil. Det vil si, man finner årsaker man mener ligger bak depresjonen, når det ikke nødvendigvis har noen sammenheng.

De tingene som tynget meg og som jeg trodde kunne være en årsak til min depresjon for noen dager tilbake, oppleves som helt irrelevante nå i dag.

Hei, takk for svar

Jeg er litt usikker på hvor lenge dette har pågått, ettersom jeg gradvis har sluttet å bry meg om fornuftige ting. (Utdannelse, økonomi, relasjoner til gutter, holde boligen vedlike osv.)

Var vel også en personlig greie som gjorde at det eskalerte...

Har blitt fryktelig dårlig til å holde avtaler, og kan gjerne avlyse i siste liten. (dette er også svært utypisk for meg, og er noe som har skjedd gradvis.) Tidligere var jeg svært pliktoppfyllende.

Sliter med mye dårlig samvittighet pga dette ettersom vennene mine stiller opp og booker nye avtaler til tross for at jeg oppfører meg som en idiot til tider med å ta avtalene med dem for gitt og avlyse i siste liten, men jeg bare orker ikke alltid.

Har ikke lyst til å fremstille dette verre enn det er.. For det er ikke som om jeg konstant går rundt og er trist heller, jeg har glade øyeblikk. Er med venner og har det mye gøy, men jeg har ikke noe dybde i det. Hvis det gir noe mening?

Det er akkurat som om jeg jager etter en form for rush som gjør at jeg føler meg i live. Og med en gang øyeblikket er over så er jeg tilbake i en slags melankolsk tankebane som er ganske håpløs og pessimistisk framtidsmessig. Og må dermed jage etter en ny form for kick.

Det er som om jeg har skapt meg vanvittig dårlige vaner på flere livsarenaer. At jeg ødelegger livet mitt med vilje.

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Få deg en type;)

Tror ikke det løser så mye. Dessuten tror jeg at jeg bør få orden i mine egne tanker før jeg drar noen andre inn i dem.

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Kan du være deprimert?

De aller fleste som får en depresjon har ikke de klassiske symptoma.

Anonymous poster hash: 9972f...8db

[AnonymBruker]

Kan du være deprimert?

De aller fleste som får en depresjon har ikke de klassiske symptoma.

Anonymous poster hash: 9972f...8db

Godt mulig jeg er deprimert, men jeg føler på den andre siden at jeg ikke bare kan "skylde" på en depresjon, det blir for ansvarsfraskrivende.

Årsakene til at jeg har det på dette viset er jo ganske selvpåført. Jeg burde bare se til helvete å ta meg sammen og ta tak i ting. Føler meg så vanvittig patetisk som sitter og "sutrer" over dette, når jeg vet akkurat hva jeg bør gjøre for å få orden på ting.

På den andre siden så får jeg det bare ikke til. Jeg har ingen motivasjon eller driv til å ta tak i ting og orker ikke å gjøre noe med det. Det er på en måte lettere å bare gi litt opp.

(Ts)

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du og hvor lenge har dette pågått? Har du hatt kjæreste før? Nettopp slutt? Andre ting som har gått skeis i det siste?

Anonymous poster hash: 6dfe1...e9b

[Leini]

Jeg tenker depresjon. Giddalaus og stort behov forsøvn. I tillegg er du sikkert skolelei, og burde kanskje vurdert å jobbe ett eller to år før du setter deg på skolebenken igjen. Bytt litt miljø og TVING deg selv til å trene. I det minste gå deg en tur. Bevegelse er noe av det som faktisk hjelper best.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du og hvor lenge har dette pågått? Har du hatt kjæreste før? Nettopp slutt? Andre ting som har gått skeis i det siste?

Anonymous poster hash: 6dfe1...e9b

Jeg er i midten av tyveårene.

Dette er noe som gradvis har forverret seg over en lang periode, er litt vanskelig å sette en tidsramme på det. Har jo hatt opp og nedturer før, men hvis jeg skulle sette en tidsramme på dette så er det vel noe som har utviklet seg de siste årene. Kanskje verst fra etter sommeren som var.

Har hatt kjæreste før ja, men det er ganske lenge siden. Og det var ikke et tungt brudd for min del.

Utover dette så har skolen gått skeis. Jeg har som sagt resignert helt på hjemmefronten så gidder såvidt å rydde av bordet. Tar noen skippertak i perioder, men det ser som regel ganske rotete ut her.

Jeg sover bort store deler av dagen, og klarer ikke å stå opp før tidligst 12. Trener mye mindre enn jeg gjorde tidligere. Og gjør svært lite i løpet av en dag. Er også dårlig til å holde avtaler. Så jeg avtaler mye, men klarer ikke å holde de.

Holdt også på med en mann en periode (ikke et forhold) Men det preget meg ganske mye.

(ts)

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Jeg tenker depresjon. Giddalaus og stort behov forsøvn. I tillegg er du sikkert skolelei, og burde kanskje vurdert å jobbe ett eller to år før du setter deg på skolebenken igjen. Bytt litt miljø og TVING deg selv til å trene. I det minste gå deg en tur. Bevegelse er noe av det som faktisk hjelper best.

Det er endel ting som gjør at jeg ikke kan hoppe av utdannelsen for øyeblikket. Så jeg må nesten fullføre.

Skal prøve å tvinge meg selv til å trene fra i morgen av.

(TS)

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[Leini]

Det er endel ting som gjør at jeg ikke kan hoppe av utdannelsen for øyeblikket. Så jeg må nesten fullføre.

Skal prøve å tvinge meg selv til å trene fra i morgen av.

(TS)

Hvis du ikke kan hoppe av, så må du ta deg selv i nakken, kjære deg

Tren litt og sett av bestemt tid til studier. Skru tlf på lydløs eller noe, så du ikke blir distrahert. Velg en tid på dagen .. 10-14 eller lignende. Når det er gjennomført, så kan du love deg selv en belønning. Lykke til!

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

For det er ikke som om jeg konstant går rundt og er trist heller, jeg har glade øyeblikk. Er med venner og har det mye gøy, men jeg har ikke noe dybde i det. Hvis det gir noe mening?

Trenger alt om å ha dybde? Ikke se etter dybde hvor det ikke eksisterer. Av og til tenker man faktisk for mye. Det vil si, man tenker hvor det ikke er fruktbart å tenke. Av og til må man bare eksistere og nyte livet og da særlig de små gledene.

Det er akkurat som om jeg jager etter en form for rush som gjør at jeg føler meg i live. Og med en gang øyeblikket er over så er jeg tilbake i en slags melankolsk tankebane som er ganske håpløs og pessimistisk framtidsmessig. Og må dermed jage etter en ny form for kick.

Hva slags rush eller kick skulle det være? Du skriver at du sover til klokken 12, har ikke kjøpt bøker og orker ikke trene. Høres ikke ut som et superspennende liv akkurat.

At jeg ødelegger livet mitt med vilje.

Ja, du får nok et eller annet ut av det du gjør nå. Hvis ikke hadde du ikke gjort det.

Kanskje du ønsker oppmerksomhet. At noen skal bry seg. At du skal bli oppfattet som spesiell. At noen skal redde deg.

Jeg vet da faen...

Kanskje du også bare har vitaminmangel, jernmangel eller en annen klinisk tilstand som berøver deg for livslyst eller energi. Det er nemlig fullt mulig, men du har selvsagt ikke vært til lege for å undersøke dette.

[AnonymBruker]

Trenger alt om å ha dybde? Ikke se etter dybde hvor det ikke eksisterer. Av og til tenker man faktisk for mye. Det vil si, man tenker hvor det ikke er fruktbart å tenke. Av og til må man bare eksistere og nyte livet og da særlig de små gledene.

Hva slags rush eller kick skulle det være? Du skriver at du sover til klokken 12, har ikke kjøpt bøker og orker ikke trene. Høres ikke ut som et superspennende liv akkurat.

Ja, du får nok et eller annet ut av det du gjør nå. Hvis ikke hadde du ikke gjort det.

Kanskje du ønsker oppmerksomhet. At noen skal bry seg. At du skal bli oppfattet som spesiell. At noen skal redde deg.

Jeg vet da faen...

Kanskje du også bare har vitaminmangel, jernmangel eller en annen klinisk tilstand som berøver deg for livslyst eller energi. Det er nemlig fullt mulig, men du har selvsagt ikke vært til lege for å undersøke dette.

Hei,

Vet ikke hvordan jeg siterer slik du gjorde så får bare svare sånn her.

Trenger alt om å ha dybde?

Nei, men jeg har følt mer dybde tidligere, så det føles ut som om noe er galt slik ting er nå. Sammenlignet med tidligere.

Hva slags rush eller kick skulle det være? Du skriver at du sover til klokken 12, har ikke kjøpt bøker og orker ikke trene. Høres ikke ut som et superspennende liv akkurat.

Kicket jeg snakker om er som regel spenningen rundt gutter jeg holder på med, alkohol og fest, eller å hoppe i fallskjerm eventuelt andre ting som gir meg noe form for følelse av å leve. Og med en gang jeg er ferdig med denne aktiviteten/gutten/festen så er jeg tilbake igjen i det dårlige mønsteret, der jeg igjen må søke etter en ny form for "kick".

Nei, nettopp. Det er ikke et superspennende liv. Det er kjedelig. Det er jo det som er problemet, jeg har gått fra et liv der jeg stod opp tidlig om morgenen, trente flere ganger daglig, var med flere venner i løpet av en dag, og rakk helt vanvittig mye, var i godt humør store deler av tiden og hadde et energinivå som sannsynligvis var over normalen.. Til å gå til Dette..

Jeg klarer ikke å forandre det. Jeg har ingen motivasjon. Selv det å rydde huset har blitt vanskelig for meg.. Eller å holde en avtale.. Jeg har ikke noe driv lenger..

Ja, du får nok et eller annet ut av det du gjør nå. Hvis ikke hadde du ikke gjort det.

Får ikke noe annet enn et liv jeg ikke vil ha, en utdannelse som går til helvete, en økonomi som går til helvete og generelt dårlig stemning. Jeg gjør ikke dette fordi jeg vil, jeg får bare ikke til å gjøre noe med dette for øyeblikket. Det er tydeligvis noe galt med meg.

Kanskje du ønsker oppmerksomhet. At noen skal bry seg. At du skal bli oppfattet som spesiell. At noen skal redde deg.

Jeg har ikke behov for oppmerksomhet eller å bli oppfattet som spesiell.

Grunnen til at jeg skriver her som anonym framfor å ta det opp med venner etc. er nettopp at jeg ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette. Jeg har jo blit så jævlig stusselig at jeg er flau over meg selv.Jeg har lyst til å ordne opp i det selv, men jeg har blitt så jævlig ubrukelig at jeg ikke får det til. Det er jo jeg selv som ødelegger livet mitt.

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Vet ikke hvordan jeg siterer slik du gjorde så får bare svare sånn her.

Jeg trodde du sa du var fryktelig smart? Gir deg ett forsøk til.

Får ikke noe annet enn et liv jeg ikke vil ha, en utdannelse som går til helvete, en økonomi som går til helvete og generelt dårlig stemning. Jeg gjør ikke dette fordi jeg vil, jeg får bare ikke til å gjøre noe med dette for øyeblikket. Det er tydeligvis noe galt med meg.

Men gjør du det du egentlig vil med livet ditt? Tar du den utdannelsen du vil?

Dette kan være en stille form for protest eller sabotasje fordi du egentlig ikke vil det du gjør (eller skulle gjøre) nå.

Jeg har ikke behov for oppmerksomhet eller å bli oppfattet som spesiell.

Grunnen til at jeg skriver her som anonym framfor å ta det opp med venner etc. er nettopp at jeg ikke ønsker oppmerksomhet rundt dette. Jeg har jo blit så jævlig stusselig at jeg er flau over meg selv.

Ja, men slikt er ikke alltid like åpenbart. For eksempel finnes det mennesker som saboterer seg selv av grunner som er helt ukjente for seg selv.

Jeg har lyst til å ordne opp i det selv, men jeg har blitt så jævlig ubrukelig at jeg ikke får det til. Det er jo jeg selv som ødelegger livet mitt.

Har du noen formening om hvordan du vil livet ditt skal se ut? Det er fint mulig å jage topper uten å være destruktiv eller lat, som det høres ut som er tilfellet for din del.

Jeg holder fortsatt fast på at du bør ta deg en legetur og et komplett blodprøvepanel før du spekulerer for mye i eventuelle psykologiske årsaker.

Endret 23. desember 2014 av Ragnar Danneskjöld

[Amable]

Hei,

Tror ikke jeg egentlig vil noen vei med dette innlegget, men jeg har bare et stort behov for å skrive ned tankene mine og kanskje få noe kontroll på dem.

Ofte er det gjerne slik. Det helper å lufte tankene, få noen andre til å se på hva du tenker.

Den siste perioden har livet mitt tatt en annerledes vending. Jeg har sluttet å bry meg, jeg finner ikke ting viktig lenger, jeg har bare resignert.

Jeg studerer, men jeg har ikke vært på en eneste forelesning, jeg har ikke engang giddet å kjøpe bøker i fagene jeg har, og jeg har ikke engang orket å dra opp de bøkene jeg har for å lese en halvtime engang.

Det verste er at ikke bryr meg heller lenger.. Jeg har ingen nerver før eksamen selv om jeg stiller på eksamen uten å ha lest noe som helst eller vært på skolen.

Jeg er egentlig fryktelig smart og tar alle fagene kjempelett, så det er ikke som om jeg finner det vanskelig. Jeg bare orker ikke å se hva pensum er engang..

Og føler meg så vanvittig håpløs, i tillegg til å føle et sinne ovenfor meg selv ved at jeg ikke gidder å bruke en halvtime som hadde gitt meg en ståkarakter, når resten av studentene leser et helt semester..

Jeg har evner, men misbruker dem.

Treningen har også resignert, jeg klarer ikke å dra meg opp og gå på trening lenger. Tidligere har jeg trent daglig og dette har ikke vært noe problem.

Jeg klarer heller ikke å komme meg opp om morgenen, er våken til fire om natten og står ikke opp før ett-to tiden på dagen. Når jeg da står opp har jeg egentlig bare lyst til å sove igjen.

Jeg klarer ikke å holde det ryddig lenger, tidligere har jeg vært fryktelig renslig og alltid holdt det skinnende rent rundt meg. Nå er det såvidt jeg gidder å støvsuge, eller ta oppvasken. Jeg setter meg heller ned ved pcen og glor på den uten mål og mening.

Jeg har gode venner og er mye sosial, er på fester og har det vel forsåvidt gøy, men dagen derpå får jeg en følelse av uro. En følelse av at jeg mangler noe i livet mitt, som jeg ikke klarer å sette fingeren på.

Utad har jeg sikkert et attraktivt liv. Jeg er sosial konstant og er alltid med folk, jeg har vært så mye med folk at jeg nesten sliter med å være alene, selv om jeg på den andre siden kunne tenke meg å bare sitte og høre på musikk og gråte.

Men jeg har jo ikke noe å gråte over? Og jeg får heller ikke til å få noe form for utbrudd. Så jeg går med en konstant følelse av at jeg ikke er glad i dybden. Jeg har kun glade øyeblikk, men er ikke lykkelig.

På kjærlighetsfronten har jeg også fått en følelse av håpløshet. Jeg bryr meg ikke om det heller. Jeg har lyst til å finne noen, men ser samtidig at det er håpløst når jeg tydeligvis har nok med meg selv. Jeg har flere personer som har vist interesse for meg, men allikevel så ser jeg ingen håp for at jeg kommer til å finne meg noen.

Skjønner jo at dette kan høres ut som en depressjon, og jeg er fult klar over hva jeg bør gjøre for å "fikse" livet mitt, men jeg orker ikke. Jeg har ikke lyst eller motivasjon.. Jeg har mistet alt drivet jeg en gang hadde.

Tidligere holdt jeg det strøkent hjemme, trente daglig, var med venner, jobbet, gikk tildels på skole, og kom meg opp om morgenen. Jeg var i overkant aktiv på alle områder og presterte bra på det meste. Føler jeg bare sløser bort livet mitt.

Jeg velger å quote omtrent hele innlegget i en og samme boble. Uansett hva du gjør så virker det som du mangler en drivkraft, en motivasjon. Du er flink på skolen, men du gjør ikke noe for å få resultater, bortsett fra å prestere på eksamen. Du gidder ikke trene. Du gidder ikke rydde hjemme og når du har vært ute med fester sitter du igjen med en tom følelse. Du er oppegående og klarer å sette ord på følelsen dine og du vet du må fikse det og hvordan - så, hvordan skal du fikse livet ditt, anonym bruker - trådstarter?

Får du nok utfordring? Dersom utfordringene er for små, vil du ikke se framgang. Det samme gjelder dersom utfordringene er for store. Du mister motet og framgangen stopper opp. På meg virker det som du mangler utfording i livet ditt.

Vil du bli det du blir når du er ferdig å studere? Er det, det du kan tenke deg å gjøre når du har bestått og fått vitnemålet? Er studiene for enkle? Er det for kjedelig for deg?

Ser du en framtid foran deg? Har du en drivkraft? Har du noe som driver deg framover? Som får deg opp om morgenen, som gir deg glede og lyst?

Jeg kan nok selv svare på de to siste spørsmålene. Du gidder ikke stå opp. Du har ikke noe å stå opp til. Hva motiverer deg? Hva liker du å gjøre? Hva kan du tenke deg å gjøre?

Kanskje du mangler en mann som kan gi deg inspirasjon, som kan gi deg gnist?

Eller trenger du noe som gir deg mening?

Hvorfor skal du trene? Hvorfor i all verden skal du trene? Du vil holde deg i god form, men det er kanskje ikke nok?

Du driter i å rydde hjemme. Ofte blir det slik når motivasjon og gnisten forsvinner. Da gidder du i hvert fall ikke ryddde rundt deg. Helt normalt.

Du må finne deg noe som gleder deg, som du har glede over. Finn deg noe du liker å gjøre.

Det virker som du har mistet gleden av å holde på med noe.

Hvordan kler du deg nå i forhold til før dette startet? Hvordan kler du deg når du skal på butikken? Pent? Sminket? Hvordan kler du deg ute? Hvor ofte dusjer du? Hvor ofte skifter du på senga?

Det er ikke unormalt å drite i hvordan du ser ut, hvor ofte du dusjer eller skifter på senga når livet har mistet litt mening, så det er ikke mening å invadere privatlivet ditt.

Du virker interessant. Interessant å lese om tankene dine.

[guttemann]

Sannsynligvis har du en form for depressiv lidelse. Er du student, kan det være verdt å ta en tur til studentpsykologen. Det er et lavterskeltilbud. Men en sjekk hos legen bør du nok ta først. Kan hende det er noe så enkelt som jernmangel eller d-vitaminmangel.

[AnonymBruker]

Ofte er det gjerne slik. Det helper å lufte tankene, få noen andre til å se på hva du tenker.

Jeg velger å quote omtrent hele innlegget i en og samme boble. Uansett hva du gjør så virker det som du mangler en drivkraft, en motivasjon. Du er flink på skolen, men du gjør ikke noe for å få resultater, bortsett fra å prestere på eksamen. Du gidder ikke trene. Du gidder ikke rydde hjemme og når du har vært ute med fester sitter du igjen med en tom følelse. Du er oppegående og klarer å sette ord på følelsen dine og du vet du må fikse det og hvordan - så, hvordan skal du fikse livet ditt, anonym bruker - trådstarter?

Får du nok utfordring? Dersom utfordringene er for små, vil du ikke se framgang. Det samme gjelder dersom utfordringene er for store. Du mister motet og framgangen stopper opp. På meg virker det som du mangler utfording i livet ditt.

Vil du bli det du blir når du er ferdig å studere? Er det, det du kan tenke deg å gjøre når du har bestått og fått vitnemålet? Er studiene for enkle? Er det for kjedelig for deg?

Ser du en framtid foran deg? Har du en drivkraft? Har du noe som driver deg framover? Som får deg opp om morgenen, som gir deg glede og lyst?

Jeg kan nok selv svare på de to siste spørsmålene. Du gidder ikke stå opp. Du har ikke noe å stå opp til. Hva motiverer deg? Hva liker du å gjøre? Hva kan du tenke deg å gjøre?

Kanskje du mangler en mann som kan gi deg inspirasjon, som kan gi deg gnist?

Eller trenger du noe som gir deg mening?

Hvorfor skal du trene? Hvorfor i all verden skal du trene? Du vil holde deg i god form, men det er kanskje ikke nok?

Du driter i å rydde hjemme. Ofte blir det slik når motivasjon og gnisten forsvinner. Da gidder du i hvert fall ikke ryddde rundt deg. Helt normalt.

Du må finne deg noe som gleder deg, som du har glede over. Finn deg noe du liker å gjøre.

Det virker som du har mistet gleden av å holde på med noe.

Hvordan kler du deg nå i forhold til før dette startet? Hvordan kler du deg når du skal på butikken? Pent? Sminket? Hvordan kler du deg ute? Hvor ofte dusjer du? Hvor ofte skifter du på senga?

Det er ikke unormalt å drite i hvordan du ser ut, hvor ofte du dusjer eller skifter på senga når livet har mistet litt mening, så det er ikke mening å invadere privatlivet ditt.

Du virker interessant. Interessant å lese om tankene dine.

så, hvordan skal du fikse livet ditt, anonym bruker - trådstarter?

Jeg har vel begynt delvis med det etter jeg skrev dette innlegget.

- Startet å trene igjen

- Begynt å snu døgnrytmen, har startet å stå opp seks for å bli trøttere om kvelden så jeg kan legge meg tidligere.

- begynt å spise sunnere igjen.

Så får jeg vel skape meg bedre rutiner når det kommer til lesing og oppmøte på skolen på nyåret. Skal også søke på et par jobber nå i tillegg til studiene.

Flere forslag?

Får du nok utfordring?

Hvilke utfordringer sikter du til? På hvilke livsarenaer?

Vil du bli det du blir når du er ferdig å studere?

Jeg er ganske sikker på at det er det jeg vil bli.

Er studiene for enkle? Er det for kjedelig for deg?

Jeg har ingen problemer med å forstå noen av fagene, så studiet er vel "enkelt", men det er endel fag som interesserer meg svært lite, og som jeg heller ikke forstår hvorfor vi har i det utdanningsløpet. Det fører vel til at jeg kjeder meg og mister lysten på å lære.

Ser du en framtid foran deg?

Jeg klarer ikke å se for meg den fremtiden jeg ønsker meg nei. Jeg har begynt å forstå at det er urealistisk.

Har du en drivkraft? Har du noe som driver deg framover? Som får deg opp om morgenen, som gir deg glede og lyst?

Har ingen drivkraft når det gjelder skole. Det som gir meg glede og lyst er vel venner, familie og opplevelser jeg kan se frem til. (har forøvrig ingen spesielle opplevelser å se fram til nå om dagen.)

Hva liker du å gjøre?

Liker å være med venner, liker egentlig å trene (har bare hatt litt vanskeligheter for å motivere meg for det i denne perioden), liker å være utendørs i naturen. Ellers er jeg såklart glad i å reise eller alt som innvolverer noe form for kick (fallskjerm, strikkhopp etc.), men det blir vanskelig i situasjonen jeg er i nå.

Kanskje du mangler en mann som kan gi deg inspirasjon, som kan gi deg gnist?

Det er vel noe jeg ønsker meg til tider, men jeg tror jeg må være fornøyd i mitt eget liv før jeg skal dra en mann inn i det. Har heller ikke noe stor tro på å finne meg noe mann, så har delvis slått meg til ro med å leve uten.

Hvordan kler du deg nå i forhold til før dette startet? Hvordan kler du deg når du skal på butikken? Pent? Sminket? Hvordan kler du deg ute? Hvor ofte dusjer du? Hvor ofte skifter du på senga?

Det er ikke unormalt å drite i hvordan du ser ut, hvor ofte du dusjer eller skifter på senga når livet har mistet litt mening, så det er ikke mening å invadere privatlivet ditt.

Kler meg helt vanlig, er kanskje mindre nøye med hvordan jeg ser ut når jeg går på butikken o.l., men det har jeg heller aldri brydd meg stort om. Sminke bruker jeg litt som jeg føler for det i hverdagen, noen dager med andre dager uten. Går jeg på fest eller byen er jeg alltid pyntet og går med sminke.

Jeg dusjer ca daglig.

(TS)

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Sannsynligvis har du en form for depressiv lidelse. Er du student, kan det være verdt å ta en tur til studentpsykologen. Det er et lavterskeltilbud. Men en sjekk hos legen bør du nok ta først. Kan hende det er noe så enkelt som jernmangel eller d-vitaminmangel.

Er veldig mulig jeg har d-vitaminmangel, tok solarium og det gjorde humøret bedre. Så jeg skal få sjekket det ja.

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Jeg trodde du sa du var fryktelig smart? Gir deg ett forsøk til.

Men gjør du det du egentlig vil med livet ditt? Tar du den utdannelsen du vil?

Dette kan være en stille form for protest eller sabotasje fordi du egentlig ikke vil det du gjør (eller skulle gjøre) nå.

Ja, men slikt er ikke alltid like åpenbart. For eksempel finnes det mennesker som saboterer seg selv av grunner som er helt ukjente for seg selv.

Har du noen formening om hvordan du vil livet ditt skal se ut? Det er fint mulig å jage topper uten å være destruktiv eller lat, som det høres ut som er tilfellet for din del.

Jeg holder fortsatt fast på at du bør ta deg en legetur og et komplett blodprøvepanel før du spekulerer for mye i eventuelle psykologiske årsaker.

Jeg trodde du sa du var fryktelig smart? Gir deg ett forsøk til.

Antar at dette egentlig ikke var et spørsmål, men en form for nedlatende sarkastisk greie, men jeg svarer allikevel.

Med smart så mente jeg at jeg som regel har fått gode karakterer (A og B) uten å gjøre innsats, jeg lærer fort på egenhånd, og forstår mye. Personer rundt meg anser meg for å være reflektert og kommer ofte til meg for å få råd etc. Når det kommer til pc har jeg verken interesse eller kunnskaper, men du skal såklart få ha din egen formening om hvor oppegående jeg er basert på om jeg bruker Quote-funksjonen eller ikke.

Men gjør du det du egentlig vil med livet ditt? Tar du den utdannelsen du vil?

Jeg tror jeg tar en utdannelse som er riktig for meg. Jeg mangler bare motivasjon, og utdannelsen i seg selv er ikke nok motivasjon for meg. Jeg er en prokrastianator og trenger ofte "Her og nå" motivatorer. Dessuten er jeg sannsynligvis havnet i et svært destruktivt mønster når det kommer til skole.

Har du noen formening om hvordan du vil livet ditt skal se ut? Det er fint mulig å jage topper uten å være destruktiv eller lat, som det høres ut som er tilfellet for din del.

Jeg vet tildels hva jeg vil ha, men endel av disse tingene er ikke noe jeg kan få på egenhånd.

Ja, men slikt er ikke alltid like åpenbart. For eksempel finnes det mennesker som saboterer seg selv av grunner som er helt ukjente for seg selv.

Hva tror du er årsaken til dette da?

(TS)

Anonymous poster hash: 99cfc...253