Slutte med doktorgraden?

[AnonymBruker]

Har ingen å snakke om dette med "skikkelig", så håper noen her har innspill eller erfaringer. Jeg er så i tvil!

Begynte som PhD-student for et halvt år siden, og har på mange måter lyst til å slutte, men jeg greier ikke bestemme meg! Logisk nok er det ikke så mange i omgangskretsen min som kan komme med råd heller, de færreste forstår situasjonen. Veileder er av typen "nei, dette fikser du, det skal være vanskelig!". Og det skal det jo, men... Så jeg ombestemmer meg - HVER dag! Kan komme på jobb og tenke "joda, dette vil jeg gjøre" for så etter to timer søke etter nye jobber på finn.no og drømme om de.

Nå på nyåret blir det lagt ut en del stillinger jeg kunne tenkt meg, og jeg er i tvil på om jeg skal søke.

Grunner til at jeg ønsker å slutte:

- Det er ensomt, jeg jobber alene hver eneste dag, og føler at jeg ikke får brukt den sosiale siden min, den delen av meg som er flink til å jobbe med mennesker. I stedet støver jeg ned på et kontor.

- Jeg kan aldri slappe av, jeg henger alltid etter, og prøver jeg å ta fri har jeg dårlig samvittighet for alt jeg burde gjort

- Jeg savner å gjøre noe som betyr noe for andre, at noen bryr seg om jobben jeg gjør

- I en "vanlig" jobb (de jeg vurderer) vil jeg jobbe mer i team, ha tydelige arbeidsoppgaver, og fri når jeg har fri

- Jeg er elendig på fagområdet jeg skal jobbe med, og føler ingen fremgang. Er pisslei.

- Jeg er i praksis en student, men uten medstudenter å jobbe med, og hvor det faglige nivået er 1000 ganger vanskeligere enn noen sinne

- Jeg sitter på jobb og griner hver dag

- Jeg ser ikke for meg at jeg ønsker å fortsette innen akademia hvis jeg får en PhD - det innebærer jo mer alenejobbing. Jeg ser av de ansatte på universitetet at de ikke har en hverdag jeg ønsker.

Grunner til at jeg ikke ønsker å slutte:

- Jeg er/har vært faglig ambisiøs, og en doktorgrad er jo den beste muligheten til å utvikle meg faglig

- Fagområdet er, om enn uforståelig, interessant. Bytter jeg jobb blir det et helt annet fagområde jeg ikke vet om jeg egentlig liker

- Det gir helt andre muligheter enn en vanlig jobb

- Hverdagen er fleksibel, jeg jobber hvor jeg vil, når jeg vil

- Jeg har 2,5 år igjen - kanskje de neste årene blir bedre?

- Hva hvis jeg slutter, og så angrer?

- Dette er en "once-in-a-lifetime opportunity"

Hvordan skal jeg gå frem for å bestemme meg? Har vært usikker i flere måneder og har sagt jeg skal holde ut til nyåret før jeg bestemmer meg, men jeg ser at det ikke kommer til å skje noe revolusjonerende nå og frem til nyttår som gjør det lettere å bestemme seg...

Noen som har sluttet på en doktorgrad? SOm har fullført? Kjenner noen som har sluttet? Hjelp!!?

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[Pås]

Mannen min sluttet fordi: "Jeg ser av de ansatte på universitetet at de ikke har en hverdag jeg ønsker."

Han sa at det ikke var det han ønsket for resten av livet og sluttet, det er ca 25 år siden, tror aldri han har angret!

[AnonymBruker]

Mannen min sluttet fordi: "Jeg ser av de ansatte på universitetet at de ikke har en hverdag jeg ønsker."

Han sa at det ikke var det han ønsket for resten av livet og sluttet, det er ca 25 år siden, tror aldri han har angret!

Hadde det vært sånn at en hverdag på universitetet var det eneste alternativet så hadde jeg sluttet på dagen (da jeg begynte var det det jeg trodde jeg ønsket), men med min (mulige) doktorgrad vil jeg kunne ha noen andre muligheter også. Men det er jo så langt frem i tid, jeg vet ikke om det er verd det.

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[AnonymBruker]

Har ingen å snakke om dette med "skikkelig", så håper noen her har innspill eller erfaringer. Jeg er så i tvil!

Begynte som PhD-student for et halvt år siden, og har på mange måter lyst til å slutte, men jeg greier ikke bestemme meg! Logisk nok er det ikke så mange i omgangskretsen min som kan komme med råd heller, de færreste forstår situasjonen. Veileder er av typen "nei, dette fikser du, det skal være vanskelig!". Og det skal det jo, men... Så jeg ombestemmer meg - HVER dag! Kan komme på jobb og tenke "joda, dette vil jeg gjøre" for så etter to timer søke etter nye jobber på finn.no og drømme om de.

Nå på nyåret blir det lagt ut en del stillinger jeg kunne tenkt meg, og jeg er i tvil på om jeg skal søke.

Grunner til at jeg ønsker å slutte:

- Det er ensomt, jeg jobber alene hver eneste dag, og føler at jeg ikke får brukt den sosiale siden min, den delen av meg som er flink til å jobbe med mennesker. I stedet støver jeg ned på et kontor.

- Jeg kan aldri slappe av, jeg henger alltid etter, og prøver jeg å ta fri har jeg dårlig samvittighet for alt jeg burde gjort

- Jeg savner å gjøre noe som betyr noe for andre, at noen bryr seg om jobben jeg gjør

- I en "vanlig" jobb (de jeg vurderer) vil jeg jobbe mer i team, ha tydelige arbeidsoppgaver, og fri når jeg har fri

- Jeg er elendig på fagområdet jeg skal jobbe med, og føler ingen fremgang. Er pisslei.

- Jeg er i praksis en student, men uten medstudenter å jobbe med, og hvor det faglige nivået er 1000 ganger vanskeligere enn noen sinne

- Jeg sitter på jobb og griner hver dag

- Jeg ser ikke for meg at jeg ønsker å fortsette innen akademia hvis jeg får en PhD - det innebærer jo mer alenejobbing. Jeg ser av de ansatte på universitetet at de ikke har en hverdag jeg ønsker.

Grunner til at jeg ikke ønsker å slutte:

- Jeg er/har vært faglig ambisiøs, og en doktorgrad er jo den beste muligheten til å utvikle meg faglig

- Fagområdet er, om enn uforståelig, interessant. Bytter jeg jobb blir det et helt annet fagområde jeg ikke vet om jeg egentlig liker

- Det gir helt andre muligheter enn en vanlig jobb

- Hverdagen er fleksibel, jeg jobber hvor jeg vil, når jeg vil

- Jeg har 2,5 år igjen - kanskje de neste årene blir bedre?

- Hva hvis jeg slutter, og så angrer?

- Dette er en "once-in-a-lifetime opportunity"

Hvordan skal jeg gå frem for å bestemme meg? Har vært usikker i flere måneder og har sagt jeg skal holde ut til nyåret før jeg bestemmer meg, men jeg ser at det ikke kommer til å skje noe revolusjonerende nå og frem til nyttår som gjør det lettere å bestemme seg...

Noen som har sluttet på en doktorgrad? SOm har fullført? Kjenner noen som har sluttet? Hjelp!!?

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

Hei! Jeg er snart ferdig med min doktorgrad. Slik jeg har forstått det vurderer omtrent alle å slutte på et tidspunkt. Det kan være vanskelig, krevende, ensomt og henge over en til enhver tid. Jeg var veldig nær ved å slutte selv etter et år. Grunnen til at jeg holdt det gående var kun "mottoet" at jeg ikke ville angre på noe jeg ikke gjorde. Jeg kjenner noen som har sluttet, og det er lov det. Jeg syns du har gått såpass kort tid, at det er helt ok om du vil slutte. Kanskje du burde tenke mere over hvorfor du ville ta en doktorgrad og hva slags muligheter det gir deg senere? 2.5 år går veldig fort, så det er ikke som om du vil være i den tilværelsen resten av livet. Dessuten er jeg sikker på du kommer over noen kneiker etterhvert, evt blir vant til det, slik at det ikke er like tungt. Min erfaring er at når noe er tungt, så blir det tusen ganger tyngre av å hele tiden vurdere om det er det riktige, og om man skal slutte etc. Det blir mye lettere når man har bestemt seg. Så jeg støtter deg fullstendig i at du må bestemme deg nå, og ikke fortsette med denne vurderingen i tiden fremover! Uansett kommer du til å vokse på litt motgang, og jeg er sikker på at du kommer til å være stolt av deg selv om du fortsetter!

Jeg ønsker deg lykke til, og skjønnner veldig godt frustrasjonen din!

Anonymous poster hash: 4393f...461

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er snart ferdig med min doktorgrad. Slik jeg har forstått det vurderer omtrent alle å slutte på et tidspunkt. Det kan være vanskelig, krevende, ensomt og henge over en til enhver tid. Jeg var veldig nær ved å slutte selv etter et år. Grunnen til at jeg holdt det gående var kun "mottoet" at jeg ikke ville angre på noe jeg ikke gjorde. Jeg kjenner noen som har sluttet, og det er lov det. Jeg syns du har gått såpass kort tid, at det er helt ok om du vil slutte. Kanskje du burde tenke mere over hvorfor du ville ta en doktorgrad og hva slags muligheter det gir deg senere? 2.5 år går veldig fort, så det er ikke som om du vil være i den tilværelsen resten av livet. Dessuten er jeg sikker på du kommer over noen kneiker etterhvert, evt blir vant til det, slik at det ikke er like tungt. Min erfaring er at når noe er tungt, så blir det tusen ganger tyngre av å hele tiden vurdere om det er det riktige, og om man skal slutte etc. Det blir mye lettere når man har bestemt seg. Så jeg støtter deg fullstendig i at du må bestemme deg nå, og ikke fortsette med denne vurderingen i tiden fremover! Uansett kommer du til å vokse på litt motgang, og jeg er sikker på at du kommer til å være stolt av deg selv om du fortsetter!

Jeg ønsker deg lykke til, og skjønnner veldig godt frustrasjonen din!

Anonymous poster hash: 4393f...461

Takk.

Noe av det som gjør at jeg føler at jeg må ta en avgjørelse nå er at hvis jeg fullfører doktorgraden vil jeg være fullstendig uaktuell for de jobbene jeg vurderer nå. Så fullfører jeg er det jo ingen vei tilbake, da er det dette jeg skal drive på med resten av livet (i forskjellige varianter, så klart).

Uff, det er så vanskelig. Og du har helt rett i at det blir mye tyngre når man hele tiden vurderer. Men det er jo så vanskelig å bestemme seg! Jeg kan si til meg selv at "NÅ! NÅ bestemmer jeg, og jeg fortsetter", men så er jeg plutselig i tvil igjen noen dager etter. Bytter jeg jobb kan jeg angre, men jeg vil hvertfall ikke gå og vurdere hele veien...

Skulle ønske jeg bare kunne skru tilbake tiden og aldri søkt på dette, aldri visst hva jeg kunne gå glipp av. Jeg er så redd for å slutte, og så ende opp i en "vanlig jobb" og finne ut at det også er helt, helt feil. Men jeg lider meg virkelig gjennom dagene for tiden, det er helt grusomt, og det eneste jeg ser frem til er fem, små fridager i jula (med dårlig samvittighet).

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[AnonymBruker]

Takk.

Noe av det som gjør at jeg føler at jeg må ta en avgjørelse nå er at hvis jeg fullfører doktorgraden vil jeg være fullstendig uaktuell for de jobbene jeg vurderer nå. Så fullfører jeg er det jo ingen vei tilbake, da er det dette jeg skal drive på med resten av livet (i forskjellige varianter, så klart).

Uff, det er så vanskelig. Og du har helt rett i at det blir mye tyngre når man hele tiden vurderer. Men det er jo så vanskelig å bestemme seg! Jeg kan si til meg selv at "NÅ! NÅ bestemmer jeg, og jeg fortsetter", men så er jeg plutselig i tvil igjen noen dager etter. Bytter jeg jobb kan jeg angre, men jeg vil hvertfall ikke gå og vurdere hele veien...

Skulle ønske jeg bare kunne skru tilbake tiden og aldri søkt på dette, aldri visst hva jeg kunne gå glipp av. Jeg er så redd for å slutte, og så ende opp i en "vanlig jobb" og finne ut at det også er helt, helt feil. Men jeg lider meg virkelig gjennom dagene for tiden, det er helt grusomt, og det eneste jeg ser frem til er fem, små fridager i jula (med dårlig samvittighet).

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

(Meg fra istad igjen) Ja det høres ikke så greit ut. Det med å ta doktorgrad er ofte som du selv skrev en unik mulighet, som ikke alltid dukker opp. Men det betyr ikke at det ikke kan dukke opp igjen. Så om du finner ut senere at du er mer motivert til å ta en doktorgrad og det kanskje er i et bedre miljø/enklere fagfelt enn idag så trenger du jo ikke tenke at du lukker døren for godt nå da.

Det høres ikke så lett ut for deg. Men det er iallefall ingen skam i å slutte med en doktorgrad. Da jeg begynte på min tenkte jeg at jeg begynner, ser hvordan det er, og kanskje slutter om det ikke passer. Man vet jo ikke på forhånd hvordan det vil føles å ta den da. Og hvis du også har interessante jobbmuligheter uten doktorgrad, så kan det jo være du senere angrer for å ha lukket dørene til de da. For meg høres det ut som du kan slutte med god samvittighet.

Et "triks": lat som du har bestemt deg for å slutte. Og sett en dato for oppsigelsen litt frem i tid. Så kan du kjenne på følelsen av å ha bestemt deg for å slutte noen dager. Se om du får mer ro med deg selv når du har bestemt deg for det, og om det føles riktigere, enn når du tidligere har bestemt deg for å fortsette. Ingen skam å slutte med doktorgrad iallefall!

Anonymous poster hash: 4393f...461

[AnonymBruker]

(Meg fra istad igjen) Ja det høres ikke så greit ut. Det med å ta doktorgrad er ofte som du selv skrev en unik mulighet, som ikke alltid dukker opp. Men det betyr ikke at det ikke kan dukke opp igjen. Så om du finner ut senere at du er mer motivert til å ta en doktorgrad og det kanskje er i et bedre miljø/enklere fagfelt enn idag så trenger du jo ikke tenke at du lukker døren for godt nå da.

Det høres ikke så lett ut for deg. Men det er iallefall ingen skam i å slutte med en doktorgrad. Da jeg begynte på min tenkte jeg at jeg begynner, ser hvordan det er, og kanskje slutter om det ikke passer. Man vet jo ikke på forhånd hvordan det vil føles å ta den da. Og hvis du også har interessante jobbmuligheter uten doktorgrad, så kan det jo være du senere angrer for å ha lukket dørene til de da. For meg høres det ut som du kan slutte med god samvittighet.

Et "triks": lat som du har bestemt deg for å slutte. Og sett en dato for oppsigelsen litt frem i tid. Så kan du kjenne på følelsen av å ha bestemt deg for å slutte noen dager. Se om du får mer ro med deg selv når du har bestemt deg for det, og om det føles riktigere, enn når du tidligere har bestemt deg for å fortsette. Ingen skam å slutte med doktorgrad iallefall!

Anonymous poster hash: 4393f...461

Først og fremst, tusen takk for svar igjen, det settes veldig pris på! Har ingen å diskutere dette skikkelig med ansikt til ansikt, og det er vel det som er det verste, at jeg bare blir grublende alene.

Jeg kan prøve trikset ditt, men det er litt vanskelig, for jeg må jo søke og få en annen jobb før jeg faktisk sier opp. Og jeg vil ikke søke før jeg er sikker. Så "innerst inne" vil jeg jo gruble like mye.

Du tror ikke det er slik at om man slutter på en doktorgrad så er man "svartelistet" for alltid? Angrer litt på rekkefølgen jeg gjorde ting i, jeg har alltid sagt til meg selv at jeg vil jobbe noen år før jeg begynner på en PhD. Men så ble jeg ferdig med studiene, og fikk flere tilbud om å ta PhD, og grep muligheten, for alle sa at det var lurest å begynne mens man ennå er i "studentmodus" . Men det var ikke det lureste for meg, jeg kjenner at jeg virkelig har behov for å vite hvordan det "normale arbeidslivet" er for å vite hva som passer meg best. Miljøet jeg har havnet i er heller ikke det beste, det er (praktisk) dårlig tilrettelagt for å ta denne doktorgraden, og det sliter på.

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke søke på andre jobber før du er sikker? En søknad er ikke bindene og det kanskje det at du søker faktisk er det som gjør at du finner ut hva som er riktig for deg, en gang for alle.

Anonymous poster hash: b982b...2a3

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke søke på andre jobber før du er sikker? En søknad er ikke bindene og det kanskje det at du søker faktisk er det som gjør at du finner ut hva som er riktig for deg, en gang for alle.

Anonymous poster hash: b982b...2a3

Fordi hvis jeg søker, får tilbud og så takker nei fordi jeg er usikker føler jeg at jeg ikke kan søke på

ny igjen senere (hvis jeg senere blir sikker på at jeg vil slutte). Da vil jeg jo være "hun usikre som har takket nei tidligere"?

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[AnonymBruker]

Jeg fullførte doktorgraden min for fem år siden nå.

Da jeg begynte så jeg for met at en karriere innen akademia var et alternativ. Men etter et halvt år var jeg så lei at jeg var helt på grineren hver dag. Som deg satt jeg muttens aleine hele dagen, og hadde konstant dårlig samvittighet for ting jeg skulle gjort.

Det som gjorde at jeg beit tennene sammen og fullførte var frykt for at folk skulle tro jeg sluttet fordi jeg ikke fikk det til At en arbeidsgiver skulle se på cv'en min og tenke at hmmm her har vi en som gir opp når the going gets tough.

På hvilken måte vil det å fullføre doktorgraden stenge dører for deg? Er det at du blir overkvalifisert du er redd for? Det er problemet i min bransje, jeg vet arbeidsgiveren min var bekymret for at jeg skulle kjede meg og slikt.

Jeg angerer ikke på at jeg holdt ut. Det var fire (ja, jeg hadde undervisningsplikt i tillegg så det tok 4 år) jævlige år, men det er temmelig kult når man står der med diplomet og kan titulere seg Doktor dittdatt. Man får også en del mer respekt i arbeidslivet med en doktorgrad, selv om graden er unødvendig for jobben i seg selv.

Anonymous poster hash: db245...5f9

[AnonymBruker]

Jeg fullførte doktorgraden min for fem år siden nå.

Da jeg begynte så jeg for met at en karriere innen akademia var et alternativ. Men etter et halvt år var jeg så lei at jeg var helt på grineren hver dag. Som deg satt jeg muttens aleine hele dagen, og hadde konstant dårlig samvittighet for ting jeg skulle gjort.

Det som gjorde at jeg beit tennene sammen og fullførte var frykt for at folk skulle tro jeg sluttet fordi jeg ikke fikk det til At en arbeidsgiver skulle se på cv'en min og tenke at hmmm her har vi en som gir opp når the going gets tough.

På hvilken måte vil det å fullføre doktorgraden stenge dører for deg? Er det at du blir overkvalifisert du er redd for? Det er problemet i min bransje, jeg vet arbeidsgiveren min var bekymret for at jeg skulle kjede meg og slikt.

Jeg angerer ikke på at jeg holdt ut. Det var fire (ja, jeg hadde undervisningsplikt i tillegg så det tok 4 år) jævlige år, men det er temmelig kult når man står der med diplomet og kan titulere seg Doktor dittdatt. Man får også en del mer respekt i arbeidslivet med en doktorgrad, selv om graden er unødvendig for jobben i seg selv.

Anonymous poster hash: db245...5f9

Hehe, takk for dine erfaringer, høres helt ut som meg, også det at jeg tenker at jeg vil fremstå som en som gir opp om jeg slutter.

Doktorgraden vil stenge dører til de jobbene jeg vurderer nå, fordi fagfeltet er helt fjernt i forhold til jobbene jeg vurderer (men de jobbene passer fint til utdanningen min). Men den vil jo på den annen side åpne dører til helt andre jobber, hvis jeg fullfører. Men hvis jeg slutter etter to år er det jo litt verre, da passer jeg ingen plass.

Og jeg vet ikke om jeg holder ut 2-3 jævlige år. Jeg er i ferd med å møte veggen allerede, men det

er jo mye pga usikkerheten min.

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[AnonymBruker]

Hehe, takk for dine erfaringer, høres helt ut som meg, også det at jeg tenker at jeg vil fremstå som en som gir opp om jeg slutter.

Doktorgraden vil stenge dører til de jobbene jeg vurderer nå, fordi fagfeltet er helt fjernt i forhold til jobbene jeg vurderer (men de jobbene passer fint til utdanningen min). Men den vil jo på den annen side åpne dører til helt andre jobber, hvis jeg fullfører. Men hvis jeg slutter etter to år er det jo litt verre, da passer jeg ingen plass.

Og jeg vet ikke om jeg holder ut 2-3 jævlige år. Jeg er i ferd med å møte veggen allerede, men det

er jo mye pga usikkerheten min.

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

Jeg ser fremdeles ikke hvordan dørene vil bli stengt av at du tar doktorgrad. Om du i dag har master i X, og tar doktorgrad i Y, og så fremdeles søker jobber innen område X, så gjør jo deg ingen forskjell i forhold til om du ikke hadde tatt doktorgraden? Det er da ingen som vil nekte deg å jobbe med et fagfelt du har master i fordi om du har doktorgrad i et annet felt?

Det er heller ikke slik at du MÅ jobbe innen det fagfeltet du har doktorgrad.

En kollega av min tante er forøvrig utdannet psykolog. Etter han var ferdig med psykologutdanningen tok han doktorgrad i matematikk... Og så gikk han rett ut i jobb som psykolog.

Anonymous poster hash: db245...5f9

[AnonymBruker]

Jeg ser fremdeles ikke hvordan dørene vil bli stengt av at du tar doktorgrad. Om du i dag har master i X, og tar doktorgrad i Y, og så fremdeles søker jobber innen område X, så gjør jo deg ingen forskjell i forhold til om du ikke hadde tatt doktorgraden? Det er da ingen som vil nekte deg å jobbe med et fagfelt du har master i fordi om du har doktorgrad i et annet felt?

Det er heller ikke slik at du MÅ jobbe innen det fagfeltet du har doktorgrad.

En kollega av min tante er forøvrig utdannet psykolog. Etter han var ferdig med psykologutdanningen tok han doktorgrad i matematikk... Og så gikk han rett ut i jobb som psykolog.

Anonymous poster hash: db245...5f9

Fordi jeg da vil ha flere års opphold fra fagfeltet, og dermed være mindre attraktiv enn de med relevant erfaring eller med fersk utdanning. Men kan godt hende jeg tenker litt vel pessimistisk?

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[AnonymBruker]

Jeg tok doktorgraden min for 9 år siden, under veldig vanskelige forhold, pga sykdom som i praksis gjorde det nesten umulig å gjennomføre.

Det som holdt meg gående, og hjalp meg til å finne løsninger som tillot meg å fullføre, var at jeg brant sånn for selve stoffet og arbeidet med det - dvs problemstillingen min og idéene mine, og det jeg oppdaget gjennom tankearbeidet mitt som jeg bare måtte undersøke helt til endes, fordi ingen andre hadde sett ting akkurat på den måten.

Ut fra min erfaring tror jeg det med andre ord er interessen for forskningsprosessen som er avgjørende her. Hvis du ikke kjenner noen entuasiasme ved selve idéarbeidet og undersøkelsen forskning er, tror jeg du vil slite i arbeidet med doktoravhandlingen. På samme måte som feks en journalist vil slite hvis han egentlig ikke liker nyhetsjakten.

Anonymous poster hash: fad43...df4

[AnonymBruker]

Jeg er nesten ferdig med min doktorgrad. Akkurat nå er jeg bunnsliten av mye jobbing, så jeg heller mot å si at om du er så lei og i tvil allerede nå er det bedre å slutte enn å mistrives i 2,5 år til. Jeg trives godt, og syns alt i alt at det har vært fine år - spesielt de første, før det begynte å bli alt for mye stress Nå hadde jeg "vanlig" jobb i 3 år før jeg begynte på doktorgraden, og det tror jeg var lurt. Jeg elsker friheten jeg har, jeg kan jobbe hvor som helst & når som helst og med spennende tema. Det kan du ikke i en vanlig jobb der du må være på kontoret til visse tider. Vanlig jobb er ergo ikke noe å trakte etter syns jeg. Jeg tror heller ikke du overkvalifiserer deg fra noen jobber du kunne fått med master/hovedfag. Husk at det er flere som både tar master og doktorgrad i dag, jeg tror heller doktorgrad er en fordel!

Vet ikke om jeg har så gode råd til deg, men tenk gjennom hva du ønsker å jobbe med og hvilken hverdag du vil ha. Liker du faste rutiner og arbeidsoppgaver er kanskje ikke dette noe for deg. Men ikke glorifiser "vanlige" jobber

Anonymous poster hash: ab77d...d4f

[AnonymBruker]

Hvilket fagområde er det snakk om? Jeg skjønner at dere ikke vil gå i detaljer, men er det relafag, jus, samfunnsvitenskap osv.?

Anonymous poster hash: 773e4...c50

[AnonymBruker]

Er det mulig å ta et års permisjon fra doktorgraden, og jobbe med noe helt annet (det du egentlig er utdannet til?) Så får du kjent litt på det normale arbeidslivet og følt litt på det å ha kollegaer, kjenne at det er ok/ikke ok og evt gi deg selv muligheten til å ombestemme deg?

Anonymous poster hash: b133e...298

[AnonymBruker]

Skal prøve å svare hver enkelt her.

Jeg tok doktorgraden min for 9 år siden, under veldig vanskelige forhold, pga sykdom som i praksis gjorde det nesten umulig å gjennomføre.

Det som holdt meg gående, og hjalp meg til å finne løsninger som tillot meg å fullføre, var at jeg brant sånn for selve stoffet og arbeidet med det - dvs problemstillingen min og idéene mine, og det jeg oppdaget gjennom tankearbeidet mitt som jeg bare måtte undersøke helt til endes, fordi ingen andre hadde sett ting akkurat på den måten.

Ut fra min erfaring tror jeg det med andre ord er interessen for forskningsprosessen som er avgjørende her. Hvis du ikke kjenner noen entuasiasme ved selve idéarbeidet og undersøkelsen forskning er, tror jeg du vil slite i arbeidet med doktoravhandlingen. På samme måte som feks en journalist vil slite hvis han egentlig ikke liker nyhetsjakten.

Anonymous poster hash: fad43...df4

Jeg tror du har veldig rett i dette, og det er vel egentlig dette som hindrer meg i å slutte med en gang. Jeg har nemlig ikke kommet skikkelig i gang med forskningsprosjektet mitt ennå, så jeg vet jo ikke om jeg brenner for det - men det har hvertfall potensiale til å bli (veldig) interessant for meg. Jeg har stor frihet og kan tilpasse det etter hvert etter mine interesser. Men jeg vet jo ikke om forskningsprosessen er noe for meg, det kan jo hende jeg hater det også, selv om jeg interesserer meg for temaet?

Så fornuften i meg sier at jeg bør holde ut et halvår til, så jeg får kommet i gang med forskningen, kanskje motivasjonen kommer tilbake da? Men tanken på å holde ut et halvår til hvis det IKKE bedrer seg er helt grusom, og neste halvår blir mye mer travel enn dette halvåret.

Jeg er nesten ferdig med min doktorgrad. Akkurat nå er jeg bunnsliten av mye jobbing, så jeg heller mot å si at om du er så lei og i tvil allerede nå er det bedre å slutte enn å mistrives i 2,5 år til. Jeg trives godt, og syns alt i alt at det har vært fine år - spesielt de første, før det begynte å bli alt for mye stress Nå hadde jeg "vanlig" jobb i 3 år før jeg begynte på doktorgraden, og det tror jeg var lurt. Jeg elsker friheten jeg har, jeg kan jobbe hvor som helst & når som helst og med spennende tema. Det kan du ikke i en vanlig jobb der du må være på kontoret til visse tider. Vanlig jobb er ergo ikke noe å trakte etter syns jeg. Jeg tror heller ikke du overkvalifiserer deg fra noen jobber du kunne fått med master/hovedfag. Husk at det er flere som både tar master og doktorgrad i dag, jeg tror heller doktorgrad er en fordel!

Vet ikke om jeg har så gode råd til deg, men tenk gjennom hva du ønsker å jobbe med og hvilken hverdag du vil ha. Liker du faste rutiner og arbeidsoppgaver er kanskje ikke dette noe for deg. Men ikke glorifiser "vanlige" jobber

Anonymous poster hash: ab77d...d4f

Enda en som har rett. Jeg er jo redd for det jeg også, at det kan hende at jeg ikke trives i det "vanlige arbeidslivet" fordi jeg vil miste fleksibiliteten. Da vet jeg ikke hva jeg gjør, da vil jeg jo ikke passe inn noe som helst sted?

Og så er vel jeg en person som liker rutiner, tror jeg (liker kanskje ikke å innrømme det). Gjennom studiene var jeg alltid den som studerte mellom kl 8 og 16 og hadde fri i helgene. Reiste aldri noe sted midt i et semester, for å ikke miste forelesninger. Jeg benyttet meg ikke av "friheten" som student, så jeg vil kanskje ikke gjøre det nå heller? Det som er annerledes nå er at dagene er lengre, så jeg sitter 10-12 timer i stedetfor 8. At jeg har frihet til å jobbe hvor og når jeg vil hjelper ikke når jeg verken har lyst til å jobbe "hvor jeg vil" (det beste er å jobbe på kontoret), eller tid til å jobbe "når jeg vil". "Hvor og når jeg vil" betyr for meg at jeg bare har dårlig samvittighet når jeg velger å ta fri en helg, fordi jeg har 1000 andre ting jeg burde gjøre.

Hvilket fagområde er det snakk om? Jeg skjønner at dere ikke vil gå i detaljer, men er det relafag, jus, samfunnsvitenskap osv.?

Anonymous poster hash: 773e4...c50

Faller vel inn under samfunnsvitenskap.

Er det mulig å ta et års permisjon fra doktorgraden, og jobbe med noe helt annet (det du egentlig er utdannet til?) Så får du kjent litt på det normale arbeidslivet og følt litt på det å ha kollegaer, kjenne at det er ok/ikke ok og evt gi deg selv muligheten til å ombestemme deg?

Anonymous poster hash: b133e...298

Aner ikke om det er mulig, men går jo an å høre. Jeg kan nesten ikke be om permisjon allerede etter et halvt år, men kanskje på et senere tidspunkt, jeg vet ikke...

Tusen, tusen takk for alle svar. Var visst en del (tidligere) doktorgradsstudenter her. Skulle gjerne hørt fra noen som faktisk har sluttet, da. Man hører så mye om at altfor mange velger å avbryte doktorgraden, men jeg kjenner ingen, så hvor blir det av dem egentlig?

Oppsummert må vel problemet/dilemmaet for meg ligge i at jeg mistrives i den "livsstilen" en doktorgrad er. Å nesten aldri føle at man mestrer noe, og å alltid jobbe alene. Jeg er ikke en person som er skapt for å jobbe alene hele tiden, jeg trenger å føle at det jeg gjør betyr noe for andre enn meg selv, at jeg faktisk hjelper noen, bidrar til noe større, et team. Å lære fra andre, å lære til andre. Det var noe jeg gjorde gjennom hele studietiden, som nå er helt fraværende. Det er bare meg, liksom. Det er det som gjør at jeg hater hverdagen min. Hater.

På den annen side er fagfeltet kjempeinteressant, og jeg tror det er et potensiale der for meg, at jeg kan elske forskningen. Men hjelper det hvis jeg hater livsstilen? 2,5 år er lenge, jeg kan ikke hate livet mitt i 2,5 år til, det går bare ikke. Kan det bli bedre?

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

[AnonymBruker]

Fordi jeg da vil ha flere års opphold fra fagfeltet, og dermed være mindre attraktiv enn de med relevant erfaring eller med fersk utdanning. Men kan godt hende jeg tenker litt vel pessimistisk?

Anonymous poster hash: 216a6...8c1

Synes du er veldig pessismistisk her, ja. Det er ikke krise å ha et opphold fra fagfeltet sitt på noen år, spesielt ikke når du kan skilte med erfaring fra et annet fagfelt. Det å ha bredde i utdannelsen sin er gjerne positivt. Og det er tross alt bare tre års opphold det er snakk om. Du blir på ingen måte eksludert på grunn av dette.

Anonymous poster hash: db245...5f9

[AnonymBruker]

Det var jeg som svarte lenger oppe (21:45). Husk at veldig mange får barn mens de tar doktorgrad - det er også permisjon, og går helt fint. Gjorde det selv, og syns egentlig det var godt med en "pause". Jeg er også et rutinemenneske, men fleksibiliteten jeg har som stipendiat har vært veldig fin nå som jeg har små barn.

Anonymous poster hash: ab77d...d4f