Jeg er tydeligvis ekstremt kravstor

[AnonymBruker]

Advarer om patetisk innlegg...

Vi har et veldig bra sexliv, bedre enn noe sinne og vi har vært sammen i maaange år. Så jeg tror ikke han savner noe, men jeg mistenker bl a at han kunne ønske seg en dame som var fydigere enn meg. Jeg vet han digger meg, men når jeg tidligere har sagt at hans type er min perfekte sexdrøm (det er sant) så har han aldri sagt det samme tilbake. Jeg er mange andres drøm, har jeg skjønt etterhvert, jeg passer bra inn i dagens kroppskrav, men det hjelper jo ikke om HAN har en annen drøm. Dette er å lage trøbbel for meg selv, jeg burde jo bare være glad, ekteskapet mitt er jo veldig bra. Likevel savner jeg noe, noe han egentlig aldri har gitt meg, som jeg alltid fikk fra tidligere kjærester. Nemlig nesegrus beundring! Det er helt idiotisk, jeg vet! Men det er enda vanskeligere når jeg får det fra andre menn, og ikke hjemme. Jeg har spurt om han har noen seksuelle fantasier han vil gjennomføre, men han sier at han ikke har det. Vi har ikke avansert sex, men rått og deilig, og ingen av oss er lei av det, heldigvis! Hva vil jeg med dette innlegget? Vet ikke helt. Kanskje få noen tanker fra menn? Er jeg for kravstor, burde jeg bare sette pris på det jeg har og ikke tenke på om HAN savner noe? Vi har forresten snakket sammen og han har blitt flinkere med komplimenter, men det ligger jo ikke naturlig for han, så det føler litt fake.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sikkert at han savner noe som helst, kanskje han er 100% fornøyd men ikke så flink flink til å uttrykke det.

Anonymous poster hash: e2ab3...7a5

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sikkert at han savner noe som helst, kanskje han er 100% fornøyd men ikke så flink flink til å uttrykke det. Anonymous poster hash: e2ab3...7a5

Ja, kanskje. Men jeg har plutselig innsett at jeg kanskje ikke er 100% fornøyd selv... Hjelp!

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[AnonymBruker]

Ja, kanskje. Men jeg har plutselig innsett at jeg kanskje ikke er 100% fornøyd selv... Hjelp!

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

Det du opplever kjære venn er savnet på oppmerksomhet... Du får si det til han før det går langt over streken. Vi gutter tenker ikke så mye over det men o du forteller han det nå kan det hende han endrer seg før det er for sent. Mange som til slutt ender opp his parterapaut og at det som regel er oppmerksomhetssvikt fra mannen sin side som er /har vært hovedproblemet.

Anonymous poster hash: cccc2...3b9

[Gjest Ciegus]

Jeg syns det er litt kravstort å forvente nesegrus beundring etter mange år sammen, ja.

Hva er alternativet ditt, egentlig, hvis han ikke kan beundre deg slik du vil? Du kan jo ikke endre hans preferanser, og du vil vel ikke ende et solid, godt forhold pga et overfladisk behov?

[AnonymBruker]

Det du opplever kjære venn er savnet på oppmerksomhet... Du får si det til han før det går langt over streken. Vi gutter tenker ikke så mye over det men o du forteller han det nå kan det hende han endrer seg før det er for sent. Mange som til slutt ender opp his parterapaut og at det som regel er oppmerksomhetssvikt fra mannen sin side som er /har vært hovedproblemet. Anonymous poster hash: cccc2...3b9

Ts her.

Takk for svar!

Ja, du har vel rett, men han har altså skjerpet seg masse. Likevel holder det liksom ikke. Som om jeg nå plutselig har fått opp øynene for at det er en verden der ute og at jeg kanskje skal oppleve den uten han.

Vi er kjempegode venner, men aldri vært soulmates, vi er veldig forskjellige, men liker nok felles til at ferier o.l. alltid er superfint. Vi har helt forskjellige venner, dvs jeg har mange, han har få. Mine venner kommer ikke til å merke at det blir slutt, for han er jo aldri med på noe om han kan slippe...

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[AnonymBruker]

Jeg syns det er litt kravstort å forvente nesegrus beundring etter mange år sammen, ja.

Hva er alternativet ditt, egentlig, hvis han ikke kan beundre deg slik du vil? Du kan jo ikke endre hans preferanser, og du vil vel ikke ende et solid, godt forhold pga et overfladisk behov?

Ts her.

Jo, det er nettopp det som begynner å demre for meg at jeg KAN!

Jeg KAN velge å bo alene, tror faktisk jeg vil trives med det!

Man MÅ ikke være to! Tanken på å slippe alle hensynene til en sær mann virker litt fristende.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[Gjest Lille-pus]

Hvordan er det du forestiller deg at slik nesgrus beundring skal arte seg?

Kan du konretisere det med eksempler for oss?

Spør fordi han kanskje byr deg sin nesgruse beundring i dag, men på en måte som du ikke leser fordi det ikke er den måten du forstår det,

[AnonymBruker]

Hvordan er det du forestiller deg at slik nesgrus beundring skal arte seg?

Kan du konretisere det med eksempler for oss?

Spør fordi han kanskje byr deg sin nesgruse beundring i dag, men på en måte som du ikke leser fordi det ikke er den måten du forstår det,

Han er bare ikke så flink til å vise følelser, men viser på mange andre måter at han setter pris på meg. Så jeg VET at jeg ikke "har krav på" eller "kan forvente" mer. Føles ikke bedre av den grunn. Hjelper ikke om noen sier at jeg må skamme meg. Følelser er følelser. Jeg vil ikke bytte han ut med noen, jeg har begynt å drømme om å være alene. En ny mann i hus betyr nye ting å ta hensyn til, det er uaktuelt! Men en helgekjæreste, kanskje? Hjernen spinner og har ikke landet.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[Gjest Ciegus]

Ts her.

Jo, det er nettopp det som begynner å demre for meg at jeg KAN!

Jeg KAN velge å bo alene, tror faktisk jeg vil trives med det!

Man MÅ ikke være to! Tanken på å slippe alle hensynene til en sær mann virker litt fristende.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

Men da er vel ikke mangelen på nesegrus beundring det egentlige problemet? Problemet er at du mener at ektemannen din er sær og at dere bare er gode venner (dine ord)?

Mannen blir jo ikke mindre sær, og dere blir ikke mer kjærester, om han plutselig skulle beundre kroppen din så mye som du ønsker.

[Gjest Lille-pus]

Han er bare ikke så flink til å vise følelser, men viser på mange andre måter at han setter pris på meg. Så jeg VET at jeg ikke "har krav på" eller "kan forvente" mer. Føles ikke bedre av den grunn. Hjelper ikke om noen sier at jeg må skamme meg. Følelser er følelser. Jeg vil ikke bytte han ut med noen, jeg har begynt å drømme om å være alene. En ny mann i hus betyr nye ting å ta hensyn til, det er uaktuelt! Men en helgekjæreste, kanskje? Hjernen spinner og har ikke landet.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

Og hvordan var det den neseguse beundringen skulle arte seg?

For hver og en av oss andre betyr det begrepet helt ulike ting, så skal vi kunne hjelpe deg så må du forsøke å konkretisere for oss hva 'nesegrus beundring' betyr for deg.

Om det er ord, handlinger, gaver eller hva det skulle være han måtte gjøre, si, vise, utføre for at du skal føle deg nesegrust beundret.

[AnonymBruker]

Og hvordan var det den neseguse beundringen skulle arte seg?

For hver og en av oss andre betyr det begrepet helt ulike ting, så skal vi kunne hjelpe deg så må du forsøke å konkretisere for oss hva 'nesegrus beundring' betyr for deg.

Om det er ord, handlinger, gaver eller hva det skulle være han måtte gjøre, si, vise, utføre for at du skal føle deg nesegrust beundret.

Det er vanskelig å svare på. Det vel litt at forholdet har vært litt skjevt, siden han har hatt mest penger (jeg er grunder, har jobbet hardt, men det har tatt lang tid å få bra inntekt) og jeg er den typen som dyrker det positive og derfor har vært mest forelska. (Dette gikk opp for meg i sommer). Han har generelt føttene mer på jorda enn meg. Han er ekstremt ryddig og egentlig en kontrollfrik. Det er en kjærlighesterklæring bare at han har holdt ut med meg og mitt kaos. Han her ikke kontrollfrik på den måten at han er sjalu. Jeg er veldig fri til å gjøre mine ting. Jeg har et stort frihetsbehov og det vet han. I sommer klikket jeg på at han maste om rydding, klikket skikkelig, ble plutselig superlei og tenkte at "dette gidder jeg ikke mer!". Han skjønte alvoret og har skjerpet seg veldig. På samme tid kom plutselig flere ting til overflaten, ting jeg ikke har likt, men som jeg i min positivitet har feid under teppet. Plutselig så jeg forholdet med nye øyne. Jeg føler at jeg gir mer enn jeg får, men det er ikke sant, vi gir bare forskjellige ting. Vi ER kjærester, ikke bare gode venner! Flinkere enn de fleste til det, tror jeg. Det er derfor det er så vanskelig å sette ord på. Men noe ble endret hos meg i sommer. En følelse av at det kanskje er en tid for alt. At vi skal være sammen noen år til, men kanskje ikke resten av livet. Hvis jeg har 50 år igjen å leve, skal jeg velge å leve sammen med han? Jeg føler meg så slem når jeg setter ord på dette, vi snakker om en super fyr (som itillegg er digg i senga...), han fortjener ikke om jeg går fra han! Men skal jeg være sammen med han fordi han ikke fortjener å bli forlatt? Han fortjener jo ihvertfall ikke en kone som drømmer om å være uten han... Dette tar nok noen år å finne ut av. Alt jeg vet er at noe er endre og at jeg savner NOE. Tror ikke det er den nesegruse kroppsbeundringen

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[Maleficenta]

Advarer om patetisk innlegg...

Vi har et veldig bra sexliv, bedre enn noe sinne og vi har vært sammen i maaange år. Så jeg tror ikke han savner noe, men jeg mistenker bl a at han kunne ønske seg en dame som var fydigere enn meg. Jeg vet han digger meg, men når jeg tidligere har sagt at hans type er min perfekte sexdrøm (det er sant) så har han aldri sagt det samme tilbake. Jeg er mange andres drøm, har jeg skjønt etterhvert, jeg passer bra inn i dagens kroppskrav, men det hjelper jo ikke om HAN har en annen drøm. Dette er å lage trøbbel for meg selv, jeg burde jo bare være glad, ekteskapet mitt er jo veldig bra. Likevel savner jeg noe, noe han egentlig aldri har gitt meg, som jeg alltid fikk fra tidligere kjærester. Nemlig nesegrus beundring! Det er helt idiotisk, jeg vet! Men det er enda vanskeligere når jeg får det fra andre menn, og ikke hjemme. Jeg har spurt om han har noen seksuelle fantasier han vil gjennomføre, men han sier at han ikke har det. Vi har ikke avansert sex, men rått og deilig, og ingen av oss er lei av det, heldigvis! Hva vil jeg med dette innlegget? Vet ikke helt. Kanskje få noen tanker fra menn? Er jeg for kravstor, burde jeg bare sette pris på det jeg har og ikke tenke på om HAN savner noe? Vi har forresten snakket sammen og han har blitt flinkere med komplimenter, men det ligger jo ikke naturlig for han, så det føler litt fake.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

Jeg tror dette er i ditt hode. Han er sikkert superfornøyd men er en av de mennene som er av få ord og ikke sier så mye av hva han tenker og føler. Og han mener det nok oppriktig når han svarer at han ikke savner noe. De gsngene du tror st han tenker og grubler på ting du tror han savner så tenker hsn garantert på ingenting

[Lucid]

Har du vurdert å ta en liten ferie? ikke sånn reise til mallorca-feire, men sånn type ta ei helg alene på hytta eller noe bare for å kjenne etter? Noen ganger hjelper avstand litt for å få orden på tanker og følelser. Det virker på meg som om du rett og slett bare er lei av å være i et forhold, ikke at du nødvendigvis er lei av mannen. Men om du får noen dager for deg selv vil det kanskje gjøre det enklere å sortere og få orden på det som surrer i hodet ditt nå. Og så vil du få det største hintet når du skal reise hjem igjen, enten så gruer du deg til å dra hjem fordi det var så utrolig befriende å komme seg bort, ellers så finner du kanskje ut at det blir godt å komme hjem. Ikke alt er sort-hvitt, og det er ikke sikkert at du finner ut hva du skal gjøre, men noen dager for seg selv der du får tenkt alene hjelper alltid noe..

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er i ditt hode. Han er sikkert superfornøyd men er en av de mennene som er av få ord og ikke sier så mye av hva han tenker og føler. Og han mener det nok oppriktig når han svarer at han ikke savner noe. De gsngene du tror st han tenker og grubler på ting du tror han savner så tenker hsn garantert på ingenting

Ts igjen.

Kan godt hende. Han er mer traust og søker trygghet. Jeg har alltid gitt han masse trygghet fordi jeg har vært så opptatt av han og gir masse komplimenter fordi jeg bare MÅ si høyt det jeg mener.

Så for han er det nok kanskje perfekt. Han ville nok ikke byttet meg ut med en som hadde en annen kroppstype, likevel er det barnslig sårt at jeg tenke at han foretrekker noe annet. Ikke foretrekker, han har jo valgt meg. Men likevel. Kanskje særlig fordi jeg selv er fornøyd med kroppen min og alltid har passet godt på den. Så blir det liksom ikke satt pris på, på en måte... Nå er vi tilbake til kroppen igjen... Hmmm... Også plager det meg at han ikke ser meg i øynene når vi har sex. Dvs han har blitt bedre på det også. Litt frekkere med årene. Takk gud!

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[Gjest Ciegus]

Det er vanskelig å svare på. Det vel litt at forholdet har vært litt skjevt, siden han har hatt mest penger (jeg er grunder, har jobbet hardt, men det har tatt lang tid å få bra inntekt) og jeg er den typen som dyrker det positive og derfor har vært mest forelska. (Dette gikk opp for meg i sommer). Han har generelt føttene mer på jorda enn meg. Han er ekstremt ryddig og egentlig en kontrollfrik. Det er en kjærlighesterklæring bare at han har holdt ut med meg og mitt kaos. Han her ikke kontrollfrik på den måten at han er sjalu. Jeg er veldig fri til å gjøre mine ting. Jeg har et stort frihetsbehov og det vet han. I sommer klikket jeg på at han maste om rydding, klikket skikkelig, ble plutselig superlei og tenkte at "dette gidder jeg ikke mer!". Han skjønte alvoret og har skjerpet seg veldig. På samme tid kom plutselig flere ting til overflaten, ting jeg ikke har likt, men som jeg i min positivitet har feid under teppet. Plutselig så jeg forholdet med nye øyne. Jeg føler at jeg gir mer enn jeg får, men det er ikke sant, vi gir bare forskjellige ting. Vi ER kjærester, ikke bare gode venner! Flinkere enn de fleste til det, tror jeg. Det er derfor det er så vanskelig å sette ord på. Men noe ble endret hos meg i sommer. En følelse av at det kanskje er en tid for alt. At vi skal være sammen noen år til, men kanskje ikke resten av livet. Hvis jeg har 50 år igjen å leve, skal jeg velge å leve sammen med han? Jeg føler meg så slem når jeg setter ord på dette, vi snakker om en super fyr (som itillegg er digg i senga...), han fortjener ikke om jeg går fra han! Men skal jeg være sammen med han fordi han ikke fortjener å bli forlatt? Han fortjener jo ihvertfall ikke en kone som drømmer om å være uten han... Dette tar nok noen år å finne ut av. Alt jeg vet er at noe er endre og at jeg savner NOE. Tror ikke det er den nesegruse kroppsbeundringen

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

Men hva har dette med nesegrus beundring å gjøre...? Jeg skjønner ikke sammenhengen mellom det du beskriver i HI og det du beskriver senere?

Nøyaktig hva er det du mener du krever (siden du spør om du er kravstor)/ønsker å kreve?

[Gjest Ciegus]

Ts igjen.

Kan godt hende. Han er mer traust og søker trygghet. Jeg har alltid gitt han masse trygghet fordi jeg har vært så opptatt av han og gir masse komplimenter fordi jeg bare MÅ si høyt det jeg mener.

Så for han er det nok kanskje perfekt. Han ville nok ikke byttet meg ut med en som hadde en annen kroppstype, likevel er det barnslig sårt at jeg tenke at han foretrekker noe annet. Ikke foretrekker, han har jo valgt meg. Men likevel. Kanskje særlig fordi jeg selv er fornøyd med kroppen min og alltid har passet godt på den. Så blir det liksom ikke satt pris på, på en måte... Nå er vi tilbake til kroppen igjen... Hmmm... Også plager det meg at han ikke ser meg i øynene når vi har sex. Dvs han har blitt bedre på det også. Litt frekkere med årene. Takk gud!

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

Men la oss si det skjedde et mirakel, og han plutselig endret personlighet og dermed begynte å beundre kroppen din åpenlyst (kan jo hende han gjør det mer skjult i dag). Hadde det egentlig løst noe av det du er usikker på?

Det tror ikke jeg... Jeg tror ikke manglende beundring er problemet ditt.

[AnonymBruker]

Har du vurdert å ta en liten ferie? ikke sånn reise til mallorca-feire, men sånn type ta ei helg alene på hytta eller noe bare for å kjenne etter? Noen ganger hjelper avstand litt for å få orden på tanker og følelser. Det virker på meg som om du rett og slett bare er lei av å være i et forhold, ikke at du nødvendigvis er lei av mannen. Men om du får noen dager for deg selv vil det kanskje gjøre det enklere å sortere og få orden på det som surrer i hodet ditt nå. Og så vil du få det største hintet når du skal reise hjem igjen, enten så gruer du deg til å dra hjem fordi det var så utrolig befriende å komme seg bort, ellers så finner du kanskje ut at det blir godt å komme hjem. Ikke alt er sort-hvitt, og det er ikke sikkert at du finner ut hva du skal gjøre, men noen dager for seg selv der du får tenkt alene hjelper alltid noe..

Ts her.

Takk for klokt innspill!

Det var når jeg om hjem fra en alenetur i sommer at det plutselig klikket for meg. Jeg gledet meg til å komme hjem og han var så glad i telefonen. Jeg kom sent og han hadde sovnet. Dagen etter er det FØRSTE han gjør er å spørre hvorfor det henger flere håndklær på badet enn dagen før. Jeg hadde altså tatt ut mitt våte håndkle fra kofferten og hengt det på badet. Da bare så jeg svart! Jeg hadde hatt en SÅ bra uke med venner og kontrasten ble for stor, jeg ønsket meg bare vekk! Det endret alt. Da kom andre greier opp som jeg har feid under teppert også. Men vi snakket MYE og han har ikke mast siden. Må si at jeg IKKE er skikkelig rotete, jeg sliter bare litt med hans høye standard. Selv om han ikke har mast siden så er noe endret, som sagt. Jeg tok en helg på hytta med en venninne og da fant jeg vel ut at dette ikke varer for evig, må vente til et barn er eldre. Vi har det altså fint, men som du sier, jeg er nok lei av å være i forhold. Dessuten har jeg ikke vært singel i hele mitt voksne liv, det kan ha noe med saken å gjøre, jeg vet ikke. Jeg er uansett ikke typen til å ligge rundt, så tror ikke det er det jeg savner.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[AnonymBruker]

Men hva har dette med nesegrus beundring å gjøre...? Jeg skjønner ikke sammenhengen mellom det du beskriver i HI og det du beskriver senere?

Nøyaktig hva er det du mener du krever (siden du spør om du er kravstor)/ønsker å kreve?

Åå, jeg VET ikke! Klarer ikke jobbe eller noen ting, bare surrer!

Jeg får ta tiden til hjelp, så kommer det nok fram. Kommer uansett ikke til å skje noe dramatisk før et barn er litt eldre, og innen den tid vet jeg kanskje.

Anonymous poster hash: 5ad78...ea7

[AnonymBruker]

Anbefaler virkelig psykolog. Virker som du er veldig usikker og umoden person. Er ikke typen din det er noe galt med, men deg.

Anonymous poster hash: 84b8c...4a6