til dere bekymringsløse og glade mennesker

[AnonymBruker]

hvordan "gjør " dere det? Er dere født sånn?

Lever dere veldig her og nå og tenker ikke på morgendagen? Alle har jo bekymringer og sitt i livet, er det bare slik at dere ikke tenker på det?

Er selv veldig melankolsk, bekymrer meg og er pessimistisk av natur, så er veldig nysgjerrig på de som ser ut til å være så bekymringsløse

Anonymous poster hash: 239f7...783

[umwar]

Jeg er ikke født sånn. Det er en innstilling og et valg. Alle kan være negative om de ønsker det, men det bidrar ikke til noe produktivt i livet. Jeg var negativ før, men tok tak i meg selv, og innså at det er kun meg selv jeg ødelegger for.

Jeg tenker og har mange bekymringer, men jeg tenker også at jeg kan ikke styre bekymringene, så da er det ikke vits å dvele over de. Jo mer jeg har tenkt over bekymringene, jo verre får jeg det. Så da jeg lærte meg å slippe de, kjente jeg meg utrolig mye bedre

"Kan jeg gjøre noe med det?" Ja = fiks det / Nei = ikke noe å gjøre, let it go.

Endret 4. desember 2014 av Talbot

[AnonymBruker]

Jeg er vel den fødte optimist, og klarer å se positivt på det meste, men bekymringsløs er jeg ikke, selv om det er det jeg viser omverdenen.

For her står bekymringene i kø, men jeg lar dem ikke ta overhånd for mer enn korte perioder om gangen.

Jeg fokuserer på framtiden, og på løsninger i stedet for problemer.

Og det viktigste av alt, jeg har lært meg å ikke ta bekymringene på forskudd.

Slik det er akkurat nå, har jeg valget mellom å legge meg ned, dyrke bekymringene, synes synd i meg selv, kjefte på verden, og gjøre alt verre enn det allerede er.

Eller så kan jeg rette ryggen, se framover, og si "jeg har lagt noen beintøffe år bak meg, og jeg ser at det ikke er slutt ennå. Alt jeg kan gjøre er å gjøre mitt beste, finne gode løsninger, og beholde positiviteten".

Jeg er avhengig av å være positiv, for om jeg lar negativiteten ta overhånd ser jeg bare problemer, og finner ingen løsninger.

Anonymous poster hash: 276c4...1e3

[AnonymBruker]

Tror jeg fremstår som ganske bekymringsløs, men det betyr absolutt ikke at jeg er det. Tror alle har bekymringer til enhver tid, noen alvorlige og noen mindre alvorlige. Jeg velger å ikke la bekymringene ta overhånd I stressende perioder kommer de snikende, og de tar nok overhånd i korte perioder av gangen, men helhetlig lar jeg dem være det de er, bekymringer. Kan jeg gjøre noe, gjør jeg det, og er det ingenting å gjøre med saken, tenker jeg at da går det som det går.

Anonymous poster hash: 4d7e3...840

[AnonymBruker]

De fleste har bekymringer i livet, men man velger hvor mye man lar det styre hverdagen sin. Ikke alle nærmest graver seg ned ved hver minste lille motstand og lar dere overstyre alle andre gleder i livet. De kan nyte det pene været i dag, selv om de vet at det skal regne i en uke framover fra i morgen.

Egne holdninger og innstillinger til livet kan man gjøre noe med om man ønsker. Men det er vel der den optimistiske sier at de klarer det, mens pessimisten bare "nei, jeg er født sånn, jeg kan ikke gjøre noe med det".

Anonymous poster hash: 59e26...8d0

[Gjest Sprettballen]

hvordan "gjør " dere det? Er dere født sånn?

Lever dere veldig her og nå og tenker ikke på morgendagen? Alle har jo bekymringer og sitt i livet, er det bare slik at dere ikke tenker på det?

Er selv veldig melankolsk, bekymrer meg og er pessimistisk av natur, så er veldig nysgjerrig på de som ser ut til å være så bekymringsløse

Anonymous poster hash: 239f7...783

Optimisme og positivitet er ikke det samme som fravær av realisme, men å finne det som gir en håp og styrke og fokusere på dette, fremfor å la bekymringene ta overhånd.

Jeg siterer Jahn Teigen:

Jeg står i mørke og skimter lyset i det fjerne

Det er så kaldt jeg søker varme fra en stjerne

Jeg tenker opp når jeg er nede for jeg er en Optimist

https://www.youtube.com/watch?v=dkK4X6slnpA

Endret 4. desember 2014 av Kosemose
Brudd på kopiloven

[AnonymBruker]

nei, nettopp det at optimisme og livsglede ikke er fravær av realisme, men det at man klarer å leve godt med alt som er med i livet, av sorger, bekymringer og uforusette hendelser. Det er en kunst jeg ikke mestrer. Jeg føler det slik at jeg ikke fortjener å være glad og bekymringsløs, hvis det er noe jeg skulle ha gjort, noe jeg kunne ha forhindret osv osv. Og det er det jo ALLTID

Anonymous poster hash: 239f7...783

[AnonymBruker]

Da er det på tide å starte å jobbe med seg selv? Så sant du vil ut av en slik vond sirkel, og ikke trives med å være der. Det er et valg man tar, på lik linje med ganske mye annet. Og fult mulig å komme ut av, selv om man trur det er "av natur" man er sånn (noe er nok miljø også, om man vokser opp med foreldre som er veldig pessimistiske, påvirkes av venner og omgangskrets også).

Enkelte pessimister er umulige å være rundt, fordi en del av de har alltid en strøm av klagestorm over alt og alle til en hver tid. Bare ikke gå i den fella, for det blir folk lei etter hvert. Merker på et par bekjente som har mindre og mindre omgangskrets som årene går...

Anonymous poster hash: 59e26...8d0

[Gjest Sprettballen]

nei, nettopp det at optimisme og livsglede ikke er fravær av realisme, men det at man klarer å leve godt med alt som er med i livet, av sorger, bekymringer og uforusette hendelser. Det er en kunst jeg ikke mestrer. Jeg føler det slik at jeg ikke fortjener å være glad og bekymringsløs, hvis det er noe jeg skulle ha gjort, noe jeg kunne ha forhindret osv osv. Og det er det jo ALLTID

Anonymous poster hash: 239f7...783

Jeg liker sinnsrobønnen veldig godt.

Gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre det jeg kan forandre,

og visdom nok til å se forskjellen.

Man kan kanskje alltid gjøre mer, men av og til må man si at noe er "godt nok".

Ting skjer, selv om du prøver å unngå det så godt du kan.

For å bruke et billedlig eksempel.

Du kan se deg om både 50 og 100 ganger før du går over veien, men likevel ikke være 100 % sikker på at det ikke vil komme en bil i 100 rundt svingen 50 meter unna, og kjøre på deg.

På den måten stagnerer du, og du kommer aldri til å krysse veien, fordi du alltid kan se deg om en gang til.

Eller du kan akseptere at "nå har jeg kikket venstre-høyre-venstre, jeg ser ingen biler, nå har jeg forsikret meg om at det er trygt nok til at jeg kan krysse veien.

Om det mot formodning skulle komme en bil i 100 rundt svingen 50 meter borte, er det to muligheter.

Bilisten ser deg og klarer stoppe i tide, eller så blir du påkjørt.

Hva gjør du i en slik situasjon?

Klandrer du deg selv for at du ikke så deg om 200 ganger, eller tenker du "jeg gjorde så godt jeg kunne, men akkurat denne dagen var det ikke godt nok"?

Hvis du mener du ikke fortjener å være glad og bekymringsløs, så ligger det mest sannsynlig noe mer bak, og du behøver kanskje litt hjelp til å komme ut av dette sporet.

Bekymringsløs blir du sikkert ikke, jeg kjenner ingen som ikke har bekymringer, men du kan lære at du fortjener å ha det bra, og hvordan du skal klare å ikke la bekymringene ta overhånd.

Endret 4. desember 2014 av Sprettballen

[AnonymBruker]

Jeg klager veldig lite utad. Det er i selvsnakket som går innvendig at alt kommer ut. Utad fremstår jeg som nokså blid og lettsindig tror jeg, f

Anonymous poster hash: 239f7...783

[Hjertefisk]

Jeg er også en bekymringsfull, negativ, pessimistisk person. Jeg har ikke alltid vært det, men blitt det etter mye motgang og vanskelige hendelser. Prøver hardt å være mer positiv og finne glede i hverdagen!

Men hva gjør man, for å skru av/ev. omstille hjernen når de negative øyeblikkene kommer? Når ting blir vanskelig og man bare ser mørkt?
Finnes det teknikker?

Endret 4. desember 2014 av Hypnosee

[AnonymBruker]

Jeg er også en bekymringsfull, negativ, pessimistisk person. Jeg har ikke alltid vært det, men blitt det etter mye motgang og vanskelige hendelser. Prøver hardt å være mer positiv og finne glede i hverdagen!

Men hva gjør man, for å skru av/ev. omstille hjernen når de negative øyeblikkene kommer? Når ting blir vanskelig og man bare ser mørkt?

Finnes det teknikker?

For meg er det viktig å anerkjenne/akseptere de negative tankene når de kommer, og få plassert dem.

Er dette noe jeg kan gjøre med?

Hvis nei, så aksepterer jeg at det er slik, og prøver å finne en løsning på konsekvensene.

Hvis ja, så finner jeg ut hva jeg kan gjøre, og gjør det.

For eksempel, mannen min står i fare for å miste jobben sin akkurat nå.

Er det noe vi kan gjøre med det?

Nei, det er det ikke.

Hvilke konsekvenser står vi overfor hvis oppsigelsen trer i kraft?

Hvordan skaffe ny jobb?

Bør vi vurdere å flytte?

osv

På denne måten skaffer vi oss oversikt, og så legger vi en plan på hvordan vi skal håndtere konsekvensene av oppsigelsen hvis den trer i kraft, og så kan vi legge det til side.

Da har jeg/vi brukt kanskje 2-3 timer på å sette ord på bekymringene, kartlegge, finne løsninger, og på den måten slipper vi å bruke tid og energi på bekymringer som kanskje ikke blir noe av.

Dette er en framgangsmåte som passer meg, andre har sikkert andre metoder som passer dem bedre.

Anonymous poster hash: 276c4...1e3

[AnonymBruker]

skulle ønske jeg klarte å tenke så praktisk i forhold til problemer/utfordringer. Hvis jeg skal vurdere alle løsninger, så utvikler det seg fort til at jeg sitter og tenker på det verste tenkelige utfallet og føler at jeg må forberede meg på det. Jeg har rett og slett ikke troen på det positive eller beste utfallet, for det føles så naivt å tro det

Anonymous poster hash: 239f7...783

[AnonymBruker]

Det er dritvanskelig å snu slike ting.

Men du kan prøve å sette av en time hver ettermiddag til bekymringer, grubling og negativitet. Da skal du presse deg selv til å få frem alt det negative, skriv det ned, tenk intenst, men bare i en time.

Ellers hjelper det å skrive takknemlighets-dagbok. Hver dag skal du finne tre nye ting du er takknemlig for. Det kan være at bussen var 2minutter forsinket, så du rakk den og slapp å gå hjem i regnet. Eller at en fremmed smilte til deg, at du har en kollega som faktisk er hyggelig mot deg, har et familiemedlem du er glad i, våknet tidsnok, har et hus å bo i, .... Alt du egentlig tar for gitt. Føl takknemligheten...

Anonymous poster hash: ba4d2...4ed

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom et helvete i form av en årrekke med hemmende psykiske lidelser. Angst og tvang som gjorde at jeg følte jeg var i fengsel i mitt eget hode.

Etter 5 år hvor det eneste jeg klarte å tenke på var frykt og tvang, er det ufattelig befriende å se positivt på livet. Nå smiler og ler jeg nesten hele tiden, de bekymringene jeg måtte ha nå, som regninger, halsvondt eller hva jeg skal gi folk i julegave er så forsvinnende små og ubetydelige at de vier jeg ingen oppmerksomhet.

Jeg har bestemt meg for at nå er det min tur til å nyte livet og leve NÅ. Så det gjør jeg. Tror det handler litt om å bestemme seg. Du får ikke endret morgendagen eller neste uke uansett. Lev i dag, i dette øyeblikket og nyt alt som er fint ved det

Anonymous poster hash: c4417...fa3