deprimert datter

[Maria Hansen]

Hei! (Beklager for at jeg velger å være anonym, vil ikke bli gjenkjent)

Det er kjempeflott at du er der for henne! Hun er heldig som har deg

Jeg vil bare komme med litt egen erfaring om depresjon.

Jeg led av skikkelig depresjon på vgs. Startet i slutten av 1klassen og varte ganske lenge. Det som jeg skal si deg, er at det er veeeeeldig viktig at du tar skiiikkelig tak i dette slik at det ikke blir vondt til værrre. Det er fint at dere har vært til legen og tatt kontakt med psykolog, men ikke la henne slutte med psykologtimene!!! Psykologen trenger å vurdere din datter skikkelig, 2 timer til psykolog er ingenting.. Dessuten så tar det en del tid før man faktisk klarer å snakke på dypt nivå om problemene sine... Man stoler ikke 100% på en person etter 2 timer! Jeg ville ha latt henne gå dit helt til du selv ser endringer i hjemmet. Husk at om hun sier at hun føler seg bedre i en periode, så må hun heller ikke slutte å gå til psykolog. Det å være deprimert kan gå i en berg og dalbane.

Nå videre til dette som vi fint kaller "flink pike syndromet".. Googler du det så kan du finne mange resultater, tips og informasjon. Det tror jeg er noe av det din datter sliter med.

Jeg hadde selv, og sliter ganske enda, med dette "syndromet". Dette fikk jeg av at mine foreldre har høy utdannelse, klart mye bra i livet sitt og jeg klarte ingenting i forhold til dem. Jeg håper at du selv har snakket med din datter om at karakterer, utdanning, prestasjoner ikke betyr så mye! Jeg håper du forteller henne oftest mulig at det viktigste er å være lykkelig! For det trenger ungdommer i dag virkelig å få inn med teskje.

Det er også viktig at du holder henne våken etter at hun kommer hjem fra skolen.. Dårlig døgnrytme og depresjon går virkelig ikke bra sammen, det gjør bare alt mer vanskeligere! Hvis depresjonen bli verre , kan hun også utvikle forskjellige former for insomnia (og det skal jeg love deg vil endre alt)

Det er også viktig at man informerer lærere og skaffer en legeerklæring. Trenger hun en fridag, så skal hun ha den.

Det viktigste er å bare vise forståelse, fortelle henne at det vil gå bra og at du alltid er der for henne! Dette vil sikkert gå over etter en stund, så bare la henne ta tiden hun trenger til å tilpasse seg der hun er nå. Jeg ønsker deg, og din datter, lykke til videre!

Anonymous poster hash: 06ea7...c05

Så trist å høre at du også måtte slite med dette i så ung alder. Håper det går bra med deg nå! Det var gode tips, tusen takk skal du ha!

Kan man få legeerklæring ved depresjon? Det visste jeg ikke at var mulig.. Trodde kun det gjaldt kronisk sykdom..

Det som er litt rart er at vi aldri har presset henne til å skulle ta noen høy utdannelse eller gjøre det best mulig på skolen. Det er noe hun selv tar initiativ til. Hun er veldig bestemt på at hun ikke skal studere medisin, juss etc, fordi hun sier hun ikke gidder å studere noe bare fordi det er prestisje.. Så jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor hun stresser seg i hjel i forhold til skolen. Men hun har hatt langt over 5 i snitt helt siden 8 klasse, så det handler kanskje om at hun ikke ønsker "gi opp" nå dette året det virkelig gjelder. Jeg vet faktisk ikke.. Tenker at det må være ekstremt slitsomt i hvert fall!

Takk igjen!

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som nettopp fylte 18 år. Hun har vært et år på utveksling og kom hjem i sommer. Vi har alltid hatt et godt forhold, og det har vi forsåvidt fremdeles. Men jeg har merket på henne at hun er veldig nedstemt og virker ekstremt rastløs. Hun vet ikke hva hun vil etter vg3, og sier at det eneste hun vil i livet er å reise. Hun vil ikke lengre sosialisere seg like mye med vennene sine som hun gjorde før, og hun fremstår tiltaksløs og trist. Vi har vært hos legen for å undersøke hormoner, stoffskifte etc, men ingenting er galt der. Vi har betalt for at hun kan gå til psykolog (det hadde hun selv lyst til), men etter de 2 gangene hun har vært der, ser jeg egentlig ingen forbedring.

Jeg er litt bekymret for henne. Hun sier hun ikke har opplevd noe traumatisk eller at noe konkret er galt. Men hun får noen utbrudd jeg aldri har sett maken til minst en gang i uken. Ender alltid med tårer, og både meg og min mann føler vi må gå på tærne for å ikke få henne til å "tippe" over. Hun er også veldig fjern, trøtt, småirritabel mot søsken og har ingen glede i å gjøre hobbyer hun likte før. Hun gleder seg heller ikke til ting lengre. Og hun ender alltid opp med å dra tidlig hjem fra fest, rett og slett fordi hun sier at det ikke er gøy.

ofte tenker jeg at hun kanskje går gjennom en identitetskrise eller liknende. Jeg merker at hun har vokst mye på det året hun var borte, og fått nye syn på ting, men hadde aldri trodd hun skulle bli så deprimert...

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Noen som har noen tips eller har opplevd noe liknende? Hadde satt stor pris på hjelp.

Takk

Hun her skriker etter å få seg en kjæreste.

Anonymous poster hash: 45990...a32

[Maria Hansen]

Hun her skriker etter å få seg en kjæreste.

Anonymous poster hash: 45990...a32

tror du det?

[AnonymBruker]

Ja, tanken har slått meg. Men vi prøver på ingen måte å holde henne "fanget". Vi prøver ikke lengre å tvinge henne til ting, for eksempel hvis vi reiser på hytta får hun selv bestemme om hun vil bli med. Og hvis hun går ut i helgene sier vi aldri noe negativt til det, vi pleier å tilby oss å hente også.

Men det kan nok stemme at hun har hatt et veldig annerledes liv i utlandet, men andre regler og mer "frihet" enn det norske samfunnet tilbyr.. Men hun bodde jo hos en vertsfamilie der også som hun virkelig måtte ta hensyn til og tilpasse seg..

Det der er klassisk reisesyndrom. Jeg også reiste på utv 1 år i den alderen og det eneste jeg ville da jeg kom hjem var å ut igjen. Jeg reiste i flere perioder og var like rastløs hver gang jeg kom hjem.

For meg kom det Seg etterhvert og det var ok å være hjemme igjen. Men det tok tid og alt jeg tenkte på var hvor lite givende det var å være i lille Norge når jeg viSte om det andre livet, der ute.

Anonymous poster hash: 179a6...4ca

[Maria Hansen]

Det der er klassisk reisesyndrom. Jeg også reiste på utv 1 år i den alderen og det eneste jeg ville da jeg kom hjem var å ut igjen. Jeg reiste i flere perioder og var like rastløs hver gang jeg kom hjem.

For meg kom det Seg etterhvert og det var ok å være hjemme igjen. Men det tok tid og alt jeg tenkte på var hvor lite givende det var å være i lille Norge når jeg viSte om det andre livet, der ute.

Anonymous poster hash: 179a6...4ca

Ja det er litt slik det virker at hun også har det.. Hun er så rastløs og finner liksom ingen spenning i noe her lengre. Hun planlegger hele tiden nye turer (sikkert i håp om å bryte rutiner og ut i verden). Hun skal til Paris nå, deretter til Madrid til våren, også sier hun at hun skal reise jorda rundt etter vgs..

Jeg vet det ikke er noe jeg kan gjøre med det, men tror du det er lurt?

Vil bare at hun skal finne roen og bli tilfreds med tilværelsen..