deprimert datter

[Maria Hansen]

Jeg har en datter som nettopp fylte 18 år. Hun har vært et år på utveksling og kom hjem i sommer. Vi har alltid hatt et godt forhold, og det har vi forsåvidt fremdeles. Men jeg har merket på henne at hun er veldig nedstemt og virker ekstremt rastløs. Hun vet ikke hva hun vil etter vg3, og sier at det eneste hun vil i livet er å reise. Hun vil ikke lengre sosialisere seg like mye med vennene sine som hun gjorde før, og hun fremstår tiltaksløs og trist. Vi har vært hos legen for å undersøke hormoner, stoffskifte etc, men ingenting er galt der. Vi har betalt for at hun kan gå til psykolog (det hadde hun selv lyst til), men etter de 2 gangene hun har vært der, ser jeg egentlig ingen forbedring.

Jeg er litt bekymret for henne. Hun sier hun ikke har opplevd noe traumatisk eller at noe konkret er galt. Men hun får noen utbrudd jeg aldri har sett maken til minst en gang i uken. Ender alltid med tårer, og både meg og min mann føler vi må gå på tærne for å ikke få henne til å "tippe" over. Hun er også veldig fjern, trøtt, småirritabel mot søsken og har ingen glede i å gjøre hobbyer hun likte før. Hun gleder seg heller ikke til ting lengre. Og hun ender alltid opp med å dra tidlig hjem fra fest, rett og slett fordi hun sier at det ikke er gøy.

ofte tenker jeg at hun kanskje går gjennom en identitetskrise eller liknende. Jeg merker at hun har vokst mye på det året hun var borte, og fått nye syn på ting, men hadde aldri trodd hun skulle bli så deprimert...

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Noen som har noen tips eller har opplevd noe liknende? Hadde satt stor pris på hjelp.

Takk

[AnonymBruker]

Hørtes veldig vondt ut. Jeg har ingen erfaring med det, men vil anta at det kanskje må noen timer til hos psykologen før man ser berding? 2 timer er vel ingen ting.

Anonymous poster hash: fdd85...089

[Maria Hansen]

Hørtes veldig vondt ut. Jeg har ingen erfaring med det, men vil anta at det kanskje må noen timer til hos psykologen før man ser berding? 2 timer er vel ingen ting.

Anonymous poster hash: fdd85...089

Nei det er mulig det er lite, men hun klager selv på at hun synes det er unødvendig i og med at hun ikke tror det vil hjelpe. Hun er så snusfornuftig at hun sier at hun synes det er for mye å betale i forhold til resultatet. Vi prøver å forklare henne at det beste vi kan bruke penger på er barna våre og at ingenting er viktigere enn at hun skal ha det bra..

Tenker at hun skal fortsette å gå til psykolog noen ganger til. Men tror hun begynner å se på det som et slags "nederlag", siden hun alltid vil være best i alt og klare ting selv, så det virker nesten som at hun har begynt å tenke at det er feil å få profesjonell hjelp..

[AnonymBruker]

1 år i utlandet, og så komme hjem 'til fangenskap' igjen...

Da jeg bodde på hybel på vgs og dro hjem i helgene ble alt min familie gjorde irriterende. Jeg savna friheten jeg hadde på hybel. Ingen å ta hensyn til, bare seg selv.

Kan det være noe sånt?

Anonymous poster hash: 06e14...819

[Gjest Vevila]

Synd og høre at hun sliter. Hun må nok forvente å gå vesentlig mer enn 2 ganger for å kjenne noe bedring. Oppmuntre henne til å komme seg ut i frisk luft, spise sunt og gå i behandling.

[AnonymBruker]

Nei det er mulig det er lite, men hun klager selv på at hun synes det er unødvendig i og med at hun ikke tror det vil hjelpe. Hun er så snusfornuftig at hun sier at hun synes det er for mye å betale i forhold til resultatet. Vi prøver å forklare henne at det beste vi kan bruke penger på er barna våre og at ingenting er viktigere enn at hun skal ha det bra..

Tenker at hun skal fortsette å gå til psykolog noen ganger til. Men tror hun begynner å se på det som et slags "nederlag", siden hun alltid vil være best i alt og klare ting selv, så det virker nesten som at hun har begynt å tenke at det er feil å få profesjonell hjelp..

Skjønner at det kan virke som en unødvendig utgift i hennes syn dersom hun mener at det ikke vil hjelpe. Jeg synes argumentasjonene deres høres fornuftig ut, og jeg ville fortsatt med å si til henne at det er en utgift dere vil prioritere Jeg vet om flere som har gått til psykolog, og det tok lang tid før de faktisk merket at det hjalp, og at de faktisk innså at de trengte hjelp.

Kanskje du og mannen din bør snakke med noen profesjonelle? Dere trenger sikkert også råd og veiledning for å håndtere denne situasjonen best mulig Det er jo vondt for dere også.

Anonymous poster hash: fdd85...089

[Maria Hansen]

1 år i utlandet, og så komme hjem 'til fangenskap' igjen...

Da jeg bodde på hybel på vgs og dro hjem i helgene ble alt min familie gjorde irriterende. Jeg savna friheten jeg hadde på hybel. Ingen å ta hensyn til, bare seg selv.

Kan det være noe sånt?

Anonymous poster hash: 06e14...819

Ja, tanken har slått meg. Men vi prøver på ingen måte å holde henne "fanget". Vi prøver ikke lengre å tvinge henne til ting, for eksempel hvis vi reiser på hytta får hun selv bestemme om hun vil bli med. Og hvis hun går ut i helgene sier vi aldri noe negativt til det, vi pleier å tilby oss å hente også.

Men det kan nok stemme at hun har hatt et veldig annerledes liv i utlandet, men andre regler og mer "frihet" enn det norske samfunnet tilbyr.. Men hun bodde jo hos en vertsfamilie der også som hun virkelig måtte ta hensyn til og tilpasse seg..

[Maria Hansen]

Synd og høre at hun sliter. Hun må nok forvente å gå vesentlig mer enn 2 ganger for å kjenne noe bedring. Oppmuntre henne til å komme seg ut i frisk luft, spise sunt og gå i behandling.

Takk for tips

[AnonymBruker]

Går hun på p-piller?

Dette høres ut som min datter når hun får i seg østrogen.

Anonymous poster hash: 956ba...585

[Maria Hansen]

Skjønner at det kan virke som en unødvendig utgift i hennes syn dersom hun mener at det ikke vil hjelpe. Jeg synes argumentasjonene deres høres fornuftig ut, og jeg ville fortsatt med å si til henne at det er en utgift dere vil prioritere Jeg vet om flere som har gått til psykolog, og det tok lang tid før de faktisk merket at det hjalp, og at de faktisk innså at de trengte hjelp.

Kanskje du og mannen din bør snakke med noen profesjonelle? Dere trenger sikkert også råd og veiledning for å håndtere denne situasjonen best mulig Det er jo vondt for dere også.

Anonymous poster hash: fdd85...089

Det høres ikke så dumt ut.. kan være noe vi burde vurdere. Siden det tar virkelig mye av kreftene våre å bekymre oss for henne. Vi har to sønner i tillegg som vi burde konsentrere oss om.

[Maria Hansen]

Går hun på p-piller?

Dette høres ut som min datter når hun får i seg østrogen.

Anonymous poster hash: 956ba...585

Hun gikk på p-piller en liten periode når hun var på utveksling fordi stress tuklet med menstruasjonen og hormonbalansen hennes. Men da vi var hos legen mente han at hormonene var i orden nå...

[AnonymBruker]

Velger å ta dette anonymt med hensyn for venninna mi fordi skjedde med henne.

Hun er samme personlighettype som venninna di, flink på skolen, sosial og vant med å klare seg selv. Hun var på utveksling i statene på vg2 og der ble hun forsøkt voldtatt og prøvde cannabis. De episodene forandret henne virkelig som person, og hun klarte ikke fortelle foreldrene hvordan hun egentlig hadde det. Sikker på at det ikke skjedde noe som hun ikke vil fortelle dere om?

Anonymous poster hash: 02c5d...d93

[AnonymBruker]

Hun gikk på p-piller en liten periode når hun var på utveksling fordi stress tuklet med menstruasjonen og hormonbalansen hennes. Men da vi var hos legen mente han at hormonene var i orden nå...

Så hun bruker ikke p-piller lenger? Mange jenter blir faktisk ganske deprimerte og "mannevond" av å bruke det

Anonymous poster hash: fdd85...089

[Maria Hansen]

Velger å ta dette anonymt med hensyn for venninna mi fordi skjedde med henne.

Hun er samme personlighettype som venninna di, flink på skolen, sosial og vant med å klare seg selv. Hun var på utveksling i statene på vg2 og der ble hun forsøkt voldtatt og prøvde cannabis. De episodene forandret henne virkelig som person, og hun klarte ikke fortelle foreldrene hvordan hun egentlig hadde det. Sikker på at det ikke skjedde noe som hun ikke vil fortelle dere om?

Anonymous poster hash: 02c5d...d93

Uff så fælt! Det er mulig hun kan ha opplevd litt av hvert. Det er nok noen ting hun ikke ønsker å fortelle oss, men hun har fortalt (etter at hun kom hjem) at hun ble forsøkt voldtatt utenfor en nattklubb og måtte stikke gjerningsmannen i øynene for så å løpe. Det gjorde meg vondt å høre.. Føler det er veldig vanskelig for oss å sette oss inn i hvordan hun har hatt det. Hun forteller jo masse, men selvfølgelig utelater hun nok en del. I tillegg måtte hun bytte vertsfamilie, noe jeg tror kan være litt vanskelig for en 16 åring. Vi fikk ikke vite at noe var galt før etter at hun hadde byttet. Følte meg veldig hjelpeløs her i Norge da..

På hvilken måte forandret dette henne som person?

[Maria Hansen]

Så hun bruker ikke p-piller lenger? Mange jenter blir faktisk ganske deprimerte og "mannevond" av å bruke det

Anonymous poster hash: fdd85...089

Nei, hun sluttet i juli

[AnonymBruker]

Uff så fælt! Det er mulig hun kan ha opplevd litt av hvert. Det er nok noen ting hun ikke ønsker å fortelle oss, men hun har fortalt (etter at hun kom hjem) at hun ble forsøkt voldtatt utenfor en nattklubb og måtte stikke gjerningsmannen i øynene for så å løpe. Det gjorde meg vondt å høre.. Føler det er veldig vanskelig for oss å sette oss inn i hvordan hun har hatt det. Hun forteller jo masse, men selvfølgelig utelater hun nok en del. I tillegg måtte hun bytte vertsfamilie, noe jeg tror kan være litt vanskelig for en 16 åring. Vi fikk ikke vite at noe var galt før etter at hun hadde byttet. Følte meg veldig hjelpeløs her i Norge da..

På hvilken måte forandret dette henne som person?

Dette kan jo være en veldig viktig årsak til hennes forandring. Et voldtektsforsøk kan ha vært veldig dramatisk for henne. Derfor er det fint å gå til psykolog. Da får hun snakket med en fremmed og profesjonell. Det vil sannsynligvis hjelpe med tiden Ikke gi det opp!

Anonymous poster hash: fdd85...089

[Maria Hansen]

Dette kan jo være en veldig viktig årsak til hennes forandring. Et voldtektsforsøk kan ha vært veldig dramatisk for henne. Derfor er det fint å gå til psykolog. Da får hun snakket med en fremmed og profesjonell. Det vil sannsynligvis hjelpe med tiden Ikke gi det opp!

Anonymous poster hash: fdd85...089

Det er sant.. takk

Men hun fortalte det på en nesten humoristisk måte som om det ikke hadde betydd noe som helst. Kanskje hun bare er en flink skuespiller eller kamuflerer noe alvorlig med å gjøre det litt useriøst..

[AnonymBruker]

Uff så fælt! Det er mulig hun kan ha opplevd litt av hvert. Det er nok noen ting hun ikke ønsker å fortelle oss, men hun har fortalt (etter at hun kom hjem) at hun ble forsøkt voldtatt utenfor en nattklubb og måtte stikke gjerningsmannen i øynene for så å løpe. Det gjorde meg vondt å høre.. Føler det er veldig vanskelig for oss å sette oss inn i hvordan hun har hatt det. Hun forteller jo masse, men selvfølgelig utelater hun nok en del. I tillegg måtte hun bytte vertsfamilie, noe jeg tror kan være litt vanskelig for en 16 åring. Vi fikk ikke vite at noe var galt før etter at hun hadde byttet. Følte meg veldig hjelpeløs her i Norge da..

På hvilken måte forandret dette henne som person?

Hun gikk fra å være ganske sosial jente til å trekke seg tilbake både fra aktiviteter og jentegjengen siste året på VGs. Gråt mye spesielt etter hun drakk alkohol, ville ikke feire russetid med oss selv om det var det hun snakket om konsant tidligere. Etter videregående gikk hun til psykolog noen år og jobbet før hun begynte å studere, vi har fremdeles endel kontakt og hun sier følelseslivet hennes begynner endelig å komme et voldtektsforsøket. Men tror det gikk veldig hardt inn på henne, hun ble slått og dyttet ned i en bakgate i et dårligere strøk og han klarte nesten å Volda henne før hun klarte å løpe fra han.

Anonymous poster hash: 02c5d...d93

[Maria Hansen]

Hun gikk fra å være ganske sosial jente til å trekke seg tilbake både fra aktiviteter og jentegjengen siste året på VGs. Gråt mye spesielt etter hun drakk alkohol, ville ikke feire russetid med oss selv om det var det hun snakket om konsant tidligere. Etter videregående gikk hun til psykolog noen år og jobbet før hun begynte å studere, vi har fremdeles endel kontakt og hun sier følelseslivet hennes begynner endelig å komme et voldtektsforsøket. Men tror det gikk veldig hardt inn på henne, hun ble slått og dyttet ned i en bakgate i et dårligere strøk og han klarte nesten å Volda henne før hun klarte å løpe fra han.

Anonymous poster hash: 02c5d...d93

Det høres akkurat ut som min datter...

Hun er heldigvis veldig åpen og forteller oss mye, spesielt i forhold til hvordan hun føler seg. Men jeg merker godt at hun ofte unngår sosiale sammenkomster med venninnene når de er mange. Sier at hun er sliten. Av og til finner jeg henne sovende på sofaen når jeg kommer hjem (Da blir jeg egentlig sint fordi jeg kan ikke se hvordan det skal hjelpe å ligge å sove kl 17, men prøver å si det til henne på en grei måte..)

Og hun fortalte at hun hadde begynt å gråte for noen helger siden da hun var hjemme alene. Hun hadde vært på russekro og tatt med seg noen venninner hjem på overnatting og begynt å gråte uten grunn. Hun klager også konstant på at hun ikke vil være russ. At Norge "suger" og at hun bare vil reise fra alt. Samtidig stiller hun ekstremt høye krav til seg selv, hun SKAL absolutt ha toppkarakterer i alt, og griner om hun får en 5 i norsk. Jeg synes det er skremmende fordi har aldri sett henne så følelsesmessig ustabil..

Jeg håper virkelig det går over med litt tid og hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som nettopp fylte 18 år. Hun har vært et år på utveksling og kom hjem i sommer. Vi har alltid hatt et godt forhold, og det har vi forsåvidt fremdeles. Men jeg har merket på henne at hun er veldig nedstemt og virker ekstremt rastløs. Hun vet ikke hva hun vil etter vg3, og sier at det eneste hun vil i livet er å reise. Hun vil ikke lengre sosialisere seg like mye med vennene sine som hun gjorde før, og hun fremstår tiltaksløs og trist. Vi har vært hos legen for å undersøke hormoner, stoffskifte etc, men ingenting er galt der. Vi har betalt for at hun kan gå til psykolog (det hadde hun selv lyst til), men etter de 2 gangene hun har vært der, ser jeg egentlig ingen forbedring.

Jeg er litt bekymret for henne. Hun sier hun ikke har opplevd noe traumatisk eller at noe konkret er galt. Men hun får noen utbrudd jeg aldri har sett maken til minst en gang i uken. Ender alltid med tårer, og både meg og min mann føler vi må gå på tærne for å ikke få henne til å "tippe" over. Hun er også veldig fjern, trøtt, småirritabel mot søsken og har ingen glede i å gjøre hobbyer hun likte før. Hun gleder seg heller ikke til ting lengre. Og hun ender alltid opp med å dra tidlig hjem fra fest, rett og slett fordi hun sier at det ikke er gøy.

ofte tenker jeg at hun kanskje går gjennom en identitetskrise eller liknende. Jeg merker at hun har vokst mye på det året hun var borte, og fått nye syn på ting, men hadde aldri trodd hun skulle bli så deprimert...

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Noen som har noen tips eller har opplevd noe liknende? Hadde satt stor pris på hjelp.

Takk

Hei! (Beklager for at jeg velger å være anonym, vil ikke bli gjenkjent)

Det er kjempeflott at du er der for henne! Hun er heldig som har deg

Jeg vil bare komme med litt egen erfaring om depresjon.

Jeg led av skikkelig depresjon på vgs. Startet i slutten av 1klassen og varte ganske lenge. Det som jeg skal si deg, er at det er veeeeeldig viktig at du tar skiiikkelig tak i dette slik at det ikke blir vondt til værrre. Det er fint at dere har vært til legen og tatt kontakt med psykolog, men ikke la henne slutte med psykologtimene!!! Psykologen trenger å vurdere din datter skikkelig, 2 timer til psykolog er ingenting.. Dessuten så tar det en del tid før man faktisk klarer å snakke på dypt nivå om problemene sine... Man stoler ikke 100% på en person etter 2 timer! Jeg ville ha latt henne gå dit helt til du selv ser endringer i hjemmet. Husk at om hun sier at hun føler seg bedre i en periode, så må hun heller ikke slutte å gå til psykolog. Det å være deprimert kan gå i en berg og dalbane.

Nå videre til dette som vi fint kaller "flink pike syndromet".. Googler du det så kan du finne mange resultater, tips og informasjon. Det tror jeg er noe av det din datter sliter med.

Jeg hadde selv, og sliter ganske enda, med dette "syndromet". Dette fikk jeg av at mine foreldre har høy utdannelse, klart mye bra i livet sitt og jeg klarte ingenting i forhold til dem. Jeg håper at du selv har snakket med din datter om at karakterer, utdanning, prestasjoner ikke betyr så mye! Jeg håper du forteller henne oftest mulig at det viktigste er å være lykkelig! For det trenger ungdommer i dag virkelig å få inn med teskje.

Det er også viktig at du holder henne våken etter at hun kommer hjem fra skolen.. Dårlig døgnrytme og depresjon går virkelig ikke bra sammen, det gjør bare alt mer vanskeligere! Hvis depresjonen bli verre , kan hun også utvikle forskjellige former for insomnia (og det skal jeg love deg vil endre alt)

Det er også viktig at man informerer lærere og skaffer en legeerklæring. Trenger hun en fridag, så skal hun ha den.

Det viktigste er å bare vise forståelse, fortelle henne at det vil gå bra og at du alltid er der for henne! Dette vil sikkert gå over etter en stund, så bare la henne ta tiden hun trenger til å tilpasse seg der hun er nå. Jeg ønsker deg, og din datter, lykke til videre!

Anonymous poster hash: 06ea7...c05