Lar ikke meg selv søke hjelp

[AnonymBruker]

Hei. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver denne tråden, men trenger litt tips og råd.

Jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske og har aldri søkt hjelp for dette fram til jeg hadde sammenbrudd og ble tvunget. Årsaken til at jeg ikke søkte hjelp før var på grunn av min mor.

Det er en vanskelig situasjon og vanskelig å forklare, men jeg skal prøve. Jeg og min mor har et veldig nært forhold, typ fortelle hverandre alt og snakke hver dag-forhold. Hun sliter også psykisk, så jeg har alltid følt at jeg ikke får lov å slite selv fordi jeg må ta vare på henne. Hun vet at jeg har slitt, men vet ikke at jeg fortsatt gjør det, og at det er mye verre nå. Når vi en veldig sjelden gang snakker om det, har hun en stygg tendens til å vri alt over til å handle om henne, at det er synd i henne, osv, og dette er også en av grunnene til at jeg ikke føler jeg kan slite. Hun er også veldig negativ til alt som har med psykisk helse å gjøre, med mindre det er henne selv det er snakk om.

Behandleren min har sagt at jeg har behov for å legges inn. Jeg har takket nei til dette, ikke fordi jeg ikke trenger det, men fordi jeg føler at mamma kommer til å snakke meg ut av det, bagatellisere det og si at det ikke er så ille. Dette er nok tanker jeg har laget selv, og som ikke stemmer, men vi har hatt et par hendelser som dette da jeg var yngre der hun har vridd det om til å handle om seg selv, eller bagatellisert det.

Jeg skulle ønske det var så enkelt som å bare hoppe i det, å takke ja til behandlingen jeg blir tilbydt, men det er et så skadelig forhold vi har der min mor tilnærmet styrer livet mitt på mange måter, og er en av flere grunner til hvorfor jeg faktisk sliter.

Noen som har råd?

Anonymous poster hash: 7fd18...8f6

Anonymous poster hash: 540f6...cdf

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Det er ikke lett å ikke bry seg om meningene til de som står en nær, men noen ganger må en faktisk tenke på seg selv! Jeg tror du har gått av å komme litt vekk og få ting litt på avstand, om det er i form av innleggelse eller noe annet.. Du må ta deg selv på alvor, ikke sette alle andre først, men faktisk lytte til deg selv, bli kjent med den du er..

Det er bra du og moren din har et godt forhold, men når hun ikke tar deg på alvor så burde du kanskje revurdere litt.. Ta heller deg selv på alvor og drit i hva moren din mener. Hun har mye å stri med, ikke ta det personlig.. Noen ganger har man så mye med seg selv at man ikke ser andres behov, betyr ikke at moren din ikke er snill.

Høres ikke lett ut sånn du har det. Det er ingen andre enn deg selv som kan hjelpe deg. Du er både din verste fiende og beste venn. Du bestemmer selv hvem av dem du vil være, men er du din egen venn så vil du være mer komfortabel med ditt eget liv, noe som igjen vil si at du vil kunne være den du vil. Om du vil være en god datter, en god venn, reise rundt, jobbe hardt etc...

Vær din egen venn og finn ut hva som er best for deg! Du kjenner deg selv bedre enn noen andre! Hva moren din mener har ikke noe å si i dette tilfellet, det er ditt liv. Du må gjøre det som kjennes rett for deg:) lykke til!

Anonymous poster hash: 3087e...d65

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i moren din faktisk. Hun føler at hun har det mye verre enn deg, og at det hun som trenger hjelp.

Men du burde så absolutt bare drite i det, og takke ja.

Anonymous poster hash: a6635...77e