Noen som kjenner seg igjen i mitt hode?

[AnonymBruker]

Jeg går forøvrig til psykolog OG er under utredning. Er derimot nysgjerrig på om det finnes andre som meg der ute (jeg VET det gjør det, men det er så godt å bare høre at "ja, jeg kjenner meg igjen" osv). Om du eventuelt kjenner deg igjen, hva er din diagnose? Jeg har hatt en diagnose tidligere, unipolar lidelse + moderat depresjon, men denne er ikke "gyldig" lenger... Jeg tror kanskje tråden blir stengt, men jeg håper noen deler sine erfaringer med meg før den blir det. Som sagt, jeg går til behandling, jeg får hjelp, nå vil jeg bare spørre andre om erfaringer osv, og jeg vet ikke hvilke andre plasser jeg kan spørre.

1. Jeg er selvdestruktiv. Får jeg en ny venn, ødelegger jeg vennskapet fort som faen, som oftest uten at jeg mener det - jeg bare gjør det, helt plutselig. Det kan være alt ifra å starte en krangel til å distansere meg til å såre vedkommende (men dette er IKKE!! gjort med vilje, jeg ville aldri ha såret noen, jeg er snill som et lam).

2. Jeg tror alle tenker vondt om meg og at alle snakker om meg bak ryggen på meg. Går jeg på butikken tror jeg alle sier "se på hun stygge, feite". Jeg føler meg sett ned på av ALLE, på jobben føler jeg alle unngår meg. Blant en stor folkemasse kan jeg føle meg HELT alene.

3. Jeg tenker vondt om meg selv også - eller nei, jeg FØLER. Jeg føler meg som det absolutt styggeste mennesket på jord og finner overhodet ikke noe positivt med meg selv. Har ufattelig lavt selvbilde, store problemer med å finne noe bra ved meg selv og takler ikke komplimenter. Jeg vrir om ALT til noe negativt. Sier noen til meg at jeg er pen føler jeg meg gjort narr av, sier noen til meg at jeg har fine tenner slutter jeg å smile på stedet. Hvorfor? Fordi jeg 1) vet det ikke er sant 2) ikke tror på det 3) redd for at jeg blir gjort narr av 4) føler at folk bare smisker på meg for å få noe av meg (det kan være alt ifra penger, informasjon om et eller annet, sex og så videre).

4. Jeg er impulsiv, sier fort ting jeg ikke burde si og ting bare velter ut av munnen på meg. Dette kan både være bra og dårlig, men som oftest er det bare dårlig. Jeg snakker før jeg tenker på høgt plan. Jeg er også impulsiv når det kommer til pengebruk, handlinger og diverse. Kan for eksempel trykke gasspedalen flat i en 60 sone og bikke 140 før jeg innser at jeg kanskje ikke bør kjøre så fort. Dette kan skje når jeg for eksempel er forbanna, deprimert. Jeg kan bruke 4000,- på nettet på en dag før jeg innser at jeg ikke trengte halvparten av det jeg bestilte en gang, økonomisk sett er jeg ufattelig impulsiv og brukte på et tidspunkt i fjor opp 90000,- og jeg ser bare igjen ca. 20 av dem (møbler).

5. Jeg har problemer med mat og greier ikke variere kosten min, jeg tør ikke tenke utenfor boksen og har prøvd siden jeg var 12 år gammel å slanke meg. Jeg spiser det samme hele tiden og om jeg først varierer, så holder jeg meg til det jeg har variert til i et par uker før jeg kanskje varierer igjen. De siste ukene har jeg bare spist brød med fiskepudding, klementiner og... Eh, pizza? Jeg spiser ufattelig dårlig, og om jeg prøver å være sunn greier jeg det bare i et par dager. Jeg spiser derimot ikke noe særlig sunt, jeg kjøper nemlig hverken grønt eller frukt, det mygler før jeg får tatt i det. Rett og slett pga null matlyst. Jeg går ikke ned i vekt, pga jeg spiser jo, men matlysten er ufattelig langt nede og har vært det i en lang, lang periode nå. Munchet derimot kraftig tidligere i dag og spise altfor mye av noe jeg liker godt, og ikke har spist på lenge - men dette er helt normalt at skjer en gang i blant. Har tanker om å spy opp igjen, men gjør det ikke.

6. Jeg er ikke kompatibel til å ta mitt eget liv, jeg har selvmordstanker ofte men jeg setter dem ALDRI i praksis. Eller, nå lyver jeg, jeg har gjort det 1 gang, men det var et svakt øyeblikk og jeg var ikke i fare, for å si det sånn. Jeg fantaserer derimot ofte om å ta mitt eget liv og skriver selvmordsbrev som bare det i tankene mine, men aldri fysisk.

7. Jeg skadet meg selv for første gang på mange måneder nå for noen dager siden. Jeg angrer veldig. Jeg har ikke store arr, pga lav smerteterskel (den er SKIKKELIG lav), men mange av arrene er ganske dype men de fleste er "normale" arr. Man ser dem tydelig i dagslys og jeg kan ikke gå med gjennomsiktige strømpebukser. Er ikke grotesk selvskading, men heller ikke bare riper hvor arrene forsvinner etter noen år (har arr ifra når jeg var 14 år, for eksempel). Når jeg skader meg blir jeg opphengt i blod, jeg ler, jeg blir rett og slett det man kaller gal. Jeg nyter det, og jeg skammer meg pga det. Men jeg gjør det ikke ofte, det skjer med måneders mellomrom (en sjelden gang bare noen ukers mellomrom, har skjedd noen få ganger at det bare har vært dager).

8. Jeg er fryktelig ensom og søker alltid oppmerksomhet, men på en noe lunde balansert måte. Jeg provoserer ikke for oppmerksomhet og spammer ikke Facebook med hundre statuser for dag, men er ofte jeg oppretter en status og sletter den igjen etter noen minutter, så oppdaterer igjen og så sletter igjen. Slik foregår det ofte. Jeg skriver ikke sånne typisk "hei, her har dere problem A, men jeg sier ikke B, det må dere spør om, dere får ikke vite det uansett da" statuser. Deler som oftest bare miserable sitater og sånt.

9. Jeg lyver litt. Drar ofte hvite løgner for å få noen til å le. Om noen lurer på om det har skjedd noe morsomt, så kan jeg finne på noe morsomt bare for å få vedkommende til å le. Det er faktisk bare i sånne situasjoner jeg lyver. Jeg lyver for å gjøre andre glad, men jeg er ærligheten selv når det kommer til sannhetens time (for en stund siden var det en som lurte på om jeg hadde sagt videre noe om han, noe jeg ikke hadde, og sverget på det sterkeste at jeg IKKE hadde det). Hadde jeg sagt det videre derimot, så hadde jeg fortalt han det. Punktum. Jeg lyver ikke om andre.

10. Jeg kan føle et intenst hat over andre mennesker, jeg har to personer i livet mitt som jeg ønsker fælt og jeg hater meg selv for hva jeg tenker om dem. Jeg misliker mange, jeg hater folk egentlig, men har planer om å utdanne meg som sykepleier pga jeg vet at det finnes gode folk der ute, og jeg vil være et godt menneske og hjelpe andre. Rart men sant.

11. Humøret mitt svinger enormt. Denne uken har jeg vært forferdelig deprimert, jeg har grått hver dag og gått rundt i mørket, vært lei av jobb (noe jeg ikke har vært på LEEEENGE uansett hvor deprimert jeg har vært), men plutselig i dag lyste alt opp og jeg ble lykkelig en stund. Gråt nesten av glede på vei hjem fra jobb. Men så ble jeg deppa igjen og nå sitter jeg her og spekulerer og overanalyserer.

12. Overanalysering er jeg EKSTREM på. Trenger ikke gå i detaljer her egentlig, jeg analyserer alt. Om noen sier "hei" til meg analyserer jeg ansiktsuttrykk, kroppsspråk, tenker hundre tanker på en gang deriblant "hva vil denne personen meg, vil h*n meg vondt, hvorfor sier h*n hei til meg, har ikke h*n bedre å gjøre på" osv osv osv osv osv. Jeg analyserer til jeg finner noe negativt som jeg kan trekke meg unna.

13. Jeg er følsom. VEEEELDIG følsom. Du ser lett når jeg er glad og ser lett når jeg er deprimert, du ser veldig lett når jeg er rasende og enda lettere når jeg er lykkelig. Jeg er lett å lese sånn sett, selv om jeg til tider også kan sette på en følelsesløs maske, men denne kommer bare på i offentlighet - med mindre jeg er over gjennomsnittet deprimert, altså på det planet hvor jeg har lyst til å dø, da greier jeg ikke gjemme det depressive uttrykket.

14. Jeg lever i en drømmeverden hvor jeg har det bra og finner noen som redder meg fra mitt eget helvete. Jeg har så lyst på kjærlighet, men samtidig avskyr jeg det som pesten da jeg er sikker på at jeg vil ende opp såret og forlatt UANSETT. Har ikke tro på at jeg finner kjærligheten, men drømmer om det hele forbaska tiden. Jeg stoler ikke på menn, spesielt, pga jeg har dårlig erfaringer med det motsatte kjønn oppigjennom årene + jeg har en far som jeg har dårlig kontakt med og som har sveket meg mye. Har ikke blitt misbrukt, her er det følelser og sånt som er inne i bildet (følelsen av å ikke være god nok, skam, dumhet osv).

15. Skammer meg lett, angrer lett og bærer mye nag og er ofte bitter. Dveler mye på fortiden. Har den siste tiden blitt flink til å fortrenge, men for å fortrenge må jeg tenke hardt og ille på den valgte situasjonen over en lengre periode før jeg nesten har glemt den. Jeg piner meg selv til det forsvinner.

Det er SÅ mye mer, men jeg gir meg her... Noen som kjenner seg igjen i ca alt...?

Anonymous poster hash: ad20b...e02

[AnonymBruker]

Oi..... det er alt det jeg burde fortelle legen min! Som jeg ikke tørr å ringe til for å få time!

Det er kun tre ting jeg ikke kjenner meg igjen i, og det er at jeg ikke har tatt steget å skrevet setlvmordsbrev, kun tenkt, men kunne sikkert "aldri!?" Gjort det. Jeg tror ikke jeg er særlig lett å lese. Og jeg sliter ikke med undervekt, heller overvekt. Jeg spiser ekstremt mye, og bare usunt. Jeg går bare oppover på kg.

Ellers... er det omtrent slik jeg skulle ønske jeg klarte å beskrive meg selv for legen.

Problemet er at jeg ikke tørr? Spør meg ei, om det er fordi jeg er redd for å virke hypokondrisk, eller fordi det faktil ikke er noe galt med meg!? Noe jeg vil tørre å påstå at det faktisk er på en måte.

I tillegg, som jeg har skrevet en egen tråd på, så spiser jeg mine egne sårskorper, sjeldent selvskading, men en virkelig trang til å gjøre små sår om til et enormt krater, som ikke gror på to til tre måneder. Kroppen min er full av lilla store arr som følge av dette. Jeg vet ikke...

Er det noe galt med meg?

Anonymous poster hash: a0f24...b96

[AnonymBruker]

Hey, har du stjelt hjernen min....?

Anonymous poster hash: 5aa7a...c48