Gå til innhold

Tanker om det og miste sine foreldre.


Diaz

Anbefalte innlegg

Mistet pappa da jeg var 12 (er 19 nå). Det var vanskelig, særlig fordi jeg og mamma aldri hadde hatt noe egentlig forhold. Alltid pappa jeg gikk til. Han var verdens snilleste.

For noen år siden satt jeg og tenkte på dette, og husket hvor kontrollerende jeg var ovenfor mamma i tiden etter at han døde. "Hvor skal du? Hvor var du i sta? Hva skal du i dag/morgen/om en uke". Jeg var redd for å bli alene, men det var ikke bevisst.

Drømte at hun døde, og at jeg ble helt alene. Det var helt forferdelig.

Er litt sånn ennå. Fortsatt ung, men knyttet til mamma på en rar måte. Vi snakker aldri om seriøse ting, men jeg vet at hun passer på meg. Har vært psykisk syk i mange år, og sliter med skyldfølelse for at hun har måttet være så bekymret for meg hele tiden - hun har tross alt mistet mannen sin.

Den dagen jeg prøvde å ta livet mitt (lenge siden nå) var hun helt fra seg av redsel. Hun ville klemme meg, men jeg nektet. Hater meg selv for det. Da var jeg på en måte død for henne.

Hun passer fortsatt på meg, akkurat som jeg passer på henne. Det er en gjensidig kjærlighet, selv om vi ofte har stumme krangler. Det er fælt å tie i hjel hverandre.

Godt å høre det er flere som har mistet noen. Beundrer forresten mamma som har taklet det meste greit. Hun måtte oppdra meg alene i min vanskeligste, og kanskje hennes vanskeligste tid, også.

Sender en klem til alle som har mistet en av de nærmeste. Man tror at livet er slutt for en selv også, men det gjevner seg ut med tiden. Jeg har blitt et sterkere menneske. Det kan jeg takke pappa for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

Gjest Anonymous

Jeg mistet faren min for over halvannet år siden. Jeg var fullstendig uforbredt på sorgen som rammet meg. Hadde mistet besteforeldre og andre som sto meg nær tidligere, men jeg var ikke forberedt på den enorme påkjenningen det er å miste en forelder.

Jeg vet ikke hva det er som gjør denne sorgen så mye sterkere enn alle andre sorger - den eneste jeg kan tenke med som må være verre, er vel å msite et barn. Fortsatt kan den skylle over meg i uventede situasjoner - og jeg som aldri har vært en sippeguri, kan plutselig miste kontrollen fullstendig når jeg ser en trist film eller en mann som minner meg om pappa.

I periodene rundt hans dødsdag eller fødselsdagen hans, blir jeg helt ute av kontroll, og bare gråter og gråter. Ellers lever jeg som vanlig, men jeg tenker på ham hver eneste dag, og det knyter seg i brystet hver gang.

Aller verst er følelsen av ensomheten i sorgen. Som enebarn med en mor som bor langt borte og aldri har vært særlig nær, har det ikke vært noen å dele sorgen med. Å ikke ha noen å dele byrden med da legene spurte om tillatelse til å koble fra respiratoren, å ikke ha noen å dele gode minner med - det er tøft. Min stakkars samboer prøvde vel så godt han kunne, men jeg klarte ikke annet enn å anse han som uvedkommen og alt ble bare feil.

Og som jeg misunner dere som hadde foreldre som gikk bort hurtig og uventet. Å kvitte seg med bildet av pappa, uttæret og mager i sykesengen, er umulig - og det er alltid det første bildet som kommer når jeg tenker på ham. Som jeg skulle ønske jeg kunne viske det bort!

Til alle dere andre - jeg føler med dere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet min kjære pappa for 14 år siden i lungekreft.Det var forferdelig å se han bli spist opp innefra.Jeg holdt han i hånden da han døde.Han ble begravd dagen før myndighetsdagen min.

Jeg tenker på pappa hver dag.Hver dag.Jeg savner han forferdelig.I det siste har savnet vært ekstra stort,mens jeg har planlagt bryllupet mitt.Da skulle han virkelig vært der.På bryllupsdagen for litt over en mnd siden startet jeg dagen med et dikt,roser og lys på graven hans.Så fikk han liksom være med litt.Og jeg snakket om han i talen min foran 85 gjester.Vondt,vanskelig,ja...men jeg måtte bare nevne han.

Jeg skal fortelle dere noe rart.

Når savnet og sorgen tar overhånd,da kommer han til meg.I drømme.

Han forteller meg at han savner meg,og at han syns barna mine er nydelige.Og han sier at vi møtes igjen.

Og når jeg våkner så kjenner jeg ennå lukten av etterbarberingsvannet hans.

Merkelige greier.Dette har skjedd mange ganger,og jeg ser det som et privelegie å kunne ha denne kontakten med han.Fantasi eller ei,jeg vet ikke.Men jeg ser han,jeg snakker med han.Det gjør godt.

Jeg vil avslutte med å la dere lese diktet jeg la på graven hans på bryllupsdagen min.

Kjære pappa.

Æ veit du kan se mæ

fra dær du e nu

Æ veit du e stolt

av mæ

Æ veit du synes kjolen

min e nydelig

Oppi all gleden og iveren tell bryllupet

mett kjenne æ savnet ætter dæ.

Det blir så stærkt nu.

Du ville ha likt han

æ har valgt å dele livet mett med.

Du skulle ha fulgt mæ

opp midtgangen.

Ha støtta mæ,og sagt

at æ e fin.

Du e hos mæ i tankan mine

å i drømman mine.

Å når dagen kommer,

skal æ lægge brudebuketten min

på grava di.

Lillepia di.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nylig mistet mamma'n min i kreft og det er godt å lese denne tråden. Jeg kjenner meg igjen i stort sett alt som blir skrevet her og det hjelper å vite at følelsene mine og reaksjonen min er helt normal. Det som har vært veldig tungt for meg har vært ensomheten. Selv om jeg har samboer og barn og søsken føler jeg meg helt alene. Jeg har også mistet pappan min i hjerneblødning for 20 år siden men da var jeg såpass liten at jeg ikke husker stort av det. Har en alle tiders stefar, men det var mamma som var samlingspunktet i familien.

Det er også så utrolig vondt at den lille jenta mi aldri skal få bli kjent med mormor'n sin. Jeg har selv hatt veldig stor glede av min mormor og skulle ønske jenta mi kunne fått oppleve samme gleden. Jenta mi var 4 måneder da mamma døde, mamma rakk å møte henne tre ganger.

Den første tiden etter at mamma døde følte jeg litt lettelse over at det vonde var over. Tiden mellom da hun døde og begravelsen gikk ganske greit for det var godt at hun slapp å lide mere. Det er nå etterpå at tankene går mere på at det i utgangspunktet aldri skulle blitt sånn. Hun skulle ha vært med i mange, mange år til. Så totalt meningsløst.

Livet blir aldri det samme igjen. Man får et annen perspektiv på livet og dagligdagse bagateller. Men livet går nå engang videre, men ennå tror jeg aldri jeg kan føle uforbeholden lykke igjen.

Tusen takk til dere som har delt tankene deres i denne tråden. Dere skal vite at dere har hjulpet meg i sorgen min. Det er godt å vite at det er noen som vet akkurat hvordan jeg har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...