Tanker om det og miste sine foreldre.

[Diaz]

Gjennom året som har gått har jeg gjort meg mange tanker.

Tanker om sorg og tap og prosessen rundt dette.

Når jeg idag tenker tilbake på hvordan mitt liv var for bare et år siden, synes det for meg som en evighet.

Bare et år siden jeg trodde at jeg aldri ville få en lykkelig dag igjen i livet mitt, bare et år siden sorgen nærmest spiste meg opp innvendig.

Klarte knapt nok og høre om andres foreldre, og det og se besteforeldre gå tur med sine barnebarn, gjorde at jeg bare løp hjem i gråt.

Spørsmålene var så uendelig mange om hvorfor mine foreldre måtte dø så tidlig, og hvorfor mine unger ikke skulle få ha sin mormor og løpe til når mamma var vrang eller ikke hadde tid til og høre på de.

Hvorfor de ikke skulle ha den gleden litt lenger over og bli bortskjemt av sin mommo, mens mamma klaget over at de fikk alt av henne.

Livet kan føles urettferdig noen ganger, og jeg føler innimellom at jeg har hatt min del av det.

Begge mine foreldre har jeg funnet, den ene død, den andre døende, første gang som 15 åring, andre gang som 35 åring.

Men nå et år etter, i et slags regnskap over mitt liv ser jeg at livet faktisk går videre, jeg lever og gleder meg igjen.

Jeg er takknemlig over den tid jeg fikk sammen med foreldre, og jeg har lært at livet er ingen selvfølge, vi må ta vare på hver dag i får, med oss selv og med hverandre

[Gjest Madam Felle]

[Eponine]

:trøste: Jo betty, du har fått mer enn nok å stri med igjennom årene . Er glad du ser lysere på livet nå :-)

Har aldri mistet foreldre, men er i sorg selv nå som du vet..så jeg kan på en måte sette meg inn i din smerte. Det er viktig at vi lever videre og finner de positive sidene slik du gjør:) Å beholde humor og livsglede under vinternetter er hardt, men man får mye igjen for det også.

Takk for at du delte historien din

[Titti72]

i massevis til deg vennen.

Uff da..... Så forferdelig å lese.

Min mamma, som jeg har et utrolig godt forhold, til holdt på å dø pga legetabber for 8 år siden og det ga meg et nytt syn på livet og mitt forhold til henne. Jeg fant ut hvor utrolig glad jeg er i henne og hvor tett vi er knyttet til hverandre, og det er så deilig i dag å se jentungen min ha et så godt forhold til mommo'n sin. Mamma har alltid vært der for meg og pga det som skjedde så har jeg blitt så redd for å miste henne og pr. d.d. snakker vi sammen hver dag. Jeg forteller henne ofte hvor glad jeg er i henne og hvor mye hun betyr for meg og jentungen min (vår). Jeg har en veldig liten familie/slekt så jeg ser med gru på den dagen når hun faktisk går bort. Mamma har hatt 2 typer kreft og det har vært noen tøffe runder med alt som hører til den grusomme sykdommen. Gudskjelov at hun er 100% erklært frisk i dag. Mamma er min trygge klippe her i livet, og det vet hun. Jeg vil gå gjennom et helvete og tortur hvis det kan hjelpe henne. Derfor er det trist å lese at du ikke har hverken mor eller far i livet ditt lenger. Uendelig x uendelig til deg som ikke har det lenger.

[Diaz]

Tusen takk for klemmer og gode ord fra dere alle.

Ja, det er en merklig følse og være alene (uten foreldre, besteforeldre ) allerede nå.

De har på jo vært der hele livet og de fleste regner jo med at både en selv og de man er glad i skal bli gamle.

Dessverre er det ikke alltid sånn, og i mitt tilfelle ble verken besteforeldre eller foreldre gamle.

Så idag er jeg elste genrasjon i min familie, litt merlig og tenke på det også.

Får avslutte med noen ord pappa sa til meg like før han døde for 21 år siden,

"Bakom skyene er himmelen alltid blå", husk det jenta mi

Det stemte det, pappa!

[Arkana]

til deg. Jeg mistet selv min Pappa i påsken i år. Jeg er bare 25 år gammel og trenger ham enda. Det er enda ganske uvirkelig å tenke på at han ikke er mer, at han ikke vil delta i bryllupene våre, få treffe barnebarna sine. Og enda tristere er det at Mamma når har fått snudd opp-ned på livet sitt, alle planene de hadde, de bare forsvant, så plutselig. Jeg tør ikke engang tenke tanken på å skulle miste min mann og far til mine barn gjennom så mange års ekteskap. De skulle jo bli gamle sammen.... Men, det er enda tidlig. Det vil bli lettere, både for oss barna og for Mamma. Livet vil gå videre, heldigvis.

[Fru Fomle]

Har mine foreldre i behold ennå, men tenker av og til på hvordan det blir å miste dem. Spesielt nå, når tanten som jeg alltid har vært nærmest er blitt syk og veeeldig gammel... Siden jeg er enebarn så vil jeg ikke ha nær familie igjen når mor og far er borte, det er rart og tenke på. :-?

[Pandura]

Takk Betty, jeg tok til meg dine visdomsord, som en slags trøst, selvom det er vanskelig å tro nå i dag at livet virkelig vil gå videre.

Det er tre måneder siden jeg mistet min kjære mamma, og ungene sin elskede mimmi. Hun ble bare 68 år, og det er vondt å tenke på at hun faktisk kunne ha levd i 15-20 år til.

Hun var på sykehuset for operasjon av en utposning på hovedpulsåren i magen. Selve operasjonen gikk veldig bra, men det oppsto mange komplikasjoner i ettertid. Hun våknet aldri etter operasjonen, men kroppen strevde seg gjennom 2 1/2 døgn, før hjertet ga opp. Jeg og mine 3 søstre satt rundt henne i mange timer, helt til hun døde. Vi var på sykehuset før hun ble trillet inn til operasjon, og det er jeg glad for i dag.

I dag fungerer jeg, har tre barn å ta meg av. Men jeg føler at jeg aldri kan bli ordentlig glad igjen. Jeg savner henne så ufattelig mye! Daglig opplever jeg at jeg er i ferd med å ringe henne, eller tenker at det må jeg spørre mamma om. Jeg ville så gjerne oppleve èn gang til - å hente rundstykker en tidlig morgen, og dra hjem til henne å spise frokost. Det er så mye jeg ville ha sagt til henne - så mange ting jeg ville gjort annerledes - dersom jeg hadde visst.

Håper ikke jeg ødelegger din tråd med å fortelle dette, men hvordan klarte du å komme gjennom sorgen?

Klem....

[Diaz]

Takk Betty, jeg tok til meg dine visdomsord, som en slags trøst, selvom det er vanskelig å tro nå i dag at livet virkelig vil gå videre.

Det er tre måneder siden jeg mistet min kjære mamma, og ungene sin elskede mimmi. Hun ble bare 68 år, og det er vondt å tenke på at hun faktisk kunne ha levd i 15-20 år til.

Hun var på sykehuset for operasjon av en utposning på hovedpulsåren i magen. Selve operasjonen gikk veldig bra, men det oppsto mange komplikasjoner i ettertid. Hun våknet aldri etter operasjonen, men kroppen strevde seg gjennom 2 1/2 døgn, før hjertet ga opp. Jeg og mine 3 søstre satt rundt henne i mange timer, helt til hun døde. Vi var på sykehuset før hun ble trillet inn til operasjon, og det er jeg glad for i dag.

I dag fungerer jeg, har tre barn å ta meg av. Men jeg føler at jeg aldri kan bli ordentlig glad igjen. Jeg savner henne så ufattelig mye! Daglig opplever jeg at jeg er i ferd med å ringe henne, eller tenker at det må jeg spørre mamma om. Jeg ville så gjerne oppleve èn gang til - å hente rundstykker en tidlig morgen, og dra hjem til henne å spise frokost. Det er så mye jeg ville ha sagt til henne - så mange ting jeg ville gjort annerledes - dersom jeg hadde visst.

Håper ikke jeg ødelegger din tråd med å fortelle dette, men hvordan klarte du å komme gjennom sorgen?

Klem....

Har sendt deg en pm, Pandura :trøste:

[Gjest Dolphina]

Er på en måte godt og vondt og se at det er fler som har opplevd det samme. Godt for da er det noen som vet hvordan det er og man ser at man kan komme videre. Vondt fordi INGEN fortjener å oppleve det...

Livet blir aldri det samme igjen uten far og det er ingen som kan gjøre noe med det...

[Arkana]

Livet blir aldri det samme igjen uten far og det er ingen som kan gjøre noe med det...

:cry:

Livet blir aldri det sammen igjen, og det kan man ikke forstå før man har opplevd det. Ingen av mine skrekkforestillinger om å miste en av foreldrene mine kom i nærheten av hvordan det føltes da det virkelig skjedde. :-(

[enhna]

Jeg mistet også min mor, tre år siden nå. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne.

Hun ble bare 35år. Livet er temmelig urettferdig. Hun fikk aldri se min lille bror begynne på skolen. Han har det tøft. Mistet moren da han var 5. Er blitt svært egenrådig og selvstendig etter dette.

Men vi savner henne begge... :-(

Da er det godt å vite at vi ikke er alene.. og at det faktisk går an å leve videre.

Nå har jeg truffet verdens herligste gutt, og livet smiler til meg igjen! :-)

[Diaz]

Ja ,det er rart det med følsene når man mister foreldre, har snakket med mange som forteller det samme at det er umulig og forstille seg hvordan det blir.

Våre foreldre har liksom alltid vært der, og det er vansklig hvis ikke umulig og kunne se livet uten de rundt oss.

Dessuten syntes jeg det var så rart og bli elste generasjon i min familie i en alder av 36 , det var en utrolig merkelig føelse.

Sender en liten :dagensrose: til alle dere som har mistet enten foreldre eller noen andre som var kjær.

Ta vare på dere selv

[Gjest Ethereal]

Jeg mistet moren min plutselig i fjor vår, og kan ennå ikke fatte det. Jeg bodde langt borte, og hadde de siste årene hatt det travelt med meg og mitt. Det er vondt å se at slekten krymper inn foran øynene rundt seg, og jeg tenker ennå på mamma med en sår følelse, og ønsker at jeg kunne gjort enkelte ting annerledes. Mine barn vil aldri få en mormor, og min samboer rakk aldri å bli kjent med det nydelige mennesket hun var (vi hadde ikke vært sammen så lenge da hun døde). Men livet går på et merkelig vis videre, selv om det til tider fortsatt er tungt.

[Gjest Esther]

Jeg har også mistet mine foreldre - da mor døde var jeg sikker på at jeg aldri kom til å føle glede mer. I begynnelsen tror jeg at jeg gikk rundt i halvsvime - hun døde så brått og det var så mye jeg skulle ha snakket med henne om. Mine barn har heldigvis hatt gleden av å ha både mormor og morfar som gode støttespillere i oppveksten - men det har også ført til at de har følt den smerten det er å miste noen som de er utrolig glade i.

Det er så mye jeg skulle ha delt med foreldrene mine, vanligvis så ringte jeg og fortalte dem om den minste ting som skjedde i livet mitt - jeg savner de dagligdagse samtalene våre ...

[Gjest Nefertiti]

Jeg mistet mamma i fjor høst. Det var et sjokk. Det er ennå ikke gått opp for meg. Vi var bestevenner og snakket nesten daglig sammen på telefon.

Humøret går veldig opp å ned, men jeg har store problemer med å komme meg ut av de triste periodene.

Jeg har aldri følt meg så ensom som jeg har gjort etter mamma døde. Jeg har pappa, søsken, samboer, venner likevel føler jeg meg utrolig alene.

En lege sa til meg at ingenting er en selvfølge. Vær takknemlig for den tiden du fikk sammen med henne, og ikke tenk på alt hun ikke får oppleve, for det er det ingen garanti for at noen vil få oppleve.

Foreløpig har jeg vanskelig for å finne noe trøst i det ennå, men det vil komme med tiden, det vet jeg.

til alle dere andre som og har mistet noen.

[Usikker]

I går var det 2-års dagen for min mors død.

Hun døde av kreft - så vi var forberedt.

Sorgen og savnet forrandrer seg.......... er kanskje mer vondt og sårt idag - enn det var for 2 år siden.

DA var det på en måte en lettelse at hun (og vi) fikk slippe mer plager.......... mens NÅ så oppdager man hva man savner. Alt mor gjorde - som ingen gjør mer...... Det mor stod for - det hun representerte m.v.

Vi hadde ikke så veldig nært forhold - men savnet og sorgen er der allikevel.

Synes det er trist at hun ikke får oppleve barnebarna som vokser opp - det nye barnebarnet som ble født i år.

Er så mye hun "går glipp av" med hensyn til de små....... Hun var en bestemor som involverte seg i barnebarna - og i deres gjøren og laden. En bestemor som absolutt var tilstede i barnebarnas liv.........

Heldigvis så evner både far og vi søskenene, og barnebarna, å ta med oss mor i vår hverdag. Vi snakker om henne - og det er fortsatt "hvor brukte mor å oppbevare ditt og datt".......... Hun er fortsatt med oss alle i hverdagen!

[Chihiro]

Det er vondt å miste en forelder. Jeg mistet faren min i kreft da jeg var 16. Fra han begynte å bli syk til han døde gikk det bare 3 måneder, og av alle årets dager så døde han på julaften... Til jul er det 10 år siden.

Noe av det første jeg tenkte var at vi (mamma, lillesøster på 6 og jeg) aldri kom til å klare oss, og at jeg aldri kunne bli glad igjen (jeg var pappajente). Det stemte heldigvis ikke, vi har klart oss bra alle tre. Men de første årene var veldig tøffe.

Nå er det stort sett de gode minnene som dominerer. Men jeg blir litt trist av å tenke på at pappa aldri fikk møte han som jeg vil dele livet med, eller treffe mine fremtidige barn... Og at jeg aldri sa direkte at jeg var glad i ham (selv om jeg var det)... Hvis jeg kunne endret på en ting, måtte det vært nettopp det.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på pappaen min. :dagensrose:

[Diaz]

Snart er det mammas bursdag igjen, tenkte på det når jeg ikveld var opp og tente mitt vanlige lys på mammas grav.

Tenk at det allerede har gått 15 mnd siden jeg mistet henne, og fremdeles er savnet så stort.

Savnet etter og få lov en gang til og være noens barn og ikke bare voksen.

Heldigvis er tiden ordnet det slik at det blir mer og mer gode minner og ta frem og ikke bare en dyp bunnløs sorgføelse. God at tiden jobber med en i slike tilfeller.

Til alle dere som sliter med sorg ikveld, en stor til dere alle.

[Arkana]

På fredag er det 4 mnd siden Pappa døde. :cry: Det er enda veldig uvirkelig. Jeg tar meg i å tenke at "det må jeg fortelle Pappa" eller noe lignende. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på ham.

Noe jeg tenker mye på, og som gjør det litt lettere, er at det gikk så fort. Han døde på hytta, der han elsket å være, av et kraftig hjerteinfarkt (hadde aldri hatt hjerteproblemer før) mens han sov. Jeg er glad det skjedde på den måten, tanken på å skulle se en jeg er glad i lide seg inn i døden av kreft eller andre sykdommer er grusom. Det er forferdelig å ikke få sjansen til å forberede seg, men jeg er veldig takknemlig likevel, for det viktigste er at Pappa sovnet stille inn, glad og lykkelig og uten smerte eller bekymringer for hvordan vi skulle klare oss uten ham.

til alle dere her.