Er du rik eller fattig?

[-Jiinxs-]

Om jeg måtte velge mellom rik eller fattig, så måtte jeg velge rik for fattig er jeg ikke.

Men hvis jeg kun valgt selv så ville jeg ikke kalt meg rik eller fattig, noe midt i mellom.

[AnonymBruker]

Jeg er rik. Jeg sliter med å få det til å gå rundt hver mnd, men jeg er jo RIK. Og jeg har nav i ryggen dersom jeg skulle bli blakk.

Anonymous poster hash: 819e6...e41

[Alien-ish]

Vi er tre personer i familien og har en inntekt 2014 på rundt 120.000 kroner. Vi betaler 23% i skatt.

Vi voksne har utdanning - en av oss til og med fra høyskole. Allikevel er en av oss arbeidsløs og en av oss jobber som tilkallingsvikar. Får ikke fast jobb, og tjener beskjedent, tross høyskoleutdanning.

Barnehagepenger betaler vi høyeste sats, ettersom denne ble regnet ut av den høyeste månedslønnen jeg fikk i år (sommerjobb), til tross for papirer levert, på at forventet årsinntekt vil være på rundt 180.000 (i virkeligheten lander vi på rundt 120). Tross i telefoner og tydelig informasjon om faktiske jobbforhold, måtte vi innse at kommunen kun kunne forholde seg til de tallene de hadde hentet inn selv fra denne ene nevnte måneden. Slik betaler vi ikke bare "normal" sats, men faktisk höyeste sats...

Nåi November fikk jeg kun 7000 kroner i lønn, fordi det var lite å gjøre forrige måned. Derpå måtte jeg krype til korset og ringe kommunen for å spørre om en reduksjon av barnehageregningen. Det var gått to maaneder siden vi kontaktet dem sist og fikk avslag. Dessverre måtte jeg sende inn (ny!) dokumentasjon, slik at det ikke kunne endres på denne måneden. Det er litt min egen feil, siden jeg ikke har passet på å levere inn nye papirer tidligere i maaneden. Trodde lønnen ville være litt høyere, og da ville jeg ikke sagt noe. Iallefall har vi denne måneden cirka 3000 kroner å leve på- dette skal dekkke absolutt alt! Det er ganske hardt, men vi har klart det før. I Mai hadde vi matbudsjett paa 300 kroner i uka. Ikke mulig sier du? Faktisk...

Ok. Så hva skal dette fortelle dere? Annet enn at jeg i kveld tydeligvis har et motbydelig utbrudd av latterlig selvmedlidenhet, mener jeg Vet ikke, ville bare skrive hvordan vi har det. Var tilkalt på jobb i morgen, men ble oppringt av sjefen som rett og slett avlyste vakten fordi han hadde "blingsa" og innkalt for mange. Med andre ord kan jeg like gjerne sitte oppe...

De siste månedene har vi kjøpt godt med vinterklær til sönnen vår, slik at han skal få en trivelig og normal barnehagevinter. Vi som familie er nok fattige, men sønnen vår lider ikke under det. Bursdagsgaver, julegaver og fornuftige vintersko er bare noe man tar seg raad til - uten aa blunke. Også til andre familiemedlemmer - det hører til kulturen vår. Når jeg leser om andre som forteller om egen fattigdom, og som til og med går på fattighuset for å få klaer til barna, skjønner jeg ingenting. Men alt er relativt. Hele fattigdomskonseptet er jo relativt i Norge - intet nytt, men...

HVOR gjør dere av de pengene dere faktisk har?

HVORFOR kjører noen rundt i bil og har dyre telefoner og sier samtidig at de ikke har penger til overs til en barnebursdag? Sier ikke at alle gjör dette, men noen gjør. Barna skal komme først og ferdig med den saken.

Fattigdom i Norge handler om prioriteringer! Riktignok har vi hverken bil eller egen leilighet (vi betaler ikke leie, men det har ingenting med staten å gjøre - vi mottar null og niks utenom normal barnetrygd), men vi har allikevel andre kostnader som må betales hver måned og klarer det allikevel!

Jeg blir provosert av folk som er enslige og har vanskeligheter med å leve for 15.000 i måneden. Hva er det du egentlig innbiller deg? Det skal til og med finnes folk som får langt mer enn denne summen i kassa hver måned uten å løfte en finger, fordi det visstnok måtil for å at de skal kunne leve et normalt liv...

Vet dere hva min plan er - foruten å faktisk stå litt på egne rettigheter i denne barnehage-problematikken vår - ?

Vi skal komme oss ut av fattigdommen ved å leve sparsomt så lenge vi må, mens vi sørger for at sönnen vår har det han trenger underveis.

Den som ikke jobber, tjener heller ingenting, altså regner vi med at økonomien ser helt annerledes ut, senest om få år, når begge har kommet dit de vil karrierremessig.

Jobber man mye, tjener man mye, tjener man mye kan man ta seg råd til ting. Ferdig. Tanker?

Dette synes jeg er vanskelig med å være fattig:

-Vi vil helst skjule at vi ikke har så mye, fordi vi merker at folk ser helt annerledes på oss, når de erfarer at vi f.eks ikke har bil (vi bor på landet, så det blir vel sett på som en nødvendighet).

-Det er hardt når en varer andre menneskers syn på en selv, og noen ganger faktisk overtar samme meningen: hva er vi for slags foreldre, som ikke har orden på livet sitt? Problemet vårt er egentlig bare jobb og økonomi, men det ligger mye identitet i slikt. Den er jeg med på.

-Jeg lever et slags dobbeltliv: på jobben er det ingen som vet hvor lite vi faktisk har - en av vikar-arbeidsplassene jeg har, krever litt fagbakgrunn, så folk der vet jo at jeg må være noenlunde oppegående. Later som det livet de har, er like selvsagt for meg - ferdig med det. "Ute" i lokalsamfunnet ellers, hvor folk kanskje ikke kjenner en, føler jeg at ALLE VET. Vi er vel de eneste som går frem og tilbake til fots til barnehagen, uansett vær og temperatur. Vi er vel også de eneste som går og handler utstyrt med ryggsekk og barnevogn, og ikke med bil... Sånne situasjoner er ekle.

Det er verre med folks syn på mennesker som lever i relativ fattigdom, enn fattigdommen faktisk er selv. Jeg er heller ikke fri for fordommer mot meg selv og andre fattige, som dere skjönner utifra teksten. En evig rundgang...

---

En ting til vil jeg skrive, etter aa ha vurdert det en stund før jeg poster det altfor lange innlegget. Leste noen artikler om at fattigdom og sosial eksklusjon hører mye sammen. Jeg kjenner meg igjen. Følte meg litt utenfor i ungdomsårene - uten at jeg vil gi noen andre noen som helst skyld for det. Jeg utviklet bare aldri et stabilt selvbilde. Kanskje jeg har kommet i denne livssituasjonen av den grunn. Skolemessig og akademisk har alt vært bra, men hva hjelper det om en ikke klarer å få seg jobb senere?

Endret 21. november 2014 av Alien-ish

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært dere hadde jeg flyttet dit jeg hadde fått jobb, enkelt og greit.

Anonymous poster hash: afda8...22f

[Purple Basil]

Det er klart at det finnes forferdelig fattigdom ute i verden som enkelte her i tråden påpeker, men man må fremdeles ikke glemme at også folk sliter her i Norge. Fattighuset er et godt eksempel på det.

Jeg er "fattig" student for tiden, og vil nok være det de 3-5 neste årene. Hva som skjer etter det vet jeg ikke da jeg ikke fikk jobb etter min forrige utdannelse (krysser fingrene denne gangen). Uansett, jeg føler meg rik på mange måter: har tak over hodet, har en fantastisk mann jeg deler livet med, gode venner.. Penger? Not so much of that, men jeg satser på at det bare er midlertidig.

[AnonymBruker]

Rik og rik, har eget hus, riktignok med stort lån, men sparer vel rundt 30000,- i mnd.

Vil derimot ikke anse meg som rik, jeg vil si de som er rike er de som kan investere i hva de vil. Drømmen er å kunne kjøpe en bygård og starte som leiehai.

Anonymous poster hash: 892b9...88e

[AnonymBruker]

Er student men føler meg ikke så fattig. Har to jobber og reiser ofte hjem til foreldrene mine i helgene (nabobyen) og de gir meg alltid penger og gratis mat. Møbler, kjøkkenutstyr, sengetøy osv osv får/låner jeg av de. I forifjor betalte de både dyr tannlegeregning og legeregning for meg. Jeg må til tannlegen igjen snart, og de insisterer på å betale den regninga og

Men så er jeg flink til å ikke bruke penger og da. Jeg drar vel på shopping sånn 1-2 ganger i året, og jeg kombinerer det gjerne med utenlandsturer eller shopper når det er salg så jeg kan få det billigere.

Kino og kafe og sånn er forbeholdt bursdager og andre feiringer.

Kjøpe mat i kantina gjør jeg bare hvis jeg har glemt lunsj og er så sulten at jeg holder på å svime av.

Pensumbøker jeg ikke leser så mye i låner jeg på biblioteket.

Så jeg kan med god samvittighet spandere på meg ett par øl og en taxitur hjem på bursdagen til venninna mi om noen uker ^^

Men det blir spennende å se hvordan det blir når jeg er ferdig med studiene. Om jeg får meg jobb, må finne et dyrere sted å bo (dritt lei hybel), begynne å betale tilbake studielånet og sånne ting! Regner med at jeg ikke blir "fattigere" av det men! Håper bare ikke jeg står uten jobb, >.<

Anonymous poster hash: 335cc...a22

[fullførsetningen]

Jeg er en mellomting. Jeg har så jeg klarer meg. Sammenlignet med andre i Norge. På verdensbasis er jeg vel steinrik.

[AnonymBruker]

Rik og rik, har eget hus, riktignok med stort lån, men sparer vel rundt 30000,- i mnd.

Vil derimot ikke anse meg som rik, jeg vil si de som er rike er de som kan investere i hva de vil. Drømmen er å kunne kjøpe en bygård og starte som leiehai.

Anonymous poster hash: 892b9...88e

Rister på hodet.

Galskapen kjenner ingen grenser.

Anonymous poster hash: d1d6b...9ec

[Gjest Nori]

Denne tråden minner litt om det en kollega av meg opplevde.

Hun holdt kurs for en gruppe studenter som skulle til et afrikansk land på utveksling og skulle forberede de litt på hva de ville møte. Hun informerte om at de kom til å møte mennesker i reell nød og som strevde med å dekke sine basale behov som mat og klær. på grunn av dette var det viktig at studentene ikke flashet sin rikdom og at de droppet å dra med dyre mobiltelefoner, PCer, klokker og lignende.

Under denne samtalen rekker en student opp hånda og sier: "Du, jeg vet ikke med disse andre her, men jeg er ikke spesielt rik jeg altså." Og de andre medstudentene stemte i og mente han hadde rett. Kollegaen min ble selvsagt helt paff og tenkte at disse kom til å få virkeligheten rett i trynet når de kom ned og fikk se hva fattigdom virkelig kan dreie seg om og hvor privilegerte vi er i dette landet.

Og ganske rett, pipa hadde helt klart en annen låt etter hjemkomsten.

[AnonymBruker]

Rister på hodet.

Galskapen kjenner ingen grenser.

Anonymous poster hash: d1d6b...9ec

Hva? Jeg vet utrolig godt hvor bra vi har det her i landet. Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?

Anonymous poster hash: 892b9...88e

[AnonymBruker]

Økonomisk sett er jeg fattigere enn de fleste av vennene mine, så jeg føler meg fattig.

30.000 utbetalt og 16.000 i faste utgifter pluss bil og hund.

Det var lettere å leve på lite når andre også levde på lite. En kveld ute med venner koster minst 1000, på en weekendtur bruker man fort 5000. Må finne meg andre venner....

Anonymous poster hash: b4419...e22

[Gjest Nosoul]

"Fattig" på penger, og rik på livet, venner og familie. Kunne ikke hatt det bedre. Har tak over hodet, mat i kjøleskap/skap, rene klær og sist men ikke minst, jeg er omringet av masse herlige og kjærlige mennesker. Det er DET som betyr noe for meg.

[AnonymBruker]

Selvsagt er det mye som betyr vel så mye som penger, men tråden ligger jo i en kategori som handler om økonomi. Ingen grunn til å fremkalle diabetes med innlegg om at man er "rik på andre ting", det skjønner jo alle at man kan være.

Anonymous poster hash: 245f6...fdf

[AnonymBruker]

Jeg er uføre, men har spart opp endel + har huset snart nedbetalt. Så føler jeg har godt råd, men det er pga jeg er i denne situasjonen. utbetalingen er ikke så høy så om jeg ikke hadde spart opp noe penger + hus. Så ville jeg følt meg veldig fattig :/

Anonymous poster hash: 8ac8d...c3b

[Alien-ish]

Hadde jeg vært dere hadde jeg flyttet dit jeg hadde fått jobb, enkelt og greit.

Anonymous poster hash: afda8...22f

Hadde det vært saa enkelt skulle vi gjort det.

[Equinox]

Jeg er hvertfall ikke rik økonomisk, men klarer å spare litt. I tillegg er jeg i en gråsone anngående arbeidslivet men det ser litt lysere ut nå en for en tid siden og jeg er mer optimistisk.

Uansett vet jeg at kommer jeg meg gjennom denne perioden i livet så vil jeg være mindre materialistik enn jeg hadde vært uten erfaringen.

I tillegg er det egentlig kun boligsituasjonen som potensielt kan tære mest. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bodde på landet, er vel ikke uten grunn jeg liker "Der ingen skullle tru at nokon kunne bu" tror noe liknende hadde passet meg.

"Fattig" på penger, og rik på livet, venner og familie. Kunne ikke hatt det bedre. Har tak over hodet, mat i kjøleskap/skap, rene klær og sist men ikke minst, jeg er omringet av masse herlige og kjærlige mennesker. Det er DET som betyr noe for meg.

[AnonymBruker]

Vi er tre personer i familien og har en inntekt 2014 på rundt 120.000 kroner. Vi betaler 23% i skatt.

Vi voksne har utdanning - en av oss til og med fra høyskole. Allikevel er en av oss arbeidsløs og en av oss jobber som tilkallingsvikar. Får ikke fast jobb, og tjener beskjedent, tross høyskoleutdanning.

Barnehagepenger betaler vi høyeste sats, ettersom denne ble regnet ut av den høyeste månedslønnen jeg fikk i år (sommerjobb), til tross for papirer levert, på at forventet årsinntekt vil være på rundt 180.000 (i virkeligheten lander vi på rundt 120). Tross i telefoner og tydelig informasjon om faktiske jobbforhold, måtte vi innse at kommunen kun kunne forholde seg til de tallene de hadde hentet inn selv fra denne ene nevnte måneden. Slik betaler vi ikke bare "normal" sats, men faktisk höyeste sats...

Nåi November fikk jeg kun 7000 kroner i lønn, fordi det var lite å gjøre forrige måned. Derpå måtte jeg krype til korset og ringe kommunen for å spørre om en reduksjon av barnehageregningen. Det var gått to maaneder siden vi kontaktet dem sist og fikk avslag. Dessverre måtte jeg sende inn (ny!) dokumentasjon, slik at det ikke kunne endres på denne måneden. Det er litt min egen feil, siden jeg ikke har passet på å levere inn nye papirer tidligere i maaneden. Trodde lønnen ville være litt høyere, og da ville jeg ikke sagt noe. Iallefall har vi denne måneden cirka 3000 kroner å leve på- dette skal dekkke absolutt alt! Det er ganske hardt, men vi har klart det før. I Mai hadde vi matbudsjett paa 300 kroner i uka. Ikke mulig sier du? Faktisk...

Ok. Så hva skal dette fortelle dere? Annet enn at jeg i kveld tydeligvis har et motbydelig utbrudd av latterlig selvmedlidenhet, mener jeg Vet ikke, ville bare skrive hvordan vi har det. Var tilkalt på jobb i morgen, men ble oppringt av sjefen som rett og slett avlyste vakten fordi han hadde "blingsa" og innkalt for mange. Med andre ord kan jeg like gjerne sitte oppe...

De siste månedene har vi kjøpt godt med vinterklær til sönnen vår, slik at han skal få en trivelig og normal barnehagevinter. Vi som familie er nok fattige, men sønnen vår lider ikke under det. Bursdagsgaver, julegaver og fornuftige vintersko er bare noe man tar seg raad til - uten aa blunke. Også til andre familiemedlemmer - det hører til kulturen vår. Når jeg leser om andre som forteller om egen fattigdom, og som til og med går på fattighuset for å få klaer til barna, skjønner jeg ingenting. Men alt er relativt. Hele fattigdomskonseptet er jo relativt i Norge - intet nytt, men...

HVOR gjør dere av de pengene dere faktisk har?

HVORFOR kjører noen rundt i bil og har dyre telefoner og sier samtidig at de ikke har penger til overs til en barnebursdag? Sier ikke at alle gjör dette, men noen gjør. Barna skal komme først og ferdig med den saken.

Fattigdom i Norge handler om prioriteringer! Riktignok har vi hverken bil eller egen leilighet (vi betaler ikke leie, men det har ingenting med staten å gjøre - vi mottar null og niks utenom normal barnetrygd), men vi har allikevel andre kostnader som må betales hver måned og klarer det allikevel!

Jeg blir provosert av folk som er enslige og har vanskeligheter med å leve for 15.000 i måneden. Hva er det du egentlig innbiller deg? Det skal til og med finnes folk som får langt mer enn denne summen i kassa hver måned uten å løfte en finger, fordi det visstnok måtil for å at de skal kunne leve et normalt liv...

Vet dere hva min plan er - foruten å faktisk stå litt på egne rettigheter i denne barnehage-problematikken vår - ?

Vi skal komme oss ut av fattigdommen ved å leve sparsomt så lenge vi må, mens vi sørger for at sönnen vår har det han trenger underveis.

Den som ikke jobber, tjener heller ingenting, altså regner vi med at økonomien ser helt annerledes ut, senest om få år, når begge har kommet dit de vil karrierremessig.

Jobber man mye, tjener man mye, tjener man mye kan man ta seg råd til ting. Ferdig. Tanker?

Dette synes jeg er vanskelig med å være fattig:

-Vi vil helst skjule at vi ikke har så mye, fordi vi merker at folk ser helt annerledes på oss, når de erfarer at vi f.eks ikke har bil (vi bor på landet, så det blir vel sett på som en nødvendighet).

-Det er hardt når en varer andre menneskers syn på en selv, og noen ganger faktisk overtar samme meningen: hva er vi for slags foreldre, som ikke har orden på livet sitt? Problemet vårt er egentlig bare jobb og økonomi, men det ligger mye identitet i slikt. Den er jeg med på.

-Jeg lever et slags dobbeltliv: på jobben er det ingen som vet hvor lite vi faktisk har - en av vikar-arbeidsplassene jeg har, krever litt fagbakgrunn, så folk der vet jo at jeg må være noenlunde oppegående. Later som det livet de har, er like selvsagt for meg - ferdig med det. "Ute" i lokalsamfunnet ellers, hvor folk kanskje ikke kjenner en, føler jeg at ALLE VET. Vi er vel de eneste som går frem og tilbake til fots til barnehagen, uansett vær og temperatur. Vi er vel også de eneste som går og handler utstyrt med ryggsekk og barnevogn, og ikke med bil... Sånne situasjoner er ekle.

Det er verre med folks syn på mennesker som lever i relativ fattigdom, enn fattigdommen faktisk er selv. Jeg er heller ikke fri for fordommer mot meg selv og andre fattige, som dere skjönner utifra teksten. En evig rundgang...

---

En ting til vil jeg skrive, etter aa ha vurdert det en stund før jeg poster det altfor lange innlegget. Leste noen artikler om at fattigdom og sosial eksklusjon hører mye sammen. Jeg kjenner meg igjen. Følte meg litt utenfor i ungdomsårene - uten at jeg vil gi noen andre noen som helst skyld for det. Jeg utviklet bare aldri et stabilt selvbilde. Kanskje jeg har kommet i denne livssituasjonen av den grunn. Skolemessig og akademisk har alt vært bra, men hva hjelper det om en ikke klarer å få seg jobb senere?

Du lurer på hvor folk gjør av pengene sine? Du betaler ikke huskleie skriver du, men andre folk må det tross sin fattigdom. Du skriver at dere tar dere råd til å kjøpe klær til gutten deres, men hadde dere hatt muligheten til det om dere måtte betale en skyhøy husleie? 10.000 i husleie pr mnd er ikke uvanlig for folk. Her jeg bor er det dyrt å leie bolig. Har en venninne på minste uførepensjon. Hu trenger mye medisner, ikke alt dekkes på blå resept. Ca 12000 har hun utbetalt i mnd.

Av dette må hun betale 8000 for en kjellerleilighet. Det er ikke særlig isolert dette gamle huset, så strømmen drar. Hun har jeg ikke sett i nye klær. Hun får av andre

Anonymous poster hash: 43c4a...017

[Gjest Phoenix]

Hvor mye sparer dere i snitt i måneden?

Anonymous poster hash: 4923a...368

Alt fra 6.000-10.000 ett sted. Kjenner ingen som sparer så babler i vei om hvor rik jeg er. Endret 22. november 2014 av Phoenix

[Gjest lillelarve]

Spørs hvordan man tolker ordet "rik". Teknisk sett er jeg ikke rik, men jeg er rikere i forhold til mange andre. I forhold til gjennomsnittet i Norge er jeg nok ikke i nærheten av rik, men jeg har nok penger til å overleve!

Jeg er ikke rik, men ikke fattig heller. Vil si jeg ligger en plass på midten. Nærmere fattig enn rik, egentlig.