Man er sin egen lykkesmed..

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig en jente med masse godt humør, masse energi, livsglede og positivitet. Jeg hadde overskudd til alt.

Så skjedde det noe. Og jeg vet ikke hva.

Humøret mitt er ikke det samme lenger. Energien er gone. Har falt ut av treningstutinene mine, og kostholdet mitt er på tryne. Koser meg ikke med husarbeid som jeg gjorde før, og mye er bare et ork. Jobben jeg egentlig elsker mer enn nesten alt er ikke noe særlig heller.

Jeg er i utgangspunktet en person som kan snappe ut av det og endre kurs. Lett som bare det. Men, jeg vet ikke om jeg klarer det! Jeg vil så sårt!

Noen tips?

Anonymous poster hash: 5a621...b6f

[AnonymBruker]

Kjenn på de dårlige dagene og husk dem når dagene blir bedre.

Anonymous poster hash: 5e6ea...dbc

[AnonymBruker]

Tenk på at du er heldig som i utgangspunktet har den evnen til å føle glede, livsenergi og motivasjon. Selv har jeg aldri opplevd det

Anonymous poster hash: 3024f...2d6

[AnonymBruker]

Jeg var slik jeg også. Hadde veldig mye energi, kunne gjøre mye på kort tid, har alltid vært en perfeksjonist og alt rundt meg skulle være så optimalt som mulig. Det andre brukte evigheter på å gjøre, utførte jeg på svært kort tid og forsto ikke hvorfor folk var så trege.

Nå er jeg ikke den samme lenger. Jeg har ikke like mye energi og overskudd som jeg hadde før. Jeg kan fint utsette ting, ha lite energi og kjenne på denne følelsen om at jeg rett og slett ikke gidder. Jeg tvinger meg selv ganske ofte likevel, men da er jeg enda mer sliten og utsetter andre ting. Jeg er i midten av tyveårene nå og håper at det skal bli bedre, savner den gamle versjonen av meg selv.

Anonymous poster hash: e7c03...eac

[AnonymBruker]

Det gjør jeg også! Savner meg selv!

-Ts!

Anonymous poster hash: 5a621...b6f

[Gjest Guanin]

Kjenn på de dårlige dagene og husk dem når dagene blir bedre.

Anonymous poster hash: 5e6ea...dbc

Rådet her høres kanskje litt lettvint ut. Men jeg mener at det ligger noe i det.

Det er ikke enkelt å "ta seg sammen" når man allerede har begynt å få en negativ og en depressiv tankegang.

Poenget mitt er at livet består ikke av enten "sort eller hvitt". Det finnes nyanser. Og jeg tror det er viktig som menneske å oppleve hele spekteret av følelser. Fra svart, til hvitt. Da tror jeg man er bedre rustet til å mestre fremtidens utfordringer. Har man opplevd litt av hvert, har man større sammenligningsgrunnlag. Og man blir flinkere til å se flere perspektiv av en sak. Jeg tror man blir bedre medmennesker av å ha livserfaring på mange arenaer. Ja, livserfaring er jeg nesten litt fristet til å kalle det du opplever nå. Du er blitt en livserfaring rikere. Selv om du føler deg fattigere i livet akkurat nå.

Du beskriver en klassisk depressiv tankegang. Personer som er depressive kan være fortvilt over at man ikke har bedre "egenkontroll", og fortvilt over at de ikke engang makter å komme seg ut av en livssituasjon som ikke er ønskelig. Det biter seg egentlig litt i halen det der.

Det ble kanskje litt diffust det jeg skrev. Men når tåka letter -for det vil den omsider, så er det lettere å skjønne innholdet i det jeg skrev.

Hold motet oppe! Det blir bedre!