Enebarn.. flere der ute?

[AnonymBruker]

Men altså, hvis både du og mannen er enebarn, vil jo aldri barnet deres får søskenbarn... Så deres gode opplevelser med dette, vil jo barnet deres aldri oppleve, og når det heller ikke kommer søsken, synes jeg det rett og slett er egoistisk av dere!

Ja det er slitsomt med barn, men har man fått en, bør man virkelig prøve å få nr 2 også, for barnet sin skyld, og spessielt når familien eller er liten.

Anonymous poster hash: fa491...53c

Dette svaret var unødvendig. Man er ikke egoistisk fordi man velger enebarn. Man har aldri noen garantier om hvordan barnet får det uansett hva man velger, og alle familiesituasjoner er ulike.

Jeg er vurderer selv å la barnet mitt bli enebarn, da jeg føler jeg kan være en bedre mor for en enn for to. Jeg vil være ordentlig tilstede for barnet mitt, og er usikker på om jeg klarer det med to barn. Foreldre velger det de tror er best for barnet, og det er ikke egoistisk!

Anonymous poster hash: 173a1...a17

[Gjest Phoenix]

Jeg har ett barn. Eneste barnebarnet i familien. Tenker i blant at det må være ensomt for sosialiseringen må skje på andre måter, kaste oss ut på andre måter og treffe andre mennesker som er utenfor familien.

[Gjest Phoenix]

Jeg er vurderer selv å la barnet mitt bli enebarn, da jeg føler jeg kan være en bedre mor for en enn for to. Jeg vil være ordentlig tilstede for barnet mitt, og er usikker på om jeg klarer det med to barn. Foreldre velger det de tror er best for barnet, og det er ikke egoistisk!

Anonymous poster hash: 173a1...a17

Jeg er enig. Folk må selv vurdere hva de har kapasitet til. Ett barn kan være nok for mange, og åtte kan være nok for andre.

[Harlekin]

Denne tråden gir meg litt ny giv til å ikke gi opp prosjekt søsken. Vi har et barn via assistert befruktning, men har fått beskjed om at vi sannsynligvis ikke kan få flere barn. Dette har vært veldig tungt for meg, det er ikke det at jeg ikke vet jeg er superheldig med det barnet jeg har, men jeg har så lyst å gi henne et søsken av mange av de grunnene som er nevnt av dere i tråden. I tillegg har jeg lyst på et barn til for min egen del. Mannen kunne nok tenke seg et nytt barn har også, men han har også endel bekymringer angående dette, i tillegg til at han er godt fornøyd med det barnet vi har. Han ser ikke problemet med enebarn, han har selv en bror, men er ikke så knyttet til ham. Jeg har 2 søsken som jeg har et veldig godt forhold til og ikke kunne tenke meg å være foruten. Spesielt nå i voksen alder er det fint med søsken.

[AnonymBruker]

Men altså, hvis både du og mannen er enebarn, vil jo aldri barnet deres får søskenbarn... Så deres gode opplevelser med dette, vil jo barnet deres aldri oppleve, og når det heller ikke kommer søsken, synes jeg det rett og slett er egoistisk av dere! Ja det er slitsomt med barn, men har man fått en, bør man virkelig prøve å få nr 2 også, for barnet sin skyld, og spessielt når familien eller er liten. Anonymous poster hash: fa491...53c

Ja, barnet vårt vil aldri få søsken, søskenbarn, tanter eller onkler. Heldigvis har han tremenninger som er nesten som søskenbarn, da vi har veldig god kontakt med søskenbarna våre på begge sider. Jeg syns det er mye bedre å være egoistisk på dette enn å få et barn til som hverken jeg eller mannen ØNSKER eller ORKER. Og som enebarn med en mor som har hatt tre jobber og en far som ikke har bidratt noe særlig, har jeg vært glad for å være enebarn, for hadde vi vært flere hadde mamma fått enda mer å stri med, og jeg hadde ikke fått den gode oppveksten jeg tross alt fikk.

Anonymous poster hash: 43cc6...5f3

[AnonymBruker]

Men altså, hvis både du og mannen er enebarn, vil jo aldri barnet deres får søskenbarn... Så deres gode opplevelser med dette, vil jo barnet deres aldri oppleve, og når det heller ikke kommer søsken, synes jeg det rett og slett er egoistisk av dere!

Ja det er slitsomt med barn, men har man fått en, bør man virkelig prøve å få nr 2 også, for barnet sin skyld, og spessielt når familien eller er liten.

Anonymous poster hash: fa491...53c

Tenk deg om to ganger før du uttrykker noe sånn som dette igjen.

Jeg kan ikke få flere barn og det river meg i hjerte at jenta mi blir enebarn. Dette innlegget ditt hjalp ikke akkurat på.

Anonymous poster hash: 71234...9f1

[AnonymBruker]

enebarn her også med foreldre som begge var enebarn. når faren min dør, sitter jeg igjen med en mor. dette er tøft og ikke lett å takle. har heldigvis noen gode venner og en kjæreste.

Anonymous poster hash: 1a7ca...66a

[lostinthoughts]

Hiver meg på- er også enebarn (33 år gammel), og begge mine foreldre er også enebarn. Var fryktelig ensom i oppveksten, ble mobbet i 9 år (på skolen) og foreldre som var mer opptatt av seg selv enn sitt eneste barn.

Nå i voksen alder har jeg opplevd alvorlig sykdom hos begge av mine foreldre, og det var utrolig tungt å gjøre alt helt alene. Såpass tungt at jeg ble syk av det. For dem som spør om støttende slektninger; mine foreldre tok lite initiativ til å omgås andre i slekten, så derfor hadde jeg heller ingen å be om hjelp da sykdom inntraff.

Selv har jeg ikke barn enda,og er,pga egen oppvekst, redd for å bli en dårlig mor, og at barn ev skal bli like ensomt som meg. Merker at savnet etter en mor å gå til for råd og samtaler bli større og større etter som jeg selv tenker på å bli mor.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.11.2014 den 19.32):

Jeg føler jeg er den eneste i verden som er enebarn. Ingen av vennene mine jeg noen gang har hatt, eller har, er enebarn. Alle blir overrasket når jeg sier jeg er enebarn. Ingen av de 4 kjærestene jeg har hatt har vært enebarn, og min nåværende samboer er heller ikke enebarn.

 

Under oppveksten tenkte jeg aldri på det at jeg ikke hadde søsken. Jeg hadde alltid andre barn å leke med, og vennene mine som var søsken kranglet alltid med dem, så det var ikke noe jeg savnet. Når jeg sa jeg var enebarn før synes alltid de andre barna jeg var heldig, fordi jeg fikk alltid mer enn de osv.

 

Nå som jeg/vi har blitt voksne (24 år), og de rundt meg begynner å bli tanter og onkler, og har fått et veldig godt forhold til søskene sine, så merker jeg hvor ensomt det kan være å være enebarn. Jeg vil aldri oppleve dette..

 

Foreldrene til min far gikk nettopp bort, og hele sorgprosessen, ryddeprossesen og begravelsesprosessen var en utrolig stor og vanskelig jobb. Han hadde 2 brødre og dele dette med, som alle støttet hverandre og forsto hva de andre gikk igjennom. Det var tross alt foreldrene til alle tre. Jeg tenker ofte (altfor mye) på hvordan det blir hvis (når) mine foreldre går fort, og jeg står alene, som eneste datter. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne gå igjennom dette uten å ha en som forstår hvordan jeg har det.

 

Jeg har mange slike tanker som enebarn.. Er det flere av dere som er enebarn, hva tenker dere om det? Ikke bare er det mye med å være enebarn man går glipp av, men bare det å være enebarn er ensomt, fordi det nesten ikke er noen andre som er det..

 

Anonymous poster hash: 7b8fe...9b5

Jeg er visst noen år for sen med å svare men gjør det likevel, i håp om at noen finner det interessant.

Kan starte med at foreldrene mine skilte seg da jeg var 2år og faren min reiste og har ikke sett eller hørt noe fra han siden 1990. Mamma gikk bort pga sykdom i 2016 og jeg er enebarn. Har noen tanter og onkler som har vært der for meg samt besteforelde som synger på siste vers. Ellers noen få gode venner som forsto og støttet meg gjennom sorgprosessen. Men skal innrømme at den dag idag, så har jeg mine dager og uker der alt bare er dass. Men utrolig nok så går livet og tiden framover og man overlever «alt». Men skal ikke lyve og si at det er lett. Du vil få dine tider der du kanskje sliter litt, og sånn er det bare. Mitt eneste råd er: Se framover og nyt tiden du har med «alle», og når/hvis du får deg dine egne barn så vil jeg tro det blir noe lettere. Det ble det iallfall for meg. For når jeg ser på dattera mi idag så ser jeg en del av mamma i henne. Og den gleden er stor! Det er er dattera mi jeg lever for og som blir trøsten for at mamma ikke er her lenger. Og hvis det er noe «trøst» så skal vi jo alle forlate verden en dag. Prøv bare å nyt tiden man har. Jeg angrer veldig på at jeg ikke nøt tilværelsen med mamma, mer enn det jeg gjorde mens hu var her. Men når det er sagt så får man jo aldri nok.

Anonymkode: 09f86...fd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Anonymkode: 09f86...fd0

?

Tråden hadde seks års jubileum på lørdag, var det derfor du måtte dra den opp igjen helt unødvendig?

Anonymkode: d2ca9...416

[AnonymBruker]

Er 21 år og er også enebarn. Har begynt å kjenne på de samme tingene som deg. Gruer meg veldig til mine foreldre ikke er her lengre, selv om mange syns det høres så fint ut at da arver man jo alt alene 😐 blir regelrett lei meg når jeg ser store familier med søsken som er nære og koser seg sammen på ferier/hyttetur/julefeiring etc. Jeg har også fått mitt første barn og det at han ikke har noen tanter/onkler på min side er også ensomt. 

Anonymkode: 69206...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er 21 år og er også enebarn. Har begynt å kjenne på de samme tingene som deg. Gruer meg veldig til mine foreldre ikke er her lengre, selv om mange syns det høres så fint ut at da arver man jo alt alene 😐 blir regelrett lei meg når jeg ser store familier med søsken som er nære og koser seg sammen på ferier/hyttetur/julefeiring etc. Jeg har også fått mitt første barn og det at han ikke har noen tanter/onkler på min side er også ensomt. 

Anonymkode: 69206...b00

Så nå at tråden er seks år gammel men at den er blitt dratt opp igjen 😂😅

Anonymkode: 69206...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2014 den 22.10):

Jeg er enebarn, og det er min mann og vår sønn også. Har egentlig veldig lyst til å gi han søsken, men vi orker rett og slett ikke flere barn. Og har hatt gode oppvekster uten søsken. Begge har søskenbarn vi har vært mye sammen med, og fortsatt er

 

Anonymous poster hash: 43cc6...5f3

Så ditt barn har ikke fettere eller kusiner heller. 

Anonymkode: df8f7...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2014 den 10.33):

 

Men altså, hvis både du og mannen er enebarn, vil jo aldri barnet deres får søskenbarn... Så deres gode opplevelser med dette, vil jo barnet deres aldri oppleve, og når det heller ikke kommer søsken, synes jeg det rett og slett er egoistisk av dere!

 

Ja det er slitsomt med barn, men har man fått en, bør man virkelig prøve å få nr 2 også, for barnet sin skyld, og spessielt når familien eller er liten.

 

Anonymous poster hash: fa491...53c

Dattera mi er 6 år. Hun spør meg ca. hver 14 dag når hun skal få søsken. Hun ønsker seg søsken, og har til og med bedd til gud om å få et søsken. Du sier det er egoistisk å ikke få fler barn? La meg fortelle deg noe..

Vi lever i 2020. Jeg er fulltidsstudent på sisteåret, samboer har en jobb hvor han er borte halve året. 5/5 ordning. Vi har økonomisk trygghet og kjøpt oss hus som unge førstegangskjøpere, men likevel blir jeg dritstressa hver gang spørsmålet om søsken dukker opp. For ikke å nevne alle rundt meg som spør "når planlegger dere nummer to? Hun blir jo så stor nå, aldersforskjellen vil jo være så stor at barna ikke vil kunne bli lekekamerater". 

Jeg vil dattera mi det beste i hele verden, og hun er min verden. Min hverdag starter med henne, og avsluttes med henne. Jeg har personlig vokst opp som enebarn, og har kjent på et savn når det kommer til dette. Helt til jeg ble mor selv, fikk min mor høre av meg at det var kjipt at jeg aldri fikk søsken.. Den dagen jeg ble mor selv, fikk hun høre fra meg at jeg forstod henne. Jeg forstår min mor veldig godt. Jeg kunne ALDRI satt et barn til verden av kun det ønske at mitt eget barn vil ha et søsken. 

Hvorfor? Av den enkle grunn at det krever mye i dagens samfunn å ha et barn. Barna skal jo tross alt følges opp. Jeg har ett barn, og det barnet tenker jeg å følge opp så godt jeg kan. Jeg vil forberede henne på det samfunnet hun "uheldigvis" må vokse opp i. Et generasjon-prestasjonssamfunn hvor psykiske helseproblemer aldri før har vært så utbredt som nå.. Allerede som førsteklassing får jeg høre fra min datter at hun ikke kan gå i den og den genseren, fordi hun er redd for å bli ledd av.. For meg er det viktigere at min datter har min fulle oppmerksomhet og engasjement, enn at jeg skal sette et nytt barn til verden for så å "tilsidesette" henne til en viss grad. Kanskje, når hun er blitt større at jeg vil føle meg klar. Jeg er ikke klar den dag i dag, og trolig ikke om 1-2år heller. Jeg sier ikke at folk med flere barn er dårlige foreldre, tvert imot! Det er ingen jeg ser mer opptil enn de som faktisk klarer en slik hverdag. 

Jeg vet bare at min datter ville fått mor som er mer sliten over en lengre tidsperiode, og min viktigste oppgave per nå er å ivareta henne så godt jeg kan. Å kalle noen for egoistiske for at de kun har et barn, gjør meg opprørt. Verden har forsåvidt nok barn å ta hånd om, og jeg setter ikke flere barn til denne verden fordi barnet mitt har et slikt ønske. Å være forelder er for meg en døds-seriøs oppgave, så spar meg for ordet "egoistisk". 

 

Anonymkode: 1c6fa...3d2

[AnonymBruker]

Mannen min er enebarn og det er også hans foreldre. Det trenger jo ikke å bli slik men han har jo mange av "enebarnegenskapene" litt engstelig og ikke så utadvendt. Vandt med at mamma og pappa ordner alt (til langt oppi 30-årene er det fortsatt mange ting han aldri har gjort på egenhånd). Alle høytider har de bare feiret de tre. Helt sprøtt for meg med tre søsken og søskenbarn og tanter og onkler og herlig skrik og skrål og masse kjærlighet. De feirer nå høytider sammen med min familie og virker som om de setter pris på det. Vi har endt på to barn, men om jeg av en eller annen grunn ikke kunne fått nummer to så hadde jeg adoptert. Ville aldri hatt enebarn selv. 

Anonymkode: 47f8b...f0e

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har ett enebarn. Jeg har aldri savnet søsken, og har alltid hatt folk rundt meg. Jeg er mye mer selvstendig enn de fleste jeg kjenner som har søsken & jeg er også bedre på å trives i eget selskap. Så det å vøre enebarn er faktisk positivt for noen, selvom det ikke virker slik i denne tråden 😉

Anonymkode: b8961...ddc

[MissB]

Jeg er enebarn. Jeg hadde en fin oppvekst, ikke vært mer bortskjemt enn andre. Jeg har hatt et savn etter søsken, men oppveksten var fin.

Det som var forjævlig var da jeg var tidlig i 20 åra og først mistet min far. Det ble bare jeg og Mor igjen, vi to. 

Så gikk det et år så mistet jeg henne også. Totalt uforståelig, vondt og på et sted i livet som en nok trenger foreldre veldig sårt. 

Jeg står her noen år etter, livet er tøft uten, veldig! 

Kjæreste, bryllup, barn, etablering, livets spørsmål. Og ingen å spørre til råds. 

Jeg sitter her i dag og selv med all smerten og sorgen så har det gått. Livet har blitt fint. 

Jeg vil ha barn selv, å har tenkt at jeg alltid ville at de skulle ha søsken. Fordi jeg ikke vil at de skal havne i min situasjon. Nå er jeg ikke like sikker lenger, kanskje jeg kommer til å synes det er nok med en? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er 21 år og er også enebarn. Har begynt å kjenne på de samme tingene som deg. Gruer meg veldig til mine foreldre ikke er her lengre, selv om mange syns det høres så fint ut at da arver man jo alt alene 😐 blir regelrett lei meg når jeg ser store familier med søsken som er nære og koser seg sammen på ferier/hyttetur/julefeiring etc. Jeg har også fått mitt første barn og det at han ikke har noen tanter/onkler på min side er også ensomt. 

Anonymkode: 69206...b00

Samme her. Jeg har bare mamma igjen og gruer meg til den dagen hun også er borte😢. Men jeg selv ønsket å få 4 barn. Og nå storkoser meg med «egen» familie🥰

Anonymkode: 538c5...c1b

[Clefable]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mannen min er enebarn og det er også hans foreldre. Det trenger jo ikke å bli slik men han har jo mange av "enebarnegenskapene" litt engstelig og ikke så utadvendt. Vandt med at mamma og pappa ordner alt (til langt oppi 30-årene er det fortsatt mange ting han aldri har gjort på egenhånd). Alle høytider har de bare feiret de tre. Helt sprøtt for meg med tre søsken og søskenbarn og tanter og onkler og herlig skrik og skrål og masse kjærlighet. De feirer nå høytider sammen med min familie og virker som om de setter pris på det. Vi har endt på to barn, men om jeg av en eller annen grunn ikke kunne fått nummer to så hadde jeg adoptert. Ville aldri hatt enebarn selv. 

Anonymkode: 47f8b...f0e

Som enebarn synes jeg feiringer med "tre søsken, søskenbarn, tanter, onkler og skrik og skrål" høres forferdelig ut. Har vært masse kjærlighet med bare meg og pappa også! Noe annet hadde blitt for mye for meg nå. Det har jo med personlighet å gjøre også, men sikkert også oppvekst.

Jeg har alltid trivdes veldig godt som enebarn, så ønsker meg det samme selv. Mannen er enig, da han ikke er noe nærme sitt søsken.

[Ville91]

Jeg er enebarn! Har aldri savna søsken, verken som liten eller nå (er snart 40). 
Hvis jeg skal trekke frem en ting hvor det hadde vært godt å være flere må det være når min pappa gikk bort, og jeg i tillegg til å stå til knærne i egen sorg, måtte holde mamma oppe. Jeg tror og håper ikke det vil bli sånn når hun går bort.
Jeg er gift og har valgt bort barn selv, men har et bonusbarn som jeg er glad for å ha i livet mitt. 
Så jeg vil si at ett eller ingen barn er helt supert.