Sterk sosial angst - Erfaringer med medisiner?

[AnonymBruker]

Så. Jeg har levd med Unnvikende Personlighetsforstyrrelse helt siden jeg var ca. 13 år.

Jeg har alltid hatt ekstremt lavt selvbilde og vært veldig redd for andre mennesker.

Nå hat jeg vært igjennom mye behandling som ikke ga noen resultater, og til og med prøvd meg i praksis i et par butikkjobber, delvis fordi jeg trodde jeg var klar for det og delvis fordi jeg er så lei av å føle meg unormal fordi jeg ikke har jobb at jeg tvingte meg selv til å late som det ville gå bra.

Resultatet viste nok en gang at jeg ikke har klart å få dempet angsten nok til å kunne klare meg i slike jobber enda. I den siste butikkjobben så gikk jeg inn i en slags mareritt-modus hvor hele sinnsstemningen min og oppfattelsen av alt rundt meg ble trist og tung. Jeg var ekstremt utrygg og redd, og jeg gikk og kaldsvettet og skalv av skrekk hele tiden. Selv om ingenting fælt skjedde der som liksom "trigget" angsten, så føltes bare hele atmosfæren grusom.

Jeg samarbeider med et par konsulenter som hjalp meg å finne praksisplasser, og etter den siste jobberfaringen mener de det er best om jeg nok en gang prøver psykolog, selv om jeg har dårlige erfaringer med at behandlingsmetodene ikke virker i mitt tilfelle (kognitiv terapi, eksponering).

Nå ble det også nevnt at jeg kanskje burde vurdere medisinsk behandling. Noe jeg er ganske skeptisk til da jeg ikke liker tanken på å kludre med hjernen og alle bivirkningene dette kan føre til. Har også lest at i mange tilfeller er ikke medisiner særlig effektivt.

Kan noen andre som har erfaring med medisiner mot sosial angst fortelle meg litt om hvordan det oppleves? Har du merket bivirkninger? Føler du de hjelper? Hva slags type går du på?

Anonymous poster hash: 2cf42...0b3

[AnonymBruker]

Tante har sterk sosial angst, så sterk at hun knapt kommer seg ut av huset. For mange år siden fikk hun noen medisiner mot det, men de gjorde at hun mistet all frykt for andre mennesker, slik at hun kunne finne på å bli med fremmede hjem. Etter denne episoden ble foreldrene hennes og legen enige i at medisinering ble for risikabelt.

Anonymous poster hash: 8e83f...9a7

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg har forsøkt Buspar/Buspiron, men liten effekt. Medisiner vil ikke hjelpe deg på lang sikt. Skjønner du har forsøkt å eksponere deg med å jobbe i butikk, men kanskje det ble for voldsom eksponering. Ved eksponering må man begynne i det små, trinn for trinn, og når du føler deg klar til et neste trinn, økes eksponeringen noe til du er moden for enda et trinn. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg brukte antidepressiva i en periode. Det hjalp meg veldig med den sosiale angsten, og i dag er jeg så og si frisk. Antidepressiva fjernet bare litt av angsten hos meg, men det var nok til at jeg ble i stand til å dra nytte av annen behandling. Før medisineringen var jeg så forknytt og angstfylt at eksponering og psykolog var nytteløst.

Anonymous poster hash: c92db...fea

[AnonymBruker]

Jeg brukte antidepressiva i en periode. Det hjalp meg veldig med den sosiale angsten, og i dag er jeg så og si frisk. Antidepressiva fjernet bare litt av angsten hos meg, men det var nok til at jeg ble i stand til å dra nytte av annen behandling. Før medisineringen var jeg så forknytt og angstfylt at eksponering og psykolog var nytteløst.

Anonymous poster hash: c92db...fea

Det er sånn jeg føler det nå, at angsten min er så sterk at jeg ikke drar nytte av de anbefalte behandlingsmetodene.

Men jeg må ærlig innrømme at jeg syntes psykologene jeg har hatt erfaringer med hittil har vært ganske så inkompetente. Det har bare vært tomprat om barndom som man ikke kan gjøre noe med, og så har jeg måttet sitte å høre på nytt og på nytt hva det er sosial angst går ut på og hvordan det bør behandles, selv om jeg gang på gang har sagt at jeg vet alt det fra før av. Behandlingsmetodene har jeg fått trykt opp i trynet på både whiteboard og papir gjentatte ganger også, og føler jeg sløser minst 4 timer hos hver nye psykolog på bare tull jeg ikke trenger å høre.

Jeg har ikke funnet noen jeg føler ligger helt på samme bølgelengde som meg selv ennå, som ser ting fra mitt perspektiv. Håper virkelig jeg finner en brukenes en denne gangen.

Er klar over at jeg høres negativ ut, men jeg har ikke gode erfaringer med psykologer så langt.

Anonymous poster hash: 2cf42...0b3

[AnonymBruker]

Jeg bruker vival når jeg får panikk. Det fungerer fint, men har vært avhengig tidligere så må være forsiktig.

Anonymous poster hash: 56e66...c73

[AnonymBruker]

Det er sånn jeg føler det nå, at angsten min er så sterk at jeg ikke drar nytte av de anbefalte behandlingsmetodene.

Men jeg må ærlig innrømme at jeg syntes psykologene jeg har hatt erfaringer med hittil har vært ganske så inkompetente. Det har bare vært tomprat om barndom som man ikke kan gjøre noe med, og så har jeg måttet sitte å høre på nytt og på nytt hva det er sosial angst går ut på og hvordan det bør behandles, selv om jeg gang på gang har sagt at jeg vet alt det fra før av. Behandlingsmetodene har jeg fått trykt opp i trynet på både whiteboard og papir gjentatte ganger også, og føler jeg sløser minst 4 timer hos hver nye psykolog på bare tull jeg ikke trenger å høre.

Jeg har ikke funnet noen jeg føler ligger helt på samme bølgelengde som meg selv ennå, som ser ting fra mitt perspektiv. Håper virkelig jeg finner en brukenes en denne gangen.

Er klar over at jeg høres negativ ut, men jeg har ikke gode erfaringer med psykologer så langt.

Anonymous poster hash: 2cf42...0b3

Jeg må innrømme at jeg har heller ikke så god erfaring med psykolog. Jeg fant en som jeg var på bølgelengde med til slutt, men da var jeg allerede omtrent frisk. Det som var nyttigst for meg var å jobbe med tankegangen på egenhånd. Å analysere tankene og reaksjonene mine, og prøve å dytte tankene i en sunnere retning. I kombinasjon med eksponering. Men det hadde ikke vært mulig å få til uten medisin. Medisinen gjorde at jeg ble kvitt spenningene i kroppen, jeg slappet litt mer av og ble i stand til å tenke mer fornuftig og rasjonelt rundt problemene mine.

Anonymous poster hash: c92db...fea

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg har heller ikke så god erfaring med psykolog. Jeg fant en som jeg var på bølgelengde med til slutt, men da var jeg allerede omtrent frisk. Det som var nyttigst for meg var å jobbe med tankegangen på egenhånd. Å analysere tankene og reaksjonene mine, og prøve å dytte tankene i en sunnere retning. I kombinasjon med eksponering. Men det hadde ikke vært mulig å få til uten medisin. Medisinen gjorde at jeg ble kvitt spenningene i kroppen, jeg slappet litt mer av og ble i stand til å tenke mer fornuftig og rasjonelt rundt problemene mine.

Anonymous poster hash: c92db...fea

Jeg har jobbet med tankegangen på egenhånd lenge, og jeg føler at jeg har ganske så god selvinnsikt også. Problemet er jo at selv om jeg egentlig er en person med veldig realistisk og rasjonell tankegang til vanlig, så er det noe som begynner å skurre helt automatisk når jeg kommer ut blant folk. Plutselig reagerer jeg både fysisk og psykisk helt feil, og det hjelper ikke å være klar over hvor urealistiske tankene er. Jeg kan stille meg selv spørsmål som; "Hva hadde jeg tenkt hvis jeg var en av disse menneskene og så meg selv akkurat nå?" Og svaret er jo selvfølgelig at jeg ikke hadde tenkt noe over det, og passet mine egne saker. Men jeg reagerer uansett som på instinkt, og begynner å oppføre meg kjempekleint og nervøst uansett hvor klar jeg er over at tankene mine ikke er realistiske i øyeblikket.

Synes i grunn det er litt nedverdigende å gå til psykolog, spesielt når jeg føler at jeg allerede har verktøyene jeg trenger, og bare får høre det samme om og om igjen hos psykolog. Orker ikke sitte å samtale med noen jeg føler ikke har nok kompetanse til å hjelpe meg med mitt spesifikke problem.

Anonymous poster hash: 2cf42...0b3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sosial angst hele tenårene og frem til nå hvor jeg er i begynnelsen av tyveårene. Da jeg var omtrent midt i tenårene var jeg så utrolig lei av å ha det slik at jeg oppsøkte psykolog, fikk etterhvert utskrevet antidepressiva av min lege. Det fungerer selvsagt ikke likt for alle, men jeg kan fortelle at jeg absolutt ikke hadde noe nytte av disse tablettene (mulig jeg burde forsøkt noen andre). Jeg mistet fullstendig grep om tid, og ble ganske apatisk. Fungerte veldig dårlig i forhold til skolen i hvert fall, og jeg strøk vel i et eller to fag. Når jeg tenker tilbake på den tiden får jeg grøsninger, og jeg føler at jeg ble en helt annen person enn den jeg egentlig er. Jeg var som en skygge av meg selv.

Jeg sluttet etter kanskje noen måneder på disse tablettene, og følte meg straks bedre. Jeg hadde fortsatt sosial angst, men jeg følte meg ganske snart som meg selv igjen. Etter den tid har jeg aldri oppsøkt verken psykolog eller lege om problemet mitt, men heller forsøkt å leve med det. Jeg svinger veldig i hvordan jeg har det - noen ganger kan den sosiale angsten være riktig ille og spise meg opp innvendig og ut, mens andre ganger har jeg det (nesten) helt fint.

Jeg har bestandig utfordret meg selv. Jeg har jobbet i butikk, i resepsjon på hotell og til og med som servitør. Nå har jeg også en jobb hvor jeg har MYE kontakt med mennesker og kolleger, hvor jeg må fremstå som selvsikker og profesjonell. Jeg kjenner at det er slitsomt, og jeg er iblant helt utmattet. Jeg har hatet stort sett alle mine jobber. Selv om jeg forsøker å holde ut, forstår jeg så utrolig godt at andre ikke klarer, og spesielt om de har det hakket verre enn meg med angsten.

Jeg har vel egentlig ikke så mange gode råd å komme med, men jeg vil vel bare si at du ikke er alene om dette. Jeg vet så altfor godt hvor alene man kjenner seg med sosial angst. Å hele tiden forsøke å fremstå som utadvendt og sosialt selvsikker når man er det komplett motsatte. Jeg føler ikke det er rom for sjenerte menneske i denne verden, og at man blir uglesett så fort noen gjennomskuer deg. Jeg vil bare ha det like lett som alle andre slik at også jeg kan leve ut mine drømmer. Og å være så sosial som jeg egentlig kunne tenke meg å være. Og å dra til jobben uten å ha en klump i magen

Anonymous poster hash: 9b9cf...b2c

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sosial angst hele tenårene og frem til nå hvor jeg er i begynnelsen av tyveårene. Da jeg var omtrent midt i tenårene var jeg så utrolig lei av å ha det slik at jeg oppsøkte psykolog, fikk etterhvert utskrevet antidepressiva av min lege. Det fungerer selvsagt ikke likt for alle, men jeg kan fortelle at jeg absolutt ikke hadde noe nytte av disse tablettene (mulig jeg burde forsøkt noen andre). Jeg mistet fullstendig grep om tid, og ble ganske apatisk. Fungerte veldig dårlig i forhold til skolen i hvert fall, og jeg strøk vel i et eller to fag. Når jeg tenker tilbake på den tiden får jeg grøsninger, og jeg føler at jeg ble en helt annen person enn den jeg egentlig er. Jeg var som en skygge av meg selv.

Jeg sluttet etter kanskje noen måneder på disse tablettene, og følte meg straks bedre. Jeg hadde fortsatt sosial angst, men jeg følte meg ganske snart som meg selv igjen. Etter den tid har jeg aldri oppsøkt verken psykolog eller lege om problemet mitt, men heller forsøkt å leve med det. Jeg svinger veldig i hvordan jeg har det - noen ganger kan den sosiale angsten være riktig ille og spise meg opp innvendig og ut, mens andre ganger har jeg det (nesten) helt fint.

Tror nesten jeg må legge til at jeg alltid drar på jobb uansett hvordan jeg føler meg, og at jeg drar ut når jeg vil, treffer venner når jeg vil, og jeg (håper og) tror at jeg oppfattes ganske normal fra utsiden. Muligens noe sjenert. Men innvendig kan jeg føle meg som et vrak.

Jeg har bestandig utfordret meg selv. Jeg har jobbet i butikk, i resepsjon på hotell og til og med som servitør. Nå har jeg også en jobb hvor jeg har MYE kontakt med mennesker og kolleger, hvor jeg må fremstå som selvsikker og profesjonell. Jeg kjenner at det er slitsomt, og jeg er iblant helt utmattet. Jeg har hatet stort sett alle mine jobber. Selv om jeg forsøker å holde ut, forstår jeg så utrolig godt at andre ikke klarer, og spesielt om de har det hakket verre enn meg med angsten.

Jeg har vel egentlig ikke så mange gode råd å komme med, men jeg vil vel bare si at du ikke er alene om dette. Jeg vet så altfor godt hvor alene man kjenner seg med sosial angst. Å hele tiden forsøke å fremstå som utadvendt og sosialt selvsikker når man er det komplett motsatte. Jeg føler ikke det er rom for sjenerte menneske i denne verden, og at man blir uglesett så fort noen gjennomskuer deg. Jeg vil bare ha det like lett som alle andre slik at også jeg kan leve ut mine drømmer. Og å være så sosial som jeg egentlig kunne tenke meg å være. Og å dra til jobben uten å ha en klump i magen

Anonymous poster hash: 9b9cf...b2c

Anonymous poster hash: 9b9cf...b2c