Høyere utdanning som voksen?

[AnonymBruker]

Etter å ha slitt med et liv i kaos i nesten 30 år (siden tidlig i tenårene da mine foreldre bestemte seg for at de ikke skulle være foreldre lenger) orker jeg rett og slett ikke mer og må nå få livet mitt på rett kjøl. Hvis ikke kommer jeg ikke til å klare å leve lenger. Jeg har ingen penger, ingen jobb, ingen stønad, ingen utdannelse (kun grunnskole), ingen yrkeserfaring som er verdt noe. Dog har jeg en massiv depresjon, knust selvtillit og vedvarende selvmordstanker. Jeg vil nå få livet tilbake på rett spor og bli den jeg skulle ha blitt hvis ikke livet hadde blitt knust slik det ble når jeg var barn. (Jeg har også en hel haug med annen blytung bagasje, men jeg ønsker ikke å utdype det her). Konklusjonen er at jeg MÅ få ting på rett kjøl hvis jeg skal overleve.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli sivilingeniør eller studere informatikk, så hvis jeg skal ta utdanning er det en av disse jeg kunne tenke meg å gjøre. Men det jeg lurer på er om det er realistisk å tro at jeg skal klare noe slik i min alder med alle de utfordringene jeg har? Noen som har erfaring i liknende situasjon eller andre gode råd?

Anonymous poster hash: c0590...b65

[AnonymBruker]

Så lenge man er motivert vil jeg absolutt si at det er vedt å ta sjansen.

Ta f.eks. kontakt med voksenopplæringen der du bor og diskuter med en veileder hvordan du best kan legge en plan.

Anonymous poster hash: d589a...45e

[AnonymBruker]

Do it!

http://www.dn.no/magasinet/2014/10/31/2121/Livet/gjorde-karriere-mot-alle-odds

Jeg slet litt med tilgangen nå, men leste den på nett forrige uke.

Er selv et såkalt løvetannbarn som vokste opp med rus og senere i fosterhjem med mishandling.

Slet med depresjoner og selvmordstanker (pluss et selvmordsforsøk) da jeg begynte å ta ordentlig tak i livet mitt. Tok opp fag som privatist, fullførte bachelor med ok resultater og nå master med gode resultater. Litt eldre enn de andre og har selvfølgelig litt kaos i hodet mitt av og til, men jeg tror rett og slett at det er det å endelig mestre som også har gjort meg sterkere psykisk. Det føles helt fantastisk å gjenvinne kontrollen over eget liv. Ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: 72895...cd0

[AnonymBruker]

Så lenge man er motivert vil jeg absolutt si at det er vedt å ta sjansen.

Ta f.eks. kontakt med voksenopplæringen der du bor og diskuter med en veileder hvordan du best kan legge en plan.

Anonymous poster hash: d589a...45e

Jeg skal gjøre det, men det jeg lurer litt på er hvor attraktiv jeg som nyutdannet 50år (jeg regner med det vil ta meg 10år hvis jeg skal gjøre det her) vil være i jobbmarkede og om jeg noen gang vil være i stand til å tilbakebetale 10år med studielån før jeg går av med pensjon? Hvis jeg ender opp i en like vanskelig situasjon etter endt utdanning som jeg er i nå, så er det jo ikke noe vits i.

Anonymous poster hash: c0590...b65

[AnonymBruker]

Do it!

http://www.dn.no/magasinet/2014/10/31/2121/Livet/gjorde-karriere-mot-alle-odds

Jeg slet litt med tilgangen nå, men leste den på nett forrige uke.

Er selv et såkalt løvetannbarn som vokste opp med rus og senere i fosterhjem med mishandling.

Slet med depresjoner og selvmordstanker (pluss et selvmordsforsøk) da jeg begynte å ta ordentlig tak i livet mitt. Tok opp fag som privatist, fullførte bachelor med ok resultater og nå master med gode resultater. Litt eldre enn de andre og har selvfølgelig litt kaos i hodet mitt av og til, men jeg tror rett og slett at det er det å endelig mestre som også har gjort meg sterkere psykisk. Det føles helt fantastisk å gjenvinne kontrollen over eget liv. Ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: 72895...cd0

Takk for det Jeg får ikke tilgang til artikkelen :/

Hvor gammel var du da du begynte og hvordan er utsiktene dine for jobb og mulighet for å etablere deg med studiegjeld?

Anonymous poster hash: c0590...b65

[AnonymBruker]

Jeg skal gjøre det, men det jeg lurer litt på er hvor attraktiv jeg som nyutdannet 50år (jeg regner med det vil ta meg 10år hvis jeg skal gjøre det her) vil være i jobbmarkede og om jeg noen gang vil være i stand til å tilbakebetale 10år med studielån før jeg går av med pensjon? Hvis jeg ender opp i en like vanskelig situasjon etter endt utdanning som jeg er i nå, så er det jo ikke noe vits i.

Anonymous poster hash: c0590...b65

Jeg tror personlighet betyr mye mer enn alder. Vet om en som var nyutdannet lege i en alder av 52.

Min egen mor fikk seg ny jobb innen en ny bransje da hun var nærmere 60. Ikke hør på alle her inne som vil ha det til at man er ferdig i arbeidslivet når man bikker 30,det er bare tull.

Jeg forstår bekymringene du nevner,men er alternativet - altså å ikke gi det en sjanse,noe bedre egentlig?Jeg vil si det er mye bedre å prøve enn å angre i ettertid på at man aldri prøvde.

Innen noen år kan du ha kommet langt.Kanskje du kan få noe støtte via NAV?

Anonymous poster hash: d589a...45e

[AnonymBruker]

Takk for det Jeg får ikke tilgang til artikkelen :/

Hvor gammel var du da du begynte og hvordan er utsiktene dine for jobb og mulighet for å etablere deg med studiegjeld?

Anonymous poster hash: c0590...b65

Jeg er nok yngre enn deg (midten av 30-årene), men jeg er ikke den eldste selv om overvekten av mitt kull er i midten av 20-årene. Tipper 2/3 er i tyveårene, og så er resten av oss spredt mellom 30 og 55. Det er mange som har jobbet og fått barn og så går tilbake på skolebenken. Studerer noe tverrfaglig i sjiktet mellom teknologiske, naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag.

Jeg skal ikke si at jeg har god råd, og det har til tider vært litt tøft. Jeg satt med mye gjeld etter å ha hatt "postkasseangst" i mange år. Så det går akkurat rundt, men for min del har ikke det hatt så mye betydning. Det å få til noe har vært mye viktigere for selvfølelsen. Jeg tror det skal gå greit å få jobb selv om jeg sikkert ikke hanker inn drømmejobben sånn umiddelbart. Har valgt en utdanning der jeg også lærer noe praktisk (dataverktøy), så jeg tror det skal gå greit. Selv om det ikke blir toppjobben og en flott karriere, vil jeg være så fornøyd med å ha fullført et stort prosjekt og å ha en jobb.

Anonymous poster hash: 72895...cd0

[AnonymBruker]

Jeg hadde sendt den til søsteren min (som også har klart seg bra), så da hadde jeg linken liggende på Facebook. Håper den virker nå.

http://www.dn.no/magasinet/2014/10/31/2121/Livet/gjorde-karriere-mot-alle-odds

Anonymous poster hash: 72895...cd0

[AnonymBruker]

Jeg hadde sendt den til søsteren min (som også har klart seg bra), så da hadde jeg linken liggende på Facebook. Håper den virker nå.

http://www.dn.no/magasinet/2014/10/31/2121/Livet/gjorde-karriere-mot-alle-odds

Anonymous poster hash: 72895...cd0

Jeg får ikke lest den uten å betale, men jeg har desverre ikke penger til mat en gang nå om dagen.

Anonymous poster hash: c0590...b65

[AnonymBruker]

Jeg tror personlighet betyr mye mer enn alder. Vet om en som var nyutdannet lege i en alder av 52.

Min egen mor fikk seg ny jobb innen en ny bransje da hun var nærmere 60. Ikke hør på alle her inne som vil ha det til at man er ferdig i arbeidslivet når man bikker 30,det er bare tull.

Jeg forstår bekymringene du nevner,men er alternativet - altså å ikke gi det en sjanse,noe bedre egentlig?Jeg vil si det er mye bedre å prøve enn å angre i ettertid på at man aldri prøvde.

Innen noen år kan du ha kommet langt.Kanskje du kan få noe støtte via NAV?

Anonymous poster hash: d589a...45e

Problemet er at jeg ikke orker leve i nesegrus fattigdom lenger. Jeg har for øyeblikket massive økonomiske og psykiske problemer. Jeg har i det minste funnet kjærligheten i mitt liv, men hun er ikke norsk statsborger og er tvunget til å overleve som sexarbeider i landet hun bor i. Jeg ønsker å gifte meg med henne og få henne hit så hun ikke trenger å gjør det lenger. Jeg blir fulstendig gal av å være hjelpesløst vitne til at hun jeg elsker går til grunne i sexindustrien. Jeg vet ikke hvor lenge hun klarer leve i situasjonen hun er i, så jeg må også få til å oppfylle kravene til familiegjenforening asap, for mister jeg henne oppi alt dette er det fulstendig ferdig for min del.

Anonymous poster hash: c0590...b65