Bestemt

[AnonymBruker]

Jeg starter denne tråden med en unnskyldning, sammen med et håp om at det ikke er noen her inne som føler at jeg trår de på tærne.

Det er visst en stygg uvane jeg har, akkurat det.

Jeg har trådd folk på tærne i så alt for mange år, skapt både sorg, sinne og fortvilelse. Jeg har næret hat og høstet hat. Jeg har, som de aller fleste blant oss fått oppleve kjærlighet og glede. Men alt det tunge og vonde skygger over det positive, slik har det vært i alle år. Jeg har familie som har stått ved min side det aller meste av tiden. Når de ikke har stått der er det fordi jeg har drevet de fra meg. Når jeg tenker på hvordan jeg har havnet her i min situasjon, sitter jeg med hodet sprengfullt av spørsmål som verken jeg eller andre noensinne vil klare å gi meg eller andre svar på.

Jeg bestemte meg for et drøyt år siden. Jeg kan ikke beskrive hvordan følelsen er å endelig kunne slå seg til ro med det. Omstendigheter gjorde at jeg ikke fikk anledning til å reise da jeg hadde bestemt meg, men siden da har jeg bare blitt mer og mer tilfreds og sikker med avgjørelsen.

Dette er på ingen måte for å høste medynk eller oppmerksomhet, men heller en måte å, ja... både blåse ut, og kanskje det til og med er noen der ute som får nytte eller ro av å se hvordan det ser ut fra innsiden. Jeg vet ikke.

Her er det ingen som vet hvem jeg er, jeg er ferdig med å svare for avgjørelsen min overfor kjente og ukjente som forsøker å pusle ting på plass.

Medisineringen som jeg har fått gjør ikke noe med tankene og endrer heller ikke på det jeg har bestemt meg for å gjøre så den er historie.

Psykiatrien har gjort et tappert forsøk, det skal de ha.

Enda hvor rart det kan høres ut og kjennes så gleder jeg meg til dagen er her.

Den dagen jeg reiser, vil mine nærmeste ha forstått at jeg er i fred med meg selv og alle rundt meg. Jeg må bare gjennom en vinter til.

Tråden heter Vi som sørger.

Jeg er forsont med at sorgen er OVER.

Det mørke og ødelagte blir borte sammen med meg, det gjør at jeg kan løse inn billetten min med fred.

Jeg vet at mine nære og kjære lider, sørger og sliter under tilstanden og situasjonen jeg har vært i, delvis fortsatt er i. Den siste vinteren skal jeg være med de, for de og rundt de. Med glede.

Det er synlig tungt å leve med en du er glad i som har det vondt. Har aldri klart å skjule ordentlig at det jeg bærer på har dratt meg ned, og det smitter over på de rundt meg.

Da jeg skulle reise for drøye året siden, skrev jeg flere brev til mine nære. Disse er revet i bitte små biter og blir aldri lest. Det blir nye brev, med lys tone og en kjærlig hilsen. En bekreftelse på¨at ingen ting er usagt.

De som kjenner meg vil forhåpentlig vis kunne ta lærdom av mine feiltrinn, slik at de slipper å havne der jeg har vært.

Som nevnt er dette skrivet overhodet ikke ment for å provosere, støte eller erge noen. Men enkelt og greit en måte å få fortelle det til noen anonymt uten at det blir noen skjær på ruten jeg skal ta.

Anonymous poster hash: b7cb6...d58

[Gjest Daenerys]

Kjære ts,

jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Daenerys, mod.