Deprimert av studiene

[AnonymBruker]

Da sitter jeg her da...har nettopp kommet hjem fra dagens forelesning. Eller, det vil si, det ble en liten omvei på vei hjem for å kjøpe med meg en flaske vin.

Jeg beklager at dette ble langt, men håper du vil lese. Jeg har ingen å snakke med, og tar gjerne i mot synspunkter på denne situasjonen..

Jeg har begynt på master, og tror det var en dum idé. For hver dag som går føler jeg at jeg får bekreftet hvor dum jeg er. Jeg sliter med å komme i gang med innleveringene. Jeg har fått det til hittil, til og med hjemmeeksamen som jeg begynte på dagen før innlevering..jeg fikk en ok karakter og var fornøyd med det, helt til det ble spørsmål om karakterer etter forelesningen. Da fikk jeg slengt fra ei av de som fikk toppkarakter at det hadde kanskje gått litt bedre om jeg hadde vært på flere forelesninger..problemet er at jeg føler jeg kun går på forelesning for andres del. For når jeg er der, så får jeg ikke med meg noen ting. Forelesningene mine er heller ikke på norsk, kanskje det gjør det tyngre.

Men det er et problem jeg har generelt. Bare å følge med i en interressant samtale med bestevenninna eller kjæresten kan være tungt. Jeg klarer ikke å få noe ut av forelesningene. Og jeg klarer i alle fall ikke å lese pensum på egenhånd. Jeg satt og prøvde å lese en tekst i dag. Jeg måtte ta en pause og fortsette lesingen litt senere. Etter en stund går det opp for meg at jeg har lest det samme to ganger. Ingenting av det jeg leser setter seg. Jeg oppfatter knapt ordene, jeg sier de går inn et øye og ut et annet..jeg sitter og kjefter innvendig på meg selv gjennom forelesningene: Følg med da! Skjerpings, konsentrer deg nå! Lytt! Ok, nå MÅ du følge med! Jeg får med meg et minutts tid. Et kvarter senere går det opp for meg at de resterende 14 minuttene har jeg ikke fått med meg.

Det ene faget har jeg vært nødt til å droppe, siden det kun hadde muntlige vurderingsformer. Det klarer jeg ikke. Jeg er dårlig på å uttrykke meg muntlig, får hjerneteppe og stivner. Jeg hater det, jeg hopper heller i fallskjerm, det må føles tusen ganger tryggere. Jeg prøvde en gang i fjor...det endte i katastrofe. Jeg kjempet mot tårene hele resten av timen, og pælmet ei flaske vin da jeg kom hjem, mens jeg prøvde å lete opp nr til en krisetelefon (når det kom til stykket ringte jeg aldri, for jeg hadde ikke noe tro på at de ville bry seg, om teite meg).

Jeg blir så sint på meg selv, og føler meg bare utrolig dum og lat. Og nå føler jeg at jeg får den fra andre også. Og det igjen får meg til å tenke at jeg var utrolig dum som i det hele tatt trodde at jeg, jeg, skulle klare å gjennomføre en master!

Men jeg er livredd for å droppe ut av studiene og begynne å søke jobb også. Jeg har ingen tro på at det fins noen som vil ansette meg. Jeg har allerede i et halvt års tid sendt ut en del søknader. Enten null respons, eller så får jeg til svar at det var kjempemange søkere, og jobben gikk selvsagt til noen andre. Det er utrolig konkurranse om jobbene. For hver søknad jeg sender ut, men får avslag på, så synker selvtilliten et hakk. Jeg er redd de eneste som kan komme på å gi meg en jobb er kjipe restauranter eller butikker. Jeg har lang erfaring fra servicebransjen, og det er et rent helvete. Alle bruker deg som sin personlige søppelbøtte, kollegaer mobber og du er kontant eksponert og må føle på angsten og den voksende depresjonen for hvert sekund som går..jeg vil jobbe, men ikke på utstilling. En kontorjobb, eller jobb med dyr, ikke mennesker, hadde vært fint. Dessverre kan ikke jeg akkurat velge og vrake. Det eneste jeg er flink med, er dyr, men jeg har ingen formell kompetanse der.

Så er det den evige bekymringen om økonomien da. Jeg har vært student så vil jo ikke få arbeidsledighetstrygd. Og får jeg ikke jobb rimelig kjapt, betyr jo det null inntekt. Hva er det folk gjør i slike situasjoner, sulter? Å ta opp studielån men ikke studere er jo å skape problemer for meg selv i fremtiden. Jeg er allerede forsinket, har brukt mange år av lånekassen, så om jeg skal studere noe senere vil jeg få problemer der. For ikke å snakke om veldig mye høyere lån, siden da alt blir lån.

Jeg føler det er en "dead end situation", ingen gode løsninger og ingen utveier. Jeg vil aldri få til en master. Jeg vil heller ta en annen bachelor, som jeg tror vil gjøre meg mer attraktiv på jobbmarkedet. (Utdanningen jeg har er en temmelig usikker en som ikke fører til noen tittel). Men dette kan jeg uansett ikke gjøre før til neste høst. Hva i all verden gjør jeg? Jeg er helt motløs..

For å komme med litt bakgrunnsinfo: Jeg vet godt at jeg er deprimert og sliter med (sosial) angst. Jeg har nettopp kommet til utredning og håper på et behandlingstibud snarest. Min bror begikk selvmord i fjor. Han var den av søsknene som stod meg nærest og som jeg kunne snakke mest med. Jeg sliter veldig etter dette; savner han ekstremt mye, bebreider meg selv, har mareritt...så søvn er det dårlig med.

Det er nok årsaken til situasjonen. Men jeg føler studiene på toppen av dette gjør vondt verre, siden jeg får bekreftet at jeg faktisk er dum, lat og udugelig. Ikke har jeg noen venner på studiet heller. Jeg måtte flytte pga. studiene, og har i det hele tatt veldig få venner i byen (kun en). Har heldigvis en fantastisk samboer, ellers aner jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd.

Anonymous poster hash: f58bd...491

[Renate1990]

Lykke til med behandling. Kan relatere meg til mye av det du føler. Konsentrasjonsproblemer med skolearbeid, sosial angst, generell angst, lav motivasjon, depresjon. Nå virker det som du føler dette sterkere enn jeg noensinne har gjort.

En ting jeg tror hjelper er å prøve å ta kontakt med de andre på studiet. De føler nok det er like vanskelig som deg. Det er alltid 4-5 som lever og ånder for studiet i klassen som deltar aktivt, også tror man alle er slik, men de fleste føler det nok slik som deg. Du kan innlede samtale ved å spørre sidemannen om hvordan det går med deres oppgave, innlevering/ om de har lest mye til eksamen etc. Så vil du oppdage at de er akkurat like frustrert som deg og du føler deg ikke som den eneste "dumme". Jeg går master selv og sliter. Men er ikke mange ukene igjen før juleferie nå! Prøv og hold ut !

Leit at du har hatt slike kjipe erfaringer fra servicejobber, men alle slike jobber er ikke like ille. Jeg har jobbet i matbutikk og det var grusomt. Mye mobbing på arbeidsplassen, spesielt av sjef. Masse sure kunder, dårlig opplæring etc. Men alle matbutikker er ikke slik. Nå jobber jeg i en tippingkiosk ved siden av studiene. Jeg har aldri hatt en "dårlig" dag på jobb. Kunder har ikke så lett for å være sur i kiosker, og man jobber ofte alene eller bare er 2 og det er godt miljø. En jobb ved siden av studiene eller frivillig arbeid eller joine en eller annen sport via studentsamfunnet kan gi deg nytt nettverk og mer selvtillit
Lykke til!

[lille_fiol]

Da sitter jeg her da...har nettopp kommet hjem fra dagens forelesning. Eller, det vil si, det ble en liten omvei på vei hjem for å kjøpe med meg en flaske vin.

Jeg beklager at dette ble langt, men håper du vil lese. Jeg har ingen å snakke med, og tar gjerne i mot synspunkter på denne situasjonen..

Jeg har begynt på master, og tror det var en dum idé. For hver dag som går føler jeg at jeg får bekreftet hvor dum jeg er. Jeg sliter med å komme i gang med innleveringene. Jeg har fått det til hittil, til og med hjemmeeksamen som jeg begynte på dagen før innlevering..jeg fikk en ok karakter og var fornøyd med det, helt til det ble spørsmål om karakterer etter forelesningen. Da fikk jeg slengt fra ei av de som fikk toppkarakter at det hadde kanskje gått litt bedre om jeg hadde vært på flere forelesninger..problemet er at jeg føler jeg kun går på forelesning for andres del. For når jeg er der, så får jeg ikke med meg noen ting. Forelesningene mine er heller ikke på norsk, kanskje det gjør det tyngre.

Men det er et problem jeg har generelt. Bare å følge med i en interressant samtale med bestevenninna eller kjæresten kan være tungt. Jeg klarer ikke å få noe ut av forelesningene. Og jeg klarer i alle fall ikke å lese pensum på egenhånd. Jeg satt og prøvde å lese en tekst i dag. Jeg måtte ta en pause og fortsette lesingen litt senere. Etter en stund går det opp for meg at jeg har lest det samme to ganger. Ingenting av det jeg leser setter seg. Jeg oppfatter knapt ordene, jeg sier de går inn et øye og ut et annet..jeg sitter og kjefter innvendig på meg selv gjennom forelesningene: Følg med da! Skjerpings, konsentrer deg nå! Lytt! Ok, nå MÅ du følge med! Jeg får med meg et minutts tid. Et kvarter senere går det opp for meg at de resterende 14 minuttene har jeg ikke fått med meg.

Det ene faget har jeg vært nødt til å droppe, siden det kun hadde muntlige vurderingsformer. Det klarer jeg ikke. Jeg er dårlig på å uttrykke meg muntlig, får hjerneteppe og stivner. Jeg hater det, jeg hopper heller i fallskjerm, det må føles tusen ganger tryggere. Jeg prøvde en gang i fjor...det endte i katastrofe. Jeg kjempet mot tårene hele resten av timen, og pælmet ei flaske vin da jeg kom hjem, mens jeg prøvde å lete opp nr til en krisetelefon (når det kom til stykket ringte jeg aldri, for jeg hadde ikke noe tro på at de ville bry seg, om teite meg).

Jeg blir så sint på meg selv, og føler meg bare utrolig dum og lat. Og nå føler jeg at jeg får den fra andre også. Og det igjen får meg til å tenke at jeg var utrolig dum som i det hele tatt trodde at jeg, jeg, skulle klare å gjennomføre en master!

Men jeg er livredd for å droppe ut av studiene og begynne å søke jobb også. Jeg har ingen tro på at det fins noen som vil ansette meg. Jeg har allerede i et halvt års tid sendt ut en del søknader. Enten null respons, eller så får jeg til svar at det var kjempemange søkere, og jobben gikk selvsagt til noen andre. Det er utrolig konkurranse om jobbene. For hver søknad jeg sender ut, men får avslag på, så synker selvtilliten et hakk. Jeg er redd de eneste som kan komme på å gi meg en jobb er kjipe restauranter eller butikker. Jeg har lang erfaring fra servicebransjen, og det er et rent helvete. Alle bruker deg som sin personlige søppelbøtte, kollegaer mobber og du er kontant eksponert og må føle på angsten og den voksende depresjonen for hvert sekund som går..jeg vil jobbe, men ikke på utstilling. En kontorjobb, eller jobb med dyr, ikke mennesker, hadde vært fint. Dessverre kan ikke jeg akkurat velge og vrake. Det eneste jeg er flink med, er dyr, men jeg har ingen formell kompetanse der.

Så er det den evige bekymringen om økonomien da. Jeg har vært student så vil jo ikke få arbeidsledighetstrygd. Og får jeg ikke jobb rimelig kjapt, betyr jo det null inntekt. Hva er det folk gjør i slike situasjoner, sulter? Å ta opp studielån men ikke studere er jo å skape problemer for meg selv i fremtiden. Jeg er allerede forsinket, har brukt mange år av lånekassen, så om jeg skal studere noe senere vil jeg få problemer der. For ikke å snakke om veldig mye høyere lån, siden da alt blir lån.

Jeg føler det er en "dead end situation", ingen gode løsninger og ingen utveier. Jeg vil aldri få til en master. Jeg vil heller ta en annen bachelor, som jeg tror vil gjøre meg mer attraktiv på jobbmarkedet. (Utdanningen jeg har er en temmelig usikker en som ikke fører til noen tittel). Men dette kan jeg uansett ikke gjøre før til neste høst. Hva i all verden gjør jeg? Jeg er helt motløs..

For å komme med litt bakgrunnsinfo: Jeg vet godt at jeg er deprimert og sliter med (sosial) angst. Jeg har nettopp kommet til utredning og håper på et behandlingstibud snarest. Min bror begikk selvmord i fjor. Han var den av søsknene som stod meg nærest og som jeg kunne snakke mest med. Jeg sliter veldig etter dette; savner han ekstremt mye, bebreider meg selv, har mareritt...så søvn er det dårlig med.

Det er nok årsaken til situasjonen. Men jeg føler studiene på toppen av dette gjør vondt verre, siden jeg får bekreftet at jeg faktisk er dum, lat og udugelig. Ikke har jeg noen venner på studiet heller. Jeg måtte flytte pga. studiene, og har i det hele tatt veldig få venner i byen (kun en). Har heldigvis en fantastisk samboer, ellers aner jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd.

Anonymous poster hash: f58bd...491

Uff du tenker veldig negativt! Jeg sleit drit mye i starten bare på en bachelor og trodde at alle andre synes alt var lett og at jeg var bare dum, viste seg når jeg ble kjent med folk at mange synes det var vanskelige fag og at det ikke bare var meg. Det jeg har funnet ut i ettertid er at det dummeste man kan gjøre er å sammenligne seg med andre, ta ting i ditt tempo og hvis du ikke får noe utav forelesningene finn andre måter å komme gjennom pensum på ved å lese gjennom forelesnings powerpointer hjemme og notere eller diskutere pensum med noen på skolen om du føler deg komfortabel med det. Du går faktisk master og det er jo ikke meningen at det skal være lett. Stå på er sikker på at du klarer det hvis du ikke er så hard mot deg selv!