Usikker på studievalget mitt

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med livet mitt lengre... Går nå i 2. klasse på medisin, og er skikkelig usikker på om dette er det rette.

Jeg begynte rett etter videregående. Jeg hadde bestemt meg allerede på ungdomsskolen for at det var lege jeg ville bli, og jobbet mot dette gjennom hele videregående. På ungdomsskolen ble jeg helt forelsket i yrket, og hadde nok ganske urealistiske forventninger om hvordan legeyrket er. Jeg tenkte vel mest at det skulle være som på grey's anatomy. Gjennom videregående ble jeg litt usikker igjen, for jeg begynte jo å innse at det ikke kom til å være akkurat slik. Men jeg følte bare at det brant inni meg, og at jeg MÅTTE begynne på medisin når jeg først fikk muligheten, dette hadde jo vært drømmen i flere år.

Nå som jeg har gått et (og snart et halvt) år begynner jeg å innse at arbeidshverdagen kanskje ikke er noe for meg. Jeg synes det virker slitsomt å jobbe såpas tett inntil syke mennesker, og ansvaret skremmer meg veldig. Jeg er ikke noen typisk ledertype, noe jeg føler man burde være. Selve faget synes jeg er veldig spennende, og jeg har fått gode resultater. Men jeg blir litt stressa av å tenke på at yrket er en livsstil, for jeg er litt for glad i fritid og andre ting til å være såpas engasjert som man "skal" være. Nattevakter, jobbing i helger, helligdager osv. ser jeg på som en stor ulempe. Samt et usikkert arbeidsmarked!

I tillegg stiller jeg veldig høye krav til meg selv, og føler at jeg ikke er "bra nok" til å bli lege heller, på en måte. At jeg ikke takler rollen så bra som jeg skulle ønske, og sammenligner meg med mine medstudenter som takler den veldig bra. Jeg vet jeg ikke er komplett håpløs, men alt dette faller ikke helt naturlig for meg heller.

Men det er jo kjipt å hoppe ut etter å ha gått 2 år. Føler det er kjipt å skulle starte på noe nytt nå, og ha enda flere år med studier foran meg. Det finnes jo noen muligheter i legeyrket som kunne ha gått. F.eks radiologi, patologi. Eller f.eks øyelege eller øre/nese/hals som hvertfall har bekvemme arbeidstider! Tror jeg kunne trivdes greit med det. Men hele forløpet jeg har foran meg nå gjør meg demotivert. Turnustjeneste, spesialisering osv. Alt dette kommer jo til helt feil tidspunkt av livet mitt, når jeg skal begynne med dette er jeg jo kanskje i etableringsfasen, og det tar LANG tid før jeg endelig kan slå meg til ro med den spesialiteten jeg ønsker.

Hvis jeg skulle valgt noe nytt nå, så hadde det nok fortsatt vært realfagsrettet. Jeg merket på videregående at jeg faktisk syntes at fysikk og matematikk er spennende (når man først mestrer det). Jeg har ikke noe imot å jobbe mye med noe, så derfor har jeg tenkt på ingeniør. Det er nok et ganske hardt studie, og ikke like "morsomt" som medisin. På medisin er jo alle fagene ganske "lette" det er jo bare å lese på det og lære seg det (enorme mengder er jo det som gjør det utfordrende). Ingeniør må du jo virkelig forstå det og jobbe hardt, så det blir nok noen tøffe år foran meg, men jobben er attraktiv. Flott arbeidsmarked, bekvemme arbeidstider og god lønn.

Man kan vel egentlig si at jeg studiet medisin er mer spennende enn studiet ingeniør, men at yrket ingeniør er mer attraktiv enn yrket som lege? Akkurat nå føler jeg at jeg heller vil jobbe for å leve, og ikke leve for å jobbe. Som lege blir det nok heller det sistnevnte. Men føles så sykt kjipt å skulle bytte. Jeg kommer til å føle meg som en stor mislykkelse, jeg er vant til å være flink, og nå skal jeg plutselig droppe ut og ha kastet bort 2 år av livet mitt? Er redd for at det i seg selv kommer til å tappe meg totalt for motivasjon hvis jeg bytter studie... (jeg er klar over at dette er en håpløs tankegang, men det er sånn jeg føler det.)

Vet dette er et rotete innlegg, men håper noen har lyst til å ta seg tid til å lese det og komme med innspill Kanskje noen har vært i en liknende situasjon og vil dele egne erfaringer?

Anonymous poster hash: 64490...a97

[veraa94]

Jeg kan love deg at hvis du fortsetter på dette studiet med null interesse vil det (mest sannsynlig) ikke gå så veldig bra.. To år på medisin er uansett aldri bortkastet!

Kjenner flere som har følt det som deg og de har søkt et år / halvår permisjon for å jobbe og tenke på om det er riktig for dem eller ikke. Noen har valgt å gå tilbake til medisin, andre har valgt helt andre retninger

[AnonymBruker]

Det er mange ingeniører som ikke har så bekvemme arbeidstider også. Og mange der som også lever for jobben. Man sitter ikke bare og surrer rundt, man må bringe inn penger til firmaet.

Anonymous poster hash: e0988...7ae

[AnonymBruker]

Det er mange ingeniører som ikke har så bekvemme arbeidstider også. Og mange der som også lever for jobben. Man sitter ikke bare og surrer rundt, man må bringe inn penger til firmaet.

Anonymous poster hash: e0988...7ae

Er klar over det Problemet er ikke at jeg ikke er hardtarbeidende, er jo vant til å jobbe hardt for ting. Men poenget er at det er lettere å få seg en jobb med bekvemme arbeidstider. Som lege er du jo "fanget" i det offentlige vesenet, mens som ingeniør tenker jeg man kan heller gå etter 8-4 jobbene hvis man ønsker det. Det er jo nok av dem, særlig som sivilingeniør med greie karakterer. Og jeg skjønner jo at man kanskje må jobbe ekstra mye hvertfall som nyutdannet, men det er likevel ikke snakk om nattevakter. Bare rett på meg nå hvis jeg har et helt urealistisk bilde av dette

Anonymous poster hash: 64490...a97

[AnonymBruker]

Er klar over det Problemet er ikke at jeg ikke er hardtarbeidende, er jo vant til å jobbe hardt for ting. Men poenget er at det er lettere å få seg en jobb med bekvemme arbeidstider. Som lege er du jo "fanget" i det offentlige vesenet, mens som ingeniør tenker jeg man kan heller gå etter 8-4 jobbene hvis man ønsker det. Det er jo nok av dem, særlig som sivilingeniør med greie karakterer. Og jeg skjønner jo at man kanskje må jobbe ekstra mye hvertfall som nyutdannet, men det er likevel ikke snakk om nattevakter. Bare rett på meg nå hvis jeg har et helt urealistisk bilde av dette

Anonymous poster hash: 64490...a97

Tja, at venninna mi som nettopp er ferdig siv.ing måtte gå fra en fest tidlig fordi hun skulle jobbe søndag og hadde jobbet lørdag?

At en annen siv.ing har hatt jobb fra 8-20 hver bidige dag den siste måneden pga obligatoriske kurs?

Du kan ikke gå etter en jobb som kun har 8-16 fordi de fleste har prosjekter med en deadline, og da må du jobbe til det er ferdig.

Det finnes sikkert jobber der du kan få 8-16 men jeg tviler på at de er noe bra.

Anonymous poster hash: e0988...7ae

[isbjørnungen]

Hvor i verden studerer du? Dersom du foreløpig bare har hatt preklinikk, ville jeg gitt klinikken en sjanse. Mange i klassen var veldig usikre på valget sitt tidligere, men etter å ha fått en godfot inn i klinikken har det vært greiere for de fleste.

Bekvemme arbeidstider kan du få nesten uavhengig av retning, spesielt med en privat praksis. Turnus er dessverre ikke til å komme unna, men det er mange som jobber som fastleger uten spesialisering i allmennmedisin.

Det med at det er usikkert mtp fremtidig jobb, trenger ikke være sant. Ja, det er mange som går med vikariater, men det er absolutt ikke mange som går uten jobb. Det som gjerne vil skje, er at man må velge mellom hvor man vil bo, og hva slags spesialitet man vil ha.

Et annet tips fra min side må være å jobbe som pleieassistent ved siden av studiene. Da lærer du etterhvert å lære å være rundt syke uten å la det stjele energien din.

Jeg skjønner at det ikke er noe for alle, og bare du passer på å ta et veloverveid valg blir det nok det riktige valget uansett hva det er.

[AnonymBruker]

Tja, at venninna mi som nettopp er ferdig siv.ing måtte gå fra en fest tidlig fordi hun skulle jobbe søndag og hadde jobbet lørdag?

At en annen siv.ing har hatt jobb fra 8-20 hver bidige dag den siste måneden pga obligatoriske kurs?

Du kan ikke gå etter en jobb som kun har 8-16 fordi de fleste har prosjekter med en deadline, og da må du jobbe til det er ferdig.

Det finnes sikkert jobber der du kan få 8-16 men jeg tviler på at de er noe bra.

Anonymous poster hash: e0988...7ae

Det er tull, jeg er siving, har fleksibel arbeidstid og jobber sjeldent mer enn 8t om dagen. Det hender det er hektisk før leveranser men det er unntak ikke vanlig. Gjelder de aller fleste jeg kjenner med tilsvarende utdannelse.

Anonymous poster hash: f856e...aaf

[AnonymBruker]

Finn noen som er ferdigutdannet og har vært noen år i yrkeslivet i de yrkene du kunne tenke deg, f.eks. ingeniør, så kan du spørre dem om arbeidstider os.v.

Evt kan du hoppe over på odontologi, første året i oslo er vel likt. Da slipper du syke mennesker iallefall. Mulig du får noen mennesker som gruer seg, men.

Anonymous poster hash: e0988...7ae

[AnonymBruker]

Det er tull, jeg er siving, har fleksibel arbeidstid og jobber sjeldent mer enn 8t om dagen. Det hender det er hektisk før leveranser men det er unntak ikke vanlig. Gjelder de aller fleste jeg kjenner med tilsvarende utdannelse.

Anonymous poster hash: f856e...aaf

Ok, så har du det slik, men historiene jeg fortalte var ikke tull nei.

Anonymous poster hash: e0988...7ae

[AnonymBruker]

Ok, så har du det slik, men historiene jeg fortalte var ikke tull nei.

Anonymous poster hash: e0988...7ae

Mente at det er tull at hun ikke kan finne jobb 8 - 16 som siving med god lønn. Det finnes mange av dem.

Anonymous poster hash: f856e...aaf

[Gjest Badabing]

Generelt tenker jeg at det er bedre å hoppe av når man begynner å tvile, men om man synes fagene er interessante, finnes det ikke mer teoretiske retninger man kan velge? Samfunnsmedisin, forskning, epidemiologi?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.11.2014 den 17.20):

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med livet mitt lengre... Går nå i 2. klasse på medisin, og er skikkelig usikker på om dette er det rette.

 

Jeg begynte rett etter videregående. Jeg hadde bestemt meg allerede på ungdomsskolen for at det var lege jeg ville bli, og jobbet mot dette gjennom hele videregående. På ungdomsskolen ble jeg helt forelsket i yrket, og hadde nok ganske urealistiske forventninger om hvordan legeyrket er. Jeg tenkte vel mest at det skulle være som på grey's anatomy. Gjennom videregående ble jeg litt usikker igjen, for jeg begynte jo å innse at det ikke kom til å være akkurat slik. Men jeg følte bare at det brant inni meg, og at jeg MÅTTE begynne på medisin når jeg først fikk muligheten, dette hadde jo vært drømmen i flere år.

 

Nå som jeg har gått et (og snart et halvt) år begynner jeg å innse at arbeidshverdagen kanskje ikke er noe for meg. Jeg synes det virker slitsomt å jobbe såpas tett inntil syke mennesker, og ansvaret skremmer meg veldig. Jeg er ikke noen typisk ledertype, noe jeg føler man burde være. Selve faget synes jeg er veldig spennende, og jeg har fått gode resultater. Men jeg blir litt stressa av å tenke på at yrket er en livsstil, for jeg er litt for glad i fritid og andre ting til å være såpas engasjert som man "skal" være. Nattevakter, jobbing i helger, helligdager osv. ser jeg på som en stor ulempe. Samt et usikkert arbeidsmarked!

 

I tillegg stiller jeg veldig høye krav til meg selv, og føler at jeg ikke er "bra nok" til å bli lege heller, på en måte. At jeg ikke takler rollen så bra som jeg skulle ønske, og sammenligner meg med mine medstudenter som takler den veldig bra. Jeg vet jeg ikke er komplett håpløs, men alt dette faller ikke helt naturlig for meg heller.

 

Men det er jo kjipt å hoppe ut etter å ha gått 2 år. Føler det er kjipt å skulle starte på noe nytt nå, og ha enda flere år med studier foran meg. Det finnes jo noen muligheter i legeyrket som kunne ha gått. F.eks radiologi, patologi. Eller f.eks øyelege eller øre/nese/hals som hvertfall har bekvemme arbeidstider! Tror jeg kunne trivdes greit med det. Men hele forløpet jeg har foran meg nå gjør meg demotivert. Turnustjeneste, spesialisering osv. Alt dette kommer jo til helt feil tidspunkt av livet mitt, når jeg skal begynne med dette er jeg jo kanskje i etableringsfasen, og det tar LANG tid før jeg endelig kan slå meg til ro med den spesialiteten jeg ønsker.

 

Hvis jeg skulle valgt noe nytt nå, så hadde det nok fortsatt vært realfagsrettet. Jeg merket på videregående at jeg faktisk syntes at fysikk og matematikk er spennende (når man først mestrer det). Jeg har ikke noe imot å jobbe mye med noe, så derfor har jeg tenkt på ingeniør. Det er nok et ganske hardt studie, og ikke like "morsomt" som medisin. På medisin er jo alle fagene ganske "lette" det er jo bare å lese på det og lære seg det (enorme mengder er jo det som gjør det utfordrende). Ingeniør må du jo virkelig forstå det og jobbe hardt, så det blir nok noen tøffe år foran meg, men jobben er attraktiv. Flott arbeidsmarked, bekvemme arbeidstider og god lønn.

 

Man kan vel egentlig si at jeg studiet medisin er mer spennende enn studiet ingeniør, men at yrket ingeniør er mer attraktiv enn yrket som lege? Akkurat nå føler jeg at jeg heller vil jobbe for å leve, og ikke leve for å jobbe. Som lege blir det nok heller det sistnevnte. Men føles så sykt kjipt å skulle bytte. Jeg kommer til å føle meg som en stor mislykkelse, jeg er vant til å være flink, og nå skal jeg plutselig droppe ut og ha kastet bort 2 år av livet mitt? Er redd for at det i seg selv kommer til å tappe meg totalt for motivasjon hvis jeg bytter studie... (jeg er klar over at dette er en håpløs tankegang, men det er sånn jeg føler det.)

 

 

Vet dette er et rotete innlegg, men håper noen har lyst til å ta seg tid til å lese det og komme med innspill Kanskje noen har vært i en liknende situasjon og vil dele egne erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 64490...a97

 

Hei, så denne posten og finner meg i tilsvarende situasjon. Hva endte du opp med å gjøre?

Anonymkode: af0b9...efe