Hvordan får dere tid til alt?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på hvordan dere med barn får tid til alt?

Jeg jobber, trener 5 ganger i uken og har hund og føler dette tar så og si all tiden min. Jeg har noen timer hver kveld til å slappe av med kjæresten på, ellers går det stort sett i ett. Typen vil ha barn, men jeg ser bare ikke hvordan vi skal få tid til å ta oss av et barn oppå alt dette uten å bli helt utslitt. Så hvordan gjør dere det?

Anonymous poster hash: 1985a...435

[klarinetta]

Man planlegger ikke barn uten å ha lyst på det. Når man har lyst på barn tilrettelegger man tiden så det tilpasses et nytt familieliv. Hvis man ikke er klar for å kutte ned på jobb, trening og andre aktiviteter som fyller uka, er man ikke klar for barn, og det er en helt ærlig sak :-)

[AnonymBruker]

Du BLIR utslitt, ingen tvil om det og hvis du jobber full dag i tillegg kan du glemme sofaen! Det viktigste er vel at du ikke lar folk narre deg til å tro noe annet, da vil du bare føle deg mislykket i ditt forsøk på å jage vindmøller. Mitt beste råd- vær realistisk og ikke tro på de vellykkede får til alt mulig menneskene- det er bare en fasade som genererer dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: 409a2...654

[AnonymBruker]

Har ikke hund og rekker ikke å trene.

Med to barn og full jobb, rekker jeg egentlig ikke noe mer enn barn og jobb. En liten hyggestund med mannen på kveldene i helga, og en tur ut med venninner et par ganger i året, men that's it.

Anonymous poster hash: 4ceeb...a1f

[AnonymBruker]

Ja det høres ikke ut som et liv jeg har lyst på, for å være helt ærlig.

TS

Anonymous poster hash: 1985a...435

[AnonymBruker]

Ja det høres ikke ut som et liv jeg har lyst på, for å være helt ærlig.

TS

Anonymous poster hash: 1985a...435

Er du ung så bruk tiden på deg selv, så modnes tanken på barn etterhvert- kanskje. Hvis ikke så er det jo ikke en umulighet å droppe barn, ikke alle velger et a-4 fam.liv og de lever da vitterlig et fullverdig liv de også- men tenkt deg nøye om😊

Anonymous poster hash: 409a2...654

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 30-årene og har alltid sagt til meg selv at jeg ikke behøver å få barn hvis jeg ikke vil.

Men samboer vil...

Jeg tenker at jeg gir meg selv et par år til og ser hvor jeg er da og hvis vi fortsatt ikke er enige så mister jeg vel han.

Men hvor gamle har barna blitt når det begynner å bli litt enklere da? Blir det lettere når de begynner på skolen? Sett at man bare får ett barn.

Anonymous poster hash: 1985a...435

[AnonymBruker]

Au pair og vaskehjelp.

Anonymous poster hash: d61e8...e67

[AnonymBruker]

Sånn sett er det greit å kalve ut ungene tidligst mulig istedenfor å vente til kua er gammel og seig.

Anonymous poster hash: 829ef...ca2

[Jens]

Jeg syns jeg har enda mindre fritid nå som begge går på skolen og har lekser som skal følges opp.

Vi har gudskjelov au pair som gjør at hverdagen blir litt enklere.

Trodde alltid det var småbarnsperioden som var den mest slitsomme, men syns ting blir tøffere og tøffere.

[AnonymBruker]

Jeg føler vi ikke har tid til noe, men vi har ingen hjelp eller barnevakt. Vi må trene en og en, dra ut med vener en og en osv. Kveldene er jeg stort sett så sliten at jeg ikke kommer meg ut døra. Må vaske klær, legge klart til dagen etter, pakke sekker, skifttøy.

Anonymous poster hash: e0066...ae9

[AnonymBruker]

Enig i at det nesten er mer arbeid i skolealder. Kommer sikkert an på barn og skole og hvilke krav de stiller. Vi sitter mye med lekser.

Anonymous poster hash: e0066...ae9

[AnonymBruker]

Jeg fikk aldri leksehjelp fra foreldre da jeg var barn, dette klarte jeg utmerket selv. Innimellom gjorde jeg det sammen med venninner, men vi trengte sjeldent hjelp.

Nå skal det sies at jeg var et veldig strukturert og selvstendig barn, men likevel - jeg kan ikke forestille meg at det tar SÅ mye tid å hjelpe barn med leksene?

TS

Anonymous poster hash: 1985a...435

[AnonymBruker]

Nei, fikk heller aldri hjelp til lekser.

Anonymous poster hash: 829ef...ca2

[AnonymBruker]

Får tid til det meste. Unger er mobile og å trene kan man fint gjøre utendørs sammen med barna. Hunden kan også tas med. Med kreative og gode løsninget klarer man det man vil

Anonymous poster hash: ea211...e57

[AnonymBruker]

Jeg fikk aldri leksehjelp fra foreldre da jeg var barn, dette klarte jeg utmerket selv. Innimellom gjorde jeg det sammen med venninner, men vi trengte sjeldent hjelp.

Nå skal det sies at jeg var et veldig strukturert og selvstendig barn, men likevel - jeg kan ikke forestille meg at det tar SÅ mye tid å hjelpe barn med leksene?

TS

Anonymous poster hash: 1985a...435

Det kommer jo helt an på barnet. Dersom man ikke har automatisert lesing (noe ikke alle i 1-2 klasse har feks) bli det jo vanskelig å lese tekstoppgaver feks. Hos oss er det tekstoppgaver i alle fag som han trenger hjelp til å forstå riktig.

Anonymous poster hash: e0066...ae9

[AnonymBruker]

Det kommer jo helt an på barnet. Dersom man ikke har automatisert lesing (noe ikke alle i 1-2 klasse har feks) bli det jo vanskelig å lese tekstoppgaver feks. Hos oss er det tekstoppgaver i alle fag som han trenger hjelp til å forstå riktig.

Anonymous poster hash: e0066...ae9

Ah, skjønner.

I min tid begynte man jo ikke på skolen før man var 7 og de første årene var lekseneveldig enkle. Jeg husker i første klasse var det stort sett bare fargelegging og den slags. Men ting forandrer seg jo og det er derfor jeg lurer. Setter veldig pris på ærlige svar!

Jeg ser jo at mange klarer å få det til å gå rundt, men til hvilken pris liksom. Er det verdt det hvis man er dødssliten hele tiden? Det syntes ikke jeg. Veldig mange blir jo også sittende igjen med barnet alene og da sitter man der.... Er man to er det jo håp.

Nei, det er virkelig mye å tenke på!

Anonymous poster hash: 1985a...435

[AnonymBruker]

Ah, skjønner.

I min tid begynte man jo ikke på skolen før man var 7 og de første årene var lekseneveldig enkle. Jeg husker i første klasse var det stort sett bare fargelegging og den slags. Men ting forandrer seg jo og det er derfor jeg lurer. Setter veldig pris på ærlige svar!

Jeg ser jo at mange klarer å få det til å gå rundt, men til hvilken pris liksom. Er det verdt det hvis man er dødssliten hele tiden? Det syntes ikke jeg. Veldig mange blir jo også sittende igjen med barnet alene og da sitter man der.... Er man to er det jo håp.

Nei, det er virkelig mye å tenke på!

Anonymous poster hash: 1985a...435

Jeg vil på tross av at jeg er dausliten presisere at jeg synes det er verdt det. Man setter liksom seg selv i andre rekke, og det er greit for min del synes jeg. Selv om det er skolearbeid som må gjøres nå, er de jo likevel mer selvstendige. Går til og fra skolen (slipper styr med henting/bringing), leker/styrer mye mer alene og trenger ikke sitte oppå oss 24 t i døgnet.

Anonymous poster hash: e0066...ae9

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på hvordan dere med barn får tid til alt?

Jeg jobber, trener 5 ganger i uken og har hund og føler dette tar så og si all tiden min. Jeg har noen timer hver kveld til å slappe av med kjæresten på, ellers går det stort sett i ett. Typen vil ha barn, men jeg ser bare ikke hvordan vi skal få tid til å ta oss av et barn oppå alt dette uten å bli helt utslitt. Så hvordan gjør dere det?

Anonymous poster hash: 1985a...435

Det blir motsatt. 1. Jeg har barn. 2. Jeg jobber det økonomisk nødvendige. 3. Jeg trener to ganger i uken, hjemme på stuegulvet.

Alle mine ambisjoner om karriere og veltrent kropp forsvant gradvis de første 4 månedene hvor jeg var heldig om jeg fikk 2 timer sammenhengende søvn på nattestid. Det er krise, det er unntakstilstand, det er skriking, feber, hoste, barnehagetilvenning, en følelse av utilstrekkelighet og likevel... Jeg har fått en datter jeg er stolt av, som er smart, høflig og har en utvikling det er spennende å følge med på.

Jeg har dager hvor jeg ikke får verken kaffe eller på meg deodorant - men hvis jeg fortsatt levde for jobb/trening og byturer, så hadde jeg gått glipp av et lite vidunderlig vesen som vekker meg før 6, får meg opp og ut på fjelltur, lekeplasser og museer.

Jeg er glad jeg ikke visste hva jeg gikk til. Og det holder med ett barn her i huset...

Anonymous poster hash: c14ca...f3d

[skruf]

Jeg tror at så lenge man er flink med å ha rutiner og struktur så går alt mye enklere. F.eks det med lekser. Har fra dag 1 hatt lekserutiner; dvs lekser blir gjort før gøy og fritid. Nå går jenta på sjettetrinn, og hun når hun kommer hjem fra skolen så setter hun seg ned med leksene selv om hun er alene hjemme. En av oss voksne ser over leksene sammen med henne etter middag.

Middag planlegger vi også ei uke av gangen. Skriver opp middagsliste på ei tavle vi har på kjøkkenet, og lager handleliste utifra den og hva vi har fra før i skap og fryser. Ukeshandler hver mandag.

Det er et puslespill innimellom, særlig når både mannen min og meg jobber turnus. Men vi har en god kommunikasjon og snakker sammen, så da går det. Selv om ukene flyr så liker jeg livet mitt sånn som det er!

Vi trener flere ganger i uka begge to, samt har hobbier hver for oss ukentlig. Og vi har hund. Barnet har også fritidsaktivitet to ganger i uken. Venninnekvelder får jeg også tid til innimellom, og mannen min og meg har flere kvelder med kvalitetstid bare vi to etter at jentungen har tatt kveld.

Jenta vår er heldigvis veldig selvstendig, og klarer fint å komme hjem alene, gjøre lekser, gå til fritidsaktiviteten selv, starte på middagen (hun er 11). Vi har lagt vekt på at hun skal mestre ting (etter alder), at hun ikke skal bli kjørt hit og dit, og hun er endel av familiedynamikken hun også.

De dagene jeg jobber seinvakt i uka så får jeg gjort unna mye på formiddagen. Trener om morgenen, setter på noen maskiner med klær, går på tur med bikkja, rydder osv osv.

Men jaggu er det endel planlegging som skal til!

(Vi har ikke familie eller besteforeldre her vi bor, så har aldri hatt noen til å hjelpe oss. Har derimot en super nabogutt på 16 år som bruker å være barnevakt av og til om kveldene, han er verdt hver ei barnevaktkrone )